Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2024

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:

• Bjørn Arild Ersland: «Første klasse. Det året vi lærte bokstavene», Pelikanen
• Sigurd Hverven: «Hegel. En ganske enkel bok om en vanskelig filosof», Dreyer
• Mímir Kristjánsson: «Pabbi. En familiesaga om drukkenskap», J. M. Stenersens Forlag
• Maria Lavik: «Odelsskam. Å gje slepp på ein gard etter femten generasjonar», Samlaget

Juryen består av Kåre Bulie, Knut Hoem og Anna Serafima Svendsen Kvam.

De nominerte for beste oversettelse er:

• Eilif Norheim: «Dagen da solen døde» av Yan Lianke, Cappelen Damm
• Vibeke Saugestad: «Maud Martha» av Gwendolyn Brooks, Oktober
• Thea Selliaas Thorsen: «Metamorfoser» av Ovid, Gyldendal
• Wera Sæther: «Hva sier jeg er fremmed». Sanger av Fakir Lalan Sain, Lo forlag

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Kari Løvaas, Frode Johansen Riopelle og Sigrid Elise Strømmen.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

• Per Dybvig: «De står i kø», Aschehoug
• Annika Linn Verdal Homme: «Gigabror», Aschehoug
• Ingvild H. Rishøi og Bendik Kaltenborn: «Borti natta», Gyldendal
• Therese Garshol Syversen: «Eg skal rive deg i filler», Samlaget

Juryen består av Ingvild Bræin, Kristine Isaksen og Egon Låstad.

De nominerte for beste voksenbok er:

• Kyrre Andreassen: «Ikke mennesker jeg kan regne med», Gyldendal
• Marit Eikemo: «Vi er brødrene Eikemo», Samlaget
• Kathrine Nedrejord: «Sameproblemet», Oktober

Det er medlemmene i Seksjon for litteraturkritikere som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Vinnerne av litteraturkritikerprisene for bokåret 2024 blir offentliggjort torsdag 6. mars kl. 14.00 på Litteraturhuset i Oslo.

Kritikerprisene blir støttet av Bokhandlerforeningen, Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Forfatterforbundet, Norsk Journalistlag, Norsk Oversetterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Begrunnelser for nominasjonene

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

Bjørn Arild Ersland: «Første klasse. Det året vi lærte bokstavene», Pelikanen
I den pågående debatten om barns leseferdigheter, om skjermbruk og balansen mellom lek og læring i klasserommet, er det én gruppe vi stort sett hører lite fra: de yngste. Forfatter og professor Bjørn Arild Erslands bok «Første klasse» bøter på denne skjevheten. Han har fått tre inn i seksåringenes hverdag, og fulgt en ekte (anonymisert) førsteklasse gjennom skriveopplæringens første år. Bokstav for bokstav, måned for måned beveger Ersland seg med nysgjerrighet og alvor sammen med barna, og gir den voksne leseren en nyansert og bevegende feltrapport. Det er en forunderlig reise, fra første skoledag, til september da elevene har møtt åtte bokstaver – I O M E N A L S – via vårens kartleggingsprøver for de som havner bakpå, og henimot sommerferien da skoleåret går mot slutten. Både i klasserommet og i Erslands prosa føyer bokstavene seg inn i de små og større hendelsene som preger elevenes liv. Når forfatteren virkelig lykkes med denne utgivelsen, er det ikke bare fordi han har erkjent at hverdagen i klasserommet er «så mye større enn bokstaver og statlige læreplaner», men også fordi fortellerperspektivet ligger så tett på seksåringenes. Etter endt lesning levnes liten tvil om det som synes å være forfatterens viktigste påminnelse: «Barna lever sterke dager.» I sin skildring av et utsnitt fra disse dagene byr Ersland på en sterk leseropplevelse. Samtidig er «Første klasse» et stykke velformet sakprosa som virkelig kan heve politiske debatter hvor foreldre, politikere og lærere alltid risikerer å overdøve barna.

