Referat fra salongen: «Kjønn og kritikk»

«Som å holde tilbake havet med en kost»

Referat fra Kritikersalong 16. oktober 2014: Kjønn og kritikk

Hvorfor er det så ofte sånn at menn anmelder menn? Hva har forfatterens kjønn å si for hvordan verket mottas? Og skriver menn og kvinner kritikk – eller litteratur – på ulik måte? Kritikerlaget inviterte 16. oktober til debatt om hvilke føringer kritikerens og forfatterens kjønn legger på litteraturkritikken. 

I panelet denne kvelden satt Bokmagasinets redaktør Karin Haugen, Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen og Karianne Bjellås Gilje, som blant annet er spaltist i Aftenposten og tidligere har vært redaktør i Prosa. NRKs Anne Cathrine Straume var ordstyrer. Kverneland på Litteraturhuset var for anledningen fullsatt – og det hadde til og med dukket opp et knippe menn.

---

Straume innleder med å vise til at selv om vi stadig snakker om at det er flest menn som skriver kritikk, består medlemsmassen i Kritikerlagets litteraturseksjon faktisk av 101 menn og 99 kvinner. Men mennene høres kanskje bedre – hvorfor er det sånn?

Haugen: Vi må huske at det finnes mange profesjonelle, kvinnelige kritikere som skriver på prominente plasser – som Økland, Farsethås, Nilsen, Hedemann Hjorth Krøger, Christensen, Mollerin, Bekeng. Så det ser ganske robust ut, men er det likevel ikke. Vi gjorde en ubehagelig opptelling i Bokmagasinet i våres, der vi telte over hvem som skrev anmeldelsene hos oss. Tallene var nedslående, i 2013 ble 246 anmeldelser skrevet av menn og 124 av kvinner – det vil si to tredeler menn. Og det var en forbedring fra året før. Det er en trøst at vi har en overvekt av kvinner som skriver på essayplass, og at vi er i båt med en rekke av de største amerikanske tidsskriftene. Men det er et paradoks at selv om man har kvinner på prominent plass, får man likevel et så skjevt utslag. Ting få feil konsistens hvis det blir for mannstungt.

Straume: Bernhard, hva slags inntrykk har du?

Ellefsen: Det er ikke mitt inntrykk. Det er en forskjell på kvantitativ og kvalitativ måling, vi kan nevne at landets mest betydelige redaksjoner har kvinnelige kulturredaktører. Følelsen min er at det er balansert, for ikke å si at det er flere tydelige kvinner kvalitativt sett. Men mitt inntrykk er at på sakprosafeltet ser det annerledes ut – der er det betydelig mer mannsdominert. Der er sikkert lesergruppa mer mannsdominert og.

Straume: Da Tore Rem skrev biografi om Bjørneboe, sa han at den ikke ble anmeldt av en eneste kvinne.

Gilje: Det skjer hele tida. På sakprosa må man ha sakkunnskap om emnet, så man velger anmeldere etter emne. Da jeg var redaktør i Prosa, gjorde jeg det bevisst slik at jeg ikke hadde hovedkritikere, men prøvde få inn folk ut fra temaer. Det var mer jobb med tekster fra uerfarne skribenter og fra fagfolk på ulike felter, men jeg synes det åpnet opp og gjorde det lettere for både menn og kvinner å hive seg utpå. Det førte til en veldig jevn kjønnsfordeling i Prosa i de fem årene. Jeg vil si en ting om Bernhards inntrykk – det er mange kvinnelige kritikere, det har vært en bra utvikling i forhold til flerstemmighet i offentligheten. Samtalen vi har nå, kommer opp med jevne mellomrom, sist i forbindelse med Brit Bildøens Litterær salong og Unn Conradi Andersens Har vi henne nå? Sånne bøker fører til bevissthet, og det er veldig bra, det har skjedd noe. Det er ikke et sorgens kapittel.

Straume: I NRK har man et kvinnearkiv, for å finne kvinner som er villige til å tale. Vi sliter med å få kvinner til å mene noe – hvorfor er det sånn?

