Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2018

Norsk kritikerlag offentliggjør med dette navnene på de nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok, Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, Kritikerprisen for beste oversettelse og Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne for året 2018.

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:

• Cecilie Arentz-Hansen: «Kvinder med begavelse for lægevirksomhet», Cappelen Damm
• Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres, Gyldendal
• Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten?, Gyldendal
• Eivind Trædal: Det svarte skiftet, Cappelen Damm

Juryen består av Alf Kjetil Igland, Merete Røsvik og Espen Søbye.

De nominerte for beste oversettelse er:

• Brit Bildøen: Alice B. Toklas’ sjølvbiografi av Gertrude Stein, Skald
• Gøril Eldøen: Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes, Gyldendal
• Ute Neumann: Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck, Oktober
• Magne Tørring, Ika Kaminka, Jan Aleksander Enoksen, Tara Ishizuka Hassel, Yngve Johan Larsen, Petter Mæhlum, Øyvor Nyborg og Anne Lande Peters: Knakketiknakk. Korte fortellinger fra Japan 1895–2012, Bokvennen

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Carina Elisabeth Beddari, Espen Grønlie og Janneken Øverland.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

• Endre Lund Eriksen: Verdens beste pappa, Aschehoug
• Agnar Lirhus: Ellers er jeg ikke noe menneske, Cappelen Damm * Kaia Linnea Dahle Nyhus: Verden sa ja, Cappelen Damm
• Brynjulf Jung Tjønn: Smadra, Flamme

Juryen består av Morten Olsen Haugen, Karen Frøsland Nystøyl og Geir Vestad.

De nominerte for beste voksenbok er:

• Mona Høvring: Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født, Oktober
• Trude Marstein: Så mye hadde jeg, Gyldendal
• Per Petterson: Menn i min situasjon, Oktober
• Gunnar Wærness: Venn med alle, Oktober

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Litteraturkritikerprisene for bokåret 2018 deles ut torsdag 7. mars klokken 11.00 på Litteraturhuset, Wergelandsveien 29 i Oslo.

Kritikerprisene blir støttet av Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Det skjønnlitterære oversetterfond, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.
NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2018

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

• Cecilie Arentz-Hansen: «Kvinder med begavelse for lægevirksomhed». Norges første kvinnelige leger, og tiden de virket i, Cappelen Damm
  Endelig kom boka om de første kvinnelige legene! Marie Spångberg Holth var den første som tok medisinsk embetseksamen i Norge i 1893. Dette var et opprør mot urinstinktet i legestanden og det styrende borgerskap, og det var en viktig milepæl i kampen for likestilling. Men det var noe mer, påviser forfatteren Cecilie Arentz-Hansen. De første 19 kvinnelige legene kom med et nytt blikk på pasienten og nye perspektiver på de elendige sosiale forholdene mange levde under. Med faglig tyngde i en fint disponert fremstilling, og et nærmest kirurgisk presist språk, viser forfatteren hvordan de første kvinnene i legekittel med stillferdig fasthet påvirket en gammel profesjon og sterkt bidro til å endre en nasjon, vel å merke ikke uten motstand fra sine yrkesbrødre. Det var på høy tid at disse foregangskvinnene fikk den oppmerksomhet de fortjener.

• Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse, Gyldendal
  Det er ikke enkelt å skrive en selvbiografi. Jan Grue har da også uttalt at han har hatt denne boka i bakhodet i årevis, og at han først kom i gang da han fikk alle papirene som angikk hans sykdom fra sin mor. Her var også korrespondanse med ulike myndighetsorganer som skulle bistå. Alt i alt en anselig dokumentsamling, der de fleste andre har et vaksinasjonskort. Jan Grues selvbiografi er reflektert og underfundig. Den er blitt kalt «en merkestein for at en ny modenhet er i ferd med å nå den selvbiografisk baserte litteraturen også i norsk sakprosa». Slik skriver Grue: «Jeg har en medfødt muskelsykdom. Jeg er rullestolbruker. Jeg har høy utdannelse. Jeg er i jobb. Jeg er familiefar. Jeg er tilsynelatende vellykket. Hva skulle til for å komme hit?» De kloke og reflekterte svarene han gir, angår alle.

• Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, Gyldendal
  Marte Michelets bok som få andre skapt debatt ved grundig kildearbeid og kritisk drøfting. Boken har ikke bare evnet å utvide kunnskapene om jødedeportasjonene i Norge, men også stilt spørsmål ved hvorfor den akademiske historieskrivingen om andre verdenskrig først og fremst har vært opptatt av å formidle enkelte av de historiske aktørenes synspunkter på hva som skjedde. Michelet tar opp flere spørsmål som ikke er behandlet så inngående tidligere: Visste hjemmefronten om jødedeportasjonene, hvorfor måtte jødene betale mer enn andre for flukten til Sverige, hvor omfattende var varslingen før arrestasjonsbølgene. Boka er engasjerende og utfordrer leseren til å ta stilling, derfor er den holdningsskapende.

• Eivind Trædal: Det svarte skiftet. Vår 30 år lange reise fra lederskap til sinke i klimapolitikken, Cappelen Damm
  Ordet «klimaangst» har gått inn i det norske språket, og i Norge så vel som i Europa har vi de siste månedene sett økende uro og demonstrasjoner mot det mange mener er uansvarlig klimapolitikk. Med boka Det svarte skiftet leverer MDG-politiker og samfunnsdebattant Eivind Trædal et slagkraftig argument for at Norge ikke har levd opp til rollen som pådriver i klimapolitikken – den vi tok i 1987 etter at Brundtland-kommisjonen hadde lagt frem FN-rapporten «Vår felles framtid». I stedet har norske regjeringer fått internasjonalt gjennomslag for å innføre en klimakvotemodell som gjør det mulig å opprettholde vår egen lønnsomme olje- og gassproduksjon. Trædal sammenfatter og formidler kunnskap om de siste tredve årenes klimapolitikk med presisjon, engasjement og sarkasme som er både underholdende og ansporende.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

• Brit Bildøen: Alice B. Toklas’ sjølvbiografi av Gertrude Stein, Skald (oversatt fra engelsk) Amerikanske Gertrude Stein var avantgardistisk kunstsamler og forfatter i Paris tidlig på 1900-tallet. Hun ville skrive slik Picasso malte, og er mest kjent for linjer som «En rose er en rose er en rose.» Alice B. Toklas’ sjølvbiografi (1933) er et finurlig prosaverk der Stein selv står i fokus – sett gjennom sin samboers øyne. Tonen er bevisst naiv og egosentrisk pompøs, men svært underholdende. Denne rett-fram-stilen har Brit Bildøen på eksemplarisk vis overført til et energisk nynorsk. Det sprelske, lekende og ukonvensjonelle ved originalen er grundig ivaretatt. Steins stil står i forhold til litteratur som sushi til kokekunst, er det blitt sagt: den er som en fornektelse av alt som har med mat å gjøre, men fungerer likevel strålende. I den norske utgaven nyskaper Bildøen dette barduse, tørrvittige og skråsikre.

• Gøril Eldøen: Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes, Gyldendal (oversatt fra fransk)
  Å skrive om sex, dop og rock ’n’ roll krever sitt eget språk. Multikunstneren Virginie Despentes har med sine romaner vært fanebærer for en rekke slike «lave» temaer.Vernon Subutex 1 er første bind i en trilogi om den tidligere stolte platesjappeinnehaveren Vernon Subutex. Er Vernon i ferd med å bli «avstumpa»? Eller er han bare fremmed for moderne tenåringsuttrykk som «og jeg bare», «det er sykt fett» eller «serr»? Oversetter Gøril Eldøen er ikke fremmed verken for slike uttrykk eller for mer etablert slang. Hun navigerer imponerende mellom ulike nivåer, og finner gjennom hele romanen presise uttrykk som «schtøgge idioter», «ta kola» og «gi beng». Vanskelighetene med å oversette en slik tekst er betydelige. Resultatet er ikke bare lytefritt, men et oppkomme av kreative norske løsninger på mer eller mindre hipp sjargong.

• Ute Neumann: Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck, Oktober (oversatt fra tysk)
  Tyske Jenny Erpenbeck har fått svært gode kritikker for de to romanene som er utkommet på norsk, Gå, gikk, har gått (2017) og Alle dagers ende (2018). Med sine mange synsvinkelskifter, en handling som gir mollstemte glimt av 100 års jødisk og europeisk historie – og dessuten tar livet av hovedpersonen fem ganger – byr den nyeste romanen på oversetterutfordringer. Imponerende nok har Ute Neumann funnet en norsk ekvivalent til romanens dominerende tonefall, av en anmelder beskrevet som «kaldsindig musikalitet.» Romanens fem svært ulike variasjoner over menneskelivet står fram som en velkomponert sang, med et neddempet, men glimtvis livsbejaende refreng. Neumann tar godt vare både på musikaliteten og det elegiske. Dessuten har hun funnet kloke løsninger for jiddiske og øst-tyske spor i originalen. Oversettelsen av Alle dagers ende bølger jevnt, vakkert og rytmisk over sidene.

