Referat fra kritikersalongen om Geir Gulliksens forfatterskap

Referat fra salongen om Aschehougprisvinner Geir Gulliksens forfatterskap

Samtidslitteraturens androgyne stemme

Geir Gulliksen er en tredobbelt institusjon i norsk litterær samtid: redaktør og forlegger, litterær essayist og forfatter. Han debuterte med Mørkets munn i 1986 og har siden boltret seg i alle sjangere. Bøker av Gulliksen motarbeider fastlåste og stereotype kjønnskategoriseringer. Tekstene hans har en undrende, diskuterende og spørrende tone – en særlig solidaritetshorisont.

Kveldens panel bestod av Margunn Vikingstad (Morgenbladet), Olaf Haagensen (Vagant) og Tom Egil Hverven (Bokmagasinet, Klassekampen). Hverven ledet samtalen. Geir Gulliksen bidro i diskusjonen og leste fra sin nye diktsamling.

Salongen innleder med at Geir Gulliksen leser fra den nye diktsamlingen sin: Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm. Han leser diktene «Et samliv» og «Trost».

Tom Egil Hverven åpner med å si at de tre paneldeltakerne innledningsvis presenterer egne lesninger av Gulliksens forfatterskap.

Hverven innleder sitt innlegg med å spørre om en kan se en fjærdrakt som en kjole? Han forteller at han også er interessert i fugler og har vært det lenge. Interessen går tilbake til før skolealder. Hunnene er størst og sterkest i fugleverden.

«Se min kjole» er et essay som sto på trykk i Samtiden i 2010. Det er trykket opp i det siste nummeret av tidsskriftet – et samlenummer med de beste tekstene gjennom Cathrine Sandnes redaktørperiode.

– Den teksten gjør noe med meg, får meg til å se meg selv og andre på nye måter. Det er en egen opplevelse av å være i en kropp i verden, det er inviterende – andre kan delta. Geir har gjennom årene vist en voldsom kreativitet. I år vant han Aschehougprisen, og det er derfor vi er her. Hans tekster har en egen evne til å utvide betydningsrommet, skape tanker, og vise et prosessuelt eksistensielt engasjement.

Forfatterskapet kan deles i tre. I miljøet rundt Vagant, like etter Mørkets munn (debuten) utvides horisonten til selvbiografiske tekster. Som igjen viser klare forbindelser til siste del av forfatterskapet.
Det kommer noen flere titler, og så går det plutselig fem år. Geir er skeptisk til sitt eget forfatterskap. Men den utprøvende stilen er ikke uten autoritet. Han bygger opp et eget etos, et bevegelig, utprøvende og utforskende perspektiv.

En ny fase innledes med Virkelighet og andre essays (1996). På denne tiden var Geir også redaktør for min bok Å lese etter familien, og jeg fikk et glimt at den redaktøren Knausgård beskriver i essayet «Dit ut der fortellingen ikke når» (Samtiden nr. 3, 2013). I løpet av disse årene skriver Geir Gulliksen betydelige diktsamlinger med varig virkning på norsk poesi.

Da Geir gikk fra Tiden forlag til Oktober i 2001, fører det til den største kollektive forflytningen av forfatterskap i norsk historie. Etter noen år er det som forfatterskapet tar sats på ny. Hvis jeg må være meg fra 2006 gir en slags oppsummering av forfatterskapets periode med vekt på poesi. Her er diktene (likhet med essaysamlingen som kommer i 2013) trykt i en rekkefølge kronologisk bakover i tid – starter altså med det nyest publiserte og går bakover i forfatterskapet.
Tjuendedagen innleder en ny fase i forfatterskapet med en strøm av eksistensielt nakne tekster, i romaner, essays og drama. Essayene alene plasserer Geir Gulliksen i toppsjiktet av norske forfattere i perioden.