Sigurd Hverven: «Hegel. En ganske enkel bok om en vanskelig filosof», Dreyer

«Vi er som vedkubber, det er mellom oss det virkelig tar fyr.» Med dette enkle bildet tar Sigurd Hverven Georg Friedrich Wilhelm Hegel (1770–1831) ned på jorden, og til våre breddegrader. Hverven har tidligere skrevet doktorgrad om den tyske filosofen. I «Hegel. En ganske enkel bok om en vanskelig filosof» gjør han ham tilgjengelig for et bredt publikum. Hverven konsentrerer seg i hovedsak om to av Hegels hovedverk, «Rettsfilosofien» og «Åndens fenomenologi» Med utgangspunkt i sistnevnte viser han hvordan vi er prisgitt andre for å forstå oss selv. Hegel brukte blant annet skjønnlitterære forfattere som Sofokles og Miguel de Cervantes for å forstå seg selv og verden. Hverven bruker samtidige artister som Eminem, The Rolling Stones og Sting for å forstå Hegel. Blikket vendes innover, og utover. Vi sitter igjen med en dypere forståelse av – blant annet – begjær, velferdsstaten, krig, galskap og feminisme. Hegel blir satt opp mot filosofer som kom før ham, og dem som kom etter. Og ikke minst får vi møte mannen og hans samtidige i ulike situasjoner da han skrev sine mest berømte verk. Det er simpelthen en fryd å ha denne oppdaterte formidlingen av kontinental filosofi på norsk. Ganske enkelt, men ikke banaliserende. Vi har å gjøre med en selvhjelpsbok i ordets beste forstand, som gir mersmak i flere retninger. Lysten er vekket til å – ved hjelp av denne ekstraordinære personligheten fra et annet århundre – få en dypere forståelse av hva det vil si å være et menneske i vår verden. Og man får også lyst til å gå videre – via det omfattende og forbilledlige noteapparatet – til de tyske originaltekstene, for å selv kunne oppleve og etterprøve opphavet til all denne inspirerte formidlingen.

Mímir Kristjánsson: «Pabbi. En familiesaga om drukkenskap», J. M. Stenersens Forlag

Mímir Kristjánsson minnes ikke når han innså at han kom til å bli en fyllik, «men det skjedde mange år før jeg begynte å drikke», skriver han i «Pabbi». Den kommende Rødt-politikeren hadde nemlig lange tradisjoner å føre videre. I «En familiesaga om drukkenskap», som memoarbokens undertittel lyder, forteller han om dem generelt og om faren spesielt: Kristján Gudlaugsson, mannen med preg av «hav og is», skribenten og kommunisten, islendingen og alkoholikeren, det elskede opphavet og voksenpersonen sønnen mot hans vilje tvang på avrusning. «Pabbi» er blitt et kruttsterkt farsportrett og et på samme tid rørende og sårt familiebilde – også forfatterens mor spiller en viktig rolle. Kristjánsson kombinerer egne minner med en dagbok den avdøde faren ga ham. Resultatet er dessuten en fortelling som stadig reflekterer over hva slags historie den egentlig utgjør. Forfatteren vender nemlig tilbake til at han, farens appetitt på alkohol og slektens festkultur til tross, hadde en lykkelig barndom, og at den arven han har tatt med seg inn i sitt eget liv, er en aktivitet han utfører med sterk lyst. «Første gangen jeg drakk meg full, var det som å bli gjenforent med en gammel venn», skriver Kristjánsson. Mange år senere er å drikke fortsatt det kjekkeste han gjør. Slik er «Pabbi» med på å nyansere vante forestillinger om alkoholproblemer og følgene av dem – uten dermed å legge skjul på hva langvarig intens drikking kan føre til av mørke erfaringer. Kristjánsson er ikke bare selvransakende, men også selvutleverende: Som han er inne på, er det lite gjevt for voksne karer å tisse i senga. Med nikk til den norrøne mytologien, sagaene og nyere islandsk litteratur skriver den tørste forfatteren frem en intenst levende beretning om et utbredt fenomen som sjelden belyses på denne måten. I all sin dristighet er «Pabbi» like deler smertefull og velgjørende – og attpåtil morsom.

