Poesiens motstandsarbeid

Poesien blir for tida oppfattet som en «smal» sjanger og får lite offentlig oppmerksomhet. Tatjana Brandt og Magnus William-Olsson er poeter og kritikere i henholdsvis Finland og Sverige. De har i samarbeid og hver for seg arbeidet for å styrke poesien og poesiformidlingen ut fra en tanke om at det poetiske språket representerer en hardt tiltrengt, kritisk refleksjon. På Kritikerseminaret 2016 delte de erfaringer og refleksjoner i samtale med kritiker Merete Røsvik Granlund. Samtalen ble arrangert i Holbølsalen, Kulturhuset Banken, Lillehammer 26. mai 2016.

Samtalen ble innledet med at Tatjana Brandt og Magnus William-Olsson leste hvert sitt dikt.

Magnus William-Olsson:

(Pindaros)

Ögonblicket
är för Pindaros ett litet rum i tiden, inte mycket större än en pärla trädd på en oändlig tråd. Pröva

detta rum, lek

att du är boxaren Diagoras från Rhodos just i den stund chariternas upplysta blick fixerar hans nakna gestalt

Som vuxen ur din skugga står du på den utsträckta arenan. Huvudet böjt. Tyngden på höften. Händerna öppna. Säg

– Jag är Diagoras. Jag är. Jag är mitt föremål. Jag är för mig själv given

Åh underbart kursiva ögonblick när världen rusar mot dig sådan!

Inte verklighet. Inte text. Inte retorisk figur. Sådant är ögonblicket, men den blixtlika tiden

Pärlan utsatt för blixten tiden liknar ju Athena, eller hur,
när hon med ett skri störtar ur den välvda skallen. Klotet krossat. Klotet sprängt. Att vi inte tänkt på det! Som
rösten när den brister ut, som gången just innan man rusar iväg, och kroppen, förstås, just
då domaren gör klart att matchen har börjat. Den stunden. Om vilken Pindaros skriver

ἐν δὲ μιᾷ μοίρᾳ χρόνου
ἄλλοτ᾽ ἀλλοῖαι διαιθύσσοισιν αὖραι.

Som kanske kunde tolkas: men i en enda utdelad tidpunkt skiftar vinden
Eller: inom tiden – här sedd som en solfläck på arenan – är ingen händelse förutsägbar. Eller:
Ögonblicket tiden är platsen för oförutsägbara skeenden. Eller… just det! ögonblicket tiden hyser öder. Möjligen omvänt:

ödet ögonblicket tiden

– som om varje ögonblick rymde oändligt många utgångar
– Ja. Fastän alla stängda
– Alla utom nästa, väl?

– Mmm…

Tatjana Brandt:
spänd är en lina över landskapets ro
för min enhjulings färd under fladdrande tältduk
för ett stjärnskott över natthimlen en signal
ja kammarmusik för en hornorkester medan en grupp trötta artister spelar poker
nattviolen svarar markens heta ånga gödselstackens dunster tången som spolats upp på stranden
och direktören tröstar de klentrogna med ett leende som får masken att rinna
den klåfingriga tar sin pennkniv och drar över den spända duken
och brösten sväller av längtan det sovande barnet frigör sig
dag för dag är alla vidder vridna och perspektivet skälver när du rör dig
för det böljar svagt när min längtan överger beskrivningarna

Merete Røsvik Granlund: Diktet du leste, Magnus, var dikt med stor D. Kan du forklare hva du mener med dikt med stor D og liten d?

Magnus William-Olsson: Dikt er mitt hovedfelt både som forfatter, redaktør og kritiker, og jeg har vært opptatt av verk-begrepet, av diktet som handling (akt). Jeg tenker resepsjonsteoretisk på dette: Dikt er ikke i seg selv dikt, det er dikt bare for noen. Diktet med liten d er diktet som mulighet, mens med stor D er det når det begynner å virke som dikt: Diktet som handling.

Merete Røsvik Granlund : Diktet som mulighet, ja … Vi opplever alle at poesien er marginalisert, så vi skal snakke om hvordan vi kan få til flere dikt med stor D. Tanja, du skriver i Poesin. En debattbok, at det mest tradisjonelle en finlandssvensk forfatter kan gjøre, er å bli besatt av sine egen kulturs utdøelse.

Tatjana Brandt: Det er blitt en finlandssvensk jermiade-tradisjon. Tanken er at en liten minoritetskultur som vår har ikke forutsetninger for å bestå og står i fare for å dø ut. Den tanken har man holdt på siden Runeberg. Dette gamle, tunge, kjedelige er noe som også unge forfattere har overtatt. Jeg mener vi må leve og virke i den samtiden vi har, ingen av oss er den siste Mohikaner, så det er like godt å ikke gjøre seg for mange spektakulære forestillinger om «undergangen», om det nå er Vestens, poesiens, sin egen slekts eller finlandssvenskheten man tror står i umiddelbare fare for dø ut.

