Når virkeligheten blir kunst

Når går et verk fra å være en skjebnehistorie til kunst? Og kan man skille den private kroppen fra det som skal vises frem på scenen? Er det en fare for at scenene går for langt i å bruke den personlige historien som innsalg?

Det er ikke bare over litteraturen det har blåst en virkelighetsvind det siste tiåret, men også i scenekunsten. Stadig flere forestillinger blir ledsaget av et lanseringsintervju eller en programtekst som trekker linjer mellom verket og dansekunstnerens liv. Denne utviklingen er kanskje særlig tydelig for soloforestillinger der det utøveren selv som formidler sin egen historie. I møte med disse forestillingene veves etiske og estetiske kvalitetskriterier i hverandre og det blir interessant (og viktig) å diskutere hvordan de sterke fortellingene som omkranser forestillingene, påvirker måten de blir oppfattet på.

Før salongen vil paneldeltakerne se forestillingen Mountains, en solo av koreograf Jefta van Dinther skapt i samarbeid med utøver Sulelem de Oliveira da Silva– denne vil danne et felles utgangspunkt for samtalen. I del to vil de reflektere på et mer generelt plan rundt relasjonen mellom koreograf/utøverne og kunstverk, og i hvilken grad det er fruktbart eller i det hele tatt mulig å se verket isolert fra den/de personlige historiene.

I panelet sitter Jonas Øren, Per Roar Thorsnes og Loan Ha. Ordstyrer er Mariken Lauvstad.

Tid og sted: 29. oktober kl. 20.00, Dansens Hus i Oslo
Varighet: 1 time

Salongen er del av CODA dansefestival. og arrangeres av Norsk kritikerlags arbeidsutvalg for seksjonen musikk, dans og teater. Støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.