Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2023

Under listes de nominerte til de forskjellige prisene opp. Nederst i saken følger en presentasjon av de nominerte bøkene.

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:

• Ivo de Figueiredo: «Stormen. En biogafi om Edvard Munch. Bind 1», Aschehoug
• Kari Løvaas: «Hjemsøkelser. Et bestiarium II», Kolon
• Ketil Slagstad: «Det ligger i blodet. Epidemien som forandret Norge», Press
• Espen Ytreberg: «Utryddelsen. Historien om den norske industrielle hvalfangsten», Press

Juryen består av Kåre Bulie, Knut Hoem og Elin Kittelsen

De nominerte for beste oversettelse er:

• Marit Bjerkeng: «Rytterarmeen» av Isaak Babel, Oktober
• Bjørn Alex Herrman: «Tillit» av Hernan Diaz, Aschehoug
• Erik Ringen: «Den guddommelige komedie. Purgatoriet» av Dante Alighieri, Solum Bokvennen
• Julia Wiedlocha: «Kanelbutikkane og andre forteljingar» av Bruno Schulz, Skald

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Kari Løvaas, Frode Johansen Riopelle og Anne Cathrine Straume.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

• Lars Joachim Grimstad og Per Dybvig: «Hvor ble det av?», Aschehoug
• Åse Ombustvedt og Hilde Hodnefjeld: «Elg i soloppgang», Vigmostad & Bjørke
• Maria Parr: «Oskar og eg», Samlaget
• Anja Dahle Øverbye: «Tarjei, 13 år», Samlaget

Juryen består av Ingvild Bræin, Kristine Isaksen og Egon Låstad.

De nominerte for beste voksenbok er:

• Pedro Carmona-Alvarez: «Chiquitita», Kolon
• Vigdis Hjorth: «Gjentakelsen», Cappelen Damm
• Erlend O. Nødtvedt: «Olav Nygards seng», Aschehoug
• Maria Navarro Skaranger: «Jeg plystrer i den mørke vinden», Oktober

Det er medlemmene i Seksjon for litteraturkritikk som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Vinnerne av litteraturkritikerprisene for bokåret 2023 blir offentliggjort torsdag 7. mars kl. 14.00 på Litteraturhuset i Oslo.

Kritikerprisene blir støttet av Bokhandlerforeningen, Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Forfatterforbundet, Norsk Journalistlag, Norsk Oversetterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.

NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2023

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

• Ivo de Figueiredo: «Stormen. En biografi om Edvard Munch. Bind 1», Aschehoug
  Å skrive en heldekkende biografi over landets største kunstner må sies å være en oppgave med atskillige fallgruver. Ivo de Figueiredo er ikke kunstfaglig utdannet – han er historiker. Men akkurat denne kompetansen viser seg å være gull verdt i møte med et liv som er omgitt av utallige myter. Det er ingenting som slår overleverte vitnemål fra dem som var til stede. Gjennom de samtidige kildene ser vi Munch gjennom øynene til dem som sto ham nær nok. Munch er en som ser, men også en som blir sett. Gjennom disse blikkene blir han gjort levende for oss. Ivo de Figueiredo legger også til egne perspektiver som løfter leseopplevelsen. Som tidligere Ibsen-biograf er han i stand til å se forbindelsene mellom Munchs tidlige malerier og grafikk, og Ibsens teaterstykker fra samme periode. Hans tese om at Ibsen og Munch slo gjennom nettopp fordi de var provins¬kunstnere fra en nasjon med «lavt dannelses¬trykk», åpner for nye og spennende diskusjoner om hva denne unge nasjonen er, og hvem vi vil være. Ble Munch og Ibsen interessante for verden, nettopp takket være forankringen i periferien? Med «Stormen» forteller Ivo de Figueiredo historien om den første halvdelen av Munchs liv med entusiasme og driv, samtidig som han tilbyr den oversikten og etterretteligheten vi forventer av et standardverk. Når de 367 sidene, inkludert et fyldig noteapparat og litteraturlister, også inneholder faksimiler av malerier som til daglig befinner seg andre steder på kloden, eller ligger skjult dypt nede i arkivene, blir det tydelig at det vi til daglig kan se i høyblokken med knekk på i Bjørvika, eller rundt omkring på landets museer, kun er toppen av isfjellet.