Merete Røsvik Granlund: Det høres ut som noe en nynorskskribent kan kjenne seg igjen i … Når du skriver om din egen erfaring som kritiker, skriver du om en følelse av at «utmattad hjälplöshet» og «institusjonernas okonskap». Kan du si mer om hva du refererer til da?

Tatjana Brandt: Det er en tendens til at poeter får lite oppmerksomhet: minst spalteplass, minst taletid på festivaler og bokmesser. Poesien blir marginalisert i litteraturhistorieskrivningen, utelates fra vitenskapelige prosjekt om samtidslitteraturen, viktige litterære priser har blitt gjort til prosapriser som for eksempel Finlandiapriset. Det var en slags intellektuell aktivisme å få utgitt debattboken Poesin. Man må ikke falle inn i den store jeremiaden, men forsøke å gjøre noe.

Merete Røsvik Granlund: Vi har jo den samme problematikken i Norge. Vi hadde Gunnar Wærness her i fjor, som først og fremst etterlyste mer poesikritikk, dernest bedre kritikk. Kan du, Magnus, si noe om tilstanden i Sverige. Er den bedre enn i Finland?

Magnus William-Olsson: Man må se poesien og kritikken i lys av digitaliseringen – den har hatt enorm betydning. Det har vært et skifte, vi kunne kalle det en post-digital poesi, veldig vital, som bevege seg i mange formater. Men med kritikken er det verre; poesikritikken har vært veldig presset. Litteraturkritikken har blitt så nedtrykt at den ikke lenger kan bære poesien. Men poesien søker internasjonale allianser. Den skaper seg en offentlighet. Det finnes en sterk poesibevegelse på sosiale medier.

Merete Røsvik Granlund: Men hva mener du med post-digital poesi? Vi lever jo i den digitale tidsalderen?

Magnus William-Olsson: Jeg tenker at den tiden tok slutt i 2008, da vi fikk den første iPhonen. Det store historiske skiftet er at vi går fra en informasjons- til en oppmerksomhetsøkonomi. Informasjon er en ubegrenset ressurs, men oppmerksomhet er begrenset. Dette er en historisk prosess som er global.

Merete Røsvik Granlund: Det åpner jo også nye muligheter. I går var vi på konsert med Brødet og Eselet – som er et band Gunnar Wærness og Henrik Skotte har dannet, men det er jo også poesi. Det er kanskje slike veier man må gå – skape happenings for å skape dikt med stor D?

Magnus William-Olsson: Post-digitaliteten gjør også at man kan dyrke tekstpoesien. For eksempel Olga Ravn, hun publiserer mange dikt på en blogg. Så begynte hun å tilby leserne å kjøpe diktene i håndlagde eksemplarer, og hun solgte noe så inni helvete. Det er typisk post-digitalt.

Merete Røsvik Granlund: Tatjana, vil du kommentere dette med spredningen av poesien?

Tatjana Brandt: Jeg har lest en del 1700-tallslitteratur og vært opptatt av urbanisering og globalisering – og sammenlignet med våre globaliseringsprosesser. Den gruppen mennesker som angikk en, som var viktige og som man brydde seg om hva tenkte og mente, ble plutselig enormt mye større. Fra å ha levd innenfor sin by og sin slekt gikk man over til et liv med en offentlighet som dekte hele nasjonen! Det er en prosess som ligner den vi ser i dag – fra at vi har levd innom nasjonen er nå plutselig hele kloden relevant gjennom nettet. Men det gjør også at den egne identiteten risikerer å bli mer fiktiv, mindre grunnfestet, mer mulig å skape selv.

Merete Røsvik Granlund: Hva er den gode poesikritikken?

Tatjana Brandt: Når jeg skriver selv, så er det viktig med formidling. Jeg legger også vekt på å gi teksten motstand på et eksistensielt nivå, sette levd erfaring imot.

Merete Røsvik Granlund: Da tenker du ikke først og fremst på vurdering, å sette inn i et hierarki, men en mer personlig …

Tatjana Brandt: … jeg vet ikke om personlig er riktig ord, men det må synliggjøres en erfaring av å være menneske i lesningen. Men nå er jeg jo i streik som kritiker …

Merete Røsvik Granlund: … Tanja vil ikke skrive nå fordi honorarene er for lave.

Tatjana Brandt: Det er honorarene, men også en forakt for kritikerne og alt som ikke genererer klikk.

Merete Røsvik Granlund: Hvordan arter denne forakten seg?

Tatjana Brandt: Hvis man ikke kan tilby penger, så må man i det minste tilby en sammenheng, faglig oppfølging og sosialt fellesskap. Særlig for unge kritikere er mangelen på dette deprimerende.