Maria Lavik: «Odelsskam. Å gje slepp på ein gard etter femten generasjonar», Samlaget

I «Odelsskam» gjør Vårt Land-journalist Maria Lavik odelsretten til prisme for å undersøke identitet, generasjonsforskjeller og det moderne Norges utvikling. Forfatteren har vokst opp på en familiegård innerst i Eksingedalen nord for Voss, men bor og jobber i hovedstaden. Den velskrevne fortellingens utgangspunkt er spørsmålet om hvorvidt hun, som er født med retten til «eit stykke jord, til eit hus og ein låve», skal returnere vestover når turen i arverekka har kommet til henne. Med skrivesaker og et livsvalg i bagasjen reiser hun fram og tilbake over fjellet, tar leseren med til barndomshjemmet, til floren, utmarka og til kaffedrøs med Besto. Det er både nysgjerrighet og varme i Laviks beskrivelser av fordelene ved å vokse opp på en liten plass, ved familiært arbeidsfellesskap og nærhet til naturen. Samtidig sirkler hun nennsomt inn sidene ved bygdelivet som også bidro til at hun flyttet hjemmefra. I «Odelsskam» framstår forfatteren både vemodig og stolt, men sjelden sentimental i sin analyse av hvordan kjønn, klasse og verdier virker inn på valget mellom by og bygd. Når Lavik nærmer seg erkjennelsen av at det er skriften, snarere enn gården, som er hennes odel, har leseren fått ta del i en klok og kritisk utforskning av hvordan vi som land kom dit, at det aldri har vært færre som lever av å dyrke jorda enn i dag, samtidig som det aldri har vært fysisk lettere å være bonde. «Odelsskam» er underholdende fordi Lavik skriver drivende godt, og tankevekkende fordi hverken bonderomantikeren eller bysbarnet sitter igjen med siste ord i hennes vesle, kraftfulle saga om avvikling og utvikling i livet – og landbruket.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

Eilif Norheim: «Dagen da solen døde» av Yan Lianke, Cappelen Damm (oversatt fra kinesisk)

Med «dumme» Niannians innledende påkallelse av ånder i den kinesiske fjellheimen, påkaller oversetter Eilif Norheim også leserens fulle oppmerksomhet. Romanen, som skildrer ei bygd rammet av epidemisk og voldelig søvngjengeri, veksler mellom satiriske bønner og påkallelser, inderlig realisme, visuelle tablåer og mytiske drømmebilder. Men romanens ulike modi finner likevekt i den korthugde, muntlige stilen til den unge jeg-fortelleren. De ofte stakkato, undrende og selvreviderende setningene gir oss rytmiske og meningsbærende gjentakelser, pussig synestesi og uvanlige metaforer og ordvalg som skjerper persepsjonen. Sensuren i Kina gjør at folk flest vil lese Yan Lianke på engelsk, men hele verden skulle fått gleden av å lese den på norsk: Det profetisk-religiøse alvoret skinner desto sterkere gjennom i «dumme» Niannians lekne stemme, uforglemmelig skrudd til av dyktige Norheim.

Vibeke Saugestad: «Maud Martha» av Gwendolyn Brooks, Oktober (oversatt fra engelsk)

I trettifire små kapitler skildrer «Maud Martha» et på overflaten ordinært kvinneliv i mellomkrigstidens Chicago. Den afroamerikanske poeten Gwendolyn Brooks skriver med en gjennomført musikalitet, med fine lyriske moduleringer som gir særpreg og kontinuitet til hovedpersonens liv og bevissthet selv om hun er skildret indirekte i tredjeperson og episodisk over et langt tidsrom. Denne poetiske sensibiliteten er ypperlig ivaretatt av oversetter Vibeke Saugestad. Romanen er også full av nydelige små personskildringer avlevert i forbifarten, og Saugestad er lett og ledig i de mange perspektivskiftene hvor hun i fri indirekte stil må føre oss inn i en ny bevissthet og språkmodus uten å bryte med romanens distinkte tone. Muntlighet og etnolekt blir påaktet med ord som fremhever det umiddelbare og folkelige uten å henfalle til karikatur. Saugestad har gitt oss en underkjent afroamerikansk klassiker, ubesværet og elegant.