• Kari Løvaas: «Hjemsøkelser. Et bestiarium II», Kolon
  I «Hjemsøkelser. Et bestiarium II» vandrer Kari Løvaas gjennom litteraturens skog uten kart, slik gode essayister gjerne gjør. På veien stiller hun de store spørsmålene. Hva er det som utgjør hvert enkelt menneskes verdi? Hva er meningen med å være her, den korte stunden vi er på jorden? Hvordan henger vår væren sammen med de andre skapningene rundt oss? Alt fra det minste frø til hestene som står helt i ro ute i regnet, blir tatt i betraktning. Også himmelen i teologisk forstand får plass i bildet. Hun spør, med den svenske romantikeren Carl Love Almquist: «finnes det noe himmelsk i alt som er»? Kari Løvaas krysser uanstrengt og kompetent grensene mellom sjangerne, og nasjonsgrensene. Utgangspunktet for boken er, som den forrige essaysamlingen («Skapelsens sukk og klage. Et bestiarium», 2022) det värmlandske landskapet. Derfra foretar hun ekskursjoner i tid og rom. Som en flyttsame på vandring med reinflokken beveger hun seg mellom den norske og den svenske litteraturen. Fra Knut Hamsun til Kerstin Ekman. Astrid Hjertenæs Andersen og Torgny Lindgren. Men vi skal videre, utover til kontinentet. Er ikke filosofen Martin Heideggers flørt med nazismen, og manglende oppgjør med det umenneskelige egnet til at vi, som prins Hamlet av Danmark gjør, mister troen på menneskene? Er ikke verden et sørgespill uten håp? Et motsvar kommer i form av den jødiske poeten Paul Celan og hans forsonende møte med Heidegger etter krigen. Den store litteraturen rommer flere sannheter samtidig. Kunsten ånder liv, ikke avmakt. Kari Løvaas puster liv inn i litteraturen – og livet – på sine frie vandringer. Leseren blir stående igjen – skjerpet og oppstemt.

• Ketil Slagstad: «Det ligger i blodet. Epidemien som forandret Norge», Press
  «Aids er som et historisk sår», skriver Ketil Slagstad i «Det ligger i blodet». Han legger til at det fremdeles verker. En bok kan neppe hele det, men den kan bidra til utsyn, vidsyn og forståelse. Med sin fortelling om epidemien og hvordan den i de to siste tiårene av 1900-tallet rammet også det norske samfunnet, har Slagstad gitt et bidrag som på samme tid opplyser og berører. Forfatteren beveger seg fra de mektigste institusjoner til enkeltindividets mest intime soner, fra samfunnskroppen til menneskekroppen. Han forteller om lidelse og skam, men også om kjærlighet og håp, og han gjør det altså med sans så vel for talende detaljer som for de store rammene liv leves innenfor. At han er debutant, gjør boken desto mer imponerende, og at den er utgitt like etter at korona satte sitt merke på verden, gir den ytterligere gjenklang. Slagstad byr på en annerledes norgeshistorie i mer enn én forstand – «Det ligger i blodet» er også en tekst hvor minoriteter og subkulturer som lenge ble fortiet, trer frem som avgjørende aktører. Undertittelen, «Epidemien som forandret Norge», antyder hvilken effekt de bidro til å skape. Inne i mørket forfatteren skriver frem, finnes nemlig også lys: Slagstad klargjør hvordan de særlig utsatte selv ble sentrale i motstandsarbeidet og beredte grunnen for berørte gruppers senere politiske medvirkning, men også hvordan Norge levde med usikkerheten og aldri omfavnet de mest ytterliggående tiltakene som ble foreslått. På toppen av det hele kombinerer «Det ligger i blodet» sine kloke akademiske innsikter med en form som gjør utgivelsen vanskelig å legge fra seg.