Gilje: Dette kan spore av, for det er et tema i seg selv. Kvinner sier nei. Målet i Prosa var større flerstemmighet – alle sa det ikke ville gå, men det gikk. Det handler om bevisste holdninger i redaksjonen. Du må jobbe litt annerledes eller litt mer, overbevise den du ringer. Jeg synes vi har kommet litt lenger, det er flere kvinner i offentlige roller i samfunnet. Mye av det handler om at kvinner tradisjonelt sett har følt at de må representere sitt kjønn – være en kvinnelig kommentator eller kritiker. Når det blir flere kvinner på hvert felt, er det ikke så presserende å være representant for sitt kjønn.

Haugen: Det er et interessant spørsmål hvem som skriver hva og hvordan de skriver det. Mannen blir den glade generalist, kvinnen den forsiktige spesialist. Det er på sakprosafeltet det er mest å gå på – store, tunge verk anmeldes av store, tunge menn – det er et konsekvent mønster det er vanskelig å bryte i praksis.

Gilje: Min erfaring der er at det handler en del om timing. Å spørre kvinner i god tid, var en av mine metoder. Kvinner utsettes for et krysspress på alle fronter, det er mange ting vi ikke er likestilte på. Kanskje det slår ut i kvinners vilje og evne til å si ja og hive seg rundt. Min erfaring er at spør man i god tid, svarer utrolig mange ja.

Ellefsen: Det er lettere i et tidsskrift enn i en avis. Jeg vil si noe til dette med at man ikke vil ha rollen som kvinnelig kritiker. Når jeg tenker på hva som mangler i litteraturkritikken fra et kjønnsperspektiv, er det faktisk en tydelig feministisk kritikk. En sofistikert måte å skrive på i egenskap av å være kvinne. Vi har ikke en tydelig tradisjon for feministisk litteraturkritikk slik vi ser i andre land, det er en mangel og det har negative effekter for feltet. I Sverige har man en tydelig bevegelse av feministisk fundert litteraturkritikk – det skolerer resten av korpset i ideologisk tenkning, og det er det heller ikke mye av i norsk litteraturkritikk. Christensen har en type feministisk inngang som er mye friere og åpnere, som unndrar seg den typen ideologiske mønstre, det er noe tungt og hardhendt med ideologikritikk som hun unndrar seg, så hun fyller ikke helt den rollen. Guddal i Vagant er en ideologikritisk lesning. Men dette er min mangelerklæring når det kommer til et kjønnsperspektiv på norsk kritikk.

Gilje: Det kan man adressere til de mannlige kritikerne og – det er noe begge kjønn kan ta inn over seg.

Haugen: Jeg savner kvinner som skriver kommentarer og analyser. Her nærmer vi oss sakprosaproblemet igjen – det tar tid, krever pleie, skribenten må føle seg trygg.

Straume: I den voksende sjangeren bokblogging er kvinner i flertall. Er det en generalisering å si at mens mannlige kritikere retter seg mot akademiske mottakere, er kvinnen i denne andre sfæren?

Gilje: Jeg blir sint på problemstillingen. Man kan ikke sette skolerte litteraturkritikere opp mot blogging.

Ellefsen: Det stilles andre krav til et redigert medium. Blogging er hardt kjønnet, men dens interesser overlapper forbløffende lite med kritikken. Bokblogging har ingenting med litteraturkritikk å gjøre.

Haugen: I et voksende marked for kvinner som skriver optimistisk om bøker, er det viktig å holde fast ved den kritiske teksten.

Straume: En annen tese er den at kvinner leser menn, og menn leser menn.

Gilje: Det henger mer sammen med mottakelsen og plassen i offentligheten, enn litteraturkritikken. De som omtales mest, er menns forfatterskap. Jeg vil trekke fram noe Agnes Ravatn sa da Bildøen utga Litterær salong, hvor hun anbefaler kvinner. Agnes sa hun hadde trodd hun leste cirka like mye menn og kvinner, men oppdaget at bokhylla var fylt av 90 prosent menn. Hun begynte å legge merke til omtale av eget forfatterskap, og det var kvinner som skrev om henne. Igjen handler det om bevisstgjøring.

