Nominasjoner til Kritikerprisene for teater, musikk og dans 2018/2019

Nominasjoner til Kritikerprisene for teater, musikk og dans 2018/2019

Kritikerprisen for teater 2018/2019

1. Kunstnerisk lag og ensemblet for Natta syng sine songar, Nationaltheatret
Med en presis regi av Laurent Chétouane og skuespillere som våger å gå langt med Jon Fosses notorisk gjentakende og hallusinatoriske tekst, er Natta syng sine songar en forestilling som borer seg nedover på Nationaltheatrets Amfiscene. Med koreografisk og musikalsk arbeid med materialet blir gjentakelsene til sirkelbevegelser i rommet. Den unge mannen (Nils Golberg Mulvik) og Den unge kvinna (Marte Engebrigtsen) er på nullpunktet. Ensemblet får frem den mørke musikken og lysglimtene hos Jon Fosse. Phillip Gladieux’ indirekte og ubestemmelig lysdesign gir en form for romslig konkret og musikalsk understrekning av livskampen.

Anmeldelser:
Dagbladet (krever innlogging)
Aftenposten (krever innlogging)
Scenekunst.no
Shakespeare tidsskrift (krever innlogging)

2. Kunstnerisk lag og ensemblet for Fuglane, Nordland Teater
I debatten om dramatiserte romaner tar Tarjei Vesaas eksistensialistiske Fuglane en særstilling. I Nordland Teaters versjon, (med Ole Anders Tandbergs og Nils Slettas dramatisering fra 1990-tallet) finner ensemblet og dets regissør, scenograf og kostymedesigner Bård Lie Thorbjørnsen rett tone, uten å ende opp i symbolikk. Med Rolf-Erik Nystrøms musikk, som skaper mentale forbindelser mellom menneske- og naturverdenen, samt fremragende ensemblespill av skuespillerne, blir Fuglane til en trist og mørk komisk fortelling frem til hovedpersonen Mattis (Rune Storsæther Løding) uunngåelige undergang. En sterk, klassisk skildring av det lille menneskets kamp med det sosiale spillets mekanismer.

Anmeldelser:
Shakespeare tidsskrift
Amund.info

I papirutgaven av Dag og Tid fredag 22. februar 2019 skriver Jan H. Landro: «Det er sjeldan vi opplever ein så stilsikker regidebut som Bård Lie Thorbjørnsen leverer med denne versjonen av Vesaas-klassikaren Fuglane».

3. Susie Wang for Mumiebrun, Rom for Dans / Black Box teater
Mumiebrun utspilles i et rom, et slags naturhistorisk museum, som virker uendelig og med en lang fortid, og som har menneskets natur som underliggende tema. Rommet er fylt av merkelige gjenstander og heftige referanser til groteske skrekkfilmer. Mumiebrun arbeider allegorisk og med erkjennelse gjennom andre veier enn rent intellektuelle. Susie Wang, under ledelse av Trine Falch, Bo-Krister Wallström, Mona Solhaug og Martin Langlie, tar ikke bare fantasien på alvor, men også kunsten, teateret og leken. Publikum inviteres inn som medskapere i fantasien de presenterer. Kompaniet og forestillingen Mumiebrun fyller ikke mindre en et tomrom i norsk scenekunst.

Anmeldelser:
Scenekunst.no
Shakespeare tidsskrift

Kritikerprisen for musikk 2018/2019

1. Sisu perkusjonsensemble for konserten SISU: Xenakis og Grenager, Sentralen, Ultimafestivalen
Perkusjonsensemblet SISU, bestående av Bjørn Skansen, Bjørn-Christian Svarstad, Tomas Nilsson, fremførte bestillingsverket Wood and Metal av Lene Grenager med sterk tilstedeværelse og sylskarp presisjon. I Xenakis massive Pléïades ble ensemblet forsterket med Anders Kregnes Hansen, Teodor Berg, Kristoffer Almås og Simen Brenden. Det monumentale og enormt nyanserike verket ble fremført med imponerende dedikasjon, sensitivitet og intensitet som satt i lenge etter at konserten var slutt.

Anmeldelse:
Scenekunst.no

2. Nils Henrik Asheim for konserten Messiaen Complete, Stavanger konserthus
Nils Henrik Asheim samlet noen av verdens beste organister til å spille Olivier Messiaens samlede orgelverk, hvorav mange av utøverne hadde omfattende og direkte kontakt med komponisten. Musikalsk var konserten en sjelden perle, og med ni timers varighet kunne man virkelig føle på kroppen den evigheten Messiaen så ofte skrev om i musikken sin. Det var også et allkunstverk: Valen-salen hadde en live lyssetting gjennom av hele konserten. Bearbeidet lyd gikk derfra inn til Zetlitz-salen, som var utformet som et gigantisk video- og installasjonskunstverk.

