Nominasjoner til kritikerprisene for 2019–2020

Norsk kritikerlags Seksjon for teater, musikk og dans deler årlig ut én kritikerpris for teater, én for musikk og én for dans. Hver av prisene hedrer en fremragende, levende kunstnerisk prestasjon, kåret av landets samlede kritikerstand.

Prisene deles ut på Litteraturhuset i Oslo torsdag 17. september kl. 11.00.

Arrangementet vil strømmes direkte til Kritikerlagets YouTube-kanal, se her.

De nominerte til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2019– 2020 er:

TEATER:

–Gjertrud Jynge for rollen som Ales i Trilogien, med premiere 6. september 2019 på Det Norske Teatret
–Kunstnerisk lag, hovedrolleinnehaver Preben Hodneland og resten av ensemblet for Raskolnikov, med premiere 17. august 2019 på Det Norske Teatret. Stykket var en samarbeidsproduksjon mellom Det Norske Teatret og Det Vestnorske Teateret.
–Maritea Dæhlin for I want to be traditional, med premiere 8. februar 2020 på Vinterscenen i Porsgrunn

MUSIKK:
–Rolf Gupta og Kristiansand symfoniorkester med Peter Szilvay for verket Jordens sang, med premiere 14. november 2019 på Kilden i Kristiansand
–Opera di Setra for forestillingen Den glade enke, med premiere 5. juli 2019 på Svarthammerlia i Tylldalen
–Cikada for jubileumskonserten Cikada 30!, 23. november 2019 på Sentralen i Oslo

DANS:
–Helgebostad/Johannesdottir/Lauvdal/Floen/Theisen for We come in peace, med premiere 19. september 2019 på Dansens Hus i Oslo
–Harald Beharie og Louis Schou-Hansen for Shine Utopians, med premiere 7. november 2019 på Dansens Hus i Oslo
–Th’Line for Anonymousse, med premiere 21. februar 2020 på Rom for dans i Oslo

For mer informasjon, kontakt leder for arbeidsutvalget for norske teater-, musikk- og dansekritikere, Venke Sortland, venkes@gmail.com, tlf. 901 90 672 eller generalsekretær i Norsk kritikerlag, Anne Merethe K. Prinos, kritikerlaget@kritikerlaget.no, tlf. 996 43 435.

BEGRUNNELSER

Kritikerprisen for dans 2019/2020

1: Helgebostad/Johannesdottir/Lauvdal/Floen/Theisen: We come in peace
Premiere: 19. september 2019, Dansens Hus, Oslo

Karen Frøsland Nystøl skriver: We Come In Peace er et modig prosjekt. Formmessig nyskapende presenterer den seg som en utenomjordisk dansical. En hybrid mellom danseforestililing, performance, teater og konsert. Tematisk er den overraskende intim. Forestillingen er et slags besøk fra det ytre rom der de intergalaktiske gjestene har et program de vil fremføre for publikum i salen. Forestillingen setter opp et speil, og det de fremfører er egentlig jordboernes egne historier. Gjennom spennende og variert koreografi, et solid band som spiller variert musikk, tekster totalt fristilt fra ironiens bånd og med en vennlig publikumshenvendelse har skaperne bak denne forestillingen laget et unikt og rørende verk.

Anmeldelser:
Aftenposten
NRK
Scenekunst.no
Norsk Shakespearetidsskrift

2: Harald Beharie og Louis Schou-Hansen: Shine Utopians
Premiere: 7. november 2019, Dansens Hus, Oslo

