Referat fra kritikersalong om Roy Jacobsens De usynlige

Den positive omtalen av Roy Jacobsens De usynlige har vært massiv, og Kritikerlaget inviterte to profilerte anmeldere til debatt: Hva er det med denne romanen som gjør den så populær hos anmelderne? Hvordan skal den leses?

Tom Egil Hverven har i sin anmeldelse i Bokmagasinet Klassekampen fremhevet romanens idé, betegnet den som «et verk som kaller på fortolkning, fra vår tid, for kommende tider». I Morgenbladet la Bernhard Ellefsen vekt på romanens fortellerstemme og betegnet romanen som mislykket. Kan begge ha rett?

Henrik Keyser Pedersen, leder av Litteraturseksjonens arbeidsutvalg, innleder salongen med å si at skjønnlitteraturens dagsorden fremdeles er viktig:
– Når en forfatter av Jacobsens kaliber skriver en ny bok, bør den offentlige samtalen stoppe opp et kort øyeblikk og reflektere over hva forfatteren har på hjertet, hva litteraturen kan fortelle oss. I dette tilfellet har det ikke vært vanskelig å be anmelderne. Romanen om Ingrid og hennes familie har utløst en sjelden unison hyllest. Mange er imponert av Jacobsens evne til å gi en troverdig detaljert og kroppsnær beskrivelse av det enkle slitet som et fisker- og bondeliv må ha vært for 100 år siden.

Flere anmeldere trekker linjer til Roy Jacobsens beste romaner, Seierherrene, Hoggerne og Frost. Man sammenligner med Hamsun. Og da tenkes det på de poetiske naturbeskrivelsene, men også på visse likheter med naturmotivet i en bok som Markens Grøde. Tittelen De usynlige er jo i seg selv et postulat: At familien til Ingrid, den type liv og historisk epoke som de representerer, trenger synliggjøring er et premiss som mange synes å være enige i. Vi trenger dette memento manko, en påminnelse om at mange nordmenn var fattige for 100 år siden.

Når en roman eller et kunstverk blir gjenstand for en serie anmeldelser, så oppstår det et offentlig rom, en invitasjon til en samtale, som så ofte dessverre forstummer igjen. I kveldens Kritikersalong skal vi prøve å holde litt liv i den samtalen, få inn nye aspekter, ta opp tråder som har blitt lagt ut, det skal være åpent for nye tanker og kommentarer, fra podiet og fra salen.

Til å innlede har vi med oss Tom Egil Hverven og Bernhard Ellefsen. Jeg påstår ikke at de har skrevet de beste anmeldelsene, men de har i hvert fall skrevet de to lengste. Og de to som har kommet lengst i å tolke og analysere verket.

Tom Egil Hverven innleder med å presentere sin anmeldelse fra Klassekampen 24. august og fortsetter med å si at det finnes en klangbunn i ham selv for det romanen tar opp. Han er oppvokst i en jordbruksbygd på Østlandet under restruktureringen av landbruket, og jobbet på gård. Dermed kjenner han seg igjen i menneskeskildringen i miljøet i romanen, og fortsetter:

– Med utgangspunkt i en setning fra Seierherrene: Om «fattigdommen er som et viskelær», så er De usynlige en fremkalling av det utviskede. Det er både en materiell nød og en mental nød. Den mentale nøden består i manglende evne til å tenke annerledes om økonomisk ulikhet, eller om ødeleggelsen av naturen.

Romanen viser mennesket som ikke klarer å leve i balanse verken sosialt, eller med resten av livet på jorda i skildringen av familielivet på Barrøy i nærheten av Dønna. Romanen fremstiller kaoskrefter i naturen og i mennesket. Ytre og indre kaoskrefter. Barbro, den eldste datteren, er jo psykisk utviklingshemmet, og familien er engstelig for at dette også feiler Ingrid. Videre ser vi presset på mennesket gjennom rivaliseringen mellom faren og sønnen, Hans, det er tydelig flere ganger. Motsetningene mellom dem formidles i et kraftfullt språk. Hans vil mer enn han kan, og faktisk mer enn det han tåler.

