Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





9788279593119 (1)

Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2020

Norsk kritikerlag offentliggjør med dette navnene på de nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok, Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, Kritikerprisen for beste oversettelse og Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne for året 2020.

Kritikerlaget 04. februar 2021 PriserLitteraturNyheter

Under følger de nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok, Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, Kritikerprisen for beste oversettelse og Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne for året 2020. Begrunnelsene kan leses lenger ned i saken.

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:

  • Bjørn Hatterud: Mjøsa rundt med mor. Ei livsreise, Samlaget
  • Karin Haugen: Det golde landet, Et essay om barnløshet, biologi og frihet, Gyldendal
  • Mari Jonassen: Norske kvinner i krig 1939–1945, Aschehoug
  • Anne Sverdrup-Thygeson: På naturens skuldre. Hvordan ti millioner arter redder livet ditt, Kagge

Juryen består av Maria Horvei, Alf Kjetil Igland og Espen Søbye.

De nominerte for beste oversettelse er:

  • Gunvald Axner Ims: Felâtun Bey og Râkim Efendi av Ahmet Mithat, Skald
  • Ika Kaminka: Hyllest til halvmørket av Jun’ichirō Tanizaki, Press
  • Margunn Vikingstad: Linjeskift – skriftblad frå fabrikken av Joseph Ponthus, Aschehoug
  • Pål H. Aasen: Pariseren eller Al-Barisi av Isabella Hammad, Pelikanen

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Gabriel Moro, Ida Hove Solberg og Janneken Øverland.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

  • Helene Guåker: Høgspenning livsfare, Samlaget
  • Ole Kristian Løyning og Ronny Haugeland (ill.): Min venn, Piraten, Vigmostad & Bjørke
  • Amina Sewali (tekst & ill.): Hør’a, dagbok!, Aschehoug
  • Rebecca Wexelsen og Camilla Kuhn (ill.): Ulf er uvel, Ena forlag

Juryen består av Ingvild Bræin, Kristine Isaksen og Egon Låstad.

De nominerte for beste voksenbok er:

  • Karoline Brændjord: Jeg vil våkne til verden, Kolon
  • Jon Fosse: Eg er ein annan. Septologien III–V, Samlaget
  • Beate Grimsrud: Jeg foreslår at vi våkner, Cappelen Damm
  • Vigdis Hjorth: Er mor død, Cappelen Damm

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Vinnerne av litteraturkritikerprisene for bokåret 2020 blir offentliggjort torsdag 4. mars.

Kritikerprisene blir støttet av Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Det skjønnlitterære oversetterfond, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.

NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2020

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

Bjørn Hatterud: Mjøsa rundt med mor. Ei livsreise, Samlaget
Det er sagt at alle reiser er ei reise heim, og slik er òg turen forfattaren av denne boka tek ilag med mora. Reisa startar og ender på heimstaden i Brumunddal, men er fyrst og fremst ein rundtur i det levde livet, røynslene kring å vere eit barn med funksjonshemning og etter kvart erkjenninga av å vere annleis. Hatterud står fram som homofil då han er i skolealder. Han blir straks halde utanfor, men pågangsmotet er sterkt. Han reiser frå heimbygda for å studere, og 42 år gammal er han busett i Oslo med sambuar og karriere som skribent, kurator og musikar. Det var det han ville. Draumen var å komme vekk, men Mjøsa var og blir det faste haldepunkt i tilværet. Nå køyrar han og den aldrande mora rundt den langstrakte innsjøen, gjennom eit landskap og stader fulle av minner, men der så mykje er borte eller endra. Langsamt forstår lesaren kor sterkt mora har vore til stades i hans fysisk vanskelege barndom. Ho er som innsjøen, tryggleiken. Å køyre bil rundt Mjøsa er ingen stor kunst, men når Bjørn Hatterud tek turen saman med mora, blir det eit velskrive stykke kunst, slik god sakprosa skal vere.