«Se min kjole» kom samtidig som tv-serien Hjernevask ble vist på NRK. Jeg ser en som kaller seg mann i kjolen. Kjolen er ikke en kjole, men en tekst. En viktig del av tekstens kjole, eller kjolens tekst, om jeg kan si det slik, er en referanse til Ali Smiths roman Jente møter gutt. Ved å bytte om pronomene i hennes tekst får Gulliksen fram hvordan motsetningene mellom kjønnene er flytende, ikke faste. I tillegg er essayet, som mange av Gulliksens essays, fortellende. Teksten forteller om skolegutten Geir som helt fra de første dagene på skolen i 1970 strever med å forholde seg til sekken med feil farge som ligger feilplassert blant guttesekkene. Geir på gjør en ryddejobb på skolen, både den gang og i dag, da han er far til en jente med kort hår – som far kjenner han på omsorgsrollen i en tid der barndommen blir mer og mer preget av sterotype jente – og gutteroller, sier Hverven blant annet.

Olaf Haagensen mener én mulig inngang til Gulliksens seneste romaner kan være å betrakte Tjuendedagen fra 2009 som en overordnet idéroman der det legges fram en tese om sammenhengene mellom de siste 20–25 årenes privatiseringspolitikk og enkeltmenneskets seksuelle utfoldelse, mens Forenkling fra 2010 og Bøyde knær fra 2012 fungerer som mer avgrensede studier innenfor dette rammeverket. Til sammen får vi da kanskje et ennå ikke avsluttet verk om Norge, eller måter å leve på i Norge rundt millenniumskiftet. For noen år siden utga Øyvind Rimbereid en essaysamling med tittelen Hvordan ensomt leve; under lesningen av disse tre Gulliksene-romanene har jeg av og til tenkt at de kunne ha vært gitt fellestittelen Hvordan sammen leve.

Haagensen mener Tjuendedagen (2009) er en ideroman om de siste tjue–tretti årenes privatiserings- og liberaliseringspolitikk, og et sterkt bilde av Norge rundt år 2000. Den viser hvordan konsumsamfunnet dras helt inn i intimsfæren, i samlivet mellom hovedpersonene.
Romanen sporer ideologiskifter i vår nære fortid viser hvordan det motkulturelle, anti-kapitalistiske frigjøringsprosjektet som begynte på 1960-tallet i dag er tatt opp i kapitalismen og fungerer som et slags smøremiddel for den nyliberale logikken som sprer seg til stadig flere områder av samfunnet.
I romanen Forenkling (2011) er samfunnskomponenten mer skjult. Romanen handler om et par som lukker seg helt om sin egen tosomhet i håp om at noe nytt skal oppstå, noe som verden ikke har sett tidligere. Paret driver blant annet et slags språklig motstandsarbeid seg i mellom – de finner opp nye ord og uttrykk for å unnslippe de konvensjonelle talemåtene – og utforsker andre måter å være sammen på som par. I dette kan vi ane noe av det utopiske trykket fra Tjuendedagen.
I Bøyde knær flytter vi oss ut av Norge og middelklassen til Kimana-området i Kenya.. Romanen har to fortellinger. Den ene om en femten år gammel jente som ikke er omskåret. Den andre om en navnløs, norsk jeg-fortellers reise i Kimana-området. Boka springer ut et samarbeid mellom foreningen Digni (tidligere Norsk Misjons Bistandsnemd) og forlaget Aschehoug. Bøyde knær omplanter mange av de spørsmålene om kjønn og seksualitet som vi finner i Tjuendedagen og Forenkling i helt annen jord og insisterer på at det gir mening å diskutere dem på tvers av den avgrunnen som skiller en norsk middelklassevilla fra en hytte på den kenyanske landsbygda.

Margunn Vikingstad konsenterer seg om essaystikken til Geir Gulliksen, og åpner med å fortelle en anekdote om en gang hun intervjuet Ali Smith og Geir Gulliksen skulle introdusere forfatteren: – Da holdt Geir Gulliksen en introdusjon han kalte en prøvende fanfare, jeg fikk et veldig markant bilde av Gulliksen som forfatter og person. Jeg opplevde et utprøvende og åpnende perspektiv mot verden – slik vi finner hos Ali Smith. Det han skriver om På stedet mil gir et godt bilde av Gulliksen både som leser og kritiker. Han er et ideal å strekke seg mot.

Her mener jeg det oppstår en emosjonalitet i teksten som også er symptomatisk for hans egne tekster. Denne avdekker altså seg selv når han beskriver andres tekster. Det er flere forfattere som er beskrevet av Geir Gulliksen. Det er Mona Høvring, Nils Øyvind Haagensen. Vikingstad siterer fra «Om Mona Høvrings roman Venterommet i Atlanteren» (Kan vi gjøre det igjen, 2013).

