Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2019

Under følger de nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok, Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, Kritikerprisen for beste oversettelse og Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne for året 2019, før begrunnelsene kan leses lenger ned i saken.

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:
Torgrim Eggen: Axel – Fra smokken til Ovnen. Storyen om Axel Jensen, Cappelen Damm
Shazia Majid: Ut av skyggene. Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner, Aschehoug
Anders Johansen: Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913, Universitetsforlaget
Erlend Hegdal: Charleston i Grukkedalen, Nasjonalbiblioteket

Juryen består av Alf Kjetil Igland, Merete Røsvik og Espen Søbye.

De nominerte for beste oversettelse er:
Tove Bakke: For ope hjarte av Anna Gavalda, Samlaget
Ove Lund: Seiobo der nede av László Krasznahorkai, Cappelen Damm
Ute Neumann: Medusas flåte av Franzobel, Cappelen Damm
Julia Wiedlocha: Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk, Gyldendal

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Carina Elisabeth Beddari, Gabriel Moro og Janneken Øverland.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:
Ane Barmen: Draumar betyr ingenting, Gyldendal
Mari Kanstad Johnsen: 3 2 1, Gyldendal
Arne Svingen: Alt jeg skylder deg er juling, Gyldendal
Tyra Teodora Tronstad: Flaggermusmusikk, Aschehoug

Juryen består av Ingvild Bræin, Morten Olsen Haugen og Karen Frøsland Nystøyl.

De nominerte for beste voksenbok er:
Lars Saabye Christensen: Byens spor. Skyggeboken, Cappelen Damm
Matias Faldbakken: Vi er fem, Oktober
Kjartan Fløgstad: Due og drone, Gyldendal
Jon Fosse: Det andre namnet. Septologien I–II, Samlaget

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Litteraturkritikerprisene for bokåret 2019 blir delt ut torsdag 5. mars kl. 11.00 på Litteraturhuset i Oslo.

Kritikerprisene blir støttet av Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Det skjønnlitterære oversetterfond, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.

NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2019

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

Torgrim Eggen: Axel – Fra smokken til Ovnen. Storyen om Axel Jensen, Cappelen Damm
Biografien om Axel Jensen (1932–2003) kombinerer grundig og tålmodig research og ypperlig språkføring på et vis som ikke er hverdagskost i Norge. Torgrim Eggen, erfaren roman- og sakprosaforfatter, har i denne forfatterbiografien fått realisert alle sine kunnskaper, sitt vidd og sine talenter. Ikke minst kommer Eggens respekt for språket og hans evne til å utnytte dets muligheter til sin fulle rett i denne forfatterbiografien. Det er en glede å lese denne boken, og selv den som leter etter noe å irritere seg over, vil ikke finne det. Her turneres vanskelige spørsmål som hva en forfatter kan skrive om nålevende personer, uten at det går på bekostning av åpenhet. Eggens sannhetspretensjoner har vært en underliggende drivkraft som også forhindrer at biografien glir ut i ryktemakeri og mytologisering av Axel Jensen. Med denne boka har Eggen vist at forfatterbiografien er kongen blant biografier. Det henger ikke bare sammen med at oppturene i en forfatters liv ofte er mer berusende, mens nedturene er hardere enn for mange andre yrkesutøvere, men også med at forfatteren i det borgerlige samfunn er en outsider som gjør at han kan speile hele samfunnet. Også dette har Eggen hatt klart for seg, og derfor er boka også blitt samtidshistorie på sitt aller beste.

