Referat: Har kritikeren etisk berøringsangst?

Kritikersalong «Har kritikeren etisk berøringsangst?» ble arrangert mandag 18.11.2019, Litteraturhuset (Kverneland)

I panelet satt:
Cathrine Sandnes, journalist, redaktør, spaltist og forfatter. Avtroppende redaksjonssjef for sakprosa i Gyldendal. Påtroppende sjefsredaktør for sakprosa i Kagge forlag.
Trygve Riiser Gundersen, litteraturviter, forfatter og litteraturkritiker i Klassekampen. Sakprosaredaktør i forlaget Press.
Karin Haugen, litteraturviter og redaktør for Bokmagasinet, Klassekampen (nå i permisjon)
Ordstyrer var Cathrine Krøger, litteraturkritiker i Dagbladet, og kåret til Årets litteraturkritiker 2019 av Kritikerlaget.

Salongen var støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.
Referent: Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy (AU, Kritikerlagets litteraturseksjon)

CK starter med å presentere salongen, og paneldeltagerne.

CK: Vi åpner med at alle sier noe om tematikken. Skal vi begynne med KH?

KH: Ja, jeg trenger ikke bygge opp en suspens, jeg synes det er helt selvsagt at kritikeren går inn med etiske vurderinger, og det er det bra om kritikeren gjør det. Men når det er sagt, så vil jeg nevne noen eksempler som synes er ganske tankevekkende når det gjelder hva slags kritikk, og hvordan man «framer» kritikken sin.

I Bokmagasinet har vi en spalte som heter «Nordisk råd», og der skrev Sirpa Kähkönen for noen uker siden om en biografi som hadde blitt lansert i Finland om en kjent artist. Den var skrevet av en etablert og kjent forfatter, og den boka inneholdt for mye, mente mange, av denne artistens seksuelle eskapader fra 60- og 70-tallet, og dette var beskrevet på en gammelmodig måte. Dette var vakt mye oppstandelse, og slik hun ser det, så handler det om at en gammel forståelse av seksualitet møter en ny tidsalder. Det som er interessant er at noen mener boka ikke har noen som helst verdi, at den er «skitten». Kähkönen skrev at det på sosiale medier har blitt ytret nærmest vikorianske synspunkt.

Det andre eksemplet er Ian Buruma, som var redaktør i New York Review of Books, og som var en av de som måtte gå, i kjølvannet av metoo-saken, men ikke på grunn av anklager om egne overgrep, men fordi han publiserte artikler av noen som hadde begått overgrep. Han har i ettertid skrevet i et essay at han har gjort noen store redaksjonelle feil når det gjelder kvalitetskontrollen av artiklene, men jeg synes likevel det føyer seg inn et tankevekkende bilde, at han måtte gå av.

Jeg har også nettopp lest Kåren Lundens kvinnehistoriske essays. Han er en viktig historiker, men han har et kvinnesyn som nesten ikke er til å tro. Han skriver f.eks. at mannen egner seg til å se, mens kvinnen egner seg til å bli sett, og man derfor kan spørre seg om ikke mannen egner seg best til å være forsker. Det er den ene uhyrligheten etter den andre. Så er spørsmålet: Hva gjør du da? Avviser boka, leser videre? Erklærer du han som irrelevant? Eller klarer du å se at boka også inneholder mye historisk viktig kunnskap? Her mener jeg det er viktig at vi er på «team kunnskap», og erkjenner at han har mye å lære oss. Men i dag er ikke stemninga slik. Det som skjer at folk blir stempla som «persona non grata», og det foregår no-plattforming av akademiske skikkelser som f.eks. Germaine Greer og Camilla Paglia. De er begge to tenkere som jeg synes sier ekstremt problematiske ting, men som har verk og tanker som er viktige. Så det som bekymrer meg er ikke mangelen på sterke meninger og synspunkt, men kvaliteten på kritikken. Hele medievirkeligheten er mer og mer fragmentert, og det som forer sosiale medier er sterke følelser, det er det som gjør at folk kommenterer. Vi mangler ikke en soundbite i dax18, men tenking og lesing.

TRG: Jeg er invitert hit som et tohodet troll, kritiker og forlegger. Som forlegger har jeg ment at blir feil å ha plakat som regulerer de etiske problemstillingene, for det å gi ut bøker er å jobbe med enkeltverk, og bøker bør ikke standardiseres slik som pressens artikler. Vi må forholde oss til bok til bok, sjanger til sjanger. Det er på et vis å frita seg selv fra etiske problemstillinger utad, å innta en privilegert posisjon, som jeg skjønner at journalister kan bli provoserte av, de plages jo av tilsvarsrett og slike ting hele tiden.

Vi må tenke at det er systemet som reflekterer rundt hver utgivelse, og der er kritikeren sentral. Så mitt svar på inngangsspørsmålet er JA. Så vil jeg si at vi har et strukturelt problem, for kritikken har svekka kår og vi mangler en arena for å reflektere rundt bøker. Dette er det jo mange som snakker om nå for tiden.