Thea Selliaas Thorsen: «Metamorfoser» av Ovid, Gyldendal (gjendiktet fra latin)

Lett er det ikke å veve forvandlingsvers på heksameter. Mere erfaren og mindre dumdristig enn Ikaros var, skjønt dyktig som faren og minst like sinnrik i håndverkerfaget, vever hun vinger til «Metamorfoser», Selliaas Thorsen. Endelig finnes Ovids «Forvandlinger» gjenskapt til norsk, for første gang samtlige femten bøker og dertil en mektig innledning; noter; appendiks der diktverkets arkitektur er kartlagt for den som forviller seg i labyrinten, dens ganger.
Uten å snuble trår Selliaas Thorsen dansen i vers på seksfotet vers hvori stavelseslengder er transfigurert til trykktung og trykklett. Visst blir vi fortryllet, vi tre som skal prøve gjendikterbragder og pryde et hode med krans. Slik Ovid holdt narrespeil opp for de mest rike og skamløse herskerne da, slik holder vår gjendikter nå opp et ditto for løgneren, han som
nyss lot seg krone og hylle som gjenoppretter av gyllen æra. Om aldrenes forfall fra gull og til sølv og til jern og bronse fortalte Ovid, han fortalte dessuten, du vet, den myten om Midas, kongen som ønsket seg gull og fikk ønsket oppfylt, ennskjønt i forbannelsens form. Men vi som har ønsket «Metamorfoser på norsk», vi har nå fått en annen slags gave.

Wera Sæther: «Hva sier jeg er fremmed». Sanger av Fakir Lalan Sain, Lo forlag (gjendiktet fra bengali)

Det nyoppstartede Lo forlags første utgivelse inngår i en serie de kaller «krysspoesi». Her vil de «demonstrere krysnings-punktenes poetiske potensial». Nettopp det gjør Wera Sæther i sitt arbeid med å gjendikte Fakir Lalan Sain. Både i poesien, paratekst, ja, selv i bokas grafiske utforming, kan vi så å si erfare prosessen Sæther har hatt over flere tiår med å lære seg et for europeere flest ukjent språk, fordype seg i kulturen og overlevere ordene i en norsk, moderne kontekst. Gjendiktningen er ambisiøs, ifølge Sæther selv kanskje utilrådelig, av flere årsaker. Lalan framførte tekstene sine gjennom sang, og de innehar dessuten en åndelig dimensjon som gjendikteren gjengir på tvers av tid, sted og virkelighetsnivåer. Med følsomhet for ordenes melodi, til samme tid tyngde og letthet, syr Sæther det hun kaller «en fremmed tråd inn i det norske stoffet» og gjør det fremmede nærere, uten å utradere det. Samtidig fungerer den norske gjengivelsen som en egen tekst takket være det klare språket, og taler direkte til vår tid.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

Per Dybvig: «De står i kø», Aschehoug

«De står i kø» er en fandenivoldsk, absurd og klok billedbok om livets åk og uutgrunnelige mening. Handlingen er enkel og setningene korthugde, i kontrast til den uendelige køen som snirkler seg forbi treet hovedpersonen Kvist sitter i. I køen «ser de opp og ned og bortover», og ingen snakker med hverandre. Kvist får beskjed om å stille seg bakerst. Dyrefigurene i køen har alle sine særegne personligheter, takket være Dybvigs utsøkte sans for figurdesign og kroppsspråk. Selv om de fleste ikke sier noe, er det et rikt persongalleri å bli kjent med. Hvorfor er de så gravalvorlige og viktigper-ete når ingen vet hvorfor de står der? Man blir aldri lei av å studere køen og spekulere i hva de forskjellige figurene tenker – og ikke minst, hvorfor de står der.Per Dybvig er en tegnekunstner av rang. Tegnestilen hans er tilsynelatende uvøren, men sofistikert på samme tid. Det er som om Dybvig ikke har tatt seg tid til å fargelegge innenfor strekene eller lage sammenhengende linjer. Men alt han tegner blir levende. De fargerike blyanttegningene i dus fargepalett er ikke så sarte som man tror ved første øyekast.