• Magne Tørring, Ika Kaminka, Jan Aleksander Enoksen, Tara Ishizuka Hassel, Yngve Johan Larsen, Petter Mæhlum, Øyvor Nyborg og Anne Lande Peters: Knakketiknakk. Korte fortellinger fra Japan 1895–2012, Bokvennen (oversatt fra japansk)
  Antologier fra fjerne språkområder kan ofte være ujevne. Ikke så med Knakketiknakk. Korte fortellinger fra Japan 1895–2012, som samler 35 tekster spredt over mer enn et århundre. De åtte oversetterne bak Knakketiknakk evner å vise at de kjenner både Norge og Japans mange stilleier og sosiolekter. «Om en vandringsmann stanset for å hvile sine ben ved denne strøm, ville han kan hende haste videre uten å gjenkjenne stedet», lyder det gammelmodig i Magne Tørrings oversettelse av Doppu Konikuadas naturspekkede novelle fra 1896, og den samme Tørring går ikke av veien for lavere språkbruk når han oversetter en nyere, mer moderne tekst: «Det hørtes virkelig ut som noe dritt». Ika Kaminka har på sin side tatt i bruk et dialektnært språk i sin versjon av Fumiko Hayashis fattigdomsskildring fra 1931. «Gu for et gøyt sted», kan en karakter friskt utbryte – og i disse oversettelsene er det virkelig gøy å oppholde seg.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

• Endre Lund Eriksen: Verdens beste pappa, Aschehoug
  Verdens beste pappa viser en mørkere side av Endre Lund Eriksens forfatterskap. Først framstår Mads (12) som en variant av Eriksens typiske hovedperson; den engstelige gutten som trenger hjelp av venner for å våge noe. Styrken i romanen viser seg når den barske og autoritære faren avsløres som hustyrann. Gradvis innser både leseren og Mads at dette ikke er rett. Jeg-fortelleren skriver eposter han aldri får svar på, i et forsøk på å mestre sin nye innsikt. Det er et alvorlig tema som behandles med dyktig balanse mellom pinlighetskomikk, ytre spenning og innlevelse i Mads’ sorgprosess og oppbrudd.

• Agnar Lirhus: Ellers er jeg ikke noe menneske, Cappelen Damm
  En jentegjeng med ufyselige mobbere, ei fjortenårig jente som tilbringer tida i et spill på nettet sammen med en hun ikke kjenner, og vennskapet med en hund. Det er hovedelementene i Agnar Lirhus’ første ungdomsroman Ellers er jeg ikke noe menneske. Tittelen er en hommage til Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Det krever noen ganger en løves hjerte å være ung i verden. På skolen er Mathilde offer for andre jenters grove overgrep, og ingen voksne tar på seg oppgaven å hjelpe. Sjelden i ungdomslitteraturen oppleves de voksne ansvarsfraskrivelse som mer brutal enn her. Men i de voksnes fravær framstår nettverdenen som et mulig fellesskap og tilfluktsted. Og den ukjente hun spiller med, er blitt hennes nærmeste fortrolige.

• Kaia Linnea Dahle Nyhus: Verden sa ja, Cappelen Damm
  Kaia Linnea Dahle Nyhus tar leseren med på en reise over flere millioner år. Fra tidas tilblivelse og lysets første stråler presenterer hun livets historie på jorda. Gjennom et poetisk og repeterende språk blir leseren innlemmet i et eksistensielt vi og en verden som sier ja – men dette vi-et må også ta ansvar for hva verden blir når tempoet øker og verden tar imot alle menneskets ideer. I en akselererende rytme blir kloden overmannet av menneskenes fremskritt, noe som klinger i både tekst, fargebruk og visuelt tempo. Nyhus har laget en konfronterende bildebok om håpet og advarselen som følger det å være menneske på jorden.

• Brynjulf Jung Tjønn: Smadra, Flamme forlag
  En mor slår datteren sin, og datteren forstår ikke hvorfor. Brynjulf Jung Tjønn har skrevet en kort og ladet roman om knust tillit. Smadra nærmer seg poesien i form og dramatikken i vesen med sine meningsmettede og ladede replikker, og denne formen gjør handling og språk komprimert. Når Oda i lojalitet overfor mor velger å tie om slagene, får leseren samtidig følge hennes kamp for å våge å bryte dette vonde mønsteret. Smadra er også en roman som forsøker å forklare hvorfor mor slår, at det ikke handler om Oda, men ligger i mor selv. Fortellestilen er nøktern og språket lett og flytende, og det er med på å gjøre historien desto mer uhyggelig.

