Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2009

De nominerte for beste voksenbok er:

• Tomas Espedal for Imot kunsten (Gyldendal)
• Kjartan Fløgstad for Grense Jakobselv (Gyldendal)
• Karl Ove Knausgård for Min kamp. Første bok (Oktober)
• Ingrid Storholmen for Tsjernobylfortellinger (Aschehoug)

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

• Gro Dahle og Svein Nyhus for God natt, natt (Cappelen Damm)
• Endre Lund Eriksen for Super (Aschehoug)
• Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande for Det første barnet på månen (Cappelen Damm)
• Maria Parr for Tonje Glimmerdal (Samlaget)
  

Juryen for beste barne- og ungdomsbok består av Guri Fjeldberg, Morten Haugen og Anne Cathrine Straume.

De nominerte for beste oversettelse er:

• Kristina Solum for Ville detektiver av Roberto Bolaño (Solum)
• Jørn H. Sværen og Gunnar Berge for: Omveltningen, Begrepet hindring, Objektene inneholder det uendelige, De udelelige naturer av Claude Royet-Journoud (H Press)
• Jan Erik Vold for Keiseren av iskrem av Wallace Stevens (Gyldendal)
• Agnete Øye for Revolutionary Road av Richard Yates (Oktober)
  
  

Kritikerprisen for beste oversettelse tildeles den oversetteren som etter juryens vurdering har gjort den beste oversettelsen til norsk i utgivelsesåret før prisutdelingen. Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Sindre Hauge Ekrheim, Henrik Keyser Pedersen og Cathrine Strøm.

Spørsmål i forbindelse med Kritikerprisen for beste oversettelse kan rettes til Henrik Keyser Pedersen, tlf. 95 24 24 25. Spørsmål i forbindelse med de andre prisene kan rettes til Anne Merethe K. Prinos, tlf. 22 47 24 30.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.

NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2009

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Tomas Espedal: Imot kunsten, Gyldendal
I Imot kunsten viderefører Tomas Espedal sitt poetiske selvbiografiske skriveprosjekt. Han skriver en prosa der han på samme tid holder fast grep om det biografiske og lar det personlige gå fri. Det vil si at han bruker sitt eget liv i skriften, samtidig som han er utpreget litterær. Han skaper en tydelig form, lar teksten romme ulike sjangrer og står frem med en særegen stemme. Slik blir Imot kunsten ikke bare en beretning om en slekts historie og et skrift til en mor. Romanen, “(notatbøkene)”, blir også et tydelig skrift for kunsten.
“Vi har det til felles, min datter og jeg, at vi begge har mistet mødrene våre” skriver Espedal og skildrer videre hvordan han nærmest som et barn prøver å trøste datteren med ordene ”vi har ingen mor” når hun også mister sin mor. Slik viser han inn til det selvsentrerte, til en far, eller en sønn, som er full av egen sorg, savn, og til en far som ønsker å være mor. Det er en lengsel etter det kvinnelige i Imot kunsten, og en lengsel etter å skrive som en kvinne. Det skaper mange lag i Espedals prosa og understreker hans originale blikk.

Kjartan Fløgstad: Grense Jakobselv, Gyldendal
Grense Jakobselv er noe så sjeldent som en moderne idéroman. Med den rene handling, maktens rett, overskridelsens triumf, løgn og sannhet som sentrale temaer. Eller for å sitere forfatteren selv: ”Mange løgner forteller en stor sannhet. Og en stor sannhet omfatter mange løgner.”
Kjartan Fløgstad igangsatte forrige sommers store litterære debatt om grensene mellom sakprosa og skjønnlitterær diktning med denne boken. Romanens handling følger to hovedspor: Det ene er historien om karrierenazisten Paul von Damaskus, ført i pennen av vennen Otto Nebelung. Det andre hovedsporet følger livet til Alf Magnus Mayen, stesønn av krigsprofitøren Jan Mayen.
Heller ikke denne gangen har Fløgstad gjort noen anstrengelser for å tøyle sin egen hang til språklige blødmer. Ironien er stedvis tommetjukk, og hans politiske ærend er tidvis overtydelig. Men han skriver med høyoktan fortellerkraft og en voldsom autoritet.