• Espen Ytreberg: «Utryddelsen. Historien om den norske industrielle hvalfangsten», Press
  Det svart-hvite forsidebildet, med sin kombinasjon av uformelighet og dramatikk, er velvalgt: Hva i all verden har foregått her? En mann står med ryggen til og later til å grave i et makabert landskap. Ved nærmere ettersyn trer innvoller og bein etter hvaler frem – motivet er hentet fra et flytende kokeri. Fotografiet er på alle måter betegnende for det som følger: Espen Ytreberg har i den treffende titulerte boken «Utryddelsen» skrevet om – og kastet et nytt og kritisk lys over – den norske industrielle hvalfangsten, som han mener representerer nordmenn «på sitt mest hensynsløse». I motsetning til sjømennene og amerikafarerne har hvalfangerne knapt fått en plass i landets historiske bevissthet, hevder forfatteren. Med boken bidrar han til å bøte på det – med et særlig blikk for hvalfangernes egen dokumentasjon, både i ord og i bilder. Fotografiene deres preger utgivelsen like mye som Ytrebergs tekst gjør, og trer i hendene hans frem som den skattkisten de utgjør. Denne slående dialogen mellom ord og bilde er med på å gjøre «Utryddelsen» til noe for seg selv. Det samme er den måten forfatteren makter å beskrive hvalfangernes fysiske og psykiske erfaringer på: Første kapittel heter «Stanken». Ytreberg fanger de særegne mannsfellesskapene de norske hvalfangerne ga form til både til havs og på land – og den motsetningsfylte kontakten med en større verden næringen bidro til. Ikke minst tematiserer boken de katastrofale konsekvensene fangsten førte til for pattedyrene som ble rammet. Utgivelsen dokumenterer en verden som i 2024 virker langt unna, men som i realiteten slett ikke er det. «Utryddelsen» er nær historie om vårt eget land og vår egen velstand – forfattet med oppfinnsomhet, driv og kraft.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

• Marit Bjerkeng: «Rytterarmeen» av Isaak Babel, Oktober (oversatt fra russisk)
  I Marit Bjerkengs nyoversettelse av Isaak Babels hundre år gamle krigsskildringer kommer hendelsene leseren så tett inn på huden at da blir som nå. Da som nå var slagmarken Ukraina. Babels egne dagbokopptegnelser utgjorde materialet for de tette og stilistisk variasjonsrike prosastykkene som Bjerkeng nå har gitt kjøtt og blod og pust på et oppdatert norsk. Fortelleren i «Rytterarmeen» er en intellektuell jøde fra Odessa som mislykkes med å tilegne seg kosakk-etosen i den beryktede Budjonnys rytterarmé. Den babelske prosaens etos har Bjerkeng til gjengjeld lyktes i å bringe videre til en norsk leser. I stanken fra døende kropper, under en tung himmel, tennes «et ømt lys i skyenes revner». De mest burleske tablåer og de mest ublu skildringer av meningsløs vold og dreping er hos Babel utført med en ikonmalers omsorg. Også gjennom Bjerkengs oversettelse skinner dette ømme lyset, som røper en ukuelig kjærlighet til livet – til de skrøpelige kroppenes liv, menneskers som dyrs.

• Bjørn Alex Herrman: «Tillit» av Hernan Diaz, Aschehoug (oversatt fra engelsk)
  En oversettelse handler ikke bare om å finne ord som samsvarer med originalen. Med denne romanen demonstrerer Bjørn Alex Herrman hvor viktig det er også å treffe tonen. «Tillit» har fire distinkte stemmer. Ingen av dem er fremmed for børsterminologi, men de skiller seg likevel hårfint fra hverandre: Et infamt romanportrett av en finansmogul avløses av modellens selvrettferdige selvbiografi, som i sin tur viker for hans sekretærs mer kritiske og samfunnsbevisste erindringsverk. I fjerde del gjør intime dagbokfragmenter det av med siste håp om å finne én sannhet som er hevet over alle andre. Herrmans tonale skift uttrykker alt fra sårbar intelligens til selvbedragersk maktsyke, og gir psykologisk troverdighet til fortellerne. Lydhør er han også for Diaz’ gjentakelser, som viser at fortellerne ubevisst plagierer og nærer seg av hverandres ord. Mens striden om pengemaktens rette historie holder fram, kan vi trygt samle oss om denne oversettelsens ubetalelige kvaliteter.

