Nominasjoner til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2022–2023

Norsk kritikerlags Seksjon for teater, musikk og dans deler årlig ut én kritikerpris for teater, én for musikk og én for dans. Hver av prisene hedrer en fremragende, levende kunstnerisk prestasjon, kåret av landets samlede kritikerstand.

De nominerte til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2020– 2022 er:

Kritikerprisen for musikk 2022–2023:

– Lise Davidsen for tittelrollen i Tosca, premiere 24. mai 2023 på Festspillene i Bergen, produsert i samarbeid med Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien.

Eystein Sandvik skriver på NRK.no:
«Lise Davidsen er ingen typisk Puccini-sopran, og det er åpenbart at hun ikke er helt på hjemmebane i dette repertoaret. Samtidig er Davidsen en såpass særpreget sanger at hun i noen grad blir sitt eget stemmefag, uansett hva hun synger. Det publikum er vitne til denne kvelden er mest av alt en sanger som tør å utfordre seg selv, og som nettopp derfor skaper en tolkning av den teatralske Floria Tosca som fungerer på egne premisser. Det enorme uttrykksspennet er gjenkjennelig, med et toppregister som nesten blir i overkant i en så liten sal som Grieghallen. Samtidig rommer tolkningen i tillegg noe annet, noe hudløst, enkelt og uttrykksfullt. I dette leiet klarer Lise Davidsen det mesterstykket å gjøre den sentimentale og forslitte arien «Vissi d’arte» til kveldens mest rørende musikalske øyeblikk.»

Aksel Tollåli skriver i Aftenposten:
«Hun viser et enormt dynamisk spenn, med fullstendig kontroll fra det nærmest uhørlige til øredøvende utbrudd som gjaller gjennom salen. Stemmen treffer både midt mellom øynene og rett i hjertet, og hun klarer å formidle både hjerteskjærende desperasjon og ildsprutende harme. Davidsen er mest kjent for å gjøre store, tyske operaer av Wagner og Strauss. Likevel er det ikke usannsynlig at også dette kommer til å bli en av hennes store roller fremover. Selv om dette er andre gang hun synger partiet, uten en fullscenisk produksjon, er det like fullt en gripende, nyansert og helt strålende Tosca hun gir her.»

– Kunstnerisk team og medvirkende i Iannis Xenakis: Oresteia, premiere 15. september 2022 på Ultimafestivalen i Oslo rådhus. Produsert i samarbeid med Det Norske Solistkor, Oslo Sinfonietta og Den Norske Opera & Ballett.

Karoline Ruderaas Jerve skriver på Scenekunst.no:
«Gjennom store deler av stykket leveres uhyre krevende vokalpartier i samspill med knirkefrie og intrikate rytmesekvenser, utført av perkusjonist Håkon Mørch Stene. Alle spiller de med hele kroppen, og variasjonen mellom slagverkinstrumentene, Oslo Sinfoniettas tilstedeværelse samt bruk av kor, korsolister og barnekor skaper en vilter og spennende dynamikk. De grå, marmor-aktige hovedrollene og det nesten blasse koret står også i sterk kontrast til barnekoret som er kledd i fargerike Charles Dickens-inspirerte kostymer.»

Ola Nordal skriver på klassiskmusikk.com:
«Det Norske Solistkor og Solistkoret Ung bærer forestillingen på en overbevisende måte sammen med Oslo Sinfonietta. Christian Eggen gjør jo mye bra sånn generelt, men her viser han virkelig hva han kan best – å lede topptrimmede utøvere i et av modernismens store mesterverk. Det er også Eggen som står for regien på kor, orkester, solister og sangere, og den er perfekt ned til minste detalj. Rommet får også skinne – bokstavelig talt. Boya Bøckmans visuelle design kler Rådhussalen inn i en abstrakt lysdrakt, som med ydmykhet for salens eksisterende dekorasjoner bygger opp under stykket.»

– Elisabeth Teige for rollen som Krysotemis i Elektra, premiere 21. januar 2023 på Den Norske Opera & Ballett.

Svante Aulis Löwenborg skriver i Norsk Shakespearetidsskrift:
«Det är klart att med två så lysande roller som Krysotemis och Elektra måste det balanseras mellan sångarna. Elektras är svårare då den har fler dissonanta och krävande partier, medan åtminstone två av Krysotemis är arior illuderar lycka. Sopranen Elisabeth Teige rör en nästan till tårar när hon i föreställningens början sjunger om att hon helst av allt vill ha barn och en vanligt kvinnas liv.»

Hilde Halvorsrød skriver på scenekunst.no:
«Elisabeth Teige er drivende god som Krysotemis. Stemmen hennes er ikke bare krystallklar og gjennomborende, den er så rik på klangfarger at selve sangen berører, i tillegg til den ektefølte rolletolkningen.»

