Musikkritikerprisen til Rolf Lislevand

Det var en strålende konsert, selvsagt, den aller første festivalen fikk holde i kapellet på Det Kongelige Norske Slott, og musikken formelig funklet i de rojale omgivelsene.
På programmet stod musikk skrevet for langt eldre hoff enn det norske, signert av Marin Marais, Robert de Visée, og Francois Couperin, i tillegg til andre, til dels anonyme komponister fra kontinentet. Fransk eleganse balanserte mot italiensk fyrighet og jødisk-preget spansk sødme, og intensiteten var av det slaget som bare kan oppstå når man får dyktige musikere tett innpå, og særlig slike som bruker alle andre virkemidler enn volumknappen for å vise sin styrke.
Minnet om konserten er så fargerikt at man i ettertid kan forundres over at det bare var tre musikere i aksjon på podiet; prisvinneren selv, som trakterer lavmælte klimpreinstrumenter av ulike slag, en slagverker med en svært beskjeden rigg av utstyr, og en mann med viola da gamba og bue.
Det var en spesiell konsert, og samtidig var den helt typisk for vår mann og dem han gjerne spiller sammen med. Fargene ligger i selve spillet; i måten musikerne strekker forsiktig i frasene på, i hvordan de dekorerer med ornamenter og legger til improviserte utsving ? uten noen gang å miste kontakten med den dansende, sanselige rytmikken som er fundamentet i så mye av musikken fra 1600 og 1700-tallet.
Denne musiseringen ? og musikken ? har begeistret flere og flere europeiske og norske lyttere de siste årene. Årets kritikerpris går inn i en rekke av utmerkelser, og de internasjonale kom først, noe som er typisk for dette feltet. Tre ganger har den nå 43 år gamle tidligmusikkeksperten fra Oslo fått den prestisjetunge Cannes Classical Award. To ganger er han tildelt den høythengende «Diapasson d?Or» ? første gang i 1994. Året etter var han «Critic?s Choice» i musikkmagasinet Gramophone, mens en velfortjent Spellemannspris kom her hjemme i 2002, for platen «Alfabeto». Den byr på nærmere bekjentskaper med blant andre komponisten Giovanni Paolo Foscarini, og vi er mange som kan anbefale den ekstra varmt.
Vår spelemann har delt æren for sistnevnte og flere andre utmerkelser med sitt Ensemble Kapsberger. Det er oppkalt etter et underlig musikalsk geni, en komponist med fornavnet Hieronymus. Ham har prisvinneren så å si spilt inn i musikkhistorien igjen, etter mange års glemsel.
Luttenisten og ensemblelederen er på stadig oppdagelsesferd i gamle noter, og han er en både streng og grundig forsker. Det spilles bare etter så originale manuskripter som mulig, han dekoder både mer og mindre mystiske notasjonssystemer, og tolkningen av verkene skjer bare ut fra grundig kjennskap til stilen på den tiden og i det området de oppstod. Den musiseringen som virker så leken, lett og ledig i øyeblikket, springer ut av meget samvittighetsfullt arbeid.
Kombinasjonen av egenskaper kommer nok godt med i prisvinnerens virksomhet som professor ved Musikkhøgskolen i Trossingen i Tyskland, lærer på konservatoriet i Toulouse i Frankrike, og når han arbeider på egen hånd, ut fra sin base i Verona i Italia, der han har bodd siden han avsluttet utdanningen fra Norge og Sveits i 1987.
Men mange flere enn studentene til denne forskende spelemannen får glede av at han er så god til å snakke om det han gjør. Han beriker musikkopplevelsene både på konsert og plate med fine verbale introduksjoner, og dette blir også lagt merke til internasjonalt.
I en begeistret omtale av soloplaten «La belle homicide» (det vakre mord) i Classics Today, kan vi lese at han ikke bare «?er oppriktig i sine intensjoner (i coverteksten funderer han poetisk om så ulike emner som kjærlighet og død, Sony?s Walkman og den europeiske unionens trusler om å eliminere enkelte osteslag)» han er også (min uth.) «en av de største luttenistene som opptrer i dag.»
Walkman?en er for øvrig en av prisvinnerens mange karakteristiske illustrasjoner: hans kollega på 1600-tallet, Robert de Visée, akkompagnerte Ludvig den fjortende da han gikk spasertur i hagen ? ergo kan man kalle luttenisten verdens første walkman.
Som en av mine aviskolleger sier: «han snakker på en så liketil og grei måte at vi lærer noe hver gang, både om musikken og instrumentene». Dessuten, legger hun til, lar han seg heller ikke stoppe av vær og vind. «Selv om instrumentene hans er utrolig følsomme overfor temperaturforandringer, står han på så svetten siler, og stemmer og stemmmer til det blir bra. Hvis jeg ikke husker helt feil, var det han som tok med seg publikum ut til annen avdeling av en konsert i Olav V?s hall på Akershus. Det var vel 50 grader eller noe sånt i lokalet, så konserten ble like godt avsluttet i borggården!»
Også denne konserten fant sted under en Oslo Kammermusikkfestival, der prisvinneren gjennom årene har gitt det noe tørre begrepet «historisk oppførelsespraksis» stadig rikere mening ? alene, i trio, eller som de to siste somrene; sammen med Jordi Savall, Pedro Estevan, Monserrat Figueras og de andre høyt spesialiserte musikerne og formidlerene i ensemblet Hesperion XXI.
Egentlig er det vel bare på høy tid at Rolf Lislevand får Kritikerprisen.
Men karakteristisk nok er han ikke i landet i dag. Lislevand spiller konsert i Biaritz i kveld, og det er derfor bassisten i Ensemble Kapsberger, Bjørn Kjellemyr, som skal ta i mot en tegning av Ulf Aas på hans vegne.
Vi gratulerer!