• Erik Ringen: «Den guddommelige komedie. Purgatoriet» av Dante Alighieri, Solum Bokvennen (oversatt fra italiensk)
  Man kunne være fristet til å bruke Dantes egne ord om å la alt håp fare, til den som forsøker seg på å oversette hans mangslungne verk fra 1300-tallet til moderne norsk. Men Erik Ringen er en mann med mot. Med sin nyoversettelse av det midterste kapittelet av reisen i det hinsidige, kan han nå med ære ta fatt på den siste etappen mot de himmelske sfærer. I motsetning til flere tidligere oversettere, har Erik Ringen valgt bort enderimene fra originalteksten, uten at det går på bekostning av verkets rytme eller intensitet. Ringen benytter en følsom ellevestavelses blankvers-form i den helt nødvendige struktureringen av teksten. Gjennom et plastisk, moderne og nærmest hverdagslig bokmål gjør han Dantes kosmiske bilder forståelige for dagens lesere. De bibelske og samtidige referansene er sparsomt forklart i notene, men er grundige nok til å inspirere leseren til videre søken i historiske kilder.

• Julia Wiedlocha: «Kanelbutikkane og andre forteljingar» av Bruno Schulz, Skald (oversatt fra polsk)
  Det kreves vågemot og fingerspissfølelse for å overføre Schulz’ ekstatiske, maleriske og fabelaktig barokke fortellerkunst til norsk. Ved hjelp av billedspråkets alkymi omskaper Schulz vage barndomsminner til inderlige fantasmer, og gjenvinner barnets rike, grenseløse sensibilitet. Oversetter Julia Wiedlocha ivaretar den fortettede, innfløkte stilen, og gjør bruk av et bredt vokabular og komisk overdrivelseskunst som løfter det dagligdagse og tarvelige opp til mytiske høyder. Hun strekker det figurative språket til bristepunktet uten å slakke på kravene til klang og rytme, til verbal frodighet og futt. Hennes berikelse av det norske språk kan fint sammenliknes med hushjelpen som i en av fortellingene pakker ut en bugnende fruktkurv – «og attåt denne skire fruktpoesien pakka ho ut kjøtstykke med ribbeinsklaviatur som svulma av kraft og næring». Seksti år etter forrige oversettelse er denne nyoversettelsen til sprelsk nynorsk en av årets aller mest kjærkomne.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

• Lars Joachim Grimstad og Per Dybvig: «Hvor ble det av?», Aschehoug
  Fra balkongen tar Jonas en måke inn i leiligheten, den ser ut til å trenge omsorg. Det gjør den ikke. Kanskje er det Jonas og pappa som etter hvert trenger assistanse, for hvor ble det av maten? Hvor ble det av sjampoen, ballen, frakken, regningene og TV-en? Åke Måke blir stadig feitere. Samtidig blir den snusfornuftige styreformannen i borettslaget stadig mer pågående fordi husleia ikke er betalt – og måker inne er i alle fall ikke lov. Lars Joachim Grimstads tekst er forbilledlig knapp, og tro mot konseptet om at alt forsvinner. Illustratør Per Dybvig er humoristisk i sin strek, som når måken får en TV på tvers i kråsen – men også foruroligende. I det siste bildet sitter Åke Måke i en stol med en drink i fanget, rester av noe spiselig i nebbet, og blikket hvilende på halvmånen i nattemørket. Hvor ble det av Jonas og pappa? Bildeboken kan sies å handle om overforbruk, å gi noen lillefingeren, om hva som skjer når man tar ville dyr inn i hus – eller om en gutt som blir så oppslukt av en måke at verden rundt ham forsvinner. Boken er først og fremst en original, overraskende og herlig upedagogisk fortelling som ikke er låst til noe annet enn sin egen utførelse.