Dette er en type fortolkning som vil skape dialog, og det er en sterk form som gir en følelse av at det er noe som kommer en i møte, det er plass til lesere. Det er en prosess på gang her. Det handler om gripe verden i språket. Jeg observerer følsomhet og kjølighet – en virksom balanse mellom følsomheten og kjøligheten.

TEH: Nå skifter vi fokuset til det Kritikerlaget har satt som kveldens tema – den androgyne stemmen.
Jeg mener dette handler mer om åpenhet – enn egentlig om kjønn. Hvordan skal vi få denne åpenheten til å virke i en tekst. Ofte opplever jeg tekstene til Geir ikke har bestemt seg på forhånd. Det androgyne kommer til syne på en akutt måte.

Hvis jeg skal sammenlikne Tjuendedagen med noe, er det få andre romaner enn Fløgstads Fyr og Flamme og Solstads roman 1987 som forsøker å favne Norges utvikling over flere tiår i en roman.

OH: Én av de to hovedfortellingene i Tjuendedagen handler om et par som tar en tredje person inn i ekteskapet og opp i ektesengen – et klart grenseoverskridende prosjekt. Når den mannlige hovedpersonen dør mot slutten av romanen, nærmest slått til jorden av forfatteren med en deus ex machina, er det lett å oppfatte dette som en straff for de overskridelsene som han har vært med å begå.

MV: Det er også som om mennesker leter etter en form for utvei, som om de forsøker å vekke seg selv til live gjennom seksualiteten. Man skal ikke underdrive den eksistensielle dimensjonen seksualiteten innbærer.

TEH: Kanskje kan man snakke om en utopisk åpning og en svært brutal slutt. Katastrofen kunne være et bilde av det som skjer i det offentlige.

OH: Det er lett å gjøre skjematiske lesninger av Tjuendedagen. Man kan lese denne moralsk, altså som en kritikk av hvordan den nyliberale næringslivsfilosofien spiser seg inn på stadig nye samfunnsområder, ja helt inn i soverommene våre. Tredjepersonen romanens ektepar tar med seg opp i senga arbeider som næringslivskonsulent. Hvordan skal vi forstå dette – konkurranseutsetter de den ekteskapelige sexen?

MV: Resten er jo klart udogmatisk skildret. De bildene som blir sendt ut utløser jo ingen kriser, det er fint skildret. Og skildringen av dette er fordomsfri. Nesten litt sånn – er dette paradis?

TEH: Jeg er overrasket over at du, Olaf, kategorisk sier at slutten er en dom. Du har jo fortelleren, Liv?

OH: Man kan kanskje lese Liv og den tilbaketrekningen fra samfunnet som hun gjennomfører som en motstandsstrategi.

I salongens del 2 leser Geir Gulliksen innledningsvis fra den nye diktsamlingen Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm. Boka er blitt til fra januar til september 2014, og er et resultat av at han har flyttet til Voldsløkka. Her er det svært mange flere fugler enn han er vant til. Samlingen karakteriseres av voldsom spennvidde og kontraksjon.

Vikingstad sier nå at hun vil bevege seg litt vekk fra fugleperspektivet og over mot familie og omsorgsperspektivet. – Jeg er imponert over evnen til å skildre barn og omsorg. Jeg opplevde et veldig emosjonelt trykk da jeg leste.
GG: Fuglediktene er vel så mye familiedikt egentlig, de handler også om muligheten for flukt, trangen til å skrive noe helt konkret.

TEH: De illustrerer en voldsom skjørhet i relasjonene. Fuglelivet strekker seg fra januar til september. I janaur stifter de familie, og i juni er den borte. Noen av dem har åtte minutters samliv.

MV: Jeg vil gjerne dra dette litt mot det androgyne og ikke minst barn og omsorg … altså hvordan man organiserer sine liv, og mulighetene som ligger i å utfordre det maskuline og feminine når man skildrer omsorg.

GG: Hm … Susanne Christensen har skrevet om diktsamlingen Se på meg nå at diktene er så hetrofile at det knaser mellom tennene. Men det var vel bare fordi at diktene handlet så mye om unger.

