Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Plattform for ung kunst og kritikk?

Under årsmøtet 2019 presenterte Ingrid Halland og Nicolas Norton sine erfaringer fra prosjektet Sol og vår i januar ved Astrup Fearnley Museet.

Kritikerlaget 19. mars 2019 ReferaterÅrsmøte

Tidligere denne vinteren åpnet utstillingen Sol og vår i januar. Neste generasjon norsk samtidskunst på Astrup Fearnley Museet. Rammeverket skiller seg fra utstillinger flest, i og med at samlere og kritikere i tillegg til kunstnere, er involvert. «Utstillingen er et samarbeid mellom Astrup Fearnley Museet og Talent Norge. Museet har vært ansvarlig for å kuratere og arrangere selve utstillingen, mens Talent Norge har bidradd med generøs økonomisk støtte til kunstnerne og skribentene» heter det på museets nettsider.

Hver kunstner ble koblet til hver sin kritiker og samler, og samlerne var pålagt å gjøre innkjøp fra «sin» kunstner, mens kritikerne skulle følge «sin» kunstner i ett år opp mot utstillingsåpning, og skrive en lengre tekst om kunstneren og hun/hans virke.

Utstillingen er del av satsningen «Plattform for ung norsk kunst og kritikk», i regi av museet og i samarbeid med Fritt Ord. Intensjonen kan vi lese på Talent Norges nettsider, er å «gi unge norske kunstnere en mulighet til kunstnerisk fordypning og å rekruttere og utvikle nye stemmer innenfor kunstkritikken.»

Prosjektets rammeverk har møtt en del kritikk, særlig knyttet til uklare bindinger og spørsmål omkring habilitet, og uklarheter omkring bruk av kritikerbegrepet.

Under årsmøtet 2019 presenterte Ingrid Halland og Nicholas Norton, to av kritikerne/skribentene som var koblet på prosjektet, sine erfaringer.

Ingrid Halland medga at prosjektets modell absolutt godt kunne diskuteres, særlig med tanke på spørsmål omkring habilitet og kritikk. Kontroversen har spesielt vært rundt samlerne og de private bidragsyterne, og Halland påpekte at man også kunne diskutere hvorvidt en slik modell er fruktbar – både for kunstfeltet og andre felt.

Halland fortalte hvordan Astrup Fearnley Museet hadde valgt ut seks kunstnere – relativt etablerte, men som ikke hadde hatt sin «store soloutstilling» enda – fra en lengre liste, som deretter fikk støtte til å utvikle nye verk til utstillingen. Skribentene var relativt unge personer som virker som kritikere. Kunstnerne ble presentert for skribentene slik at de kunne velge «sin» skribent, som en måte å sikre et godt samarbeid på. Idéen var at skribentene skulle følge det kunstneriske utviklingsarbeidet, og på bakgrunn av dette skrive et lengre essay om prosessen og kunstnerens verk – etter Talent Norges intensjon om å skape en plattform for ung norsk kritikk der nye stemmer kan utvikles og der kunnskapsproduksjon kan finne sted. Oppdraget var dog noe uklart formulert fra museets side i følge Halland. Hvordan arbeidet med teksten skulle foregå, var opp til det enkelte kunstner/kritiker-par å definere, og de involverte har løst dette ulikt. Men som Halland påpekte, hvordan skrive en faglig tekst om verk som enda ikke er ferdige? Hvem har definisjonsmakten i et forhold som dette, og hvor fritt står man?

Nicolas Norton påpekte at dette ikke har vært et kritisk prosjekt, men at skribentene mer har skrevet en kontekstualiserende katalogtekst – nettopp fordi det uttalte ønsket fra museet har vært å plassere kunstnerskapet. Norton etterspurte hva slags talentbegrep det egentlig er snakk om her, og hvor kritikeren er. Han påpekte også kompleksiteten i å forholde seg til både museet og til kunstneren, og at til tross for at modellen fremsto ganske fri i begynnelsen, så hadde museet en god del føringer likevel, noe som førte til at han etter hvert forholdt seg til kunstneren som en oppdragsgiver fremfor museet. En konsekvens av dette har vært at selv om kunstner og skribent kanskje ikke har vært enige i alt omkring teksten, så har Norton som skribent trolig tatt mer hensyn til innspill fra kunstneren.