• Åse Ombustvedt og Hilde Hodnefjeld: «Elg i soloppgang», Vigmostad & Bjørke
  Elgen i denne bildeboken elsker å være bussjåfør! Om dagen kan han kjøre rundt med bestevennen Ada, og om natten sover han trygt på busstaket sitt i friluft. Et frynsegode ved jobben er å plukke opp rømlinger fra aldershjemmet: «Siden dere har rømt skal dere få sitte på gratis», smiler Elg. Ken Keseys roman «Gjøkeredet» (1962) spøker i bakgrunnen. Forfatter Åse Ombustvedt og illustratør Hilde Hodnefjeld har laget en forfriskende fabel om grenseskillene mellom natur og sivilisasjon. Hva skjer hvis dyrene vender naturen ryggen og entrer storsamfunnet? En elg som bussjåfør virker absurd. Redselen når jegerens elghund går om bord, oppleves derimot helt reell. Kan man flykte fra seg selv? Og hvem definerer egentlig hva eller hvem man er? «Elg i soloppgang» reiser flere eksistensielle spørsmål av denne typen – på humoristisk og tilsynelatende enkelt vis. Hilde Hodnefjelds illustrasjoner er som skapt for fortellingen, fulle av kroppsspråk, personlighet og følelser. Bussen blir et symbol på en ny orden, hvor barn og gamle får definere hva som er lov og ikke. En ny soloppgang er i vente.

• Maria Parr: «Oskar og eg», Samlaget
  Åtteårige Ida er sjefen og har overkøya. Lillebror Oskar betrakter verden fra underkøya. Når søskenparet ikke er på rommet, kan de være ute og leke steinalder, plukke markjordbær eller bygge broer. Maria Parr presenterer ikke bare ett, men to utfyllende barneblikk på de samme hendelsene, slik at man kan glede seg over å sammenlikne og utforske dem sammen. Også forholdet mellom barn og voksne er realistisk og komplekst beskrevet. Romanen er en helstøpt høytlesningsbok, med kapitler som kan leses selvstendig da hvert enkelt av dem har en avsluttende fortelling med egen spenningskurve. Samtidig bygger de opp til en større helhet, hvor Parr bearbeider det som har hendt – og stålsetter leseren for det som skal komme. Maria Parr skriver fram fine mennesker i et idyllisk univers man ønsker å være i over tid. Handlingen foregår i et rotnorsk miljø fylt med hverdager og gleder av det jordnære slaget, supplert med partier av ektefølt dramatikk. Romanen, som er illustrert av Åshild Irgens, er full av følelsesladde øyeblikk og menneskeklokskap.

• Anja Dahle Øverbye: «Tarjei, 13 år», Samlaget
  Anja Dahle Øverbyes oppvekstskildring om skilsmissetenåringen Tarjei er en triumf av en tegneserie – rå og naken i uttrykket, med evnen til å vekke dyp empati hos leseren. Fortellingen viser hvilken avgrunn som kan oppstå mellom foreldre og barn når voksne blir for selvopptatte. Tarjei og lillebroren må pendle mellom to hjem, og trettenåringen kommer ikke overens med stefaren. Dette hovedsporet i handlingen dveler Øverbye ved i en slik grad at leseren kjenner Tarjeis smerte og sinne på kroppen. Bilderutene er tett på handlingen og inngir ofte en klaustrofobisk stemning. Godt er det da at hovedpersonen kan flykte ut – til venner og gryende forelskelser. Øverbyes bilder åpner seg med farger og liv i disse sekvensene. Den særegne, styggvakre illustrasjonsstilen løfter utgivelsen opp i elitedivisjon. Tegningene er bekmørke, grå og dystre, men samtidig rike på teksturer og detaljer som lyser opp. Eksperimenteringen med vannfarger, blekk og kull gir full uttelling for historien. Få bøker viser som «Tarjei, 13 år» hvordan følelsene sprenger seg på fra innsiden, og hvor keitete og hungrige på nærhet tenåringene er.

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

• Pedro Carmona-Alvarez: «Chiquitita», Kolon
  Med romanen «Chiquitita» fortsetter Pedro Carmona-Alvarez å utvikle et forfatterskap som fremstår stadig mer unikt og mangefasettert. Fortellingen om den åtte år gamle jenta Marisol, som blir tvunget på flukt når «landet raser sammen», blir både vakker og forferdelig når de traumatiske hendelsene skildres i Carmona-Alvarez’ særegne, lyriske prosa. Romanens svært vellykkede formgrep, der flukten skildres fra tre ulike tidsperspektiv, lar ikke bare forfatteren blande et levende og umiddelbart barneblikk med en senere mer reflekterte erindring. Romanen lar også leseren forstå hvor sårbare barn på flukt er og hvordan vedvarende frykt og usikkerhet kan sette avtrykk i menneskene som opplever det. «Chiquitita» er en roman som slik forener det behagelige med det ubehagelige, samtidig som den lærer oss noe.