Shazia Majid: Ut av skyggene. Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner, Aschehoug
Kritikere har skrevet om Shazia Majids debutbok at den er «mektig» (VG), «ein formidabel debut» (Stavanger Aftenblad), «et banebrytende stykke samtidshistorie» (Dagbladet), «et viktig bidrag til historien om det moderne Norge» (Klassekampen), og at den «burde bli pensum» (Aftenposten). Majids viktige bidrag består i at hun har samlet informasjon til et helhetlig bilde av hvordan livet ble for kvinnene fra ikke-vestlige land, som på 1970-tallet kom til Norge. Ved å fortelle historien om sin egen mor fra Pakistan dokumenterer hun de tøffe vilkårene kvinnene møtte både i arbeidslivet, på boligmarkedet og i sosiale sammenhenger. De var tredobbelt undertrykt: som arbeidere, som kvinner og som innvandrere. Men forfatteren stopper ikke der; med utgangspunkt i både egne erfaringer og intervjuer gir hun også et utfyllende bilde av hvordan neste generasjon har blitt formet av mødrenes kamp, og av dilemmaene som oppstår når man vokser opp i klem mellom ulike tradisjoner og normsett. Majid har skapt en imponerende syntese av sitt personlig utgangspunkt, grundig kildearbeid, levende skildringer og engasjerende drøftinger av tilknyttede problemstillinger. Ved å fortelle om sitt møte med Camilla Colletts litterære skildringer fra 1800-tallets Norge, viser Majid at det finnes et kvinnelig erfaringsfellesskap på tvers av tider og kulturer. Selv har hun tilført norsk litteratur en medrivende, feministisk fortelling om en del av vår nyere historie som mange av oss ikke en gang har visst at vi har glemt – fordi vi aldri har kjent den.

Anders Johansen: Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913, Universitetsforlaget
Ytringsfrihetens fane har blitt høyt hevet i mange debatter de siste årene. Anders Johansen har med boka Komme til orde gjort en i dobbel forstand kolossal anstrengelse for kartlegge den retoriske forhistorien til dagens offentlige ordskifte. Boka – som er på hele 951 sider – dekker tidsrommet fra da Norge fikk sin egen Grunnlov i 1814 til kvinnene fikk stemmerett i 1913, fra Christian Magnus Falsen via Hans Nielsen Hauge til samiske Elsa Laula Renberg. Johansen peker på at ikke bare den formelle muligheten til å ytre seg, men også oppfatninger av hva som er passende retorikk, legger premisser for hvem som kan ytre seg – og hvem som blir lyttet til. Boka vitner om fortellerglede og – får man inntrykk av – ikke så rent lite inspirasjon fra alle de åndfulle talerne som blir gjengitt. Verket har blitt så omfattende blant annet fordi forfatteren har valgt å la historiske skikkelser tre fram for leseren gjennom utstrakt bruk av sitater. Men Johansen går også grundig til verks i portretter av aktørene og tiden de levde og virket i, og han tillater seg forfriskende særheter, som å ramse opp så mange spørsmål at de kan fylle nær en halv bokside. Et noteapparat på hele 52 sider vitner om arbeidet som ligger bak et storverk som dette, men det tynger ikke teksten. Johansen språk er tilgjengelig i beste demokratiske ånd, han forklarer fortløpende gammelmodige ord og ord som hadde en annen, gjerne helt motsatt betydning av den de senere har fått. Komme til orde er et akademisk verk som har blitt underholdende lesing uten å kompromisse på faglighet. Det er en retorisk bragd.

Erlend Hegdal: Charleston i Grukkedalen, Nasjonalbiblioteket
Det er forbløffende hvor fort viktig, interessant og grunnleggende kulturhistorie kan forsvinne ut av det kollektive minnet. Det er derfor betryggende at noen bruker år av sitt liv til å grave seg ned i materiale gjemt i arkiver, aviser og hos samlere, for så å dra forhenget til sides for litt av «verden fra i går». Å bli minnet om et glemt kapittel i vår nære musikkhistorie gjennom Erlend Hegdals fascinerende, grundige og gjennomillustrerte bok om de første jazztonene på norsk jord, vekker glede og kanskje litt vemod, men gir også en følelse av tristhet for den uforstand, rasisme og latterliggjøring musikerne, danserne og gjøglerne fra en fjern verden ble møtt med. Men de fikk stor oppmerksomhet og vekket beundring i en tid der omreisende underholdningskrefter var sjeldne. De innvarslet noe nytt, en utvidelse av kulturen vi i dag tar for gitt. Hegdals prosjekt strekker seg fra midten av 1800-tallet til siste krig, fra «Zoolu-Kaffer Høvdingen Hazheye» med sin krigsdans til Louis Armstrong med sin trompet. Fremstillingen er en popularisert utgave av hans doktoravhandling i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 2015, og den transformasjonen har vært svært vellykket. Charleston i Grukkedalen, tittelen er hentet fra en plakat benyttet i boken, er lettlest, godt disponert og veksler utvunget mellom alvor og humor. Illustrasjonene er mange, varierte og overraskende. Det er fantastisk at de ennå er bevart, og at forfatteren klarte å oppspore dem. Resultatet av skrift og illustrasjoner er et fint bidrag til vår kulturhistorie.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