Anmeldelse:
Vårt Land (krever innlogging)
Aftenbladet

I papirutgaven av Klassekampens Musikkmagasinet mandag 26. november 2018 skriver Magnus Andersson: «Messiaen Complete ligner ikke på noe jeg noensinne har vært på tidligere. Det er et beundringsverdig prosjekt som må tas opp igjen, gjerne i Stavanger, men også i Oslo, og hvorfor ikke i Paris?»

3. Barokksolistene for forestillingen Dido og Aeneas, Den Norske Opera og Ballett
Barokksolistenes lydhøre og intenst tilstedeværende spill og opptreden gjorde operaen plastisk og rommelig og gav musikken – helt konkret – fart og bevegelse. Helt konkret ble musikken ledende for karakterene og det øvrige ensemblet. I sin anmeldelse skriver Sunniva Thomassen: “Barokksolistene, under leken ledelse av fiolinist Bjarte Eike, følger opp scenemosaikken med musikalske krumspring og et sug i akkordene der alvoret setter inn. Eikes humoristiske og nesten skjødesløse fiolinspill skaper en suveren eleganse som gir assosiasjoner til en forfinet versjon av den engelske landsbypuben.”

Anmeldelser:
Scenekunst.no
Aftenposten (krever innlogging)
Vårt Land (krever innlogging)

Kritikerprisen for dans 2018/2019

1. Cina Espejord for How Did I Get Where, Den Norske Opera & Ballett
(En del av Barokk bevegelse, en helaftens forestilling bestående av fire kortere verk.)
I forestillingen How Did I Get Where undersøker Cina Espejord glemsel og minner. I sin anmeldelse skriver Maren Ørstavik: Det handler enkelt og greit om demens, det står i programbladet. Men kombinasjonen av elektronisk modifisert barokkmusikk og tettvevd gruppekoreografi skaper en verden som rommer mye mer. På scenen klynger danserne seg sammen til én organisme. Gråkledde som hjerneceller flyter de inn og ut av hverandre, og i ny og ne trer en danser frem fra massen, som om hun har kommet på noe, men tanken glipper, og hun suges inn i den søkende gruppen igjen. Fiolinist Bjarte Eike skaper et effektfullt lydlandskap der fragmenter av kjent musikk understreker følelsen av «å ha det på tungen». Det er følelsesladet, kjent og fremmed på samme tid, vakkert og påtagelig ekte. Det er slik det ser ut når noen virkelig vil noe. How Did I Get Where er et lite mesterverk med potensielt lang levetid og svært bred appell."

Anmeldelser:
Aftenposten (krever innlogging)
Vårt Land
Klassisk musikk

2. Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten for Cheers, Dansens hus
Koreograf Helgebostad og klokkenist Rueslåttens forestilling Cheers lar lyd og bevegelse smelte sammen. Lyden generer bevegelse – og omvendt. Cheers er en vridning av populærkulturens heiagjengfremstilling, men med samme besnærende resultat: Den får en til å lene seg inn og heie med. I Cheers får man tilfredstillelsen av å se cheerleading i et eget rom, uten å stå til tjeneste for noe annet. Det blir også interessant når det ikke lenger fyller sin «egentlige» funksjon, altså å heie frem publikum på vegne av andre aktører, men at poenget er å heie på seg selv og for publikum. I tillegg til å bryte med cheerleadingens indre logikk har man i Cheers en utforskende og kontemplerende tilnærming til heiingen, noe som gir forestillingen en subversiv attraksjon.

Anmeldelser:
Scenekunst.no
Scenekunst.no
Periskop.no
Aftenposten
Natt og Dag

3. Ingri Fiksdal for Deep Field, Black Box teater
Ingri Fiksdal utforsker i sine koreografier hvordan bevegelse på scenen kan gi effekt i kroppen til tilskueren, og i Deep Field kan denne effekten best beskrives som meditasjon – eller kinestetisk yoga hvor man kjenner effekten av danserens bevegelser på egen kropp. Deep Field oppnådde sitt mål om å smitte publikum med løpingens kjærlighets-aktige eufori. Etter å ha jobbet lenge med ritualitet har Fiksdal tatt et skritt videre i denne utforskningen, og viser med dette verket hvorfor hun kan betraktes som en av Norges viktigste koreografer i dag.

Anmeldelser:
Shakespeare tidsskrift
Bergens Tidende
Scenekunst.no