Oppsummering Kritikerseminaret

Oppsummering av Kritikerseminaret under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer 2018

Kritikerseminaret under Litteraturfestivalen på Lillehammer gikk av stabelen torsdag 31. mai og fredag 1. juni. I år hadde seminaret tittelen: Vi, kyborger. Litteratur, teknologi og kritikk. Formålet med seminaret var å sette søkelys på hvordan teknologien har vært med å forme litteratur og lesemåter, og hvordan litteraturen har tatt opp i seg og vært med å utvikle forskjellige forestillinger og forståelser av teknologi.

Seminaret, som var organisert av Ragnild Lome, Olaf Haagensen og Anne Merethe Prinos, åpnet med en kort innledning der Haagensen redegjorde for seminarets tittel og tema. Hvis man slår opp «kyborg» i ordboka, sa Haagensen, får man vite at ordet stammer fra science fiction-sjangeren og at det betegner en «mellomting mellom menneske og maskin», et «maskinmenneske». Men i dag er det vanlig å bruke det i litt videre betydning: om et teknologisk modifisert eller betinget menneske, noe den historiske bruken av ordet også gir belegg for: En av de første gangene ordet «kyborg» ble brukt, var om astronautene, som var avhengig av teknologi i alt de gjorde i verdensrommet: Puste, spise og bevege seg.

I dag er vi alle kyborger, fortsatte Haagensen. Noen mennesker i dag ligner kyborger slik science fiction-litteraturen har forestilt seg dem. De kan for eksempel ha operert inn en kunstig hjerteklaff, og går rundt med kyborghjerte i kroppen. Men de aller fleste av oss er teknologisk modifiserte mennesker på en måte vi knapt tenker på som kunstig lenger. Mennesket er et teknologisk dyr, og teknologi har preget vår tilværelse helt fra begynnelsen av.

Seminarets første post var et foredrag ved Anders Skare Malvik, som er førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur på NTNU i Trondheim og leder av forskningsgruppen The Materialities of the Modern Breakthrough. Malviks foredrag hadde tittelen «Det moderne gjennombruddet i et kommunikasjonsteknologisk perspektiv». Malvik tok utgangspunkt i sammenfallet av en teknologisk revolusjon og det moderne gjennombruddet i norsk litteratur på andre halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I denne perioden fikk landet jernbane, telegraf og et moderne postvesen. For å sette periodens teknologiske fremskritt i perspektiv henviste Malvik til Ibsens forfatterkarriere: «Da Ibsen debuterte fantes ikke jernbanen. Da han utga sin siste bok, kunne han telegrafere nyheten til Sydney.»

Malvik argumenterte for at det vokste frem en ny kommunikasjonsideologi i Norge på 1800-tallet, og spekulerte over hvorvidt realismens komme i norsk litteratur kan sies å være en respons på periodens kommunikasjonsteknologiske nyvinninger vel så mye som forsøk på å etterleve Georg Brandes’ berømte oppfordring om å «sette problemer under debatt».

Malvik viet en del tid i foredragets første del til «norsk mediekulturs grå eminense», Ole Jacob Borch (1818–1889), som var praktisk involvert i utbyggingen av jernbanen og innføringen av bankvesenet og forsikringsvesenet i Norge. I tillegg skrev han hyppig artikler om teknologi og «samferdselsmidler» i aviser og tidsskrifter. Etter å ha tegnet opp den teknologihistoriske situasjonen vendte Malvik blikket til tre teaterstykker av Bjørnstjerne Bjørnson: Redaktøren (1875), En fallit (1875) og Det ny system (1878). I førstnevnte drama finner vi sannsynligvis den første litterære beskrivelsen av frykten for å bli dratt inn i medias nådeløse søkelys.

Seminarets andre post var et foredrag av Jan Grue, professor ved Universitetet i Oslo og skjønnlitterær forfatter. Grues foredrag hadde tittelen «Den teknologiske kroppen» og tok utgangspunkt i proteser. En protese er, ifølge Grue, et sted der kultur møter natur, der kropp møter teknologi. En protese er en kunstig tilføyelse til en normal kropp, en umerket kropp, forklarte Grue. Så snart vi føyer noe til kroppen, blir den noe annet, en metafor for noe større – og et narrativt grep for å sette fortellingen i gang. Et gjennomgående tema i Grues foredrag var hva slags forestillinger om kropp og normalitet som følger med på lasset i den litterære bruken av proteser.