Kritikerprisen for dans 2022–2023:

– Carte Blanche, Joar Nango og Elle Sofe Sara for Birget; Ways to deal, ways to heal, premiere 9. februar 2023 på Den Norske Opera & Ballett. Produsert sammen med Carte Blanche, Festspillene i Bergen 2023, Nordic Next og BIT Teatergarasjen.

Hedda Fredly skriver i Dagbladet:
«Parallelt med kommisjonens arbeid har koreograf og regissør Elle Sofe Sara og kunstner og arkitekt Joar Nango i samarbeid med dansekompaniet Carte Blanche, laget et verk hvor det ikke er ord som skal lyttes til. I stedet lar de oss ta del i samiske erfaringer faktisk og fysisk. […] BIRGET; Ways to Deal, Ways to Heal er blitt en på samme tid rørende, opprørende og oppløftende forestilling, hvor forsoning mellom samer og majoritetsbefolkning gjøres mulig å forestille seg.»

Judith Dybendal skriver på scenekunst.no:
«Når jeg lytter til kongens ord og det byråkratiske, argumenterende politikerspråket fra spørretimene på Stortinget, opplever jeg at språket skaper en enorm distanse til de levde erfaringene det snakkes om. Mot denne lydlige bakgrunnen inviterer koreografien, scenografien, objektene og ensemblets tilstedeværelse til mer umiddelbare og intuitive måter å forstå og erfare tematikken på. Dette krever ikke at publikum leser en haug med debattinnlegg og juridiske utredninger – det er nok å være til stede sammen i denne black boxen. Gjennom å sette to kolliderende sfærer i spill i en åpen form, inviterer Sara og Nango til refleksjoner rundt hvem som eier og definerer historiene om den samiske befolkningen, uten å komme med entydige svar.»

– Kunstnerisk team og medvirkende i AEIOUYÆØÅ, premiere 13. april 2023 på Dyrk Bryn. Den Molekylære Ballettens Hus.

Anette Therese Pettersens begrunnelse:
«Med det tverrkunstneriske prosjektet Den Molekylære Ballettens Hus viderefører Petter Width Kristiansen elementer fra forestillingstrilogien Skar Wars. Der sistnevnte var solid forankret i teatertradisjoner, er AEIOUYÆØÅ tettere knyttet til dans og koreografi – særlig Bauhausbevegelsen. Forestillingen er et forsøk på å skape et nytt språk, som oppleves både er lekent, lett ironisk og samtidig dypt oppriktig. AEIOUYÆØÅ er en danseforestilling, en naturfagstime og et besøk på Steinerskolen samtidig – på best tenkelige måte.»

Julie Rongved Amundsen skriver på scenekunst.no:
«Ikke bare var dette et gjennomgående vakkert verk hvor det er skapt et rom og en tilstand jeg gjerne vil være i, forestillingen løfter spørsmålet om hva betydningsdannelse i scenekunsten kan være. Her blir meningsdannelsen til i overgangen mellom fiksjon og virkelighet og i mellomrommet mellom rasjonalitet og metafysikk. Samtidig er det den helhetlige estetikken med de visuelle og taktile figurene og pyramidene, lydbildet og samhandlingen som gjør at dette er et verk som setter seg fast i meg.»

– Iben Edvardsen og Mette Edvardsen for Livre d’images sans images, premiere på Black Box Teater 8. juni 2023, produsert sammen med Kaaitheater (Brussels), BUDA (Kortrijk), Black Box teater (Oslo), centre chorégraphique national de Caen en Normandie (Caen).

Venke Sortland skriver i Norsk Shakespearetidsskrift:
«Edvardsens koreografier handler altså på ingen måte om å imponere eller eksponere. Heller tenker jeg at koreografiene hennes er en måte å behandle en situasjon og et materiale på. Gjennom koreografien skaper hun en egen forståelsesmåte og form for persepsjon. Det at hun jobber med det uspektakulære og udramatiske betyr imidlertid ikke at uttrykket er upresis, eller at noe er overlatt til tilfeldighetene. Det er helt tydelig at Edvardsen ønsker å plassere denne uformelle situasjonen inne i en blackbox – forflytningen av den private sfæren til den offentlige synes essensiell – hadde vi faktisk vært hjemme hos Edvardsen hadde forestillingen blitt en helt annen. Utvalget av tekster og lydklipp, måten tekstene leses på, forflytningene i rommet, fargeleggingen – alt er ekstremt presis utført. Det at Iben, på 14 år, utfører oppgavene sine like presist som Mette, gir meg nesten gåsehud på ryggen – det er som om virkeligheten vil spille meg et puss.»

Julie Rongved Amundsen skriver på Scenekunst.no:
«Livre d’images sans images er en ode til det som ikke finnes, men som oppstår når vi tenker oss det. Gjennom denne oden fanger forestillingen sentrale deler av problemstillingene kunsten stadig møter i et samfunn som idealiserer det målstyrte. Det gjør det til hardtslående, men mild poesi og et av sesongens sterkeste verk.»