Annika Linn Verdal Homme: «Gigabror», Aschehoug

Hovedpersonen i Annika Linn Verdal Hommes forfriskende og formsterke bokdebut sliter med å godta begrepet halvbror. Hvordan kan broren hans være «halv» når han er så svær? Bildeboken «Gigabror» har et forstørret praktformat, med en tittelfigur som ironisk nok sprenger formatet med bein som går utenfor papiret. Storebror er for lang for køyesenga, og passer heller ikke inn på lekeplassen. Samtidig er han perfekt i lillebrorens øyne. Annenhver uke når de møtes, er de uadskillelige. Homme har laget en bok som er så rik på emosjoner at man lett lar seg rive med. Både gode og vonde følelser får plass, med troverdige beskrivelser av gjensynsglede, latter og tøys, så vel som grubling og skam. Det visuelle hierarkiet i fortellingen veksler mellom detaljer som roper om oppmerksomhet, og scener som innbyr til ettertanke og ro. Hvilepausene gir leseren god anledning til å ta inn over seg filosoferingen i dialogen. Forfatteren briljerer med en original illustrasjonsstil som både overrasker og underholder. De oppfinnsomme bildene, den odde paletten og meta-leken med formatet understreker nøyaktig det samme poenget; det som er annerledes, er gøy!

Ingvild H. Rishøi og Bendik Kaltenborn: «Borti natta», Gyldendal

Duoen bak den moderne klassikeren «Pling i bollen» (Cappelen Damm 2011) er ute med en ny sterk samling illustrerte rim. Som forløperen er «Borti natta» stilsikkert fundert på nonsensdikt-tradisjonen etter André Bjerke. Rishøi og Kaltenborn har skapt en moderne hyllest til Norge som tar for seg alle sidene ved bylivet, også de mindre koselige som hjemløshet, narkotikamisbruk og fattigdom. Oslo er det geografiske utgangspunktet, men avstikkere går til «Oppdal! Nedfjell!» og til Kungliga Slottet – hvor vi møter Prins Bernadotte. Når «Dronninga av Pakistan / hadde bursdag her om dan», samles overhodene til selskap, og det heter: «Dronninga av Israel / spiste hele kaka selv. // Dronninga av USA / sa at alt gikk kjempebra.» Noen av rimene besitter slik en underliggende politisk tematikk, og gir lesningen flere lag å dykke ned i. Diktene fremstår i sin taktfaste, lekne oppbygning som lette – uten at de er lettvinte. Rishøi utviser stor musikalitet og språkfølelse, samt evne til å svinge mellom dyp medmenneskelighet og utemmet omgang med sjangre og samfunn. Bendik Kaltenborns illustrasjonsstil er høylytt, selvstendig og ikke redd for å ta plass – samtidig som han disiplinert holder seg til saken. Ofte går tegningene over i ren poesi.

Therese Garshol Syversen: «Eg skal rive deg i filler», Samlaget

Eg skal rive deg i filler» er en drivende sterk thriller om en hevnlyst som overstyrer alt annet i hovedpersonens liv: moral, egne følelser, kropp og seksualitet. En tenåringsjente dør brått på fest, og i en video som spres, går det fram at hun ble neddopet og voldtatt av to gutter samme kveld som dødsfallet. Når politiet henlegger saken, setter storesøster Iben seg fore å straffe de skyldige. Forfatteren tar opp mørke tema som vold, sex og makt i et variert og effektivt språk med et über-smart plot. Ibens plan er kjent for leseren tidlig i boka, likevel tar handlingen flere kvantesprang og snor seg på de mest utrolige måter. Det er umulig å vite om hovedpersonen lykkes eller i det hele tatt overlever før på aller siste side. Miljøskildringene fra vestkant-Oslo er troverdige. Selvtilliten og mulighetene er «sky high», og den indre kodeksen streng. Stålviljen og besluttsomheten til hovedpersonen har hun til felles med moren, som har jobbet seg opp som advokat fra «ingenting». For Iben er det en selvfølge å gå på kostskole i Sveits og planlegge videre studier på handelshøyskole og Harvard. Samtidig blir det klart for leseren at suksessen ikke er blitt servert på et sølvfat, men har kostet blod, svette og tårer.

