Kalender

Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2021

Norsk kritikerlag offentliggjør med dette navnene på de nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok, Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, Kritikerprisen for beste oversettelse og Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne for året 2021.

Kritikerlaget 03. februar 2022 PriserLitteraturNyheter
Espen stueland pandemiarkivene

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:

Anne Bitsch: Brorskapet. En historie om drapet på Benjamin Hermansen, Gyldendal
Liv Køltzow, Hans Petter Blad (red.) og Kaja Schjerven Mollerin (red.): Liv Køltzow. Dagbøker i utvalg 1964–2008, Aschehoug
Hallvard Notaker: Arbeiderpartiet og 22. juli, Aschehoug
Espen Stueland: Pandemiarkivene, Oktober

Juryen består av Maria Horvei, Alf Kjetil Igland og Hilde Østby.

De nominerte for beste oversettelse er:

Ingvild Burkey: Vill iris av Louise Glück, Oktober
Elisabeth Beanca Halvorsen: Fortegnelse over det tapte av Judith Schalansky, Press
Astrid Nordang: Familieleksikon av Natalia Ginzburg, Oktober
Christian Rugstad: I orkanens skygge av Fernanda Melchor, Solum Bokvennen

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Sindre Andersen, Gabriel Michael Vosgraff Moro og Frode Johansen Riopelle

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

Linde Hagerup: En venn for lite, Cappelen Damm
Hilde Hodnefjeld: Uppsa, Gyldendal
Kine Jeanette Solberg: Ikke lov å le, Aschehoug
Erlend Skjetne: Eit anna blikk, Flamme

Juryen består av Ingvild Bræin, Kristine Isaksen og Egon Låstad.

De nominerte for beste voksenbok er:

Jon Fosse: Eit nytt namn. Septologien VI-VII, Samlaget
Erlend O. Nødtvedt: Mordet på Henrik Ibsen, Aschehoug
Ingvild H. Rishøi: Stargate. En julefortelling, Gyldendal
Maria Navarro Skaranger: Emily forever, Oktober
Gunnar Wærness: Ta på Jesus, Oktober

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Vinnerne av litteraturkritikerprisene for bokåret 2021 blir offentliggjort torsdag 3. mars.

Kritikerprisene blir støttet av Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene:

NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2021

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

Anne Bitsch: Brorskapet. En historie om drapet på Benjamin Hermansen, Gyldendal
Da 15 år gamle Benjamin Hermansen i januar 2001 ble drept av nynazister, rystet det et helt land. Selv om den grufulle hendelsen førte til en sterk antirasistisk mobilisering i Norge, har de ideologiske aspektene og implikasjonene av drapet blitt delvis tonet ned i den kollektive fortellingen om hva som skjedde. Med Brorskapet kompliserer Anne Bitsch spørsmålet om hva vi egentlig lærte av tragedien. Gjennom original forskning og en svært samvittighetsfull gjennomgang av eksisterende kildemateriale, viser hun leseren at én enkelt forklaringsmodell aldri vil romme det hele og fulle svaret på hvordan noe slikt kunne skje: Omsorgssvikt og hull i det sosiale sikkerhetsnettet i gjerningspersonenes livshistorier må ses i sammenheng med – og aldri undergrave betydningen av – framveksten av en militant skandinavisk nasjonalisme på 1980- og 1990-tallet. Forestillingene om et «ideelt» og tilfeldig offer kan utvikle seg til farlige blindsoner, der offerets egen agens og handlekraft blir skrevet ut av fortellingen. Bitsch har et forbilledlig klart blikk på hele sakens kompleksitet, og tar med denne boka samtalen om rasismen som ødeleggende kraft et viktig skritt videre.

Liv Køltzow, Hans Petter Blad (red.) og Kaja Schjerven Mollerin (red.): Liv Køltzow. Dagbøker i utvalg 1964–2008, Aschehoug
Da den 19 år gamle Liv Køltzow satte seg til med en blå dagbok i 1964, kunne hun ikke vite at over skulderen hennes kikket lesere fra 2021. Dagbøkene hennes har fulgt henne gjennom livet: Her har hun kunnet reflektere fritt over kjærligheten og livet, over det å skrive og litteraturens vesen. Som en sentral del av den norske kvinnekampen og medlem av den markante kretsen rundt tidsskriftet Profil, sto hun midt i en rekke av de viktige kampene i norsk litteratur i en avgjørende brytningstid. Hun beskriver sitt nære vennskap med Dag Solstad og kjærligheten til mannen Espen Haavardsholm, og senere møter vi hennes andre ektemann, lyriker og forlegger Kjell Heggelund; det er også gjennom skriften hun blir klar over at noe er galt, det som senere blir diagnostisert som Parkinson. Dagbøkene er nennsomt redigert, og til sammen viser denne utgivelsen fram cirka 50 år av norsk historie sett fra et helt unikt perspektiv. Dette er en utgivelse for alle som elsker virkelighetslitteratur: Vi får tilgang til en av de mest sentrale forfatterne i Norge, hennes indre liv og kamper gjennom denne dagboka, som kommer til å bli stående som et sentralt dokument over et liv i litteraturens tjeneste.

