Kulturoffentlighet i endring

Kritikerseminaret 2014 ble avsluttet av en paneldebatt der representanter for de litterære miljøene i Danmark, Sverige, Finland og Norge fortalte om aktuelle kulturdebatter i sine respektive land og drøftet forskjeller og likheter i utviklingen av den offentlige samtalen. Debatten foregikk fredag 23. mai i Kulturhuset Banken i Lillehammer.

I panelet:i
Kamilla Löfström, litteraturkritiker (DK)
Håkan Lindgren, litteraturkritiker (Sverige)
Monika Fagerholm, forfatter (Finland)
Eirik Vassenden, professor og litteraturkritiker (Norge)
Ordstyrer: Gro Jørstad Nilsen, litteraturkritiker (Norge)

Gro Jørstad Nilsen (GJN): Hvilke debatter foregår i Danmark for tiden?

Kamilla Löfström (KL): Debatten som foregår i Danmark nå og nok vil fortsette lenge, handler om struktuell rasisme i litteraturkritikken. Den kalles også «hvithetsdebatten». Spørsmålet er om det finnes strukturell rasisme? Ja, det mener jeg at det gjør. Det kan man se ved å se på hvordan debatten oppstod etter utgivelsen av Yahya Hassans diktsamling.

Det var en svensk kritiker, Athena Farrokhzad, som gjorde oss oppmerksomme på dette. Patriarkalsk vold i innvandrerfamilier var noe hun som farget ikke kunne snakke om i en overveiende hvit offentlighet. Det er sjelden en krititker sier noe om hva man opplever som ikke mulig å gjøre. Den anmeldelsen fikk kritiker Lars Bukdahl til å reagere, og han skrev på sosiale medier at man må være svensk i hodet for å sensurere seg selv på den måten. Farrokhzad er selv dikter, så spørmålet er om anmeldelsen var en poestisk stragtegi? Hun har skrevet boka Vitsvit om å anvende bøddelens språk. Hun har en annen strategi enn Hassan, hun imiterer et rasistisk språk. Slik kan en også lese Hassan, for eksempel når han omtaler faren som «hårete som en bavian». Mange unge litterater har deltatt i debatten. En svensk dikter måtte påpeke den struturelle rasismen fordi den danske kritikken er 100 prosent hvit. Hva kan vi gjøre med dette når det er innrømmet? Det vi trenger, er ikke en kritikk der man for eksempel må ha en lesbisk anmelder for å skrive om en bok som handler om lesbiske. Men vi må være bevisst hvem som er representert her. Leser vi «hvitt»? Og vi må tenke bevisst om rekruttering av nye kritikere.

Håkan Lindgren (HL): Det pågår ingen litterære debatter i Sverige akkurat nå. Jeg vil bruke høvet til å snakke om noe annet jeg har fundert på. Dansker og nordmenn ser ut til å tro at det hersker total konsensus i Sverige. Og svenskene ser rasisme hos ande. Det er som at det eksisterer en beredskap til konflikt, eller en latent konflikt som småting kan aktivere. Da Dagens Nyheter for en tid siden trykte en artikkel med kritikk av Norge, så man det ikke som en konflikt mellom skribenter og redaksjoner, det ble med en gang sett som en konflikt mellom landene. Jeg vil gjerne motvirke den typen konflikttenkning om jeg kan.

Det har vært store debatter i Sverige tidligere som ikke er kjent i nabolandene. Jonas Thente har skrevet en artikkel om identitetspolitikken. Vi har en situasjon med store uenigheter, men man vegrer seg mot å snakke med meningsmotstandere. Alle kjenner seg truet og presset, og har ikke råd til selvkritikk eller til å virkelieg lytte til meningsmotstandere. Da er det fort gjort at en artikkel i nabolandet blir sett som representativ for landet den kom fra.

Monika Fagerholm (MF):: I Finland fins det en finlandssvensk offentlighet og en finsktalende offentlighet som er større. Men ingen kulturdebatt. Vi diskuterer ingenting. Jeg kjenner igjen det Håkan beskriver. De finske pressen gjennomgår en krise, det er mange oppsigelser og syndikalisering av kritikker i stedet for at hver avis har egne kulturredaksjoner, og det blir ikke snakket om. Vi har ikke et forum i dagsavisene for kulturdebatt. Kanskje er det forbigående? Den finlandsssvenske minoriteten på 300 000 mennesker har en sterk kultur, og har hatt egne forlag og aviser, men nå har vi bare ett forlag, fordi de to store er sammenslått, og én avis, Huvudstadsbladet.

Siden vi er få, trenger vi sponsorer, som for eksempel Finlanssvenska fonden, så den litterære offentligheten har forsvunnet fra offentligheten. Det er en foruroligende situasjon, og det er skamfullt å snakke om, for det er jo litt som å leve i Sovjetunionen. Den debatten vi hadde tidligere, førtes alle andre steder enn i dagspressen, altså ikke i offentligheten.

