Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Musikkritikerprisen til Truls Mørk og Håvard Gimse

Musikkritikerprisen 2010/2011 tildeles Truls Mørk og Håvard Gimse for fremføringene av Ludwig van Beethovens musikk for cello og klaver, Festspillene i Bergen 2011.

Kritikerlaget 29. september 2011 MusikkPriser

Tale ved prisutdelingen 29. september 2011.

Etter noen konserter vil man egentlig bare la ordene ligge.

Man skulle kanskje tro at etter de beste konsertene løp vi kritikere ut og satte oss til å skrive så tastaturet skvatt – høyt inspirerte, med favnen full av gode ord.

Men det virker ikke alltid sånn. Noen ganger får i alle fall jeg lyst til å bare holde kjeft etter en konsert, være helt stille og håpe at verden rundt også kan tie en liten stund, for å ta inn etterklangen av det som har skjedd.

Konserten som nå skal hedres med Kritikerprisen for sesongen 2010/2011 var en slik en. De to musikerne – jeg kommer straks til hvem de var – hadde sagt alt som trengte å sies. På ramme alvor, frase for frase, nydelig formulert, årvåkent samstemte. Og jeg tenkte at jeg skulle ønske jeg kunne slippe å skrive et eneste ord om det hele. Bare la alt synke inn. Vi som var der var kjempeheldige, synd for alle andre at de ikke fikk ta del. Uansett blir den så innmari fattig, den lille fliken av opplevelsen vi kan lirke inn i en avisspalte eller to.

Jeg skrev selvsagt likevel, til Aftenposten. Om hvordan verkene – alle av Ludwig van Beethoven – virket uhyre grundig gjennomarbeidet, nesten ny-oppdaget, samtidig som musikerne utstrålte et uhyggelig nærvær der og da. Eller med andre ord: de visste akkurat hva de skulle gjøre, og likevel føltes det som alt kunne skje. Min kollega I Dagbladet erklærte at “tettere på kammermusikkens kvintessens er det sjelden vi kommer”, i VG ble terningen trillet til topps og overskriften “til himmels”.

Jo, vi greide vel å formidle et inntrykk av at dette hadde vært eksepsjonelt. Strengt tatt er det vel heller ikke særlig kontroversielt å prise disse to musikerne. Den ene av dem har faktisk fått denne prisen før, så tidlig som i 1984 – da han var 23. Det var før han skulle bli nominert til 15 spellemannpriser og vinne fem av dem, før han vant en meget høythengende Grammy i 2002, før de fleste av de tjue-tredve platene han har spilt inn, og lenge før han skulle bli borte fra scenen i over et år fordi han ble alvorlig syk. Kritikerprisen i år kan nok tolkes som et ”velkommen tilbake” til Truls Mørk og hans helt særegne cellospill.

Men prisen går til en duo, og dermed i like stor grad til en pianist, en musiker Truls Mørk har gjort råsterke konserter med over mange år, nemlig Håvard Gimse. Også han har mange titalls plater på samvittigheten, opptredener på prestisjetunge festivaler og scener her hjemme og ute i verden, og flere priser, blant dem Sibeliusprisen. I en medieverden med plass til bare én norsk superstjerne på piano, har han egentlig levd godt som ”another Nordic deity”, som New York Sun kalte ham etter først å ha karakterisert hans gode kollega Leif Ove Andsnes som guddommelig.

Håvard Gimse er selvsagt ikke ”another” noe som helst, men sin helt egen musiker. Det er bare å høre etter, for å fornemme hans spesielle kunstneriske kvaliteter. Om de nå er guddommelige eller ”bare” dypt menneskelige – ypperlig raffinerte; klanglig, melodisk og ikke minst rytmisk.

Det kan være vanskelig å sette ord på akkurat hva som gjør en musiker unik også. Men et trekk som kjennetegner Håvard Gimse, må være en dyp kjærlighet til kammermusikk. Det var den vi fikk del i da han og Truls Mørk fremførte to av Beethovens sonater for cello og klaver – den andre og den femte, siste – pluss variasjoner over temaer fra Mozarts Tryllefløyten i Håkonshallen under festspillene i Bergen i år. Kvelden før hadde de fremført de tre andre Beethoven-sonatene og et variasjonsverk over temaer fra Händels Judas Makabeus.

Samspillet var altså elektrisk på begge konsertene, mellom to musikere som er suverene hver for seg, og skaper noe stort når de møtes som denne gangen i Beethovens verk.

Jo, det var synd for de som ikke var der, en av disse kveldene. Det finnes nok et opptak hos NRK, men det kan ikke gjenskape lyset, konsentrasjonen i rommet, det dørgende stille publikummet, de store og små gestene på podiet som også blir en del av den klingende kammermusikkopplevelsen.

Det er kanskje noe trist ved akkurat det. Samtidig er jeg stolt over å dele ut en pris som insiterer på å hylle nettopp det flyktige, live-opptredenene, slik de lagres i hukommelsen hos hver og en av oss, ikke i bits og bytes, men som minneverdige møter.

Prisvinnerne skal like fullt få noe helt håndfast her i dag: Hvert sitt trykk av Svein Finnerud, som begge har tittelen «Brev til John Cage».

Gratulerer!

Astrid Kvalbein