Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2022

Under listes de nominerte til de forskjellige prisene opp. Nederst i saken følger en presentasjon av de nominerte bøkene.

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:

• Fredrik Fagertun, Bjørg Evjen, Stian Bones og Rune Rautio (red.): Andre verdenskrig i nord, Orkana Akademisk
• Tore Rem: Olav V. Ensom majestet. 1946–1991, Cappelen Damm
• Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban: Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing, Oktober
• Mathilde Sprovin: Kunstvæversker og arkitekter. Kvinner i estetiske fag omkring 1900, Dreyer

Juryen består av Sumaya Jirde Ali, Knut Hoem og Alf Kjetil Igland.

De nominerte for beste oversettelse er:

• Gøril Eldøen: Dyreriket av Jean-Baptiste Del Amo, Cappelen Damm
• Anne Elligers: Água Viva av Clarice Lispector, Solum Bokvennen
• Ingrid Haug: Hjem av Marilynne Robinson, Cappelen Damm
• Thomas Lundbo: Hvilken knallert med forkrommet styre innerst i gården av Georges Perec, Solum Bokvennen

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Sindre Andersen, Frode Johansen Riopelle og Anne Cathrine Straume.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

• Julia Kahrs: Familien Brattbakk, Gyldendal
• Markus Lantto og Camilla Kuhn (ill.): Kåre og Marimba hjelper til, Samlaget
• Ida Eva Neverdahl: Verdas ende, Samlaget
• Ragnar Aalbu: Det suser i Sivert, Vigmostad & Bjørke

Juryen består av Ingvild Bræin, Kristine Isaksen og Egon Låstad.

De nominerte for beste voksenbok er:

• Ingeborg Arvola: Kniven i ilden, Cappelen Damm
• Matias Faldbakken: Stakkar, Oktober
• Mazdak Shafieian: Skinnende døde, Gyldendal
• Brynjulf Jung Tjønn: Kvit, norsk mann, Cappelen Damm

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Vinnerne av litteraturkritikerprisene for bokåret 2022 blir offentliggjort torsdag 2. mars 2023.

Kritikerprisene blir støttet av Bokhandlerforeningen, Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Forfatterforbundet, Norsk Journalistlag, Norsk Oversetterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.

NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2022

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

* Fredrik Fagertun, Bjørg Evjen, Stian Bones og Rune Rautio (red.): Andre verdenskrig i nord, Orkana Akademisk
Verket er en samlet oversikt over den andre verdenskrigen i nord med Nord-Norge som omdreiningspunkt. Som for resten av landet foreligger det mye krigslitteratur i Nord-Norge, men den er variert i faglig kvalitet og steds- og emnemessig spredt. Verket trekker veksler på denne litteraturen, men bæres av ny forskning, ny kunnskap og nye perspektiver. Artiklene omfatter opptakten til krigen og tiden etter, og omfatter hele det arktiske området. Andre verdenskrig i nord isolerer dermed ikke krigen til Nord-Norge og okkupasjonsårene, men ses i en større sammenheng og minner oss om at den hadde ringvirkninger for hele landet. Andre verdenskrig i nord er lokalhistorie, men også norsk og europeisk historie ført fram til vår tid og angrepet på Ukraina, og slik en påminnelse om hvordan stormaktene ofrer andre folk og nasjoner for egne ambisjoner. Verket er skrevet av 32 forfattere. Likevel fremstår det som helhetlig. Forfatterne er faghistorikere og andre spesialister på krigen knyttet til UiT Norges arktiske universitet. Et stort og treffende billedmateriale beriker verket. Orkana i Stamsund viser at lokale forlag er viktige for bredden av norsk skriftkultur. De tre bindene Overfall og okkupasjon, En annerledes hverdag og Kampen om frihet, med Fredrik Fagertun som verkredaktør, vil bli stående som et referanseverk for krigen i de nordlige områdene.