Haugen: Jeg er enig og uenig i at menn leser menn og omvendt. Min erfaring er at mennene er interesserte i alt og nysgjerrige på unge, kvinnelige forfatterskap, men det er på de tunge bøkene utslagene kommer. Store, mannlige sakprosabøker. Slagstad, Rem, Fløgstad, Solstad. Det er et verdihierarki – det er prestisje å anmelde dem – jeg tror vi er nødt til å tenke at verdivurderingene i kulturen internaliseres av kritikerne.

Straume: Hvis en mann sier han vil ha den boka, får han den da? Hvordan foregår det?

Ellefsen: Det er ikke håndsopprekning. Det er redaksjonelle vurderinger, og man prøver å overraske heller enn å bekrefte med valgene sine. En litteraturdekning handler om mye mer enn kjønn: om det overraskende møtet mellom kritiker og tekst. Redaktøren er selv en kritiker når hun redigerer. Det er det som kjennetegner en god publikasjon.

Haugen: Det har blitt gjort noen stunts. Expressen bestemte seg for at alle mannlige forfattere skulle anmeldes av kvinner, og omvendt, i en måned. Eno brukte bare kvinnelige skribenter i et nummer. Det er interessevekkende og bevisstgjørende. Men det tunge, lange, seige arbeidet må nedlegges for å endre strukturer. Vi skal starte en kritikerskole i Bokmagasinet, med faste kritikere og folk utenfra, med faglige samlinger, mentorer. Jeg tror man må skape trygge plasser hvor man kan ta vare på kritikken, for å snu disse tunge strukturene.

Straume: Kritikeren har definisjonsmakt. Tom Egil Hverven skrev i 2006 om universalismen, han etterlyste og savnet en litteratur som var vesentlig og viktig, som ikke gikk i det intime og partikulære. Han sa det ikke slik, men det ble oppfattet som om han sa at kvinner skriver smått og menn stort. Hvordan skal vi tolke det at Fosse gjerne sees som en universell forfatter mens Ørstavik og Marstein ansees som å skrive om intime, private ting?

Gilje: Debatten kom opp igjen i Morgenbladet nylig, hvor en mannlig lege var kritisk og skrev at det var overdreven oppmerksomhet rundt Ørstavik, som bare skrev om det intime. Han fikk et godt svar av Marta Breen i Dagsavisen,
Det finnes en stor variasjon i temaene kvinner tar opp i litteraturen, men det oppfattes annerledes om en mann eler kvinne skriver om det å sette på kaffetrakteren. Breen telte på om det var sant at Ørstavik fikk påfallende mye oppmerksomhet. Ørstavik kom på 20. plass av de mest omtalte forfatterne, mellom Hovland og Gulliksen – og Breen spør om vi har fått Gulliksen-overdose hittil? Når det er en del omtale av en kvinne, kan man raskere føle at det er overdose. Jeg opplevde det i Prosa – da jeg hadde 50/50 fordeling sa mange at Prosa hadde blitt et feministisk tidsskrift med bare kvinner.

Ellefsen: Breen bruker et sitat av Ørstavik, om at hvorfor skal det være en merkelapp på mine bøker, mens menn ikke må forholde seg til det å være menn. Ørstaviks romaner har en fornyet interesse for det forpulte kjønnet, og hun er ubestridelig god. Hun er en strålende forfatter. Ørstavik og Vigdis Hjorth er interessante eksempler resepsjonshistorisk. Man kan lansere en teori om at når menn begynner å skrive på en måte, og kvinner gjør det siden, da går det bra. Jeg vendte tilbake til Hjorths tidlige romaner, tidligere tenkte jeg de var rare, men nå ser jeg at hun har gjort det samme stadig. Inderligheten som finnes i Hjorths Fransk åpning, finnes i et utall av romanene hennes. Var det sånn at først da menn begynte å skrive på den måten, ble det godt? Eller er det større og mer alminnelige ting på spill? Det kan bli konspiratorisk å kjønne konjunktursvingningen. Man kan finne andre plausible forklaringer. For meg står både Hjorth og Ørstavik som innflytelsesrike forfattere, ikke forfattere som var oversett på 90-tallet og som nå er restituert.

Straume: Når det gjelder identifikasjon med romanfigurer og deres erfaringer, om en mannlig kritiker skal skrive om og tolke kvinnelige erfaringer, er man da så politisk korrekt at man ikke tør å si at «dette er en kvinnelig erfaring»?