Ingrid endrer seg i møte med den voksne verden. Hun blir satt til å tjene hos brukseieren, han tar livet av seg, og moren til de to barna hun skal passe, blir sinnssyk. Ingrid blir alene med to barn. Dette er et samfunn som mangler en hver form for velferd. Det er Ingrids rådsnarhet som redder barna.

Jeg liker også boka på grunn mange perspektivskift: Når Ingrid ser via andre «Ser hun seg som gjest i andre livsverk«» altså at hun er vokst opp der, og tatt betingelsens og omgivelsene for gitt. Hun er del av noe større som har vart lenge. Fortellerstemmen blir godt etablert i begynnelsen av fortellingen. Det er nesten filmatisk gjort i begynnelsen av boka. Fortelleren stiger ned i det lille samfunnet og markerer seg, markerer her og nåtid, og Ingrid som fortellerens primærkilde. Det er en forfatter som lever i en tid som er mentalt gjengrodd, som skriver dette.

Bernhard Ellefsen får ordet og refererer til innledningen:

– Den offentlige samtalen burde stoppe opp, men hvor lenge? Det litterære språket er stedet der tenkningen burde foregå. Det er viktig å stilisere på en grunnleggende ny måte. Romanen vil godt, men det er ikke nok. Den historiske romanens problem er at den må forklare mange ting som en samtidsroman slipper.

Fortellerstemmen er pompøs, den kommenterende stemmen er for markant. Den representerer en måte å tenke på som vi alle er enige i – fremfor å være åpen: Hvordan så de som bodde der på det? Blant annet når familien rydder i fjæra og finner flaskepost. Her er mange setninger med formuleringer som «det er» og «det var».

Vi finner nok et eksempel på overlesset prosa på side 7: «Presten kommer ilende etter og blir stående og beundre den hvitkalkede kirka som er komet til syne som et blekt frimerke under de svarte fjellene der noen siste snøflekker ligner tenner i et råttent gap.» Dette er et klossete forsøk på å være virtuos, boka moraliserer også. Den intellektuelle himmelen skapes av troen på at arbeidet skaper bedre folk: Barna trenger bare et par dagers fiske for å bli skikkelige mennesker. Den politiske tråden er i mine øyne uinteressant, fordi jeg ønsker å få mine politiske holdninger diskutert, jeg ønsker motspill, ikke bekreftelse på egne holdninger.

Ofte er finner vi enighet mellom anmeldere, du og jeg anmelder ofte de samme bøkene og vi er ofte enige. Men her er det du kaller pirk, det som faktisk ødelegger hele rammen.

Tom Egil Hverven: Er premisset at dersom en forfatter har en klar ideologi, da er det mislykket estetisk sett? Jeg har tatt forfatterens utgangspunkt som sosialdemokrat for gitt, jeg lar meg ikke irritere av hans politiske ståsted.

Jeg ser en frisetting av faren til Ingrid, og spør om romanen har et allegorisk nivå. Fremskrittstanken er tydelig i Seierherrene. Er den nye bokas prosjekt indirekte å vise utviklingen av Norge fra De usynlige starter til nå?

Hverven siterer tanker om balansen som er i ferd med å bli forrykket. Han mener det er mer tvil i dette enn Ellefsen legger til grunn, og siterer en passasje om Hans:

Når han er på havet lengter han hjem, og har han fingrene i jorda tar han seg stadig i å stirre utover mot fisken og dypet. Men det har vært en likevekt i dette fram og tilbake, en gjensidig og utholdelig avhengighet >som å truer med å bli forrykket?