I en ny litteraturhistorie om finlandssvensk litteratur fra 60-talet til i dag, var nesten all poesi utelatt. På 80-tallet var det poesi vi leste, men nå var de radert ut av litteraturhistorien. Årsaken viste seg å være manglende finansiering av poesidelen. Poetene kjente seg marginaliserte, og det ble uttrykt på blogger, men ikke i avisene. Forlagssjefen ville ikke uttale seg til avisen om det, og henviste til en blogg.

GJ: Men hvorfor ble det ikke debatt i avisene?

MF: Fordi vi alle er avhengige av pengebidrag, så man våger ikke uttale seg.

Eirik Vassenden (EV): I Norge merker vi debattene i nabolandene i vår egen debatt, spesielt hvithetsdebatten i Danmark, som har blitt omtalt i bokanmeldelser. Når det gjelder skyttergravshåndteringen av debatter Håkan var inne på: Dette ble dekket både tabloid og grundig i norske medier. Spørsmålet om hvordan vi skal forstå nasjonalismen er til stede i det daglige.

Det gjelder også delvis for Norge at vi ikke har én kulturdebatt, i alle fall i kritikken. Det er påfallende sammenliknet med den svenske og danske kritikken at den norske kritikken ikke fungerer som en løpende samtale. Det er enkeltstående anmeldelser som ikke henger sammen. Det fører til at debatter blir punktnedslag, «ukens sak». Denne ukens sak er Dag Solstads turne med fordrag med kritikk av resepsjonen av hans siste roman. Neste uke blir det vel et nytt punktnedslag.

Jeg har jobbet en del med litteraturkritikkens historie. For øyeblikket er det slik at man vegrer seg for å ta skrittet ut i en større offentlighet, og det kan minne om mellomkrigstiden, da debatten var polarisert. Meningsprodusenter i offentligheten er ofte tilsatt av private tenketanker. Dermed mister innleggene legitimitet, de framstår ikke som fri debatt. Det er viktig å gripe Håkans appell om å bygge ned de karikerte framstillingene.

GJN: Et fellestrekk i det dere sier er at den felles offentligheten er i ferd med å forsvinne. Avisene er i endring, bransjen flyttes til nett, det skjer en fragmentering som har med mediene å gjøre. Snakkes det om aviskrisen i deres land?

KL: Det er trist å snakke om økonomi og aviskrise. Jeg vil heller snakke om: Har vi noe på hjertet? Da jeg ble litteraturkritiker i 2001, fikk jeg daglig spørsmål om hvorfor det skulle være bokanmeldelser i Extrabladet. Et av argumentene var at folk skulle vite hva skattepengene går til (red.anm.: Altså evaluering av det forfattere har skrevet på statsstipend). Nå finnes det en stor litterær subkultur, og mye oppmerksomhet rundt poesien. En litterær offentlighet trenger vi fordi en samtale bli mer interessant jo flere som deltar.

Hvilke krav skal vi stille til kritikerne? Jeg vil ikke bruke tid på å lese om mannlige forfattere som leter etter et sted å skrive. Da vil jeg heller lære mer om hip hop og det som rører seg der. Yahya Hassan kom fra det miljøet, og har for eksempel referanser til Eminem. Litteraturkritikerne må vekk fra den romantiske forestillingen om forfatteren og være oppsøkende; hvor kommer det nye i kulturen fra? Det kan være fra andre kunstarter. Litteraturen er utrolig konservativ.

HL: Når avisene får dårlig økonomi, må skribentene bli kvassere, for da kan vi ikke bruke spalteplassen på tomprat. Redaksjonene burde holde seg unna de store, forutsigbare sakene.

MF: Journalistene er under press, de må daglig motivere hvofor man skal ha kultursider i det hele tatt. Vi må ha bredde for å ha publikum, vi må være realister. Jeg mener likevel at litteraturen må få finnes på egne premisser, man kan ikke alltid lete etter det nye. Men jeg savner en formulering om hvorfor vi skal ha kulturdebatt, og kultursider i avisene. Det fins aviser som ikke lenger trykker anmeldelser. Vi trenger mer diskusjon og tydelighet om dette, for det er ikke selvsagt utenfor det litterære miljøet.

EV: Hvorfor har vi anmeldelser? Presset på kulturjournalistikken kommer av probelematisering av det å skille mellom godt og dårlig, av motstand mot smaksdommer, og det gjelder også i akademia. Likhetstanken som sier at alle uttrykk er like gode om folk vil ha det. Eg studie om den høyt utdannede middelklassens smak viste at et stort flertall mente det var umoralsk eller problematisk å si at Dag Solstad er en bedre bedre forfatter enn Margit Sandemo. Kriitikk som fagkunnskap er presset.

KL: Det er viktig at man skiller seg ut som en faglig fundert kritiker, og legger vekt på karakterisitikken av verket framfor vurderingen. Faglige kritkere er i stand til å vise hvorfor vi trenger kritikk.

HL: Jeg er også uenig med Eirik. Bra eller dårlig er ikke viktig. Det er veldig lett å rasjonalisere bort og erstatte med terningkast. Kritikk skal være del av en interessant samtale om litteratur. Det er viktigere enn vurdering.