• Vigdis Hjorth: «Gjentakelsen», Cappelen Damm
  I sin seneste roman vender Vigdis Hjorth tilbake til noen av forfatterskapets aller viktigste motiver og hendelser, for slik å fornye og fordype tenkningen omkring spørsmålene hun utforsker. Det handler om overgrep, om å være barn, ungdom og voksen, det handler om sannhet, om å skrive, om virkelighet, hukommelse, og ikke minst: om motet til å erkjenne hva ens eget liv er blitt formet av. Etter at «Arv og miljø» utkom i 2016, har Hjorths romaner vært sentrale i noen av de mest omfangsrike litteraturdebattene her til lands. «Gjentakelsen» forholder seg våkent og aktivt, også til metarefleksjonene rundt bøkenes forhold til virkeligheten. Til forskjell fra de tidligere romanene er det her et jeg som snakker utilslørt. Slik arbeider romanen, både gjennom form og innhold, med spørsmål omkring sannhet og metode. Samtidig som forfatteren viser eksistensiell tyngde, og gjerne lener seg mot kompliserte filosofiske spørsmål, når «Gjentakelsen» bredt ut til leserne.

• Erlend O. Nødtvedt: «Olav Nygards seng», Aschehoug
  Etter romanen «Mordet på Henrik Ibsen», som i likhet med romandebuten «Vestlandet» vekket berettiget oppsikt og ros, vender Nødtvedt igjen tilbake til poesien med en samling inspirerende og utfordrende tekster – hans femte. Forfatteren har også tidligere vist dikteren Olav Nygard (1884–1924) oppmerksomhet, og nå har han viet et verk til en slags dialog med denne sterke vestlendingen. Nødtvedts talerør i den nye boka overtar en seng etter sin avdøde forgjenger. Den blir satt på loftet, og i og rundt denne senga spinnes det et flettverk av refleksjoner rundt natten, drømmer, reiser i det hinsidige – søvnløshet og uro. Språket og formen er som alltid hos Nødtvedt særskilt bearbeidet og fullt av overraskende sammensetninger og eksentriske ordvalg. Uten at boka er et kunnskapsverk oppfatter leseren raskt at det hviler på omfattende lesning og grundig tankearbeid. Samtidig er det fullt av frisk humor og store dyp. Her fra starten på «Kveldsbønn i Olav Nygards seng»: fri meg Ole Lukkøye! / fra dagens sobre tamhet / under det skjærende lys / kle av meg omstendighetenes kostymer / fri meg fra de systematiserte vrangforestillinger / og strø du din sand over min våkne selvtilstrekkelighet / o Jon Blund!

• Maria Navarro Skaranger: «Jeg plystrer i den mørke vinden», Oktober
  Siden debuten for knappe ti år siden har Maria Navarro Skaranger gitt stemme til skjøre og gåtefulle skjebner på Oslos østkant. Fra de pur unge i «Alle utlendinger har lukka gardiner» og nå til godt voksne Sidsel, i romanen «Jeg plystrer i den mørke vinden». Sidsel er moren til Emily i Skarangers forrige roman «Emily forever», og her går fortellerstemmen enda tettere på sitt objekt. Fortelleren både er og er ikke forfatteren, og hen både forstår og undrer seg ironisk over Sidsels skjebne. Romanen er impresjonistisk i måten den viser Sidsels problemer og utfordringer på, og blir aldri emosjonell eller overtydelig. Fortellerstemmen har en Brechts effekt med sin selvbevisste pratete tone. Skaranger klarer på finurlig vis både å la hovedpersonen gli mellom fingrene på seg, slik hovedpersonen glir gjennom fingrene på samfunnsmaskineriet og de som burde hjulpet henne, samtidig som hun trer fram for leseren. Skaranger fremstiller her som ellers sine hovedpersoner med integritet og kjerne, til tross for deres tilsynelatende tiltaksløshet og mangel på oppdrift. Slik har hun også formet seg selv som forfatter i offentlighetens bilde.