Bernhard Ellefsen siterer samme avsnitt, og erklærer at det ikke fungerer. Det er politikkens område å skrive tendenslitteratur. Dette er nostalgi som ikke er uforenelig med det partiet han stemmer. Tviler man på de konkrete fremskrittene denne romanen skildrer?
I fortellingens optikk blir menneskene på øya fremstilt som edle, de utenfor er ikke edle. Det gamle samfunnet blir romantisert, og det er ikke noe som utfordrer. Det må være en vilje til å tenke mot seg selv til stede.

Kommentar fra publikum: Har du en forestilling om en idealtypisk historisk roman?

Bernhard Ellefsen nevner Solstads tanker om den utålelige bedrevitenhet i vår tid, og trekker frem Joh. V Jensen, Jens Smærup Sørensen og Vibeke Grønfeldt. Den siste har utgitt fire romaner om Agathe Holm. Det er vanskelig å like hovedpersonen i enkel forstand, hun er mer interessant ideologisk sett.

Marta Norheim: Seierherrene er en ganske forferdelig roman. Skammen (Bergljot Hobæk Haff) er motstykket til Seierherrene. De usynlige er åpnere enn Seierherrene, her føler man dilemmaene. Det er mye som var enkelt i Seierherrene, som ikke er enkelt her. De voksne bukker under. Denne åpner opp selv om den er pompøs enkelte steder, det er en sterk historie som utfolder seg. Jeg er uenig i måten Ellefsen leser romanen på: Jacobsen unngår den naive historiske romanen. Dette er en seriøs historisk roman.

Man kan argumentere for at Andvake og En tid for alt er bedre historiske romaner. Det er interessant hvordan hovedpersonen Ingrid bidrar til entydighet, boka toner ut med en optimistisk tone.

BE: Fortellerstemmen er overlesst med tolkning, det er som om den vet mye mer enn karakterene.

MN: Men det er et jeg mener er det pompøse…

Kaja Schjerven: Hva er galt med å være moralsk?

BE: Et romanunivers må ha farger, det må være forskjell og flertydighet, og denne romanen skaper større grad av forsoning enn det det er belegg for.

TEH: Hvilken moral du leser ut av boka kommer an på hvordan du går inni den.

BE: Det er en ekstremt ordrik roman.

TEH: De eksemplene du gir, er steder der det kunne vært satt punktum. I mange situasjoner oppstår taushet, for eksempel i situasjoner mellom Ingrid og Marta. Og mellom presten og flere av personene. Tausheten viser en form for mental fattigdom.

Bernhard Ellefsen leser opp et sitat og sier at dette burde sluttet annerledes, den siste setningen burde vært kuttet.

TEH: Jeg leser dette annerledes. Det er den økonomiske usikkerheten lurer under her. Det samme gjelder de andre sitatene. Du er gjerrig med konteksten. Når det gjelder sitatet med husenes plassering s.31. Det er en grunn til at det er slik. Det lå hus her tidligere, da de ble bygget annerledes og de står der ikke lenger. Derfor er husene bygget slik de er nå.
Kommentar fra bibliotekar: Dette er språklig spennende og troverdig. Det er lett å formidle dette videre til publikum. Det er en roman der jeg så for meg øyene, jeg er med på beskrivelsene.

BE: Er den kontinuiteten han forsøker å beskrive reell, er vi på den andre siden av en avgrunn materielt og historisk?

TEH: Mye av det som skjer kunne like gjerne skjedd i dag. Sjarmerende med hvordan de flytter rundt i huset, det er funksjonalitet i forholdt il det å bo på en øy.
Publikum: Ordbruk og miljø er utmerket skildret.

Martha Norheim: Været og naturen er hovedpersonen. Hva en må gjøre. Og hva en absolutt ikke må gjøre. Det skjebnesvangre ved valgene deres. Hvor mange dårlige formuleringer skal til før en roman blir dårlig? De gode tingene er større, det handler om hvordan man velger å vektlegge det som har tyngde i forhold til det som ikke har det.