• Tore Rem: Olav V. Ensom majestet. 1946–1991, Cappelen Damm
  Med dette binder avslutter Tore Rem trilogien om vår andre konge etter frigjøringen i 1905. Hans tid som monark falt etter en far som levde tilbaketrukket fra folket. Kong Haakons sterke posisjon er særlig knyttet til siste krig. Kong Olav omformet rollen til en langt mer synlig monark. Under oljekrisen i 1973 ble han kongen som tok trikken, noe Rem viser var et stramt regissert opplegg fra Slottet for å skape Olav som den smilende «folkekongen». Med dette binder viser Tore Rem at kongen også hadde sine skyggesider. Han var dypt konservativ, og styrte sitt hus med hård hand. I sin omgang med hoffets ansatte kunne han være direkte ufin. Bannskapen satt løst. Bagateller førte til utskjellinger. Det er som han trenger en ventil i sin påtvungne rolle og ved Märthas død påførte ensomhet. Rem viser at kløften mellom ham og kronprinsen ble dypere enn vi har forstått på grunn av forholdet til Sonja. De tre bindene fremstår som helhetlige, men i dette bindet er kildematerialet mer originalt, nytt og ukjent enn i de to første. Rem har hatt adgang til Slottets arkiver og ellers funnet andre kilder som belyser majestetens ensomme liv. Tore Rem er en stilsikker prosaist og fin forteller med passe distanse til stoffet.

• Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban: Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing, Oktober
  Hvordan kan det ha seg slik at et moderne teaterstykke i et demokratisk land kunne føre til at en justisminister måtte gå av, og at den offentlige diskursen sprang med lukkede øyne og med hevede stemmer om et stykke det ikke hadde sett? Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing samler trådene og gir offentligheten anledning til å svare på overnevnte spørsmål. På over fire hundre sider inviteres leseren tilbake i tid, for å forstå hvordan tre kunstnere; en teaterregissør, en billedkunstner og en scenekunstner, kom sammen i kunsten og aktivismen for å stille eksistensielle og brennaktuelle spørsmål som: Hvem ser og overvåker, og hvem er det som blir overvåket og vurdert? Hvem får lov til å sette hverdagslige og politiske premisser som avgjør andres liv? Gjennom essayer og artikler, intervjuer, bilder, reportasjer, dikt og dramatikk, inviterer boken til en bredere, mer humanistisk orientert samtale omkring kunst, aktivisme, kroppslig og mental sårbarhet og trygghet, og hva det vil si å leve i Norge i dag. Estetisk sett, innholdsmessig, intellektuelt og litterært er boken en collage, et kor av stemmer, som ja, mer eller mindre sier det samme, men da mest av alt fordi det ikke kan sies ofte nok. Dette er tydelig fordi debatten omkring boken og stykkets voldsomme og nærmest uoversiktlige ettermæle ennå bærer preg av misforståelser og overdrivelser. Jeg skulle si storm. Boken om Ways of Seeing er et viktig vitnesbyrd om hva som sto på spill både i forkant og etterkant av oppsetningen: det frie kunstneriske uttrykket, og kampen om definisjonsmakten.

• Mathilde Sprovin: Kunstvæversker og arkitekter. Kvinner i estetiske fag omkring 1900, Dreyer
  Forfatter Mathilde Sprovin dokumenterer liv, fellesskap og arbeid til kvinner som utdannet seg som kunstveversker og arkitekter ved Tegneskolen i Christiania ved århundreskiftet 1800–1900. Med et personlig utgangspunkt går forfatteren inn i historien med et merkbart søkende og åpent blikk. Hvem var disse kvinnene, hvordan så deres samtid ut, og hvordan ble deres arbeid og virke innenfor estetiske fag muliggjort? Forfatteren vier plass til livet og de progressive ideene til spesielt én lærer ved Tegneskolen, Herman Major Schirmer, som la forholdene til rette for at kvinner kunne delta på lik linje med menn. Et år det var spesielt vanskelig for kvinner å komme inn på skolen, skal Schirmer ha uttalt: «Kom til meg dere. Jeg skriver dere inn. Det er det som betyr noe.» Schirmer arrangerte studieturer hvor han ikke forskjellsbehandlet kjønnene, og holdt kontakt med elevene også etter at de var ferdigutdannet. Boken, som er på knappe to hundre sider, inneholder bilder, skisser og tegninger, og vever sammen ulike menneskers historie, perspektiver og virke, samtidig som det hele plasseres i en større kontekst. Boken er et viktig vitnesbyrd om estetiske fag og uttrykk, kjønn og fellesskap, og om et stykke bortgjemt norsk kulturhistorie.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