Tove Bakke: For ope hjarte av Anna Gavalda, Samlaget (oversatt fra fransk)
Tove Bakkes oversettelse av franske Anna Gavaldas novellesamling For ope hjarte viser at fremragende gjendiktningskunst ikke nødvendigvis forutsetter en kompleks original. Gavaldas lettbeinthet kommer til sin rett i Bakkes muntlige, overskuddspregede nynorsk, der friske uttrykk som «føkk» og «oie meg» florerer. I en snart munter, snart sentimental tone forteller de sju novellene om Pariserliv fulle av problemer. En av personene beskriver sin strømlinjeformende oppvekst i en militærfamilie slik: «Dei stappar deg inn der, og så veks du i den forma og får eksakt same form som forma, slik at ingen ting stikk ut, og etterpå har du på ein prikk rett storleik og rett kaliber til å passe perfekt inn i kanonløpet.» En slik transformasjon kan til forveksling ligne det som skjer i en oversettelse – og Bakke har vitterlig funnet fram til rett kaliber med sitt dagligspråknære, men alltid skarpladde og potente nynorsk.

Ove Lund: Seiobo der nede av László Krasznahorkai, Cappelen Damm (oversatt fra ungarsk)
For oversetteren av ungarske László Krasznahorkais Seiobo der nede må hver enkelt av romanens lange og buktende setninger ha fortont seg som et puslespill. På det meste slynger én setning seg over opptil 14 sider, og ungarsk er grammatisk sett et langt mer fleksibelt språk enn norsk. Likevel har Ove Lund klart å bevare de mange skiftene i disse usedvanlig rike fortellingene, der fortellerstemmen går helt nær – og inn i – mennesker, dyr og kunstverk. Samtidig beskrives de også utenfra, nærmest sett fra evighetens tidløse synsvinkel. Seiobo der nede er en encyklopedisk roman, som tar opp i seg et vell av informasjon om alt fra russisk ikonkunst til japanske no-masker. Å lese Krasznahorkai i Lunds oversettelse er som å betrakte et ferdig puslet puslespill. Vi ser konturene av det komplekse og tidkrevende arbeidet som ligger bak, men det skygger ikke for helhetens fortryllende eleganse.

Ute Neumann: Medusas flåte av Franzobel, Cappelen Damm (oversatt fra tysk)
Den østerrikske forfatteren Franzobel ble i fjor introdusert på norsk med denne ramsalte sjøromanen om den franske fregatten Medusas sagnomsuste forlis i 1816. Romanen fremstår som en svart komedie om mot, dårskap og menneskets vilje til å overleve under ekstreme forhold. Språklig syder boken av oppfinnsomhet, maritim sjargong og sprelske formuleringer. Dette er en sjøroman som lekent utfordrer den historiske romanens rammer og gjør narr av egne anakronismer. Ute Neumann har levert en velopplagt og treffsikker oversettelse til norsk, som utmerket ivaretar originalens språklige overflod, galskap og burleske humor. Ikke minst kommer dette til syne i dialogene, der oversetteren har fått bryne seg på et hav av språklige idiosynkrasier, fra en snakkende papegøye til en skipskokk med talefeil: «Sjkrubb grytene!» Det er fristende å ty til et maritimt kraftuttrykk for å oppsummere: Splitte mine bramseil for en morsom oversettelse!