Grue trakk frem en rekke eksempler fra litteraturhistorien på hvordan den merkede eller avvikende kroppen har blitt ladet med ulike betydninger. Fra den norske samtidslitteraturen viet han særlig oppmerksomhet til Dag Solstads karakter Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten (1992), som frivillig setter seg i rullestol, og de mange karakterene i Lars Saabye Christensens forfatterskap som på ulike vis har merkede eller «unormale» kropper.

Seminarets første dag ble avsluttet med en forfattersamtale mellom den danske forfatteren Ida Marie Hede og den norske forfatteren Gunstein Bakke. Et viktig premiss for samtalen var at den avfortryllingen av verden som skjedde i og med moderniteten, åpnet for en ny fortrylling innenfor det nye, vitenskapelige verdensbildet. Et særlig slående eksempel på dette er utgangspunkt for Hedes debutbok Seancer (2010), som dreier seg om hvordan spiritisme (kommunikasjon med åndeverdenen eller dødsriket) blomstret opp på midten av 1800-tallet parallelt med den nye kommunikasjonsteknologien telegrafen.

Seminarets andre dag begynte med et foredrag av Cathrine Knudsen. Knudsen åpnet foredraget sitt, «Du er aldri alene», med å imitere roboten Sophia fra Hanson Robotics, som har fått mye medieoppmerksomhet de siste par årene. En eliterobot som Sophia er samtidig spesifikk og masseprodusert, og den er med på å skape våre forestillinger om hva en robot er, gjøre roboten levende for oss og gi den sjel. Slike fiksjoner trenger vi, for de fleste robotene vi allerede omgir oss med, er ikke eliteroboter, men snarere bruksroboter i mellomsjiktet. Hvis Sophia er en Ferrari, så må vi andre nøye oss med en Toyota eller en Yamaha.

Etter denne åpningen gjorde Knudsen etter dykk bakover i forfatterskapet sitt og pekte på noen sammenhenger hun ikke har fått øye på tidligere. Romanene Mulighetene (2005), De langtidsboende (2008) og Jeg kunne vært et menneske (2011) inneholder alle eksempler på rollespill eller kunstige/virtuelle fellesskap, med mennesker som tar på seg å spille bestemte roller for andre mennesker, ivaretar en slags tjenesteytende robot-funksjon.

Et gjennomgående poeng i Knudsens foredrag var at mennesket er suveren til å forestille seg en verden, vi trenger svært lite for å opprette forhold og relasjoner: «Mennesket er laget så plastisk at vi kan forholde oss til hva som helst. Vi finner alltid noen å forelske oss i selv om utvalget er lite. Mennesket søker fellesskap, uansett hvor skrint det er.»

Roboter, slik de for eksempel allerede er i bruk på sykehjem og eldrehjem, synes å tilby slike minimumsrelasjoner som er nok til å dekke behovene til menneskene som bor der. De fungerer som stedfortredende eksistenser eller fantasifoster, og er på sett og vis enklere å forholde seg til enn levende mennesker: De tilbyr passende følelser på et passende følelsesregister. Robotene styrer oss mot en minimumstilværelse, en tilværelse der vi får minimumsbehovene våre dekket, men heller ikke mer.

Etter Knudsen holdt journalist i Morgenbladet, Sigve Indregard, foredraget «Algoritmene – fremtidens litteraturkritikere?». Indregard begynte med å forklare hva en algoritme ikke er: En algoritme arbeider ikke ut fra skjønn og gjør ikke kreative koblinger. En algoritme er en stegvis beskrivelse – som en matoppskrift eller regler for hvordan man løser en Rubiks kube –, det er en beskrivelse alle kan følge, til og med en datamaskin. Resultatet du kommer frem til er riktig, selv om du ikke aner noe om temaet eller emnet du behandler.

At Youtube i dag er blitt så god til å foreslå hva vi har lyst til å se, er derfor ikke et tegn på algoritmenes overlegenhet, kanskje snarere et vink om at vi overvurderer oss selv, vi opererer langt mer algoritmisk enn vi liker å tro. I så fall: Kan algoritmene være bedre kritikere enn oss selv?
Indregard gikk deretter over til å snakke om pioneren av anbefalingsalgoritmene, videoutleietjenesten Netflix. Før Netflix begynte å strømme via nettsider og apper drev de videoleietjeneste via posten. Basert på stjernene man hadde gitt filmer man hadde sett, forutså man hvor mange stjerner man ville gi til resten. Denne algoritmen var bygd på korrelasjon. Hvis du og naboen begge ga Die Hard fem stjerner, og naboen ga The Fast and Furious fem stjerner, hva er sannsynligheten for at du også liker den filmen?