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Kyrre Andreassen: «Ikke mennesker jeg kan regne med», Gyldendal

Kyrre Andreassens romaner er sjeldenheter, men heller ikke denne gangen ventet leserne forgjeves: I likhet med «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» (2016) er «Ikke mennesker jeg kan regne med» en mangetydig buskerudværings lattervekkende, men eksistensielt dyptgripende enetale. Fortelleren er sår og syrlig i beretningen om hvordan hun valgte bygdehverdagen med ungdomskjæresten over jusstudier i storbyen, og hvordan bilmekanikeren etter to tiår og unger, gikk fra henne. Linda Hansens sprelske og dialektale gloser – gurglemeie! gvemig! grekjen! – fargelegger dobbeltportrettet av henne og hjemstedet. Kanskje er ikke Linda bare ærlig. Konkurrerende historier skinner gjennom gjengivelser av sladder og eksens ord, så leseren må gruble selv: Hvordan bidrar løgner et par forteller hverandre, og livsløgner de bærer sammen, til at livet blir som det blir? Slik blir den bitende samtidsbygdeskildringen også en undrende kjærlighetsrefleksjon, et verk som stadig vil finne lesere, i spredtbygde som tettbygde strøk, blant folk som lever alene, sammen, eller alene sammen.

Marit Eikemo: «Vi er brødrene Eikemo», Samlaget

I sin syvende roman gransker Marit Eikemo kritiske øyeblikk i livet til faren og hans fire brødre, fra oppvekst på 1940-tallet til alderdom i dag. Fra barndommens sprelske uskyld, via et brått dødsfall som skal prege alle dypt, til voksenliv preget av handlekraft og egenrådighet, portretteres brødrene i et knippe veldreide snapshots. Noen er muntert anekdotiske, andre mer mollstemte, alle er gjengitt med innlevelse og kjærlighet. Men Marit Eikemo løfter også blikket fra privatsfæren: Slektshistorien blir et prisme for en større fortelling om det moderne Norges fremvekst fra Eikemo-brødrenes første år, fra industritungt sosialdemokrati til vår tids nyliberalistiske konsumkultur. Indirekte blir romanen også en meditasjon over maskulinitet, ansvar og familietilhørighet i en tid hvor gamle strukturer svekkes eller endrer form. I sum blir «Vi er brødrene Eikemo» både et frodig og varmt gruppeportrett, og et egenartet stykke norgeshistorie gitt virkelighetslitterær form.

Kathrine Nedrejord: «Sameproblemet», Oktober

Med romanen «Sameproblemet» borer Kathrine Nedrejord i et sårt tema. Hva vil det si å være samisk, men ikke få leve et liv som same uten hets og fordommer? Bokens hovedperson Marie Engmo lever en eksiltilværelse på flere måter. Hun bor i Paris med sin franske samboer og lille datter, med Norge, Finnmark og sin samiske arv og familie på lang avstand. Følelsen av underlegenhet pipler også fram i møte med fransk helsevesen, der hun ikke er fransk nok. Å aldri være god nok er en grunntone hun ikke har klart å riste av seg, selv om hun etter best evne prøver å skjule både det nordiske og det samiske i seg. Men når bestemor áhkku dør, reiser Marie hjem til begravelsen i Márkannjárga, og slik tvinger familiehistorien seg frem. Form og innhold i boken speiler den muntlige og visuelle fortellermåten som hører den samiske kulturen til, og setningenes rytme og energi gjør boken til en medrivende og sterk leseropplevelse. DE KAN IKKE HATE OSS FORDI DE ELSKER SEG SJØL!, roper Marie inni seg et sted i teksten. Slik peker teksten ut over seg selv, på menneskeheten og våre evige kamper mot dumskap og ondskap.