Julia Wiedlocha: Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk, Gyldendal (oversatt fra polsk)
I den polske nobelprisvinneren Olga Tokarczuks roman Før plogen din over de dødes knokler er hovedpersonen en sint, framoverlent eldre kvinne. Denne «tenkende romanen» blander politisk-filosofiske vurderinger inn i en kort, blodig krimfortelling, og foregår på landsbygda sørvest i nåtidens Polen. I tillegg til å være feministisk komedie og frodig fabel, er den også et burlesk-saklig innlegg for vegetarianisme og dyrs rettigheter. I Julia Wiedlochas inspirerte oversettelse ytes alle elementer full språklig rettferdighet. På norsk etablerer hun Janinas direkte og høyst personlige språk fra første setning – hun kan for eksempel gi andre talende kallenavn: «Store fot», «Duglaus» og «Innvoll». Via den inspirerte språklige formidlingen av hovedpersonens astrologiinteresse, William Blake-oppheng og vilje til å motsi øvrigheten (mennene), framstår Janina som en uforglemmelig, modig og sta litterær skikkelse, også på norsk.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

Ane Barmen: Draumar betyr ingenting, Gyldendal
Louise har mistet bestevennen Tormod og flyttet til Ålesund for å få avstand. Nå er bestemoren også død, og hun vender hjem for sommeren til begravelse, til en lett frustrerende omgang med familie, til venner som gjør akkurat det samme som før, og til en jobb på sykehjemmet med eldre og demente. Louise fører et friskt språk og en fandenivoldsk innstilling, samtidig er hun i sorg. Barmen gir oss et godt portrett av Louise, der vis, ikke forklar er hovedregelen. Det er driv og letthet i fortellingen til tross for tyngre temaer, og fortellerstemmen er særs overbevisende.

Mari Kanstad Johnsen: 3 2 1, Gyldendal
Med 3 2 1 herper Mari Kanstad Johnsen den tradisjonelle oppfatningen av hva en tellebok skal være. For dette er en tellebok som ikke går opp. Lille Anna tilbringer sommeren hos mormor, og for å tjene penger til en kosekanin overtar hun mormors sommerjobb. Det blir en leksjon i telling, økonomi og økologi. 3 2 1 er en vilter og kaotisk elegant fortalt historie – først og fremst gjennom illustrasjonene, men også gjennom smart og presis tekst.

Arne Svingen: Alt jeg skylder deg er juling, Gyldendal
Herman er en beskyttende storebror, lojal venn, han gjør seg sine refleksjoner over stort og smått, og har sans for humor. Men han slåss. Han slår ikke hvem som helst, men kan grisebanke dem som «fortjener det». Hva skjer når han blir presentert for et annet menneskes liste over personer som fortjener hevnaksjoner? Er det hans oppgave å rydde opp i bybildet? Kan vold forklares? Forsvares? Svingens bok er mørk og urovekkende, nyansert og tankevekkende, utført i korthogde setninger som speiler hovedpersonens språk og væremåte.

Tyra Teodora Tronstad: Flaggermusmusikk, Aschehoug
En original ungdomsroman som kan sees fra flere sider. Som et traumatisert og forsømt skilsmissebarns historie om lojalitet og valg av side. Som en medrivende blanding av magisk realisme, naturforskning og et økopolitisk standpunkt om å leve seg inn i naturens egenart. Eller som et mysterium iblandet en thriller-intrige. Det mest imponerende er hvordan disse nivåene flettes sammen og glir over i hverandre i historien om Ellen (ca. 16 år), mor, lillebror og deres stadig tettere tilknytning til den majestetiske barokkflaggermusa.

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Lars Saabye Christensen: Byens spor. Skyggeboken, Cappelen Damm
I den tredje boka i «Byens spor»-serien, om årene 1968–72, avrundes beretningen om mennesker og miljø på Fagerborg i Oslo. Navet i fortellingen er Maj, enke, mor til Jesper og Stine, yrkeskvinne og Røde Kors-frivillig, og alle omsluttes de av forfatterens kunnskap om og kjærlighet til byrommet. Men tyngdepunktet flytter fra det ytre til det indre, fra omgivelsene til fysiske og mentale tilstander, men også til forholdet mellom liv og skrift. Under Jespers sykeopphold på Gaustad knytter forfatteren elegant tråder til egne romaner og skikkelser. Når tittelens ´skygge´ mørklegger romanen, treffer den også fortelleren, og forandrer det fortalte. Etter en alvorlig kreftdiagnose griper han ordet i jeg-form. Fortellingen uroes, på en måte som gjør leseren svært berørt. I den åpne avslutningen forenes Saabye Christensens mange talenter: En realistisk fortellerform balanseres opp mot en fabulerende, levd liv, tekst – og musikk – møtes i et dypt lekent, og betagende alvor.

