Referat fra kritikersalongen «Peder Balke Romantiker eller modernist?»

Tema for Kritikersalongen var resepsjonen av Peder Balkes kunstnerskap i samtiden og i ettertiden. Spørsmål som ble drøftet var om Balke var en romantiker eller en tidlig modernist? Etter den store utstillingen ved National Gallery er Balke skrevet inn i verdenskunstens historie; spørsmålet er hvordan vi tar norsk kunst videre etter dette.

Salongen åpnet med at Dag Solhjell presenterte seg selv og sin spesielle tilknytning til Tromsø. Deretter presenterte Sohjell den ene av paneldeltakerne, dr.philos Marit Ingeborg Lange og han vektla at hun er en kunsthistoriker av det grundige slaget. Marit Lange ga deretter publikum en interessant og detaljert innføring i resepsjonen av Balke slik den fortonet seg fra og med 1833 da en anonym innsender til Morgenbladet etterlyste omtaler av Balke. Den anonyme innsenderen var ingen kritiker, men forteller om Balkes biografi, hans utdannelse og hans reiser. Balke hadde i 1836 en utstilling i Christiania Kunstforening. Senere stilte Balke ut under det som ble nevnt som “Børsdagene” i 1835, 36 og 37. Kritikken i den private sfære var i 1840-50-årene uhyre viktig. I 1840-årene anmeldte kritikeren Emil Tidemand Balkes bilder i Morgenbladet og disse ble regelrett sablet ned. Marit Lange kunne fortelle at Tidemand levnet Balke liten ære og om “Vardøhus festning” uttrykte han, blant annet, at Balke ikke ga uttrykk for noen storartet poetisk oppfatning. Tidemand var av den oppfatning at Balke burde komme seg til Düsseldorf hvor de store malerne oppholdt seg, men Balke foretrakk Dresden. Mange engasjerte seg i samtalen om hvor Balke burde reise. Etter hvert selger Balke bilder til kongen av Preussen og i tysk presse skrev kunsthistorikere med tyngde at Balkes landskaper var skissemessig friske, uvanlige og at virtuositeten var gitt stort spillerom. I Deutsche Kunstblatt presenteres Balke som en som er på linje med tidens trend. Balke beskrives som en moderne maler slik som Turner og de franske senromantiske malerne.
I Norge ble de gode kritikkene fra Tyskland liggende et helt år i Morgenbladets reaksjon før de gode omtalene ble videreformidlet.
Marit Lange snakket videre om Balkeresepsjonen rundt 1914 ved feiringen av 100- årsjubileet for grunnloven. I en jubileumsutstilling ble Mathias Stoltenberg, Lars Hertervig og Peder Balke vist. De to førstnevnte ble hauset opp på hvert sitt vis, mens Balke, som ikke hadde vært vist i Norge siden 1848, kjente man ikke lenger så godt til og han fikk i sammenhengen ingen inngående omtale av sitt kunstnerskap. Først i 1923 fikk Balke sitt gjennombrudd ved en utstilling på Blomqvist i Oslo.
Direktør for Nordnorsk Kunstmuseum, Knut Ljøgodt, kom etter hvert på banen og fortalte litt om hvorfor Balke noen ganger blir presentert som romantiker, noen ganger som en forløper for modernismen. Sistnevnte vurdering har blitt løftet frem og understreket av kunsthistorikere i London, kunne Ljøgodt opplyse om.
Etter krigen, i 1954 ble Balke presentert med en stor minneutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. Da kom det også en lengre artikkel i fagtidsskriftet Kunst&Kultur om Balke. I 1994 ble 26 bilder tatt opp fra magasinene i Louvre og en del av Balkes produksjon fikk sin faste plass i Louvre.
En liten gruppe rundt omkring i verden har vært interessert i Peder Balkes kunstnerskap og særlig trekkes samleren Asbjørn Lunde frem. Lunde har siden 1960 tallet samlet på Balke.
I samtalen ble det uttrykket skuffelse over norske kunstkritikere som heller valgte å dra til London for å se den store Balkeutstillingen i National Gallery i stedet for å se utstillingen da den ble vist i Nordnorsk Kunstmuseum. Først da Balke ble rost i mediene i utlandet begynte de norske kritikerne å interessere seg for Balke. Det ble mer enn antydet noe om at en kunstner må bli vurdert som stor i utlandet før norske kritikere tør å mene at en kunstner er stor. Knut Ljøgodt og Marit Ingeborg Lange har sammen løftet Balke frem på den internasjonale arenaen og ambisjonen har vært å skrive Balke inn i verdenskunsten. Det er nå gjort og Ljøgodt kunne begeistret fortelle om at maleriet “Nordkapp” er deponert i Metropolitan, New York, i 2 år og hvem vet hva som kommer ut av dette.
Dag Solhjell oppfordret til en videre diskusjon om Balke var å regne for en tidlig modernist eller romantiker, men mye av tiden var allerede gått.
Balke og Turner var barn av samme tid, påpekte Lange. Balke ble forøvrig aldri fullt ut akseptert i sin tid. Også ved utstillingen i 1954 visst man ikke helt hva man skulle si om Balke, hvordan han skulle kategoriseres.
Panelet var enige om at suksessen som er oppnådd ved Balke-promoteringen nå fremover burde brukes strategisk i arbeidet med å fremme også andre betydningsfulle norske kunstnere. Det var enighet om at Lars Hertervig i så måte var å regne for en god kandidat. Avslutningsvis ble det nevnt at det burde arbeides for å få til et tettere samarbeid mellom norske kunstinstitusjoner.

Kritikersalongen ble arrangert i samarbeid mellom Norsk Kritikerlag og Nordnorsk Kunstmuseum med støtte fra Fritt Ord og Norsk kulturråd.

referent: Mona Gjessing