Hallvard Notaker: Arbeiderpartiet og 22. juli, Aschehoug
I fjor markerte Norge de ti årene som var gått siden terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya i 2011. Avstanden i tid har åpnet opp for en større grad av refleksjon rund den kollektive responsen på 22. juli-terroren, og historiker Hallvar Notaker leverer med Arbeiderpartiet og 22. juli et uunnværlig bidrag til denne samtalen. Hans tema er hvordan terroren både rammet og ble håndtert av Arbeiderpartiet som organisasjon og som regjeringsparti, men forfatteren trekker samtidig analytiske linjer som krysser partigrenser og skillet mellom det politiske og det private. Bokas drøfting av det offentlige ordskiftet i etterkant av terrorangrepene, og av Arbeiderpartiets balansering av de motsetningsfylte rollene som makthaver og offer, er kjennetegnet av en språklig presisjon og grundighet som tjener historiefaget til ære. Ikke minst Notakers framvisning av hvordan ytringsrommet til dem som selv hadde opplevd terroren på kroppen, ble innskrenket, er et tankekors man ikke uten videre kan kaste av seg.

Espen Stueland: Pandemiarkivene, Oktober
Det er lett å lese om fortidens pandemihåndtering med en slags overbærende distanse: Ikke hadde de vaksiner, og de forsto ikke smitte, sykdomsforløp, korrekt diagnostisering, eller hadde tilgang på noe av det moderne medisin kan tilby oss. Forfatter Espen Stueland er i stand til å dykke inn i de historiske pandemiene med en nysgjerrighet som gjør sykdomsutbruddene nesten uutholdelig levende for leseren. Han undersøker både pest og kolera: Han nærleser tekster om pestutbruddet i London i 1665 av Robinson Crusoe-forfatter Daniel Defoe sammen med rapporter av de medisinske autoritetene i samtiden. Han besøker kolerautbruddene i Christiania og Drammen på midten av 1800-tallet, og undersøker hvor seiglivet et medisinsk paradigme kan være; teorien om smitte gjennom miasmer (dårlig luft) ble utrolig nok ikke forlatt før på slutten av 1800-tallet. På tross av et stort kildemateriale og avanserte nærlesinger av medisinske beskrivelser som er flere århundrer gamle, er Pandemiarkivene blitt en medrivende fortelling om liv og død, og om hva det vil si å være menneske når hele samfunn bryter sammen.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

Ingvild Burkey: Vill iris av Louise Glück, Oktober (oversatt fra engelsk)
En blomsterhage danner den geografiske rammen i nobelprisvinner Louise Glücks diktsamling The Wild Iris. Menneskets skjøre betingelser og paradislengsel synliggjøres via ikke bare ulike blomsters perspektiver, men også Guds eget. Glücks klare linjer får slående konsentrerte og samtidig lure ekvivalenter i Ingvild Burkeys norske gjendiktning. Burkey viser at eksakthet på norsk ikke nødvendigvis har samme ordvolum som på engelsk: «even here / even at the beginning of love, / her hand leaving his face makes / an image of departure» – blir hos Burkey: «selv her / selv ved kjærlighetens begynnelse, tegner hånden hennes idet den forlater ansiktet hans / et bilde på oppbrudd». Andre steder leder oppmerksom vekting av ord til utsøkte fraser som helt unngår å flate ut originalens rundhet. «it is useless to us, this silence that promotes belief» – «den er ubrukelig for oss, denne tausheten som fremmer troen». Burkeys klangvare diksjon gjør Vill iris til en førsteklasses diktsamling på norsk.