Matias Faldbakken: Vi er fem, Oktober
Vi er fem er en mangslungen roman. Den legger seg tett opp til Thure Erik Lunds dystopiske bygderomaner, samtidig som den er en slags grotesk Rapunsel-fortelling med bibelreferanser. Vi møter den ur-staute Tormod Blystad og kona Siv Danielsen, og etter hvert også deres barn Alf og Helene, og hunden Snusken. De bor i Østlandsbygda Råset, der det seige bygdelivet går sin gang. Tormod har siden ungdomstida måttet holde sitt dionysiske alter ego på avstand, men han klarer ikke å stagge sin overskridende utforskertrang, og det er slik den dynamiske leirklumpen blir til. Faldbakken skildrer karakterene og hverdagslivets tragikomikk like presist som Carl Frode Tiller, og fortellinga har et driv som går enhver krimroman en høy gang, med et vitalt og kroppsnært språk. Her er computerne «hissige», søndagen «forvokst og monstrøs» og «en klem rekker bare et stykke, ikke hele veien inn». Faldbakkens 2019-utgivelse rekker imidlertid helt inn, og er en av fjorårets store leseropplevelser.

Kjartan Fløgstad: Due og drone, Gyldendal
Sekserne haglet fra den terningkastende del av kritikerlauget, da Kjartan Fløgstad slapp sin roman Due og drone. Den beveger seg fra 70-årsmarkeringen for frigjøringen av Øst-Finnmark til brenningen av Finnmark i 1944. Der sitter Kcenia Nyslåttbuktmo med sitt nyfødte barn i en gruve i Sør-Varanger. Hun skal etter hvert gifte seg med motstandsmannen Olav Ullvik Sima fra Ulvik i Hardanger, og vi følger paret gjennom en klassisk norsk klassereise fra arbeiderliv på Bjølsen til Olav ender som advokat for Norges nyrike i hovedstaden. Boka er omtalt som et rødglødende oppgjør med etterkrigstidens mange løgner og unnfallenheter. Det handler om Nato-Norge mellom øst og vest, om Olav H. Hauges hyllest til Hitler og om overklassedamer som flørter med AKP. Dette og veldig mye annet er formidlet på Fløgstads særegne vis, gjennom falske og faktiske historiske hendelser og skikkelser – og et konglomerat av fortellinger, flaue rim, elleville språkleker og de vidunderligste poetiske vendinger.

Jon Fosse: Det andre namnet. Septologien I–II, Samlaget
I Det andre namnet, som er første bind i det bebudede storverket Septologien, maler Jon Fosse frem litterære tablåer som setter seg fast på netthinnen. Det er advent og kunstmaleren Asle, som bor i den vesle bygda Dylgja, forbereder den årlige utstillingen sin i Bjørgvin. Med sin gjentagende og rytmiske prosa skaper Fosse et suggererende univers som smelter sammen virkelighet, fantasi og minner. For hvem er vennen Asle som bor i Bjørgvin, som også er kunstmaler, men svært sjuk av lengre tids alkoholisme? Og er det virkelig det unge paret Asle og Ales, som bare har øyne for hverandre, han ser på lekeplassen? Fosse tar i bruk dobbeltgjengere og speilinger for å utforske de store, evigvarende temaene som Gud, kunsten, kjærligheten og døden. For Fosse – og Asle – er kunsten og litteraturen det stedet hvor minnet foredles til å bli et nytt uttrykk – et bilde som skaper lys av mørket. Med Det andre namnet har Jon Fosse fornyet sin gjenkjennelige prosa. Resultatet er mektig romankunst som berører.