Karin Haugen: Det golde landet. Et essay om barnløshet, biologi og frihet, Gyldendal
Med Det golde landet har Karin Haugen skrevet et personlig essay om barnløshet som fysisk og psykisk erfaring. I motsetning til en mann i tilsvarende situasjon, får den barnløse kvinnen spesiell oppmerksomhet, og Haugen gjør dette til et utgangspunkt for et prinsipielt blikk på barnløshet som fenomen i vår kultur. Haugen, som er redaktør av Klassekampens bokmagasin og utdannet litteraturviter, belyser valgt og/eller ikke-valgt barnløshet både fra kvinnens, medisinens, medienes og statens side – sistnevnte representert ved politikerne og deres større eller (oftere) mindre evne til menneskelig empati i møte med problemstillingen. Den ufrivillig barnløses møte med helsevesenet er ett gjennomgangstema, statsminister Erna Solbergs appell om flere barnefødsler et annet. Et tredje er problematiseringen av begrepsparet frivillig og ufrivillig barnløshet. Seder, skikker og normer knyttet til kvinner gikk i lang tid ut på at kvinner ikke kunne føde for mange barn. Rester av forventningene dette skaper, både for ufrivillig og frivillig barnløse, eksemplifiseres og utdypes med referanser til folkelig visdom, sagn, eventyr og litteratur.

Mari Jonassen: Norske kvinner i krig 1939–1945, Aschehoug
Et oversiktsverk over kvinnenes deltakelse i annen verdenskrig i Norge – burde det ikke allerede ha eksistert? Når oppgaven først ble liggende, kan vi heldigvis slå fast Mari Jonassen har utført et solid og samvittighetsfullt arbeid. Historikeren begynner med det tyske overfallet, og avslutter med et kapittel Jonassen har kalt «Fred med bismak». Av kapitlene imellom kan «Felttog», «Utefront», «Flukt» og «Straff» nevnes. Den militære motstanden og holdningskampen blir også behandlet, og overalt er det kvinnenes initiativ, innsats og deltakelse som beskrives og drøftes. Det er i hovedsak ikke kvinner i de tradisjonelle rollene som husmor, hustru og mor som møter leseren i denne fyldige og mangfoldige historieboken, men kvinnen som yter aktiv motstand mot nazismen hjemme og ute. Stort inntrykk gir beretningen om hvordan Sigrid Helliesen Lund, Nic Waal og Ninas Hasvoll reddet barna som bodde i det jødiske barnehjemmet i Oslo. Heller ikke Milorg-leder Eva Jørgensen, leder av D25 Hedmarken, som ikke fikk være med til Oslo 7. juni for å ta imot kongen, og salongpiken Margit Johnsen fra Ålesund, som arbeidet på konvoiene til Malta, glemmer en leser så lett.

Anne Sverdrup-Thygeson: På naturens skuldre. Hvordan ti millioner arter redder livet ditt, Kagge
Alt henger sammen med alt, i alle fall i naturen. Anne Sverdrup-Thygeson viderefører med denne boken sitt forfatterskap om naturens mangfold og dettes betydning for alt liv på kloden, menneskets medregnet. Hun har i to bøker vist hvor avhengig naturen er av insektene. I På naturens skuldre utvider hun perspektivet til andre skapninger. Med eksempler fra jungel til storby, fra småkryp til pattedyr, viser hun at vår evne til å bruke naturens ressurser har gitt grunnlaget for store fremskritt til gagn for menneskeheten, som innen dyrking av mat og utvikling av medisin. Men fortellingene hennes har et mørkt bakteppe. Mennesket er i ferd med å ødelegge artsmangfoldet gjennom uhemmet bruk og ødeleggelse. Professoren i biologi forteller med utilslørt glede om naturens skjønnhet og betydning, men viser samtidig at menneskets hensynsløse fremferd truer artsmangfoldet. Uten at dette tar slutt, vil artene som gjør jorden til det gode hjem, snart være borte. Vi høster hva vi sår.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

Gunvald Axner Ims: Felâtun Bey og Râkim Efendi av Ahmet Mithat, Skald/Klassikarserien (omsett frå tyrkisk)
Ahmet Mithat (1844–1912) Istanbul-fødd, var ein av dei første tyrkiske romanforfattarane, avismann og kulturkritikar og ein som meistra fransk, persisk og arabisk. Han hadde band til den osmansk-kritiske rørsla, men kritiserte eit av tidas nye ideal, den utsvevande «europeiske snobben». Romanen (1875), den første omsette osmanske, har ein «eg»-forteljar som snakkar svært direkte til lesarens «du». Boka er ironisk, munter og småfrekk, men syner òg fram konfliktar. Ims nytter i si spretne og energiske omsetjing eit spekter av kraftfulle og folkelege vendingar: ei kvinne er «ei kraftig, fransk dundre» og ei bukse som sprekk «trong som eit pølseskinn». Resultat er ei norsk bok der 150 år gamle karakterar og omstende vert særs levande. Ho set i gang tankerekkjer rundt kjønn, klasse, økonomi og slavehald og drøftar verdet av nasjonale, kulturelle særtrekk. I eit etterord gjer Gunvald Ims på ein opent pedagogisk måte greie for dei kloke omsettingsvala.