Elisabeth Beanca Halvorsen: Fortegnelse over det tapte av Judith Schalansky, Press (oversatt fra tysk)
Elisabeth Beanca Halvorsen har tatt på seg en kjempeoppgave i oversettelsen av Judith Schalanskys Fortegnelse over det tapte. I løpet av tolv jevnlange tekster om tap, glemsel, minner og myter rekker Schalansky å bevege seg fra en sunken stillehavsatoll til månens fjellformasjoner, og sneie innom så ulike sjangre som det litterære essay, novelle, naturprosa og selvbiografisk skisse. Oversettelsen virker godt orientert innenfor tekstenes mange ulike kunnskapsområder og gjengir alt fra maritime uttrykk til artsnavn og astronomiske termer med imponerende eksakthet. Flyt og leselighet ivaretas når oversetteren rekalibrerer språket til hver enkelt teksts distinkte fortellerform, fra korthugget, råbarket muntlighet via inderlig realisme til lange, ulenkelige, ironisk-antikvariske betenkninger. Med lekenhet, kløkt og poetisk og tonal følsomhet har Elisabeth Beanca Halvorsen gitt oss et komplekst, mangslungent verk også på norsk.

Astrid Nordang: Familieleksikon av Natalia Ginzburg, Oktober (oversatt fra italiensk)
Natalia Ginzburgs rå, direkte, men ikke desto mindre finstemte prosastemme krever en usentimental oversetter som også er en alle tiders stilist. Astrid Nordang har absolutt gehør for Ginzburgs rytme og klang. De gamle kjenningsfrasene til faren, moren, søsknene, det særskilte vokabularet fra en forgangen tid, som er kjernen i Ginzburgs verk, vender i Nordangs lydhøre oversettelse stadig tilbake og binder minnefragmentene sammen, ikke ulikt musikalske refrenger. Ytterst velvalgte gammelmodige og idiosynkratiske invektiver som nordmenn flest knapt ville tenkt på som skjellsord i dag – «Hvorfor har han det månefjeset? Han har jo ikke sagt et kløyva ord! For et esel!» – bidrar til språklig patinering og et troverdig middelhavstemperament i persontegningene, en blanding av voldsomhet, sjarm og svart humor som er karakteristisk for boken i sin helhet. Nordang har gjort Norge en moderne klassiker rikere.

Christian Rugstad: I orkanens skygge av Fernanda Melchor, Solum Bokvennen (oversatt fra spansk)
Meksikanske Fernanda Melchors kollektivroman gir stemmer til et ressursfattig bymiljø i narkokartellenes skygge, hvor rusproblemer, familiefeider og desperat ugagn blant barn og voksne arter seg som en naturlov. Hennes slyngende, sidelange setninger er elegante i steget og grove i kjeften, og det hypnotiske drivet og nærheten til lovløsheten, er eksemplarisk ivaretatt i Christian Rugstads oversettelse. En gjennomgående uro og en svingende naturlighet møter den norske leseren, i alle fall når man får lest i lengden og gått seg vill i vulgaritetene, overtroen og dramatikken. Det kan virke farseaktig, men det er også et alvor og en sårhet her, som Rugstad får fram i en gjennomgående sober tone, samtidig som bisetningene oppleves huggende. Forbannelsene og skjellsordenes ulike smaksnyanser – fra «sabb» og «krapyl» til det langt røffere – er også godt balansert på norsk. Rugstads Melchor er en besettelse å følge, og en leseropplevelse for hele kroppen.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

Linde Hagerup: En venn for lite, Cappelen Damm
Sara og Helene er bestevenninner – unntatt når de krangler. Når Saras foreldre informerer om at hele familien snart må bo i Bergen, bestemmer barna seg for å stikke kjepper i hjulene for flyttingen. Linde Hagerups roman har et lite og oversiktlig univers, med skolen og de to venninnenes hjem som hovedarenaer for handlingen. I dette universet skjer det imponerende mye. Det store spørsmålet boken reiser er: Hvor stor rett har foreldre til å ta avgjørelser på vegne av barna, når disse avgjørelsene er livsinngripende for dem? Med enkle grep og stor presisjon tegner forfatteren opp persongalleriet og samhandlingsdynamikken deres. Replikkene er troverdige, enten de er saftige, syrlige, illsinte, følsomme eller forsonende. Særlig er dialogene mellom far og Sara en fryd å lese. De forskjellige personlighetene kommer til uttrykk gjennom ordene de bruker, og det er interessant å observere hvor lett situasjoner krasjer på grunn av misforståelser og feiltolkninger. Boken er temperaturrik, og følelsen av at noe står på spill ledsager handlingen. En venn for lite bærer i seg en god dose menneskekunnskap og viser hvor mye dramatikk tilsynelatende enkle hverdager kan inneholde.