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

• Mona Høvring: Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født, Oktober
  Mona Høvrings nyeste roman er poetisk, leken og full av litterære hint. Den korte, skarpt opplyste fortellingen handler om to unge, voksne søstre på et norsk høyfjellshotell. Ella betrakter den gåtefulle Martha, seg selv, familiefortiden og den urovekkende nåtiden. Mona Høvrings fortellerstil er knapp, bardus, men samtidig hemmelighetsfull og forsterkes av varemerket hennes, en kvass samnorsk. På detaljnivået finnes setningsperler av typen «Å krangle med sin egen skjebne, tenkte jeg, det var som å krangle om grammatikken i et dikt.» På elegant vis henter hun inntrykk, bilder og inspirasjon fra andres tekster som hun inkorporerer i sin glitrende tekstvev: Romanen foregår ikke i Alpene, men beholder det magiske alpelyset fra et bevisst feilplassert ord på den aller første siden.

• Trude Marstein: Så mye hadde jeg, Gyldendal
  I Så mye hadde jeg følgjer Trude Marstein hovudpersonen sin Monika frå sein barndom til tidleg alderdom. Ho gjer nedslag på fleire punkt i eit liv med mange brå skifte og kast: Monika går frå mann til mann, frå hus til hus og jobb til jobb. Ho er driven av begjær og av ein trong til å gjere stadig nye erfaringar og realisere nye sider ved seg sjølv. Ho lever i utakt med dei rundt seg, og i romanen må ho sjølv erfare kva ho kan vinne og tape på det. Marstein gir fylde og nyansar til Monikas jag etter eit rikt liv, og romanen byd på både trøyst og motstand. Marstein skildrar stort og smått med same dirrande intensitet, i ein prosa som er skånsellaust presis. I romanen går det motstridande rørsler mellom begjæret etter det nye og behovet for å høyre til, men i Marsteins romankunst kan slike motstridande rørsler likevel drage i same lei. Det gjer Så mye hadde jeg til ein lengtande og lindrande roman, stramt komponert og framført med stor eksistensiell tyngde.

• Per Petterson: Menn i min situasjon, Oktober
  I Menn i min situasjon går Per Petterson til kjernen i sitt litterære livsverk. Han skriv igjen om Arvid Janssen, og krinsar rundt den same tapserfaringa og den same rastlause maskuliniteten som han har skildra tidlegare. Men denne gongen slepp lesaren endå lenger inn på Janssen, fordi Petterson er opnare i tilnærminga og litt lausare i forma. Prosaen til Petterson er derimot ikkje laus. Replikkar og observasjonar kan vere sleivete og frekke, men språket er slipa til så det skin av det, i skildringar av opprivande kriser og kranglar, i stemningsfulle frammaningar av Janssens melankoli og i lysande lyriske natur- og miljøskildringar. Petterson er fortruleg med det indre Austlandet og brukar landskapet «geografisk, topografisk, biografisk», som det heiter ein stad i romanen. Menn i min situasjon er ein strålande roman om menn og bilar, skilsmisser og skilsmissebarn, fedrar og døtrer. Her spelar Petterson på dei djupaste strengane i Arvid Janssens litterære liv.

• Gunnar Wærness: Venn med alle, Oktober
  «skal jeg be til gud skrive dikt eller kjøpe en pistol», spør stemmen som har ordet i åpningen av Gunnar Wærness’ sjette diktsamling Venn med alle. Etter endt lesning er konklusjonen at Wærness har gjort alt sammen: Han har vendt seg til sin høyst særegne og aldeles ikke opphøyde gud, han har skrevet dikt som ikke bare vil beskrive verden, men også skape den på ny, og ikke minst har han sirklet inn og gått i rette med den politiske volden som omgir oss; folkemord og massegraver, mennesker tvunget på flukt. Ordstrømmen til Wærness er en handling, et kor, et krav, alltid med sin «egen kvekkende diksjon». Som i tidligere diktsamlinger står ansiktet og sanseorganene som omdreiningspunkt, men de må finne seg i å bli flyttet omkring på og få nye oppgaver. Wærness haler og drar i oss, i kroppene våre og historien vår. Og i glimt får han oss til å se det latterlige i alt sammen.