EV: Kritikeren feller en dom idet han velger hva han anmelder. En beskrivelse er også en implisitt domsfellelse. Dommen alene er verdiløs, og ingen vil la sin praksis bli redusert til ja eller nei. Men kritikken uten dom finnes ikke. Man kan utsette dommen og holde lesningen åpen så lenge som mulig, men det er nødvendig å ha en konklusjon som mål.

HL: Den subjektive kritikken: Ofte har du valgt en bok, men kan bli overrasket av boka likevel.

GJN: Det høres dystert ut at kulturklimaet nå ligner mellomkrigstiden. Jeg opplever at svensk debatt er mer polarisert enn den norske?

HL: Det er intersaant å få et utenfraperspektiv på sitt eget land. En dansk journalist som leste svenske aviser for noen år siden, skrev at svenskene er konfliktsky. Mens folk fra det finlandssvenske miljøet beskrev sin debatt som mer lukket, og ønsket seg en like åpen debatt som i Sverige. Svensk debatt er preget av forestilinger om smitte og renhet i stedet for debatt om ideer. Det er uheldig, for man burde stole på argumentene i stedet for moralisering.

CL: Er kritikken i Norge 100 % hvit?

Her oppstod det det høyttenkning i salen, men så vidt referenten kan bedømme, var det mest nærliggende svaret «ja».

EV: Det er umulig å svare på spørsmålet om Yahya Hassan ville skapte liknende reaksjoner i Norge som i Danmark. Jeg tror vi vile fattet interesse for kritikken hans av velferdsstaten. Innkjøpsordningen er for eksempel emne for en av de største debattene vi har hatt de siste årene, fordi vi er redd for å bli fratatt denne statlige velferdsordningen.

Jon Rognlien fra salen: Vi har ikke ikke-hvite litteraturkritikere i Norge. Tidligere leste vi mer dansk og svensk litteratur fordi det var de gode bøkene. Nå er vi overstrømmet av norsk og angloamerikansk litteratur, og det preger det som brukes som kanon. Problemet med den fragmenterte offentligheten er overdrevet. Det finnes mange gode blogger som er nye fora for diskusjon, og det er enklere å lese svensk litteraturartikk enn det var før. På grunn av delekulturen i sosiale medier får vi tips fra folk vi stoler på. Det strukturerer informasjonen på nett. Vi må skape de gode offentlighetene, for eksempel gjennom nordiske samtaler.

HL: Men baksiden av det du skildrer, er at man havner i «bobler» der alle er enige. Det blir mindre kommunikasjon på tvers.

Rognlien: Men man kan også dele det man ikke liker. Og velge venner som utfordrer deg.

EV: Vi nærmer oss en salongoffentlighet, som var der kulturoffentligheten i sin tid begynte. Den såkalte demokratiseringen begrenses av alle de som ikke deltar i disse salongene.

KL: Man må ut av vanetenkningen. Jeg deltar også i bloggkollektivet Promenaden; 15 forfattere og kritikere som gjør det man tidligere gjorde i avisene. Jeg ser fordeler og ulemper med å ikke ha en redaktør. Det mest interessante for meg som kritiker i hvithetsdebatten er å bli oppmerksom på at jeg trer fram på en hvit bakgrunn, og hvordan verden ser ut for andre.

EV: Det gode med Promenaden er at der foregår det en samtale. Men hvor mange gode litteraturblogger finnes? Som holder et profesjonelt nivå? Det er ikke så mange som vi kanskje tenker eller ønsker at det skulle være.

Rognlien: Avisene er jo heller ikke en helhetlig offentlighet. Alle leser «sine» aviser. Men nå er det lettere å finne fram i informasjonsflommen på grunn av kanalisering via sosiale medier.

GJN: Men nå er tendensen av nettet lukkes av betalingsmurer?

HL: Noe av det klokeste som er sagt om offentlig debatt leste jeg av Kaja Ekman: Profesjonelle aktører hevder å ha taleforbud, at det finnes en slags falsk konsensus. Kierkegaard har beskrevet det i 1846: En literair Anmeldelse. Det er et essay som begynner med en anmeldelse. Han spør hva som hender når massemedia oppstår: Jo, det oppstår da en illusjon som heter «den allmenne meningen». Det er ikke hva ett menneske mener, men hva alle tror at de andre synes. Mot dette falske normalnivået vil så mange posisjonere seg og framstille seg selv om noen som får munnkurv av denne «allmenne mening».

KL: Kierkegaard skriver polemisk, en sakprosa som er litterær. Kritikken kan bruke mange litterære grep, alt er mulig, og det viser Kierkegaard. Det lange format han bruker, er nå mulig for oss å bruke på nett, der er det ubegrenset plass.

EV: Kritikeren vil historisk ikke være en ideologibeærer, han vil avkrefte, ikke bekrefte.

KL:Kritikeren kan ta forskjellige roller. Jeg kan ta maske på og ha en forteller i min tekst på samme måte som forfatterne.