Hilde Hodnefjeld: Uppsa, Gyldendal
Et barn og en far på øyferie er utgangspunktet for bildeboken Uppsa av Hilde Hodnefjeld. Tittelen spiller på uhellene som skjer rundt barnet – og kjeften de utløser hos den voksne. Det vanskelige og usagte mellom de to tar form av en illevarslende kråke – en ulykkesfugl, eller urokråke, om du vil.«Sånne fugler må man leve med», forklarer en fisker som gradvis hjelper dem med å bryte det destruktive mønsteret som består av klumsing og kjeft. Det er først når far og barn klarer å forsone seg med livets små og store uhell, at det vanskelige løser seg opp. Hodnefjelds skjøre strek understreker budskapet i boken. Det handler om å akseptere og verdsette det ikke-perfekte og sårbare. I boken tegner forfatteren et raust og presist bilde av barnlig utforskertrang, hvor ulykkesfuglen etter hvert blir den som gir barnet vinger. Med et mangefasettert budskap i bunn og med en sinnrik bruk av virkemidler har Hilde Hodnefjeld laget en bildebok man blir både klok og glad av å lese.

Kine Jeanette Solberg: Ikke lov å le, Aschehoug
Kaja og moren har nettopp flyttet til et nytt sted, etter noen «episoder» Kaja har stelt i stand på den forrige skolen. Heller ikke nå synes hun det er lett å oppføre seg etter forventningene. Hun sier de rareste ting til folk («Gråter du fordi du er bitte litt tjukk?»), har et rufsete temperament, og hører hjemme i de introvertes rekker. På den andre siden er hun flink til å løpe og sykle fort og søke opp artige fun facts på Internett. Hun er snartenkt, observant og slagferdig, og hun kommer godt overens med nabodamen Grete, som er like sosialt skrudd som henne selv. Kine Jeanette Solberg har skrevet en morsom, snerten og klok roman der det å passe inn ikke er det viktigste. Løsningen er å finne sin plass i et sosialt rom, med sin egen originalitet og lydhørhet for andre. Boken er særdeles velskrevet. Det vrimler av formuleringer det er verdt å stanse ved og lese høyt. Bilder og metaforer er ikke forslitte, og forfatterens sans for timing og dramaturgi er eksemplarisk.

Erlend Skjetne: Eit anna blikk, Flamme
Ungdomsromanen Eit anna blikk handler om mindreårige afghanske flyktninger på et mottak i en liten bygd i Nord-Norge. Tenåringen Anwar bruker tiden på å lære norsk mens han avventer myndighetenes avgjørelse om opphold. Stilene og dagboksnotatene hans er fulle av språklige krumspring, og har en humor som fint balanserer de ellers så alvorlige temaene. Eit anna blikk er litterært smart i struktur og språk. Boken inneholder mye livsdrama, men er dempet og observerende i stilen. Leseren må selv pusle brikkene sammen for å forstå hva som foregår rundt hovedpersonen. Slutten kaster nytt lys over handlingen, og gjør at man umiddelbart får lyst til å lese boken på nytt. Det er lett å se hvor ensom Anwar er sammenlignet med romkameraten Walid, som både er sjarmerende og dyktig i fotball. Men også Walid er sårbar og alene når det butter. Denne livserfaringen er så troverdig og rørende beskrevet, at den sitter i leseren lenge. Tittelen er sjeldent god fordi boka gir oss nettopp det den lover: et annet blikk på norsk kultur og norske ungdommer. Det kjennes viktig at ungdomstiden på flyktningmottak også finnes i litteraturen vår. Eit anna blikk er en litterært helstøpt roman og full av perspektiver vi trenger.
Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Jon Fosse: Eit nytt namn. Septologien VI-VII, Samlaget
Det som gjør kunst god er «ikkje materialet, materien, og det er ikkje innhaldet, ideen, tanken, nei det som gjer han god er nettopp sameininga av materie, form og sjel, som vert til ånd.» Dette er store ord, og det er vel bare Jon Fosse som kan tillate seg å skrive noe sånt i 2021. Vi kunne også sagt det om hans kunstnerskap. Eit nytt namn er de to siste bindene i syvbindsverket om kunstmaleren Asle og hans dobbeltgjenger Asle. Vi får høre om hans tid som kunststudent i Bjørgvin, hans store avdøde kjærlighet Ales, mester Eckhart, Vårherre, kjærligheten, sorg, savn, smerte – og døden. Et storverk, en mektig dødsmesse, en besettende Fosse-finale, et morsomt mysteriespill. Karakteristikkene er varierte, panegyrikken voldsom og terningkastene høye på avslutningen av dette skjellsettende verket, egentlig en kunstnerroman. Dramatikeren Jon Fosse har med Septologien vist at han er en like stor prosaist.