• Gøril Eldøen: Dyreriket av Jean-Baptiste Del Amo, Cappelen Damm (oversatt fra fransk)
  Oversetter Gøril Eldøen har verken domestisert, modernisert eller tatt noen snarveier med Jean- Baptiste Del Amos adjektivtunge og langsomme, fulltonete fraseringer, som fører leseren tett på jorden, luften, menneskene og dyrene i en bygd i de franske Pyreneene. Til tider gammeldags ordvalg og syntaks setter stemningen for romanens majestetiske flukt gjennom tiden og landskapet. Den mikroskopiske detaljrikdommen inspirert av klassisk fransk naturalisme, hvor skyen av støv og korn som trenger inn i griserøkternes bronkier fremstår som like viktig som den sosiale samhandlingen, er utmerket ivaretatt. Oversetteren må endelig også berømmes for å gripe dritten an med rene ord, og aldri snu blikket bort, slik at kjøttproduksjonens avskyeligheter fremstår med uovertruffen kraft og overbevisning.

• Anne Elligers: Água Viva av Clarice Lispector, Solum Bokvennen (oversatt fra portugisisk)
  Água Viva av Clarice Lispector er en liten bok med en stor, ja umulig ambisjon om å holde fast tiden og fange nået. Med surrealistiske bilder, abstraksjoner og aforistiske paradokser presser språket ustanselig mot grensene for meningsfull kommunikasjon, men Anne Elligers’ norske oversettelse klarer likevel bragden å gjøre boken medrivende. Stotrende syntaks, grammatiske sprell og verbale rariteter skaper en gjennomført, original stil som mer enn kompenserer for mangelen på ytre handling. Elligers er også var for alle de små gjentagelsene og variasjonene av ord og uttrykk som binder bokens mange flyktige «nå-øyeblikk» sammen til en betagende helhet. Lispectors kunst ville heller ikke vært den samme uten viddet og selvironien, de sitatvennlige utsagnene som rett som det er bryter den dunkle overflaten med fynd og klem, også på norsk.

• Ingrid Haug: Hjem av Marilynne Robinson, Cappelen Damm (oversatt fra engelsk)
  Oversetter Ingrid Haug har vært uvanlig lydhør i oversettelsen av Marilynne Robinsons subtile familieportrett fra 1950-tallets Midtvesten. I dette kompakte kammerspillet, der den store fortellingen sakte porsjoneres ut gjennom antydninger og ørsmå nyanser i dialogen mellom en aldrende far, hans yngste datter og den fortapte, hjemvendte sønn, makter hun å gjengi litterære og religiøse referanser, etiske diskusjoner og ikke minst 1950-tallets mer hverdagslige talemåter i et språk som oppleves forbløffende friskt og levende. Vekslingen mellom letthet og tyngde, mellom ønsket om tilgivelse og det brutale havariet i møtet med det virkelige livet, turneres med nydelig presisjon både av forfatter og oversetter. Oversettelsen er helstøpt, trygg, og formidler på beste vis Robinsons stramme, tilbakeholdte inderlighet.

• Thomas Lundbo: Hvilken knallert med forkrommet styre innerst i gården av Georges Perec, Solum Bokvennen (oversatt fra fransk)
  Georges Perecs fornøyelige lille sekstitallsfortelling om vennegjengen som prøver å redde den stakkars (flerfoldig navnsatte) «Karaettellerannet» fra å bli sendt som soldat til Algerie-krigen, er full av narrative digresjoner og snodig realia, men også av små, abrupte krumspring i form av skifte i stil og dialekt, gjerne det rene ordtøys. Selve setningene er på sin side ofte lange og flokete, men i Thomas Lundbos norske oversettelse flyter de like fullt av gårde med en passe finstilt musikalitet. Minst like mye strev har nok Lundbo hatt med å håndtere de mange kreative ord- og uttrykksdannelsene hos Perec, som her har blitt til eksempelvis de «monteverdigste arier» og «banna bein med sukker på», og franskduftende personnavn som «Blinnebouc» og «Physaque». Den absurde stemningen og det subversive karnevalismen som gjennomsyrer dette universet har på forbilledlig og vis blitt løftet inn i en høyst lesverdig og ansporende roman på norsk.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