Prosjektet Shine Utopians utfordrer mange konvensjoner når det kommer til scenisk dans, både hvilke kropper og identiteter man skal iscenesette, og hva som gjør en forestilling til et profesjonelt kunstnerisk arbeid. Ikke bare har Beharie og Schou-Hansen gjort prosjektet til et møte mellom utøvere med en rekke ulike bakgrunner – deriblant noen profesjonelle dansekunstere. Det koreografiske arbeidet ligger her i det å skape en interessant og tankevekkende situasjon, i møte med Dansens Hus som institusjon. Per Roar skriver på Shakespearetidsskrift.no: «En orgelsynth-akkord setter etter hvert tonen og alle utøverne samles som et bevegelseskor i en «lang-lang-rekke» som ingen må gå ut av; snarere må alle være med for at gruppen skal kunne forflytte seg framover gjennom en serie av løft og balanser, til tider halsbrekkende i sin utfordring av tyngdekraften, men aldri gjort med tanke på å framstå som virtuost. De blir et levende monument, en horisontal Monolitt, som beveger seg sideveis fremover, mens det synges på en tone; ofte famlende og langt fra det uangripelige perfekte, men av den grunn også dypt menneskelig. Noen sjeldne ganger opplever jeg som publikummer å få være med på noe som er større enn seg sjøl – et tidsskifte. Premiekvelden med Shine Utopians var et slikt.» … «Åpne vinduer, free seating, lyset på – vi er alle på samme gulv og håpet er lysegrønt: SHINE UTOPIANS – oh yes, they shine, like the star once seen over Bethlehem, they bring hope to the world.»

Anmeldelser:
Norsk Shakespearetidsskrift

3: Th’Line: Anonymousse
Premiere: 21. februar 2020, Rom for dans, Oslo

I Anonymousse fortsetter The Line arbeidet med å utforske karakterer som vipper helt på grensen mellom det menneskelig og det dyriske, det normale og det vi gjerne vil utstøte. Gjennom karakterene utfordrer de også konvensjoner om hva dans skal være og hvilke kvaliteter som er «verdig» og interessante for dansekunsten. Mariken Lauvstad skriver på Scenekunst.no: «Wallace & Wigdels verk kjennetegnes blant annet ved bruken av kontrasterende virkemidler: Lattervekkende surrealisme kontrasteres med mørke. Dvelende, nesten langtekkelige sceniske bilder brytes av mot det mer kjappe og dynamiske, og bak den lekne utforskningen aner vi et bakteppe av større politisk og eksistensielt alvor. Duoen er befriende respektløse mot det den tradisjonelle danseverdenes flinkhet og tekniske oppvisning.» … «Anonymousse … utgjør en foruroligende og samtidig uimotståelig komisk linse å se verden gjennom.»

Anmeldelser:
Scenekunst.no

Kritikerprisen for musikk 2019/2020

1: Rolf Gupta og Kristiansand symfoniorkester med Peter Szilvay for verket Jordens sang
Premiere: 14. november 2019 på Kilden i Kristiansand

Emil Otto Syvertsen skriver: «KSO feirer sitt hundreårsjubileum samme sesong som OFO gjør det. Til jubileet hadde KSO bestilt verket Jordens Sang av Rolf Gupta – et timelangt verk for orkester, kor og solister. Det fikk en fantastisk førsteoppførelse i Kilden i Kristiansand, og er et verk som fortjener flere oppførelser og mye omtale. Det ble anmeldt i Fædrelandsvennen og i Klassekampen.»

Anmeldelser:
Fædrelandsvennen
Klassekampen

2: Opera di Setra for forestillingen Den glade enke
Premiere: 5. juli 2019 på Svarthammerlia i Tylldalen

Hilde Halvorsød skriver: «Opera di Setras lokaltilpassede versjon av Den glade enke er skreddersydd til distriktsoperaens vanskelige format, med begrensede ressurser, en blanding av profesjonelle og amatører og provisoriske forhold hva gjelder scene og teknikk. Regi- og koreografilaget Ronald Rørvik og Toni Herlofson får maksimalt ut av alle detaljer, og adapsjonen til lokale forhold fungerer helt strålende. Utøverprestasjonene er jevnt over høye, både når det gjelder sang og komisk karakterspill.»

Anmeldelse:
Scenekunst

3: Cikada for jubileumskonserten Cikada 30!
23. november 2019, Sentralen, Oslo

Hild Borchgrevink skriver: «Utøvere av ny kunstmusikk i Norge holder høyt nivå. Også den nye musikken er del av en tradisjon, og innenfor denne tradisjonen viste Cikada på sin jubileumskonsert et nivå på musikalske nyanser som gjenspeiler 30 år med finsliping og samarbeid. Programmet var også fint sammensatt og vitner om hvor viktig kunnskapen Cikada har bygget opp, er for musikken til norske komponister. Særlig snakket Rolf Wallins fuglelydmetaforer og Kristine Tjøgersens musikk inspirert av undervannslyd fra Great Barrier Reef godt sammen. Programmet var Kristine Tjøgersen: Seafloor Dawn Chorus, Rolf Wallin: Birds Within og Lars Petter Hagen: Harmonium Repertoire. Jeg har dessverre ikke funnet noe kritikk av konserten.»