Ika Kaminka: Hyllest til halvmørket av Jun’ichirō Tanizaki, Press (oversatt fra japansk)
Jun’ichirō Tanizaki (1886–1965) er en av de mest innflytelsesrike japanske forfattere i første halvdel av det 20. århundret. I essayet Hyllest til halvmørket (1933) fremmer han en mørkets og skyggenes estetikk i kontrast til den vestlige modernitetens dragning mot det sterile og skinnende. Tanizaki mediterer over alt fra lyskilder og toaletter til suppeskåler og kvinnehud. De filosofiske betraktningene ansporer til undring og skjeve smil, her er like deler alvor, overdrivelser og litterær poetikk. Teksten er en elegisk hyllest av tradisjonell japansk estetikk, som allerede da essayet utkom var i ferd med å forsvinne. Ika Kaminka har levert en vakker og stilistisk sober oversettelse som bevarer originalens sensibilitet. Stilleiet er bevisst litt gammelmodig. For eksempel fanger bruken av ordet «avtrede» elegant essensen av det japanske uthuset der man gjorde sitt fornødne. Boken er utstyrt med et lærerikt etterord av Kaminka og et forord av Ian Buruma (oversatt av Christian Rugstad).

Margunn Vikingstad: Linjeskift – skriftblad frå fabrikken av Joseph Ponthus, Aschehoug (omsett frå fransk)
Med franske Joseph Ponthus’ Linjeskift får ein arbeidarlitteratur for nyliberalismens (og vikarbyråas) tidsalder. Dette multi-prisvinnande verket glir mellom sjangernemningar, og på omslaget åleine blir det omtalt som «roman (noir)», «forteljing» og «song» – ein «solidarisk song», og ein «kjærleikssong til arbeidarklassen» – og idet ein opnar boka, ser ein straks noko som liknar poesi. Her finst inga teiknsetting, men ein høgremarg som buktar seg ujamn nedover sidene, der Ponthus, med blikket til ein som har lese mykje, skildrar livet som fabrikkarbeidarvikar i Bretagne. Margunn Vikingstad held i si omsetting stødig på dette opne sjangerspennet, og ho skriv fram stringente norske versjonar av dei korte frasene, dei hyppige linjeskifta(!) og den tydelege stemma til eg-forteljaren, som er prisgitt vikarbyrået sitt lune. Omsettinga er på ei og same tid like vakker og urovekkande som det teksten krev, med sine skildringar av ømheit og sinne, monotoni og vandrande tankar – det heile klokkereint gjenskapt av Vikingstad.

Pål H. Aasen: Pariseren eller Al-Barisi av Isabella Hammad, Pelikanen (oversatt fra engelsk)
Isabella Hammad skildrer i sin debutroman livsløpet til drømmeren og esteten Midhat Kamal, som rett etter første verdenskrig vender hjem fra studier i Frankrike til Nablus i Palestina. Med Midhat som omdreiningspunkt gir teksten et opplysende innblikk i palestinernes tidlige frigjøringskamp. Romanen fremviser et stort persongalleri og skiftende miljøer. Stilistisk spenner den fra dannet konversasjon til klaustrofobiske actionscener og delirisk virkelighetsforvrengning. Alt dette setter en oversetter på store prøvelser, men Pål H. Aasen ser ut til å beherske alle. Ikke minst lykkes han med å overføre den poetiske fleksibiliteten i det engelske språket til troverdig norsk. «In rows the trees stood, frozen in the act of passing along their loads», blir hos Aasen til: «Trærne sto der stivt og stille og bar frem frukten.» Resultatet er en oversettelse som igjen og igjen evner å frigjøre seg nok fra originalen til at verket får skinne på norsk.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