Erlend O. Nødtvedt: Mordet på Henrik Ibsen, Aschehoug
Det har ikke manglet på forsøk fra kritikerstanden, men den beste beskrivelsen av Mordet på Henrik Ibsen er det forfatteren selv, Erlend O. Nødtvedt, som står for. Et godt stykke ut i romanen skriver han: «Mordet på Henrik Ibsen kan for alt i verden ikke fremstå som kalkulert handling, dette er et vulkanutbrudd og kan ikke tøyles! Disse skriftene er mitt våpen i kampen mot all formellitteratur, mot all kalkulert pyntelighet, en torpedo under samtidslitteraturens ark!» Det er vanskelig å si ham imot. Krimgåte, overflødighetshorn, satire, burlesk rølperitt, historisk skrøne, for ikke å si sjangerbastard; Nødtvedts roman er alt dette og mer, og den er, ikke minst, svært morsom. Kort sagt: en litterær bragd!

Ingvild H. Rishøi: Stargate. En julefortelling, Gyldendal
Ingvild H. Rishøis korte roman Stargate er et litterært blinkskudd. Boka balanserer mellom en rørende julefortelling, en sosialt engasjert historie om omsorgssvikt og et gripende forsvar for fantasier og drømmer. Søstrene Ronja (10) og Melissa (16) er hovedpersonene. De bor på Tøyen i Oslo sammen med sin snille, men alkoholiserte far. Like før jul drikker han seg fra jobben som juletreselger, og døtrene må redde familiejula. Melissa får overta salgsjobben, og Ronja sniker seg med, som underårig granbar- og pynteselger. Rishøis tidligere noveller har vist at hun er en suveren ordkunstner. Stargate, den første roman hennes, er også en språkleken tekst. Den glimter til med nydelige barn-voksne-dialoger og kjærlige, nyskapte kallenavn fra far til barn. Boka, som har klangbunn fra flere klassikere, ikke minst fra fortellingen om en annen fantastisk og ukuelig «røverdatter», er en hverdagslig og samtidig håpefull bok for lesere i alle generasjoner.

Maria Navarro Skaranger: Emily forever, Oktober
Emily er nitten år, jobber på Kiwi og er gravid. Kjæresten Pablo har tatt seg en tur ut «for å ordne noe», og har ikke kommet tilbake. Moren som oppdro Emily alene, flytter inn i den lille leiligheten for å hjelpe til. Emily forever er en skikkelig trassig roman. Den nekter å bli satt i bås. Ja, den er om klasse og fattigdom, men like mye handler den om blikket vårt på de såkalt fattige og ressursløse. Ja, det handler om at for den som har fått for lite, er det vanskelig å gi mer. Men like mye handler den om hvordan omsorg kan ta mange former. Ikke minst handler den om stakkars Emily som nekter å være et offer. Maria Navarro Skaranger har skrevet en intelligent, ironisk, vital og poetisk roman, som med sine mange fortellerperspektiver utfordrer leserens forventninger og forestillinger. Med sin trassige innstilling minner Skaranger oss på at historien om den passive, døsige og lite fremtidsretta Emily, jammen også er verdt å fortelle.

Gunnar Wærness: Ta på Jesus, Oktober
I Ta på Jesus dikter Gunnar Wærness fram en variasjon over middelalderdiktet Salve Mundi Salutare: et dikt tilegnet Jesu kroppsdeler og, i forlengelse av dette, Jesu menneskelige sårbarhet. Fra dette utgangspunktet følger en lyrisk disseksjon av så vel troen og poesien, som i Wærness’ dikt forbindes til den menneskelige kroppens skjørhet. Bokas tre deler, «Ta på Jesus», «Ta på ordet» og «Ta på jorda», henholdsvis dikt, dikt og essay, løfter fram poesi, musikk og fortelling som praksis. I prosadelen, «Ta på jorda», forteller Wærness om sitt arbeid med å opprette en musikkskole i Zimbabwe, og om instrumentet mbiras funksjon som musikk, historiefortelling, identitet, tradisjon og ånd. Det setter diktene i et tydeligere lys: Ta på Jesus framstår som et forsøk på å forbinde poesi og etikk, gjennom en åpen, nysgjerrig og empatisk utforskning av språkets grenser og muligheter.