Noen uforutsette forhold, inkludert at Kaarstein, kunstneren til Norton, plutselig fikk beskjed fra museet om at ikke alle verkene fikk plass i utstillingen – verk som Norton allerede hadde skrevet om – bremset prosessen. Dermed ble det behov for en del omrokkeringer og mye ekstraarbeid på tampen før deadline. Norton bemerket også hvordan museet etterlyste endringer i teksten, noe han i retrospekt tror gjorde teksten svakere. Han påpekte at det også var uheldig at museet ikke hadde engasjert en erfaren redaktør til å jobbe med tekstene. Tilbakemeldinger kom sent, og da med krav om uforholdsmessig rask redigering fra skribentens side. Det var også uklart hvorvidt tilbakemeldingene kun var ønsker eller reelle føringer, og følgelig om museet hadde flere føringer enn nevnt ved prosjektets start. I tillegg måtte Norton påta seg oppgaver som museet hadde kontraktsfestet at museet egentlig skulle gjøre, så som oversettelser. Oppsummeringen av Nortons erfaringer fra prosjektet er at i langvarige prosjekter som dette, kan man bli fanget av andre folks sommel.

Etter innleggene var det duket for samtale, ledet av Heidi Bale Amundsen. Hun åpnet med å spørre hvor frie Halland og Norton hadde opplevd at de var i samarbeidet med Astrup Fearnley Museet.

Halland fortalte at hun opplevde museet som åpne. Det var ingen rammer utenom kravet om en faglig kontekstualiserende tekst. En redaktør hadde nok vært bra, som etterlyst av Norton, samtidig påpekte Halland at noe av styrken for hennes del nettopp var den tilsynelatende mangelen på føringer fra museets side. I likhet med Norton påpekte også hun hvordan institusjonen opprinnelig var oppdragsgiver, men at dette i løpet av prosjektet endret seg til kunstneren. I arbeidet med teksten dukket det opp uoverensstemmelser med kunstneren, en interessant konflikt mente Halland, der kunstneren var inne i teksten og redigerte. Norton på sin side opplevde at museet hadde føringer, og at prosjektstyringen gjorde noe av arbeidet vanskelig.

Hva med bindingene, spurte Amundsen: I hvilken grad var dette kritikk, for den frie kritikken er vel umulig innenfor en slik ramme?

Halland fortalte hvordan kritikken mot prosjektet kom tidlig, påstander om at museet hadde kjøpt seg god kritikk. Men hun understreket at alle som var involvert i prosjektet, var klare på at dette ikke var kritikk – noe som også skapte en god diskusjon inn i prosjektet. Sånn sett var dette mer et faglig utviklingsprogram. Norton på sin side bemerket at det interessante med et prosjekt som dette, er talentbegrepet og rollen som kritikeren spiller i det. I dette tilfellet var nok talentbegrepet knyttet til kunstnerne primært. Dermed blir koblingen til samlerne viktig, for i Norge er det få gallerier som plukker opp unge kunstnere og bygger dem opp over tid.

Med prosjektet var museet og Talent Norges intensjon å styrke kritikken, noe Halland og Norton kanskje ikke synes har skjedd. I stedet, påpekte Halland, har prosjektet fungert mer som et arbeidsstipend for faglig utvikling for den enkelte.

Det ble åpnet for innspill fra salen, og Dag Solhjell var førstemann til å ta ordet. Han understrekte at dette var ikke kritiske tekster, men snarere forståelsesfulle tekster. Videre poengterte han at det er nå, i etterkant, at habilitetsproblemet oppstår, fordi de involverte ikke vil kunne skrive kritikk om disse kunstnerne på veldig lenge, noe Norton og Halland var helt enige i. Halland medga dessuten at dette er et særlig problem i kunstfeltet, der de fleste kritikere kjenner mange kunstnere, og man må passe på avstanden.

Det ble påpekt fra salen at den kritiske distansen umuliggjøres i denne typen prosjekt, noe både Norton og Halland var enige i. Norton pekte på at dette også er noe av problemet med prosjektet: at museet har omtalt det tekstlige som kritikk, fremfor noe annet.

En annen tilhører fant «interessante skurringer» i prosjektet, og ante mange kollisjonsmuligheter. Hva hadde skjedd hvis skribentene insisterte på å ha med momenter i teksten som kunstner eller museum ikke ville ha med? Hallands respons var at det var brukt normal høflighet inn i prosjektet, noe som innebar at uenigheter var blitt diskutert og drøftet, og at hun selvsagt ville ha etterkommet ønsker dersom kunstneren kjente det var helt feil.

Siste spørsmål fra salen etterspurte talentutviklingen. Hva slags oppfølging fikk skribentene når ikke det var en erfaren redaktør inne i bildet? Norton og Halland fortalte om studiereise til New York og møte med den anerkjente kritikeren Peter Schjeldahl, blant annet. Men konklusjonen er nok likevel at talentutviklingen i dette prosjektet var mer for kunstnerne enn skribentene. Likevel, bemerket Halland, som skribent ble man pushet til å utvikle problemstilling og reflektere omkring habilitet. Sånn sett var dette mer å anse som et utviklingsprosjekt for skribentene, mer kanskje enn rekruttering av nye stemmer innen kritikken.