Helene Guåker: Høgspenning livsfare, Samlaget
Høgspenning livsfare er overraskende variert i stemninger og scener til å handle om så mørke og tunge tema: skambelagt psykisk sykdom og ensomhet.
Lea flytter på hybel for å begynne på videregående, og hjemlengselen kompliseres når moren blir psykisk syk og havner på sykehus. Hvor er tryggheten i livet til Lea nå, og hvordan takle sorg når man er ny på et sted og ikke kjenner noen? I et presist og troverdig språk kommer hele tanke- og følelsesregisteret til sekstenåringen til uttrykk. Lea skal finne sin plass blant klassekamerater og lærere, få venner og kjæreste, samtidig som hun må ta ansvar for foreldrene. Det er opprivende å lese de forskjellige stadiene som mor-datter-forholdet går gjennom ettersom sykdommen intensiveres. Lea skjemmes over sykdommen til moren, kjemper mot, avskyr henne, men har også medfølelse og forsøker å gjøre moren frisk. Det er rørende å lese om Leas kamp mot psykisk sykdom og den tyngende taushetskulturen som omgir henne. Boka kjennes betydningsfull, ikke minst fordi mentale lidelser fremdeles er stigmatiserte i samfunnet.

Ole Kristian Løyning og Ronny Haugeland (ill.): Min venn, Piraten, Vigmostad & Bjørke
André har mistet begge foreldrene i en trafikkulykke. Han blir tatt vare på av farens onkel, en tidligere sjømann, som går under kallenavnet Piraten. Piraten er full av røverhistorier og alkohol, og er langt fra strømlinjeformet i samfunnet. Sammen finner de ut av den litt rufsete hverdagen sin, før det blir nødvendig å pusse opp den gamle båten til grandonkelen og legge ut på en lengre reise. Ute på det store havet fins både stormer, malstrømmer og smule farvann, og når de når målet sitt, er førstereisgutt André mer herdet enn han dro. Likevel er det hjemreisen som skal by på de største prøvelsene. Til tross for det tragiske forelegget er dette en dannelseshistorie som er munter og humoristisk i tonen, skrevet med varme og et drivende språk. Det følger med et eksistensielt alvor, da det dypest sett handler om å være til trøst for hverandre i sykdom og sorg. Min venn, Piraten er stram og fin i komposisjonen og dialogene flyter godt. Nettopp fordi forfatteren ikke dveler ved situasjonene, gjør de sånn inntrykk på leseren. Ronny Haugelands illustrasjoner understreker den stadig latente humoren i fortellingen. Streken er røff og skjør på samme tid.

Amina Sewali (tekst & ill.): Hør’a, dagbok!, Aschehoug
12 år gamle Nansi kommer opprinnelig fra Uganda, og går på Tøyen skole i Oslo. Hun har en drøm om å bli «Norges storeste rapper», men etter at kompis Marvin melder overgang til de slemme gutta, må hun finne ut hvordan hun skal nå målet sitt sammen med sin nye venn og nabo: den tandre, pianospillende Ask fra Bærum. Boka beskriver med klokskap og humor betydningen av vennskap, og om å stå med en fot i to kulturer. Fortellingen er «ført i pennen» av Nansi selv, som har sitt helt særegne språk. Hun sliter med norskskrivingen på grunn av «duskesi» (dysleksi), og får en dagbok av moren sin for skrivetreningens del. Men: «Helt ærlig. På filmer, bare rik hvit jentene med glinsehår som danse i vind skrive dagbok.» Likevel skriver Nansi i dagboka, og den odde grammatikken blir gradvis bedre. Denne smarte, snertne boka gir leseren innblikk i det å forsøke å omfavne et nytt språk, og beskriver et spesifikt miljø på Oslos østkant med høy grad av hjertevarme og troverdighet.

Rebecca Wexelsen og Camilla Kuhn (ill.): Ulf er uvel, Ena forlag
Ulf er en hund som sliter med tilværelsen uten å skjønne hvorfor. Løsningen på problemene starter når han bestemmer seg for å gå ut i verden. Detaljene i Camilla Kuhns tegninger hjelper leseren å forstå sammenhengene i Ulfs liv. Stolen ved siden av Ulf er tom. Kalenderen er skriblet over med spolerte planer. Visnede planter henger med hodet. Kun skapet bugner over, men det er med Au-au-piller og plaster. Små og store lesere kan etter hvert stille en diagnose: Menneskets beste venn lider av ensomhet. Samspillet mellom bilder og tekst er full av absurdisme og kontradiksjoner som åpner for nye perspektiver. «Nye sko?» spør tanten til Ulf når han spør om hun ser forskjell på ham. Tegningen viser at ingen av dem bruker sko. Med bildeboken Ulf er uvel har duoen Rebecca Wexelsen og Camilla Kuhn laget en selvhjelpsbok for deprimerte. Tematikken er bister, men veien fra en grå til en rosenrød tilværelse viser seg å være kort for hunden Ulf. Svarene på meningen med livet bobler over i illustrasjonene og i humoren, som smitter over på leseren.