Kritikerprisen for teater 2019/2020

1: Gjertrud Jynge for rollen som Ales i Trilogien
Premiere: 6. september 2019 på Det Norske Teatret

Therese Bjørneboe skriver: Gjertrud Jynges evne til å gi Ales liv og skikkelse, uten å ha en egentlig rolle i dramaet, var helt avgjørende for det eksistensielle resonansrommet forestillingen lyktes i å skape. Jynges fysiske gestaltning og tekstframføring på vestlandsdialekt bidro sammen med det til dels surreale billedspråket til at Luk Percevals iscenesettelse evnet å gi Jon Fosses romansyklus en tidløs, tragisk dimensjon. Gjertrud Jynge var navet som bar denne forestillingen.

Andreas Wiese skriver i Dagbladet: Gjertrud Jynges prestasjon lyser i mørket. Hun bærer en løpende monolog gjennom tre akter med en presisjon i replikkføringen, med rytme og utstråling vi sjelden ser. Det er en kraftprestasjon

Anmeldelser:
Dagbladet
Dagsavisen
Norsk Shakespearetidsskrift

2: Kunstnerisk lag, hovedrolleinnehaver Preben Hodneland og resten av ensemblet for Raskolnikov
Premiere: 17. august 2019 på Det Norske Teatret. Stykket var en samarbeidsproduksjon mellom Det Norske Teatret og Det Vestnorske Teateret.

Karen Frøsland Nystøyl skriver: Gjennom rollen som Raskolnikov tar skuespiller Preben Hodneland opp i seg så å si alle aspekter ved Dostojevskijs mangslungne karakter. Han lar publikum komme tett på alle kvaler, riktignok via et konstant nærværende videokamera, men samtidig er det som om det likevel ikke finnes noe filter. Det gjør det til en utmattende kamp å følge som publikummer. Men samtidig uforglemmelig.

Anette Therese Pettersen skriver i Morgenbladet: Skuespillerne har tydelige kostymer, det gjøres ingen forsøk på å gjøre dem realistiske. Her er det løsbarter, akrylparykker og altfor store sheriffhatter. Det er en overtydelig teatralitet som i møte med mitt blikk og fantasi på mystisk vis transformeres til virkelighet. Jeg tror på den Raskolnikov jeg ser på skjermen. Jeg tror på tvilen, på sinnet, på frustrasjonen, utmattelsen og drømmene hans.

Anmeldelser:
NRK
Morgenbladet
Scenekunst

3: Maritea Dæhlin for I want to be traditional
Premiere: 8. februar 2020 på Vinterscenen i Porsgrunn

Chris Erichsen skriver: Ja visst handler det om det forslitte ordet identitet, men i et mye større og mer kollektivt univers enn i vår hjemlige diskurs. Dæhlin er oppvokst i Chiapas i Mexico, med norsk mor og kamerunsk far. Sånn sett er hun en legemliggjøring av det (post)moderne, globale, flytende jeget. Men dette flytende har i I want to be traditional, med Pia Maria Rolls hjelp, fått en sikkerhet og en trygg forankring i et usedvanlig modent uttrykk, som bærer i seg og omfavner hele paletten.

Julie Rongved Amundsen skriver i Klassekampen: Dæhlin spiller på tre språk; spansk, engelsk og norsk (…). Forestillingen tematiserer det å leve mellom kulturer, noe som også ofte innebærer at man lever mellom språk. Sånn sett blir språkuniverset hennes personlig, og jeg tenker at det er sånn det må høres ut inni henne – at hennes eget språk er et kombinasjonsspråk. Det er fint å få lov til å lytte til det. At det er fint å lytte til, kommer også av at Dæhlin har en eksepsjonell rytme i språket. Det minner om slampoesi, men også om tidlig hiphop.

Anmeldelser:
Klassekampen
Norsk Shakespearetidsskrift
Scenekunst