Merete Røsvik Granlund: Peter Michwitz skriver i Poesin. En debattbok at han, etter å ha utgitt boka Passport Somaliland, savnet dialog og polemikk. Han vil at kritikeren møter innholdet, ikke bare vurdere hvordan det er skrevet. Er du enig i dette, Magnus?

Magnus William-Olsson: Jeg liker ikke positiv kritikk. På 1900-tallet har kritikken vært monologisk – man snakker om smaksdommere. At folk utlegger sin estetikk, sine verdier i kritikken, det tror jeg ikke har mye for seg i dag med sosiale medier og så videre. Seminarfenomenet har eksplodert, og denne formen for kritikk kan kanskje bli tilgodesett, men kanskje ikke i aviskritikken, selv om det vel er blitt gjort eksperimenter. Hvordan kan man gjøre kritikken mer dialogisk? Det er gjort undersøkelser som viser at det er veldig få som leser anmeldelser, særlig på nett. Folk vil ikke høre hva kritikeren mener om dette og hint. Det er en stor utfordring for kritikken – for mange kritikere er det sånn «Hva? Dette er jo mitt liv!» Det har med stilistiske ting å gjøre, at man ikke er så påståelig og så videre. Og så er det det at man liksom ikke får ta til motmæle mot kritikk? Og hvorfor ikke det?

Merete Røsvik Granlund: Du mener at tiden for en kritiker som kjemper for et bestemt litteratursyn er over? Sissel Furuseth snakket jo i sitt foredrag om å bygge seg en persona som det er interessant for folk å lese?

Tatjana Brandt: Skrivekurs er populært, men kurs i lesning – da møter ingen opp. Men det er kanskje den veien man burde gå – å tenke på. Tenke i retning av folkeopplysning. Nå sitter vi på et lite isflak som blir mindre og mindre, og vi ender med å slå hverandre i hodet for å få bedre plass selv. Hele dette modernistiske imperativet om at publikum ikke spiller noen rolle, det går ikke. For at den smale kritikken skal kunne leve videre, må man også fundere på hvordan man rundt den kan skape en kropp av bredere kritikk, så det blir et større kretsløp. Det ingen vits med kritikken om ingen leser den.

Magnus William-Olsson: Kritikk er en kunnskapsform, den er ikke en del av journalistikken. Man vil formidle noe i journalistikken, mens kritikken viser frem noe, bøkene skal representeres. Det er ikke noe som skal kommuniseres – man vil at leseren selv skal diskutere og skape dialog.

Merete Røsvik Granlund: Du, Magnus, har skrevet mange essays om litteraturkritikk, og du skriver om kritikk – kritikk som en del av aktualiseringen av poesien. Den viser frem en av flere muligheter i et verk. Trenger ikke også poesien motstand?

Magnus William-Olsson: Alle som er blitt anmeldt, vet at man ikke blir forstått. Jeg kjenner ikke en eneste poet som føler seg forstått. Det handler om hva poesi er. Litteratur finnes for oss som mulighet. Om vi leser dritmye, kan vi lese 5000 bøker i livet, og de fleste glemmer vi – nevn ti personer i Krig og fred! Kritikken gjør det mulig å tenke over litteraturen selv om vi ikke har lest den, eller selv om vi har glemt den. Om vi ikke har lest Den guddommelige komedie, kan vi likevel snakke om den, fordi vi har lest om den.

Merete Røsvik Granlund: Hvorfor er poesien viktig? Hva er det den skaper, som vi ikke får i andre litteraturformer?

Tatjana Brandt: Det er jo alltid én innfallsvinkel, men ett svar er at det poetiske språket, som kan finnes i alt språk, kan bli iverksatt når vi beveger oss bortenfor det vi vet, der vi må besverge frem noe. Følelsen av at formuleringen skal tenke bedre enn tanken – hele denne sfæren i alt språk er poesiens naturlige hjem.

Merete Røsvik Granlund: Handler det om en slags vektlegging av følelse og intuisjon …?

Tatjana Brandt: Nei, jeg tror ikke det behøver å handle om følelser. Det er noe med spydspissen i hva man gjør, som jeg tror poesien forvalter veldig sterkt.

Magnus William-Olsson: Jeg pleier å sitere Joseph Brodsky: «Poesien er språket i dets høyeste potens.» I lesningen av diktene står man som kritikere nesten alltid uten svar. Det er uhørt lite i poesien vi kan svare på med noe mindre enn livet selv. Poesien er mye eldre og større og fundamental enn diskursen om poesien, mye større enn filosofien om poesi. Poesien er noe mye mer fundamentalt enn samtalen om den.