TEH: Jeg skrev om Tjuendedagen og flere andre romaner i Bokmagasinet i 2009: «Tenk på barna!» Arild Linneberg og jeg hadde en diskusjon i 1998–99 langs noen lignende spor etter at han skrev Far og barn i moderlandet. Mitt perspektiv har noen ganger vært å se familierelasjoner fra det skadede barnets perspektiv, og det kommer jeg nok til å fortsette med, for det er viktig at noen ivaretar det perspektivet.

OH: Som jeg sa tidligere, så leser jeg nok slutten av romanen, det faktum at den mannlige hovedpersonen blir kjørt i hjel av en av Blodbankens biler, som en straff for de overskridelsene han har begått.

GG: Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene, men det er det som er problemet. I kortversjonen har de frihet i sine liv, i seksualiteten. Straffes de, betyr det at de ikke skulle ha gjort det?

Men i blodbanken skulle man tidligere krysse av for mange ting, bl.a. om du har hatt sex med menn, Han krysser jo nei. Fortelleren utvikles. Han lever med en plan om selvmord – muligheten for å dø. Så skriver jeg om overskridelse, og knytter an til ulike tema for overskridelse. Den ultimate overskridelse er jo døden.

OH: En løsning ville kanskje være at de dro hjem til villaen og fortsatte samlivet?

GG: Det blir jo veldig glatt. Men det hadde vært en grei måte å få han ut av romanen på, men det ville skapt andre problem …

TEH: Men det er vel en estetikk du forsvarer her?

GG: Det er ikke et prestisjetap for meg å si at det kunne vært annerledes.

TEH: Det er noe viktig i tittelen til Øyvind Rimbereid: Hvorfor ensomt leve? Man kunne jo spørre: Hvorfor sammen leve?

GG: Det relasjonelle er jeg veldig opptatt av, det er mange forfattere som har betydd mye. Det er Gunnar Ekeløf, Gøran Sonnevi, Marguerite Duras, Witold Gombrowitch.

Gulliksen leser fra essaysamlingen Kan vi gjøre det igjen om det relasjonelle. Mennesker skapes av andre mennesker. – Gombrowich har vært veldig viktig for meg fordi han skriver litteratur som ikke ligner litteratur, en skriving der han prøver å bli til gjennom det han skriver. Kan legge seg i det konvensjonelle og beskrive seg som verdens som verdens største forfatter.

Han er opptatt av det han forsøker å bli til, og hva det gjør med han, han forsøker å slippe unna det konvensjonelle. Han beveger seg langt inn i det relasjonelle, hvordan vi blir til fra øyeblikk til øyeblikk – sammen med andre. Det å orientere seg mot unge gutter blir en måte å slippe unna det konvensjonelle. Som om det er mulig å skrive slik at det er sant eller uttømmende. Merkelig at vi fortsatt gjør det …

TEH: Gøran Sonnevi. Når jeg leser han, opplever jeg at han skriver helt realistisk. Vi får blant annet vite mye om hans forhold til Tunstrøm.

GG: Ja, ja … at han har noen venner og litt sånn – joda, men ikke noe utgravende. Ta Marguerite Düras – vi tror vi får en poetisk tekst – en dokumentarroman, men det er det ikke. Det er mange utgaver av den samme historien, mange historier om det samme.

TEH: Det presses langt i retningen av at det må være så mye i nærheten av deg som mulig.

GG: Jeg prøver å skrive det som ikke lar seg skrive – det som ikke er skrevet før. Ofte prøver jeg også å beskrive det som ikke er mulig å skrive. Å gå forbi de kjente formene for dramaturgi. Det er så mye som ser ut som sant som ikke er det…

MV: Vi vet jo at mye er sant, og at tekster er prosessuelle.

GG. Som Ali Smith. Hun er på en måte for stor for virkeligheten.

GG: Ingunn Økland mener at forfattere hinter om personlige opplevelser. Men når romanen skal forsvares, trekker de seg, skriver hun. Det vitner i verste fall om en forbløffende mangel på innsikt i hva en roman er, hva skriving er. Hver gang du skriver om noe som har skjedd, skjer det en transformasjon som innebærer at det må forstås ut fra den sammenhengen det blir lest i. Alt som blir skrevet, skrives ut fra noe som har hendt. Alle vet jo det.