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Karoline Brændjord: Jeg vil våkne til verden, Kolon
«Jeg er verdens største lykt», skriver Karoline Brændjord i åpningsdiktet i Jeg vil våkne til verden. Det framstår som en intensjonserklæring: å kaste lys, lyse opp, for å åpne blikket for en verden som, tross i den store sorgen diktene behandler, fortsetter å finnes. Som det heter i bokas siste strofer:
«Her er et sår – hvor skal du ellers
så et frø som åpner seg mot alt?»
Som mange kritikere allerede har påpekt, går det langt imellom de gangene en poet av Brændjords støpning debuterer. Boka framstår ferdig formet, stilistisk som språklig. Diktene forteller om en mors selvmord, og en etterlatt datters sorg, og tar form i et søkende, naturnært bildespråk, som usentimentalt kretser rundt tapserfaringen og forsøket på å finne fotfeste i tiden etterpå. Det er et imponerende, fullendt arbeid.

Jon Fosse: Eg er ein annan. Septologien III–V, Samlaget
Eg er ein annan er andre bok i Jon Fosses tre-binds septologi om kunstmaleren Asle. Han bor i Bjørgvin, isolert og ensom etter at kona Ales døde. Denne boka er mer handlingsmettet enn den første, og vi tas blant annet med til Asles barndom, og til møtet med Ales og den mystiske dobbeltgjengeren Asle. En søster dør plutselig. Vi får vite hvorfor han ble kunstmaler, og vi møter den tause faren, og moren som er svært skeptisk til Asles fremtidsplaner. Det andre namnet (2019) ble nominert til den internasjonale Booker-prisen. Igjen møter vi det velkjente suggererende Fosse-språket med sin tunge flyktighet, denne strømmen av sanselig manende gjentagelser, og hans uhyggelig sterke kunstnerisk-religiøse livsnærvær. Også denne boka holder et skyhøyt internasjonalt nivå.

Beate Grimsrud: Jeg foreslår at vi våkner, Cappelen Damm
Beate Grimsruds roman handler om det dype alvoret som ligger i å få en kreftdiagnose. Paradoksalt nok oppleves boka likevel som en overveldende og livsbejaende energibombe. Hovedpersonen Vilde får meldingen om brystkreften midt i et aktivt kunstnerliv. Romanen er nærgående i sin beskrivelse av et vidt spekter av følelser, fra dyp fortvilelse og oppgitthet til lykksalig håp og glede. Beate Grimsrud, som døde sommeren 2020, hadde en helt original litterær formuleringsevne. Alvor og skjemt, det såre og det trøstende, den blendende, eksentriske bildebruken – alt kommer sammen i noe særegent grimsrudsk. Setninger som de følgende, omkring tid og fortid, treffer leseren som mentale spyd: «År går det ikke an å spare på. Årene smelter som iskrem. De er til for å brukes her og nå.» Denne romanen hører naturlig hjemme blant høydepunktene i norsk 2000-tallslitteratur.

Vigdis Hjorth: Er mor død, Cappelen Damm
I romanen Er mor død fortsetter Vigdis Hjorth ufortrødent sin undersøkelse av hvilke omkostninger den bristende barndommen har for det voksne barnet. Men hun går også ufortrødent videre, fra det hektiske og smertefulle i Arv og miljø, til en mer søkende og utforskende grunntone. Etter å ha levd i USA i 30 år med mann og barn, blir den anerkjente billedkunstneren Johanna invitert til å holde en retrospektiv utstilling i barndomsbyen. Johanna, som har blitt enke, vender alene tilbake til alt hun har brutt med; en mor som har sluttet å svare på hennes henvendelser og en søster som mener Johanna, gjennom sin kunst, har stjålet morens liv. Alene gyver Johanna løs på alle spørsmålene som kommer boblende opp fra hennes indre om alt som har skjedd, kun med sin egen rike forestillingsevne som redskap. Hun forestiller seg moren, spionerer på henne og erindrer. Johannas vei til sin tause mor er en enestående leken, smertefull og klok beskrivelse av et tvingende nødvendig morsoppgjør. Er mor død er et nytt høydepunkt i Hjorths innholdsrike forfatterskap, og en sjeldent befriende leseropplevelse.