Karl Ove Knausgård: Min kamp. Første bok, Forlaget Oktober
Døden distribueres gjennom to ulike systemer, skriver Karl Ove Knausgård i første bind av Min kamp. Det ene er forbundet med hemmeligholdelse og tyngde, det andre med åpenhet og letthet. Kanskje kan man si at disse to systemene samskrives når Knausgård forteller historien om seg selv og sin døde far. Med stor litterær tyngde, men også med en påfallende letthet, legger fortelleren sine egne og andres hemmeligheter åpent til skue. Farens død blir fokalpunktet for en tekst som både lyser og lukter svidd på samme tid. Skam, skyldfølelse, distanse og ekstrem nærhet – alt finner sitt samlingspunkt i farens døde kropp. I et skriveprosjekt som best kan karakteriseres som grenseoverskridende.
Psykologisk innsikt og kompromissløs utlevering kjennetegner romanen som drives fram med et effektivt og umiddelbart språk. Med Min kamp. Første bok har Knausgård levert en substansiell og utfordrende tekst, som innbyr både til sterk leseopplevelse og heftig diskusjon.

Ingrid Storholmen: Tsjernobylfortellinger, Aschehoug
Ingrid Storholmen, som tidligere har gjort seg bemerket med tre sterke diktsamlinger, tilkjennegir i etterordet til sin første prosabok en helt eksplisitt miljøpolitisk motivasjon for utgivelsen: å minne om risikoen ved kjernekraft. Men om Tsjernobylfortellinger er en politisk bok, kan den ikke reduseres til et debattinnlegg; til det er den for estetisk sterk.
I likhet med Storholmens tidligere bøker er dette en velkomponert samling fortettede tekster, preget av innlevelse og et sanselig og musikalsk språk. Tørre, harde faktaopplysninger blandes med gripende skjebnefortellinger, og her er både dokumentariske, hverdagslige, drømmeaktige og fantastiske passasjer. Boken er både fascinerende og ubehagelig å lese, ettersom den språkliggjør svært smertefulle erfaringer og tilstander. I Tsjernobylfortellinger gir Storholmen stemme til mennesker som er ofre for en ulykke med uopprettelige konsekvenser, en ulykke som for de berørte representerer en altoverskyggende makt som de hverken kan flykte fra eller nedkjempe.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

Gro Dahle og Svein Nyhus: God natt, natt, Cappelen Damm
Med God natt, natt dyrker og videreutvikler Gro Dahle og Svein Nyhus en kjent sjanger. Trøste- og hviledikt på sengekanten er en klassisk og kjær tradisjon med røtter tilbake i aftenbønnen. Dette er religionsfrie aftenbønner for en ny tid, og diktene gjør aller sterkest inntrykk når de handler om de urolige følelsene: gråt, uro, lengsel og anger. Nyhus’ illustrasjoner er enkle til ham å være, men likevel underfundige, og de tar godt vare på den tandre uroen.

Endre Lund Eriksen: Super, Aschehoug
Endre Lund Eriksens Super forteller om den store overgangen. I løpet av en uke alene hjemme skal Julie gjøre alt hun drømmer om, men aldri har våget eller fått lov til. For Julie handler det ikke bare om et ”vanlig” ungdomsopprør. Julie er blind, men svært handlekraftig til tross for sitt handikap. Med et freidig språk skaper Endre Lund Eriksen en fartsfylt thriller der dramatikk, humor og sårbarhet kombineres med ungdommelig overmot. At realismens grenser tangeres, gjør ikke historien dårligere. Leserne drives med mot en slutt som ikke er gitt på forhånd.

Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande: Det første barnet på månen, Cappelen Damm
Med billedboka Det første barnet på månen har parhestene Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande laget en fortelling som engasjerer, provoserer, skremmer, skaper uro og vekker forundring. Boka er uvanlig åpen for ulike tolkninger: Den kan leses som en sterk og gjennomført historie om smerten ved å løsrives, eller om maktesløshet, men også som kritikk av ambisiøse mødre, eller av et totalitært system, eller som en skrekkhistorie. Bildene viser en gjennomført scenografi med overraskende detaljer.