Skulle man tenke seg at en slik algoritme ville bli litteraturkritiker, vil den operere på samme måte. Én åpenbar svakhet er at den ikke vil være i stand til å fange opp stilskifter i litteratur. Anbefalingsalgoritmer følger etter, men kan ikke predikere at de som liker, la oss si, Solstad også liker Édouard Louis, fordi stilen deres er helt forskjellig. En algoritmisk kritiker vil alltid være på etterskudd, og stå i fare for å låse leseren fast i én type litteratur.
En mer lovende tanke er en kunstig intelligens-kritiker, mente Indregard, som benytter teknologien nevrale nettverk. Indregard viste flere eksempler på neurale nettverk som har vært i stand til å male som van Gogh og Munch.

Begrensningene til en slik kunstig intelligens-kritiker vil ligge i treningen den får. Gir man den kun nobelprisvinnere, får man en bestemt type kritikk. Gir man den anbefalingene fra Goodreads, får man en annen. Mater man inn all litteratur som er skrevet, får man et Frankenstein-monster. Det meste av litteraturen som skrives er jo ekstremt dårlig.

Indregard konkluderte med at trusselen fra algoritmer eller nevrale nettverk ikke er overhengende. Fremtiden bærer snarere bud om kyborg-kritikere, mente han, som bruker digitale verktøy slik sjakkspilleren bruker datamaskinen til å trene seg opp.

Kritikerpanelet, som avsluttet seminaret, kastet et historisk blikk på et knippe skandinaviske bøker utgitt etter 1945 og teknologiforestillingene i disse. I panelet satt kritiker og redaktør for Vagant, Audun Lindholm, kritiker og forfatter Jeppe Krogsgaard Christensen og kritiker og redaktør Carina Beddari, sammen med Ragnild Lome, medredaktør i Vagant.

Den første boken panelet tok for seg er antakelig en av de første norske science fiction-romanene etter amerikansk tradisjon: Hans Christian Sandbecks Atomene spiller. Roman fra år 2250. Romanen ble utgikk bare noen måneder etter de forferdelige bombingene av Hiroshima og Nagasaki, men fantaserer likevel om atomkraftens vidunderlige potensial. Boken var noe av en bestselger i sin tid, men står i dag igjen som en ganske oppskriftsmessig science fiction-roman, konkluderte panelet.

Bok to som panelet tok for seg var Jon Bings Det myke landskapet (1970). Boken er en science fiction-roman, men kan også kalles en pop-roman, med sin brede vifte av populærkulturelle referanser og flate karakterer. Som roman er ikke boken særlig vellykket, mente panelet, men den inneholder en mengde ganske oppsiktsvekkende og fremoverpekende bilder av teknologi og mediekultur.

Bok tre var Genspejlet (1999) av danske Sven Åge Madsen, som har en særstilling i dansk litteratur. Genspejlet utkom med genteknologiens fremskritt som bakgrunn, i tiåret da den klonede sauen Dolly ble født, og foregår i en fremtid der man er blitt i stand til å isolere og fjerne selvbevisstheten til mennesker, via det såkalte Kattegat-genet. Romanen er eksperimentell i formen, men har et konservativt syn på teknologi, mente panelet, og et like konservativt kvinnesyn, skjøt Beddari inn. En hippie-variant av Jan Kjærstad var en av panelets karakteristikker. Panelet undret seg også over hva som er så tiltrekkende ved dystopien som genre – hvorfor er det så tiltrekkende å forestille oss den nedadgående teknologiske spiral?

Samtalen ble avsluttet med en diskusjon av Cathrine Knudsens korte roman Av menneskehånd (2017), som var panelets soleklare favoritt blant de fire bøkene. Romanen utspiller seg på en omsorgsinstitusjon, og åpner med en scene der en eldre mann sykler på en ergometersykkel som er koblet opp mot Google Earth, og dermed lar ham sykle på veier fra sitt tidligere liv utenfor institusjonen. Det er i en slik fremtidsfortelling, som ikke er total, men foregår i en slags parallell samtid, at vår egen teknologiske situasjon blir mulig å reflektere over, mente panelet.

Seminaret ble arrangert med støtte fra Norsk kulturråd, Fritt Ord, Den norske Forfatterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Forfattersentrum og Norsk Forfattersentrums medlemsfond.

Olaf Haagensen og Ragnild Lome