Haugen: Det an hende man er tilbakeholden med å kjønne egne tekster. Men jeg tror vi påvirkes av hvordan vi vokser opp og klassen vi tilhører – hvorfor skulle ikke kjønn påvirke oss også?

Ellefsen: Spørsmålet om det finnes en universell litteratur står for meg som et problem avledet av noe annet. God litteratur er universell. Når vi klarer å diskutere Hjorth i full bredde, er hun en av de mest genuine, universelle forfatterskapene. Det finnes nesten ingen Solstad-tradisjon i norsk litteratur, om den finnes utgjøres den av Hjorth alene. Hun er den som i størst grad strekker ut det sosialdemokratiske Norge i kjølvannet av Solstad. Og så blir hun tilsidesatt som «kvinnelig»? Det er god litteratur med en enorm kontaktflate med samtiden, og da er den universell.

Gilje: Vi er tilbake til den større resepsjonen – hvordan hvilke forfattere skal bli stående. Siden vi er på Kritikersalong kan vi si noe om Kritikerprisen som laget selv gir. I sin bok skrev Bildøen om Kritikerprisens mannsdominans – de siste ti årene hadde bare en kvinnelig forfattere fått den. Men etter debatten rundt Bildøen og Andersens bok, ble det i både 2010, 2011 og 2012 valgt kvinnelige vinnere av prisen.

Straume: Jeg satt i et utvalg om den prisen. Vi snakket om det at menn som oftest fikk prisen, og ble enige om at det ikke skulle være noen kvotering whatsoever når det gjaldt menn og kvinner. Så hva skal man gjøre, skal man gjøre noe?

Ellefsen: Jeg tror priser er massivt overvurdert. Men kanoniseringens veier er uransakelige. Det med priser og kvotering er et uløselig dilemma. Kritikken krever åpenhet om egne forutsetninger og bevissthet om sitt ståsted og så videre, men man kan ikke regulere seg til flere kvinner i kanon.

Gilje: Man kan ta reelle dypdykk i forfatterskap, som de du er inne på. Man må være bevisst hvordan den litterære offentligheten har fungert, og diskutere hvordan vi vil den skal fungere. Vi blir så lei av å snakke om at vi må ha flere kvinnelige kritikere og forfattere, men vi kan snu på det og heller si at vi må ha litt færre menn, litt lavere mannsandel, redusere mannskvoten. Vi blir så lei av å høre ordet kvinne hele tiden.

Straume: Svenska Akademien har gitt priser til flere kvinner de siste årene.

Haugen: Og Horace Engdahl snakket i sin tid om hvordan kona Ebba Witt-Brattström gjorde ham til en bedre leser. Jeg vil gjerne kvotere menn inn i publikum på Litteraturhuset. Det er rørende hvor mange som går på arrangementer, men det er i overveldende grad kvinner. De kjøper flest bøker, går på arrangementer, de er ryggraden i det litterære livet der ute. Men i det kulturelle hierarkiet er det kvinnelige publikummet ikke engang på skalaen. Vi må være ærlige på hvilke verdier som tillegges økosystemet i litteraturen.
Angående kanonisering tenker jeg: Kvalitet først. Men det dreier seg om å justere skjevheten som er påført oss av de store strukturene.

Ellefsen: Men kan vi peke på tydelige eksempler på at kvinnelige forfattere blir oversett? For meg virker det nesten umulig å bli oversett.

Straume: Diskusjonen kan gjentas og gjentas, og den underbygger seg selv når vi har fokus på det. Det er mange andre ting som spiller inn også. Men man kan ikke se bort fra det heller. Tror dere vi sitter her om fem år?

Ellefsen: Ja, selvfølgelig.

Gilje: Ja, det må diskuteres.

Haugen: Vi har vært flinke til å nyansere her, men jeg vil holde fast ved den konkrete erfaringen med å forsøke å få kvinner til å være aktive. Det konstante mønsteret er at i det øyeblikket du ikke tenker på det, blir det mannsdominans. Det er som å holde tilbake havet med en kost. Det forteller oss at vi må fortsette å jobbe med det.

Referent: Silje Bekeng