Kritikerprisen for teater 2022–2023:

– Kunstnerisk team og ensemblet i Døden på Oslo S. Premiere 9. mars 2023 på Nationaltheatret/Økernsenteret.

Mode Steinkjer skriver i Dagsavisen:
«Døden på Oslo S innfrir som en totalopplevelse der detaljer og enkeltprestasjoner glitrer og de beste sangene i det som tar form som en musikal skaper en atmosfære av noe eventyrlig. Et mørkt eventyr riktignok, av noe skittent, nedbrutt, ødelagt og vanskjøttet, men også breddfullt av varme, empati og håp.»

Mariken Lauvstad skriver i Klassekampen:
“Dialogen ligger ikke veldig langt unna filmens, men imponerende skuespillerprestasjoner gjør at manus likevel aldri oppleves flatt. Lena (Flo Fagerli) og Nina (Maria K. Hildonen) fremstår begge overjordisk kule, halsbrekkende risikosøkende og uendelig sårbare på samme tid. Begge rolletolkningene går rett i hjertet på en, og Nina har dessuten fått noen enormt sterke monologer som er som knyttneveslag i magen. Filip Bargee Ramberg og Sjur Vatne Brean er naturlige og troverdige som Pelle og Proffen. Disse fire unge skuespillerne bærer forestillingen, for selv om samtlige skuespillere leverer solide tolkninger, fremstilles de voksne figurene – i tråd med romanen – noe mer karikert.»

– Kate Pendry for My Dinner With Putin, premiere 16. mars 2023 på Vega Scene. Forestillingen er produsert av Kate Pendry i samarbeid med Syv Mil, Vega Scene, Østfold Internasjonale Teater og Hamar Teater.

Inger Marie Kjølstadmyr skriver i Dagsavisen:
«Kate Pendrys personlige fortelling om hvordan hennes store drøm om å bli filmstjerne har resultert i kontroversielle valg og en middag med Vladimir Putin, kunne ikke truffet bedre. Dette er monologkunst på sitt aller mest raffinerte.»

Julie Rongved Amundsen skriver på Scenekunst.no:
«Som teater er følelsen av at noe hele tiden står på spill, at det er et moralsk dilemma uten klare svar det som gjør at jeg sitter helt ytterst på kanten av stolen hele tiden. At det finnes et så reelt og aktuelt moralsk dilemma og at det formidles så presist, løfter forestillingen og involverer meg som publikummer. Dette gjør også at jeg i dagene etterpå stadig kommer tilbake til problemstillingene og ikke kan bli enig med meg selv om hva som er riktig. Bak hviler spørsmål om boikott og samarbeid med russiske kunstnere, men jeg unner også Kate Pendry denne filmrollen. Gjennom sin stålkontroll, humor, sjarm og varme drar hun meg inn i drømmene og ambisjonene sine samtidig som hun drysser et aldri så lite ubehag over det hele. Det gjør dette til en virkelig god forestilling jeg ikke kan riste av meg.»

– Kunstnerisk team og ensemblet i Kristin Lavransdotter, premiere 10. september 2022 på Det Norske Teatret.

Hilde Østby skriver i Aftenposten:
«Regissøren jobber med teksten og mot den, sånn at alle konflikter skrus opp, mens alvoret og kjærlighetskampen river gjennom de tre forestillingene med stor kraft. Kameramannen som følger skuespillerne over alt og kringkaster til tre store skjermer som omgir scenen, gir assosiasjoner til vår tids sosiale medier. Alt skal frem, alt skal deles. Hele scenerommet brukes, også administrasjonen bak hovedscenen, som vi ser via det håndholdte kameraet. Ansatt-toalettet er med noen få tente lys blitt forvandlet til Nidarosdomen. Garasjen og bakgården brukes. Det er svært urealistisk teater, og helt realistisk, samtidig, på en merkelig måte. (…)Til sammen er dette blitt et ni timer langt teatermaraton og en bragd, et nytt storverk bygd på et storverk.»

Karen Frøsland Nystøyl skriver på NRK.no:
«Å setta Sara Khorami i denne rolla, passar som hand i hanske. I henne vellar alle Kristin sine kjensler opp gjennom dei tre delane «Kransen», «Husfrue» og «Korset». Ho elskar, føder, gret og rasar ustanseleg. Det er ei nydeleg rolletolking. Nærast perfekt.(…) Ein plastduk skil scena frå publikum – som om dei spelar i ein slags tidskapsel. Videogrepet, med Kristin og hennar liv så langt vekke og likevel så tett på, set fingeren både på mellomalder og samtid. På våre live-straumar, tilstanden der alt hender nett no, og samstundes livet på 1300-talet der alt stod på spel for det vesle mennesket under den store himmelen.»