Maria Parr: Tonje Glimmerdal, Samlaget
Maria Parr har med Tonje Glimmerdal skapt en hovedperson med smittende livsmot. Tonje stiller som likverdig i forhold til de voksne når hun uten blygsel tar fatt på vanskelige og viktige spørsmål. Barn som voksne framstår med stor troverdighet fordi alle er utstyrt med både gode og dårlige sider. Parr framstår som en moden og kompetent forfatter, og hun balanserer vågemot med engstelse, alvor med humor og det klassiske bygdesamfunnet med moderne tid. Både språk og illustrasjoner sprudler av oppfinnsomhet. Tonje Glimmerdal møter barn der de er og tar dem på alvor i all sin vittighet.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

Kristina Solum for oversettelsen fra spansk til norsk av Roberto Bolaño: Ville detektiver, Solum forlag
Chilenskfødte Roberto Bolaño (1953–2003) skriver i tradisjonen etter Borges og Cortázar. Ville detektiver er en energisk, humørfylt, labyrintisk og flerstemt roman. Hovedpersonene, de to avantgardistiske poetspirene Belano og Lima, kommer kun til orde i romanteksten gjennom en rekke menneskers anekdotiske og motstridende vitnemål om deres liv og poetiske evner. Det er også en roman om det som stadig glipper unna, som sporer av i burleske sidefortellinger, rus og seksuelle eskapader. Underlig nok er denne poetbesatte kjærlighetserklæringen til litteraturen formulert i lavlitterære former: detektivfortellingen, dagboken og det muntlige vitnemålet. Kristina Solums oversettelse har på imponerende vis gitt det omfattende romanuniverset et variert og lekent uttrykk på norsk.

Jørn H. Sværen og Gunnar Berge for oversettelsen fra fransk til norsk av Claude Royet-Journoud: Omveltningen, Begrepet hindring, Objektene inneholder det uendelige, De udelelige naturer, H Press
Utgivelsen, som presenteres i en boks med fire diktbøker av poeten Royet-Journoud, er i seg selv et estetisk bokobjekt. Poesien til Royet-Journoud, som arbeider med de minimale skillene, typografien og de konkrete ordene på arket, kan være krevende fordi den bevisst negerer, avlærer og nøytraliserer etablerte poetiske lesemåter og tolkingsgrep. Royet-Journoud avviser blant annet det poetiske bildet; i stedet heter det at en skal ”bytte ut bildet med ordet bilde” (Omveltningen). Det som blir igjen, er en anonym ytterside, språkets overflate, i all sin bokstavelighet og konkresjon. Teksten er egentlig sitater hentet fra en lengre og ukjent prosa som Royet-Journoud har skrevet og bearbeidet. Diktboksen inneholder også to essays som gir interesserte lesere vesentlige ledetråder i lesningen. Det er et viktig poetisk tekstprosjekt som her er oversatt til norsk, fordi det så radikalt utfordrer tenkningen omkring poesien.

Jan Erik Vold for gjendiktningen fra engelsk til norsk av Wallace Stevens: Keiseren av iskrem, Gyldendal
Med Keiseren av iskrem setter Jan Erik Vold kronen på verket i sin formidling av en av de mest betydningsfulle amerikanske poetene fra det 20. århundret, Wallace Stevens (1879–1955). Vold har tidligere gjendiktet den lange titteldiktsekvensen fra Mannen med den blå gitar, og med den foreliggende utgivelsen er nå alle Stevens diktsamlinger godt representert på norsk. Keiseren av iskrem, som består av 99 dikt, får frem hovedlinjene i forfatterskapet og viser i tillegg Volds styrke som gjendikter. Kombinasjonen av egen språklig integritet og en dyp fortrolighet med og respekt for Stevens særegne poetikk skaper dikt som er sterke nok til både å romme en fremmedhet i stil og betoning, og til å fungere som fullendte dikt på norsk. Dette er genuin dikting, og gjendiktningen representerer et vesentlig bidrag til den norske poesien.

Agnete Øye for oversettelsen fra engelsk til norsk av Richard Yates: Revolutionary Road, Forlaget Oktober
Revolutionary Road fra 1961, en moderne amerikansk klassiker, foreligger nå endelig på norsk. I romanen som nylig ble filmatisert med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio i hovedrollene, gjennomlyser Richard Yates et intellektuelt småborgerskap som oppstår i 50-årenes velstående USA. Historien om et ungt bohem-par som stivner i forstedenes og kjønnsrollenes konformitet, er fortalt i en finslepen realistisk stil med stor psykologisk detaljrikdom. Yates’ suverene beskrivelser av den stillferdige desperasjonen, de forspilte sjanser og den innbilte rebelskheten gjør romanen til en moderne Madame Bovary, som virker like aktuell i dag som for 50 år siden. Agnete Øye må berømmes for en uhyre stilsikker oversettelse av Richard Yates’ perfeksjonistiske prosa.