TEH: Selv om det ikke er helt identisk, så er dette er en parallell til det Fløgstad opplever. Han er i mange situasjoner blitt utsatt for kritkk på grunn av at han skriver om virkelige hendelser – vår nære historie i romans form.

Jeg vender tilbake til 1996 og virkelighet-essayet. Det har vært debatt om det. Hvordan ser du på det nå?

GG: Da jeg skrev det, var jeg skilt og hadde et ganske lite barn. Det var som om jeg skrev frem at jeg hadde et barn jeg også – barnet var ikke hos meg … beskrivelsene var viktige. Essayet mente jeg var dårlig før. Jeg har ombestemt meg. Jeg ser et behov for virkelighet i litteraturen. Virkelighetseffekten.

TEH: Det er vel verdt å tenke over at dette var akutt allrede i 1996.

GG: Det har jo alltid vært det i litteraturen. Vi kan like gjerne snakke om Truman Capote. Det er mer enn en bevegelse.

TEH: Det er en viktig funksjon av din essaystikk at den blir tatt opp igjen…

Fra salen: Alf van der Hagen: Dette er jo bare smisk. Dette er en kritikersalong. Er det ingen kritiske røster her?

OH: Jeg har mest sans for de tidlige, mer tradisjonelle litterære essayene der Gulliksen skriver om bøker eller forfatterskap. I de nyeste og mer personlige essayene synes jeg det kan bli litt for trangt. Når det er så mye Geir Gulliksen der blir det vanskelig, i hvert fall for meg, å finne meg til rette som leser.

GG: Jeg kan forstå det synspunktet. Jeg er ikke nødvendigvis enig, men jeg forstår det.

MV: Jeg synes du er en god leser av litteratur. Av og til kan du være for mye empatisk leser, jeg savner kritikk. At du sier at dette ikke fungerer. Det kommer ikke så godt til syne. Det er mye prosessuelt og utprøvende. Samtidig er det dette som gjør at tekstene dine fungerer, at de både er utprøvende, at det er en følelsedimensjon, men at det også er kjølighet. Bøyde knær kan ha problematiske sider. Det er ikke slik i Tjuendedagen.

TEH: Geir har jo blitt tildelt Aschehougprisen av en grunn. Kritikk betyr å skjelne. Der viktig å si om det dårlige at det er dårlig og om det gode at det er godt. Det siste er oppdraget til oss her i kveld …

OH: Som min siste bemerkning kunne jeg godt tenke meg å pitche en masteroppgaveidé om Bøyde knær. Gulliksen har i et intervju med Vagant nevnt antropologen Marianne Gullestads arbeider om det norske som viktige for ham. Den siste boka Gullestad skrev, Misjonsbilder (2007), dreier seg om norsk misjonsvirksomhet, eller mer spesifikt: hvordan misjonærenes bilder og fortellinger fra Afrika har vært med å forme nordmenns forestillinger om dette kontinentet. Norge er det landet i verden som har sendt ut flest misjonærer i forhold til folketallet, og misjonsorganisasjonenes publikasjoner hadde store opplag i en tid da utenriksdekningen i norske aviser var ganske sparsom. Jeg mener det ville vært interessant å lese Bøyde knær med dette som et historisk bakteppe. Hva slags Afrika-bilder er det den ikke-kristne fortelleren i Bøyde knær – han som ikke kjenner noen annen kirke enn den han finner i en annen kropp – bringer til norske lesere?

GG: Jeg sa ja til et tilbud fra Aschehoug og den kristne organisasjonen Digni om å reise til Kenya for å skrive en skjønnlitterær bok om det etterpå. Jeg var midt i en roman og så rotet jeg til skrivingen av den fordi jeg sa ja til dette tilbudet. Men det ga meg mulighet til å skrive noe jeg ellers ikke ville vært i stand til å skrive.

TEH: Nå skal vi slutte, Geir skal lese fra Trostediktet som er svar på en utfordring fra Alf Kjetil Walgermo i Vårt land. Han har utgitt en antologi med Bibeltekster, og det er mange forfattere som beskjeftiger seg med Bibelen som litterær tekst.

Salongen avslutter med at Geir Gulliksen leser.