• Julia Kahrs: Familien Brattbakk, Gyldendal
  Familien Brattbakk er ikke som alle andre, og det er heller ikke romanen om den. Åpningsscenen der hovedpersonen Sam flyter på rygg ned elven, med skolesekken skumpende etter, er legendarisk. Mens vannet klukker og glitrer i kveldsmørket får leseren servert en herlig ekkel utbrodering av familien Brattbakks utradisjonelle matvaner. Morens sans for snegler og stygge hatter har trolig medvirket til Sams status som mobbeoffer. Når familien flytter til Gørja, er det for at barna skal få etterlengtet trygghet og aksept. Samtidig skrus den litterære sjangerblandingen opp. Himmelen blir rar, moren blir rarere, historien blir motstridende, barn forsvinner, klimaet roter seg til og det blir opp til Sam å avsløre om mamma er kannibal, eller hva i huleste det er som egentlig foregår. Det er umulig for leseren å forutse slutten, og handlingen tar de utroligste vendinger. Romanen byr på en høyst original fortelling i et koko univers som samtidig har relevante og realistiske undertoner. For hvem er egentlig våre foreldre? Noen ganger tenker vi vel at de kommer fra en annen planet.

• Markus Lantto og Camilla Kuhn (ill.): Kåre og Marimba hjelper til, Samlaget
  I denne bildeboka utfyller tekst og tegninger hverandre på en forbilledlig måte. Fortellingen blir mer kompleks og morsommere jo mer leseren studerer hvordan tegningene tar handlingen i setningene videre. Hovedpersonene Marimba og Kåre er helt forskjellige, men like naive og ivrige etter å hjelpe den første de treffer for å ha noe gøy å gjøre. Barna skjønner ikke at det er en sykkeltyv de møter, og tyven har også mange gode forklaringer på at det han gjør er lovlig. Faktisk så gode at også den voksne leseren kan fristes til å la seg overbevise. Når politiet dukker opp, tror barna at de bare leker politi og røver. De forskjellige perspektivene på hva som egentlig skjer – om man skjønner at Torsten med de blå slippersene er tyv eller ikke – gir grobunn for mange morsomme episoder, tankerekker og replikker. Illustratør Camilla Kuhn har en raus tilnærming til personene hun portretterer. Tyven har rumpesprekken synlig og tenna på tørk, likevel kan man ikke for at man heier på ham. Den tullete, fargerike og karikerte streken har en sterk, selvstendig nerve.

• Ida Eva Neverdahl: Verdas ende, Samlaget
  Verdas ende avslutter trilogien som startet i 2020 med Floke – Ein fredeleg fyr i ei vill vikingverd. I den siste boken har helten måttet legge gitaren til side og trekke sverdet for å hanskes med selveste ragnarok. Fortsatt insisterer Floke på at omtanke og diplomati er det mest effektive våpenet mot kampklare guder og mennesker. Så blir det da også en trall som til slutt redder verden. Med Floke har Ida Neverdahl funnet en måte å forene humor, spenning og gudelære på med et bredt sett samfunnskritiske kommentarer. Et holdningsskapende budskap ligger til grunn for serien, som tematiserer alt fra overspising og konfliktskyhet til kjønnsstereotypier og konsekvenser av vold. Belærende blir det imidlertid aldri, takket være de sinnrike tegningene. Boken er enkel og kompleks på samme tid, med parodisk stiliserte figurer, som hverken virker flate eller klisjéfylte. Serien er en psykedelisk fest av farger, følelser og fantasi.

• Ragnar Aalbu: Det suser i Sivert, Vigmostad & Bjørke
  Sivert er en flodhest som ikke liker å bade. Når familien drar på stranda og plasker i vei, sitter han under parasollen med sin solhatt og vegrer seg. Strikken i badebuksa hans er ødelagt – og tenk om han blir kløpet av krabber, eller om lynet slår ned. Etter at han er blitt for varm og sanden klistrer seg til kroppen, bærer det likevel ut i sjøen. Fra da av kjenner han kun på gleden ved å bade, og skrekken er glemt. Må man overkomme redsel selv, ikke ved formaninger fra andre? Er det slik at engstelsen tar tid, mens når man har trådt over terskelen, så er frykten glemt? Det liggende formatet skaper en leseretning på tvers, med landlivet over og havet under bretten. Bretten representerer således terskelen for vannfobien. Figurene er bevisst klumpete satt sammen, med et uttrykksfullt resultat som gir dem en sårbar, odd kvalitet. Aalbu har laget en vakker bildebok holdt i sommervalører som inviterer barn og voksne inn i store, men overkommelige, spørsmål.