Merete Røsvik Granlund: Vi skal så vidt komme inn på spørsmålet om poesi og politikk. Mange mener jo at poesien har en politisk funksjon bare i og med sitt språkarbeid, i det å bryte opp vante forestillinger, senke tempoet i tenkningen. Mens andre vil si at den ikke er politisk før den handler om et politisk emne. Det har vært vanlig å se en motsetning mellom politisk siktemål og poetisk kvalitet i Norge – jamfør for eksempel Jon Fosse.

Tatjana Brandt: Bare dette å insistere på det eksistensielle er en politisk kvalitet ved poesien – at den ikke skal ha noen instrumentell funksjon. Men det finnes jo poesi som er mer uttalt politisk. Men om du tar et slagord, en devise, og gjentar slagordet tjue ganger, så endrer poesien den.

Magnus William-Olsson: En venn av Cortázar var uttalt upolitisk, men diktene er fulle av anti-kolonialistiske perspektiver. Men den muligheten vi har som poeter til å virke politisk på gjennom poesien, tror jeg er veldig begrenset. Men det er klart at poesien taler til politicos, men også til dem utenfor. Historisk har jo poesi hatt stor betydning politisk.

Merete Røsvik Granlund: Alt kan gjøres godt eller dårlig.

Magnus William-Olsson: Mest dårlig.

Merete Røsvik Granlund: Ha-ha, vel – Øyvind Berg skriver jo i nyeste nummer av Vinduet at det meste som gis ut av poesi er dårlig, i alle fall er mesterverkene sjeldne.

Spørsmål fra salen:

Victoria Bø: Jeg er enig i at oppmerksomheten min er blitt fragmentert, men burde ikke knappheten på oppmerksomhet gi kortformer som poesi bedre kår?

Magnus William-Olsson: Jo, og det gjør den også. Begrensingen handler mest om hvordan man definerer offentligheten. Ta Twitter-poesien, ta mikropoesien, som er utbredt for eksempel i den spanskspråklige verden, fra amatørforum til de store forfatterne. Den litterære og poetiske oppmerksomhetsformen dyrkes i stor grad.

Eirik Vassenden: Jeg har hørt dette om at poesikritikken gjenoppstår i de bittesmå rommene, men et problem i vår tid – og det har kanskje alltid vært det – er at vi mangler en normalsamtale om poesi, ikke bare om mesterverkene: Samtalen om brukspoesien finnes nesten ikke, i motsetning til romankritikken der man snakker om dårlige og middelmådige bøker stadig vekk uten at det er et eksistensielt problem.

Magnus William-Olsson: FSL-seminaret (Fria Seminariet i Litterär kritik) har klaget mye over dette. Sjekk poesipod.nu. Det har snudd litt i Sverige, det finnes plutselig lesesirkler for poesi; det finnes en hverdagslig samtale om poesi.

Merete Røsvik Granlund: Det slo meg at det er noe jeg har glemt å spørre om, Magnus. Du har nylig startet Kritiklabbet, der folk kan komme med innspill til kritikk.

Magnus William-Olsson: Vi startet på Bonniers, den internasjonale delen – Kritiklabbet er del av tanken om kritikk som en kunnskapsform. Universiteter, teknologer er med. Pressen kan ikke lenger herbarisere poesien. Kunsten kan ikke eksistere uten kritikken, og derfor er forlagene plutselig interessert i legge penger i sånt som Kritiklabbet. Man kan søke «residentskap» der og jobbe sammen med teknikere og økonomer. Der er dere svært velkomne! Adressen er kritiklabbet.wordpress.com. I Sverige og Danmark finnes det kritikerutdannelser, og dem knytter vi oss til. Det hadde vært interessant om det kom noe sånt til Norge også.

Sissel Furuseth: Det har vært kritikkutdanning også i Norge, og suksesskriteriet er at man man ikke gir seg. Men utfordringen er også å stille den riktige diagnosen. I Norge er det kritikerne i de store avisene som har ført diskusjonen om kritikkens krise, men om man kunne komme dem i forkjøpet med tiltak, så er man mye bedre stilt. Og det er vel det du, Magnus, har lykkes med, tror jeg.

Merete Røsvik Granlund: Jeg rekker ikke flere spørsmål, men jeg vil bare nevne at jeg vet du er opptatt av leken i poesien også, Magnus. Det var inspirerende å se det lekne i konserten til Brødet og eselet i går kveld. Kanskje kritikken også kunne ha godt av å leke litt mer?
Helt til slutt vil jeg lese de to første linjene i Paal-Helge Haugens dikt «Viktig melding om poesiens fremtid»:

Vi går harde tider i møte:
POESIEN KAN OVERFALLE OSS KVA DAG SOM HELST!

Referent: Bjørn Ivar Fyksen

Les mer om Kritiklabbet her

Hør Magnus William-Olsson og andre svenske poeter lese egne dikt på Podpoesi.nu