Norsk Oversetterforenings høstseminar 2009

«Min Morgensang sætter Værket i Gang, den jeg immer væk sang, naar af Sengen jeg sprang. Min Morgensang, den er slet ikke lang, lad os ta’ den en Gang, som en flerstemmig Sang! Bang Bang.»

Slik åpner man dagen når man er på høstseminar sammen med oversetterne. Humøret er med andre ord høyt i godt oversetterselskap! Og den siterte sangperlen var ikke den eneste vi ble presentert for – forsanger og oversetter Bente Christensen hadde nemlig arvet en sann sangskatt etter sin far.

Tema for seminaret var altså nyoversettelser av klassikere, og det kom mange edle bidrag fra NOs egne medlemmer: Tommy Watz, Torstein Bugge Høverstad, Erik Egeberg og Lars S. Vikør serverte foredrag om henholdsvis nyoversettelse av Pirandello for Nationaltheatret, nyoversettelse av barne- og ungdomslitteratur, nyoversettelse av russiske klassikere og utfordringer ved oversettelse av indonesisk litteratur.

Foredragene hadde mye godt å by på både form- og innholdsmessig. Watz gav innblikk i teatrets irrganger og i hvordan den oversettelsen han leverte av Seks personer søker en forfatter endret seg radikalt i møte med blant annet regissør og dramaturg. Torstein Bugge Høverstad stilte spørsmålet om hvor alderdommelig en nyoversettelse bør være. Hans svar var at den må ha en dåm av fortid over seg. Samtidig gjelder det å trå varsomt. Ellers er det mye som blir uforståelig. Høverstads løsning er å bruke relativt konservative former og markørord, for eksempel «pike» i stedet for «jente» og «landsted» i stedet for «hytte».

I tillegg til å diskutere spesifikke problemer knyttet til oversettelse av russisk litteratur, skisserte Erik Egeberg grunner til at klassikere blir oversatt på nytt: fordi det norske språket forandrer seg, både med hensyn til ortografi, syntaks og stilistiske trekk, for å bygge opp under forfatterskap, i forbindelse med dikterjubileer, av trivielle årsaker som manglende rettigheter og fordi nytt tekstgrunnlag åpenbarer seg.

Oversetterseminaret hadde også gjester på foredragslisten. Don Bartlett samtalte med leder i NO Ika Kaminka om arbeidsvilkår for oversettere i England og om den engelske oversetterforeningen. I England må hver oversetter slåss for sine rettigheter individuelt da det ikke finnes en normalkontrakt. Foreningen har 85 £ per 1000 ord som veiledende minstesats, men mange selger arbeidet sitt mye billigere.

Marianne Egeland, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo snakket om hva en klassiker egentlig er – et verk man aldri blir ferdig med, eller en bok man roser, men ikke leser. Professor i norrøn filologi Jon Gunnar Jørgensen fortalte om et stort prosjekt som nå er satt i gang for å nyoversette den klassiske sagalitteraturen, mens Toril Opsahl, språkforsker ved UiO, snakket om nye språklige utviklingstendenser i Oslo – Fra «flust med køl» til «wolla, flus» som hun kalte det. Interessant nok er de tradisjonelle forskjellene mellom øst og vest i ferd med å viskes ut, mens nye og helt andre språkforskjeller kommer til.

Fra kritikerhold snakket Cathrine Strøm blant annet om et svensk digitalt oversetterleksikon; SÖL, se http://www.oversattarlexikon.se/ Leksikonet ble lansert i mai i år, og Strøm demonstrerte og eksemplifiserte hva som finnes av informasjon her. Ikke uventet var det stor interesse blant deltakerne om å få til noe lignende i Norge.

Seminaret bød også på kortere innslag, såkalte snutter. Tradisjonen tro hadde noen oversettere blitt utfordret til å komme med personlige historier, i år under vignetten «Min morsomste oversetterutfordring». Med humør og stor selvironi serverte NO-medlemmer bidrag om blant annet sportsmetaforer og skamløse kritikere.

De lettbente innslagene var det flere av – intet høstseminar uten konkurranser av ymse slag. De undertegnede kan skryte av å ha deltatt på laget som vant den tradisjonsrike quizen, men i den store lørdagskonkurransen som ganske enkelt – og vanskelig – handlet om oversettelse, hadde vi lite å bidra med. Stumme av beundring og grønnere og grønnere i ansiktet av pur misunnelse kunne vi lytte til vinnerbidragene, her gjengir vi ett av dem. Men først selve oppgaven. Den var å gjendikte «Tootleoo» og å skissere et videre forløp med happy ending. Originalen lyder som følger:

When sailor men like Tootleoo
are used to roaming o’er the blue
they very seldom settle down
contented in a seaport town
and sometimes are inclined to mope
while looking through a telescope.
T. wearied soon of life ashore
and even thought his wife a bore,
so found a sailing ship and took
a berth on board it as a cook.

Each morning Mr. Tootleoo
would boil an egg (on Sundays two)
and lay it on the Captain’s plate,
who breakfasted in awful state.
But when the first of April came
he thought ‘twould be a pretty game
to send him up an empty shell;
the furious Captain rang the bell,
his face assumed a purple tint,
he used some words I dare not print;
then T. said: ‘Dear old boy, keep cool,
I’ve made of you an April fool.’

But fun ‘tis seldom wise to poke
at those who cannot see a joke.
‘Hang Tootleoo at the yard arm!’
the Captain cried, then, growing calm:
‘Perhaps he did not mean to wound
my feelings; he shall be marooned
upon the island which is now
appearing on our starboard bow.’

Vinnerbidraget var NOs grand old man Arne-Carsten Carlsen som stod for, her er hans ledige, snedige og morsomme løsning:

Når sjøulker som Tootleoo
har seilt på verdenshaver sju,
da kan de sjelden slå seg ned
og nyte otium i fred.
Han fant litt trøst i øl og dop,
og kikket i et teleskop.
Og kjedet han seg lenge nok,
og syntes kona var et lokk,
da gikk han ned i byens dokk
og fant seg hyre der, som kokk.

Hver dag fikk kæptens morgenskjegg
fordype seg i morgenegg
- på søndag to, men alt gikk skeis,
for kæpten var en vriompeis.
Men så, en morgen i april,
serverte kokken med et smil
et egg som bare var et skall.
Kapteien sprakk, et kjempeskrall.
Han brukte et vokabular
som jeg på norsk slett ikke har.
Men T. ga ham et snedig svar:
«Det er jo bare aprilsnarr!»

Men man bør aldri gjøre narr
av folk som ingen humor har.
«I rånokken med Totleoo!»
skrek vår kaptein, ja, huttetu.
Men så besinnet han seg – litt,
og dempet dommen sin – så vidt:
«Det var visst ikke ment så galt,
jeg endrer straffen radikalt.
I stedet skal han bli forvist
til øya, som vi skimter hist.»

Det ble nok ikke særlig gøy
å leve på en øde øy.
Men heldigvis opprant den dag
da Tootleoo med velbehag
fikk bli med én som dro forbi.
Hvem viste slik filantropi?
Jo, løsningen var svært banal:
En flåte med – Thor Heyerdahl.