BH: Siden språket er prosaens eneste måte å tenke på, er toleransen for dårlige setninger lav. Det er historisk korrekte skrivemåter i alle sjangere.

Alf Kjetil Walgermo: Fortellerstemmen hans har vært diskutert tidligere. I Vidunderbarn kritiserte du fortellerstemmen Tom Egil, og kalte den entydig og idylliserende. Barneblikket og vokseblikket. Er det det samme med Ingrid i dette tilfellet? Hun er vel en entydiggjørende skikkelse?
Naturen presser seg inn i romanen og sprenger formatet sitt.

TEH: Det er jo Lofoten og området rundt som helt vil endre karakter om regjeringen vinner frem med sine planer. Det er jo dette Hans lurer på også.

Henrik K. Pedersen: Er det en tydeliggjøring som er nødvendig? Er premisset om synliggjøring nødvendig – riktig?

TEH: Spørsmålet er om menneskene eller naturen skal vinne? Det er en miniatyr fremstilling av menneskets omgang med naturen. Som jeg nevnte før pausen: menneskets omgang den langsiktige klimautfordringen som vi står overfor. Jeg gjør det som leser.

HKP: Den kom ut like før valget…

TEH: Jeg leser den som en kritikk av vekstfilosofien.

HKP: Han er en tvetydig AP mann. Bør man ikke artikulere den andre erfaringen fremmedhet, er han mislykket i sitt forsøk på å gi innblikk i andres verdens oppfattelse?

Karin Haugen: Er fremmedgjøring en tryggere versjon enn å se inn i det? Han går jo rakt inn i det. Det innebærer en stor risiko å si at sånn var det. Det er mye i De usynlige som er veldig nedpå, mange scener er veldig bare.

TEH: De sykler på vannet, på isen. Alle de gangene han ikke er pompøs.

BE: Muren av frustrasjon blir veldig høy, den kommenterende stemme. Likevel redder innlevelsen prosjektet for min del. Det viser en mangel på tillit til prosaen, det er viktig å stole på prosaen.

TEH: Det er viktig å stole på førsteinntrykket. Det er viktig å forfølge ett prosjekt. Det er beundringsverdig at du beholder standpunktene.

BH: I deres perspektiv fremstår jo romanen som mye bedre, men jeg holder fast. Kritikk kan åpne samtaler, den bør åpne samtaler. Jeg skriver for de som vil være med på en samtale.

TEH: Vi skriver jo også for hverandre, Bernhard sendte en melding på Twitter om min hårreisende lesning… Vi er heldige som jobber i aviser som er mindre opptatt av forbrukerveiledning enn av kritikk. At de har en vending mot det litterære tyngdepunktet.

Bibliotekar: Vi leser jo anmeldelsene dere, vi stoler på dere. Når du har så mange velbegrunnede tvil, vil du da si at denne boka bør du lese?

BH: Nei. Bla videre, les en annen bok

Kommentar: Det er nesten en Ibsensk stemning i salen, der det er oss mot Bernhard Ellefsen. Har du ikke fått noe ut av å lese De usynlige?

BH: Nei. Boka byr på en mulighet til innlevelse, men det er jeg skeptisk til. Jeg har egentlig ikke fått så mye ut av den, bortsett fra innlevelse.

TEH: Jeg synes vi får innsikt i hvordan folk levde for få år siden. De rike som har kapital på ulike vis er ikke i stand til å bruke den. Boka fremstiller hvordan disse menneskene feiler … De samme mekanismene finnes i den tiden boka henvender seg til. Hvordan finner du balanse mellom det du vet om hvordan naturen virker, og det du gjør med den?

Salongen ble avsluttet med at Tom Egil Hverven roste Bernhard Ellefsen for at han stod på sitt standpunkt, og Hverven nevnte også at han under gjenlesningen av romanen hadde blitt mer oppmerksom på poenget til Ellefsen.

Referent Astrid Fosvold.