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

• Ingeborg Arvola: Kniven i ilden, Cappelen Damm
  Det tilhører sjeldenhetene at en forfatter får et slående gjennombrudd etter tjue års skrivende liv. Men det har altså skjedd med Ingeborg Arvola og hennes Kniven i ilden, som er første bok i serien Ruijan rannalla, eller Sanger fra ishavet. Arvola selv er halvt kven, og forfatterens tipp-tipp-tipp oldemor skal ha vært inspirasjon til bokas hovedperson Brita Caisa. Kniven i ilden henspiller på hennes virksomhet som folkemedisiner med varme hender. I 1859 startet hun en vandring fra Finland til Varangerfjorden. Med seg har hun sine to små sønner som hun har fått utenfor ekteskap. Det har blitt brukt ord som vidunderlig og storslagen om denne historiske romanen som er bygget rundt en ganske triviell trekanthistorie om heftig elskov og hensynsløs kjærlighet. Styrken ligger i de mange småhistoriene, i skildringen av det kvenske og samiske miljøet og deres forhold til det norske rettssystemet. Arvola har et presist og vakkert språk, et bredt, variert og troverdig persongalleri og en overbevisende miljø- og naturskildring.

• Matias Faldbakken: Stakkar, Oktober
  Jenta, som heter Utskilde, har i Matias Faldbakkens roman vært en bytting lagt vekk i skogen, helt til hun blir funnet av «guten» Oskar. Han blir omsorgsperson for henne, og – etter hvert som Utskilde viser seg ikke å være barn, men kvinne – hennes elsker. Kontroversen rundt dette gjør dem til flyktninger fra bygd til by. I Stakkar har språket en materialitet man sjelden ser maken til: Det knas og skulptureres med stor oppfinnsomhet og flid. Et kjennetegn på god kunst kan være at form og innhold samvirker, slik det gjør i dette tilfellet. For romanen tematiserer nettopp dannelse. Den viser hvordan ensomhet og relasjon, kultur og natur, brytes i prosessene der vi vekselsvis avviser og omfavner sider i oss selv og andre. Både brutalitet og miskunn er uforutsigbare krefter i Stakkar. Faldbakken utforsker hvordan slike krefter fortsatt beveger måten vi fungerer på, som enkeltmennesker og samfunn.

• Mazdak Shafieian: Skinnende døde, Gyldendal
  «Tiden leger ingen sår», skriver Mazdak Shafieian i Skinnende døde, «den lager flere». Og tiden, dens virkning på livet og på erindringen, er det sentrale omdreiningspunktet i Shafieians roman: Hvem var den lille gutten som vokste opp i Iran under krigen med Irak? Hvilke erfaringer gjorde han seg, hvordan preger det ham – og hvordan kan man gi slike skjellsettende erfaringer litterær form? Med et usedvanlig vakkert, sansenært språk går Shafieian til erindringen som arkeolog; det han graver ut, er en roman av helt usedvanlig kvalitet. Skinnende døde følger gutten gjennom en hverdag like preget av barndommens kjedsomhet som plutselige bombeangrep. Teksten vier enhver detalj like stor oppmerksomhet; slik kommer verden til syne, grufull og prosaisk om hverandre.

• Brynjulf Jung Tjønn: Kvit, norsk mann, Cappelen Damm
  Brynjulf Jung Tjønn har i en rekke bøker sirklet rundt utenforskap og sosial mistilpasning. I diktsamlingen Kvit, norsk mann går han direkte løs på sin egen erfaring som adoptivbarn fra Korea, omplantet til en liten bygd ved Sognefjorden. Med knappe, poetiske setninger blottet for føleri viser han hvordan tilværelsen som asiat i et helnorsk miljø er en nærmest bisarr opplevelse. Den lille gutten er allergisk mot det meste som omgir ham – ull, høy og mjølk – og han har ingen annen kultur enn den kvite norske, med et brennende ønske om bare å være nettopp det tittelen sier: kvit og norsk. Med kjappe flash får vi oppleve begivenheter i Tjønns liv, og formen tildeler oppgaven med å reagere emosjonelt til leseren. Det er som om forfatteren bare sier: «Vær så god, her er det.» Slik blir den vesle boka en ypperlig luke inn i noe de færreste her til lands får oppleve – den absolutte erfaringen av å være fremmed i situasjoner preget av keitete godvilje og manglende innsikt, men også å leve med en dulgt trussel om potensiell brutalitet.