Jeg vokste opp som litteraturviter på 80- og 90-tallet, da etiske problemstillinger var satt til side, for det var et strengt fokus på teksten aleine. Den forståelsen prega feltet lenge, og den er brutt nå. Og selv om Aftenpostens debatt om virkelighetslitteratur er idiotisk, så synes jeg det er bra at vi kan snakke om disse greiene. Som kritiker vil jeg gjerne ha en debatt om hva det vil si å lese etisk. Det handler ikke kun om metoo, plagering osv., men det handler om boken lever opp til sin karakter som verk. Om den er flerstemmig, om den utvider språket osv. Ikke minst handler det om hvordan de etiske problemstillingene gis en form. Det virker på meg som om vi har et lavt refleksjonsnivå her. Kanskje det er fordi vi har denne nære historien om å lese teksten kun som tekst. Så ja, vi bør lese etisk, spørsmålet er hvordan vi bør gjøre det.

CS: Da jeg var kulturredaktør i forrige årtusen, så husker jeg at sakprosa var det aller vanskeligste å få kritikere til. Det handler om at du må velge: Vil du ha en ekspert, eller en leser? Det er vanskelig å finne en som har ekspertise og som kan formidle bredt. Man må finne et minste felles multiplum, noen som er allsidige nok.

Jeg synes som forlegger at det av og til blir litt uredelig i kritikken, om man ikke gjør rede for sitt eget ståsted, f.eks. om vedkommende har vært aktør i debatten. Et veldig tydelig eks. var Bjarte Brulands anmeldelse av Marte Michelets bok i fjor (Hva visste hjemmefronten). Det står nederst i anmeldelsen at hennes bok har noen kritiske merknader til hans bok. Jeg ble veldig overrasket over at han ble satt til å anmelde denne boka, og at anmeldelsen ikke i større grad reflekterte denne uenigheten. Dette burde jo vært en kronikk, tenkte jeg, der man går direkte til verks, når det gjelder uenigheten. Og jeg tenker dette om mange felt. F.eks. om man er en sykepleier som anmelder alternativlitteratur. Så dette er interessant å se når man står på andre siden av bordet, som forlegger.

Til spørsmålet om man bør vektlegge etikken i lesingen, så tenker jeg at ja, selvfølgelig. Hvis det er noe i etikken i boka som blir forstyrrende i lesingen din, så er det klart at det blir interessant. Da trenger vi en diskusjon rundt dette, men i invitasjonsteksten hit så kan man nesten få inntrykk av at man bør innføre dette som et imperativ i anmeldelsene, og det synes jeg ikke. Bøker er så ulike, så det vil være ulike ting man vektlegger i anmeldelsene.

CK: Dette er jo interessant for deg, KH, som sender ut bøker til kritikere. Skal du sende ut til en ekspert, eller skal du sende ut til en som kanskje skriver mer tilgjengelig om temaet?

KH: Ja, det er et kjempestort dilemma, å finne de riktige kritikerne. Sakprosaen er dessuten så kjønna i kritikken. Mannlige kritikere store, tunge verk, typisk biografier og bøker om krigen, mens kvinnelige kritikere velger andre typer bøker. Jeg synes det er sjenant og for dårlig at vi har det sånn.

Problemet med å velge en ekspertkritiker er at språket ofte forsvinner i lesinga. En ting er at man er aktør, og Bruland-eks var ekstremt, men det er typisk for ekspertkritikere at de bringer inn sine interesser, kritikken blir en arena da man skal spile ut feidene i fagfeltet. Samtidig så er det jo fantastisk at det finnes eksperter, og man må kunne bruke disse. Men for å bøte på ekspertkritikerproblematikken, så må man ha noen sakprosakritikere som føler seg trygge på å ta mange typer bøker.

En tekst jeg vil trekke fra som tenkende og åpnende rundt Haddy N’jies bok – en bok man åpenbart bør diskutere etikken til – er Olaug Nilssens tekst. Nilssen spør seg selv om det er mulig å holde med både varslerne og N’jie, og hun diskuterer med seg selv hele tiden, og vurderer hva som er problematisk, hva som er svakt osv. Hun gjør det på en måte som er inviterende og åpen, og ikke postulerende.

CK: Jeg anmeldte jo Haddy N’jies bok, men jeg turte ikke si noen ting, for det er skummelt å mene noe om metoo i det hele tatt. Hva tenker du, Trygve?

TRG: Jeg skjønner Karins dilemma, men jeg mener det er for mange generalister i sakprosakritikken. Jeg reagerte også på Bruland, men det var også den kritikken som ga best mulighet til å se hvor de prekære faglige problemstillingene lå. Kanskje har det med våre forventninger å gjøre, for vi forventer at kritikeren er en som står på sidelinjen og mener noe om boka. Vi var dårlig trent til å se at Bruland har skrevet det andre store verket om dette temaet. Når jeg leser f.eks. London York Review of Books, så ser jeg at kritikerne har tydelige interesser innenfor feltet de skriver om, og det gir ofte interessante og gode tekster.

CS: Jeg mener også dette. Det gir de mest interessante lesningene, men det er viktig at man redegjør for sitt ståsted som kritiker.

Men ang. Haddy N’jies bok var det vanvittig stor forskjell på kommentaritet og kritikerne sin lesing av boka. Jeg var redaktør og utgiver, apropos å redegjøre for sitt ståsted. Jeg tenker at noe av N’jies selvrefleksjon kunne jeg gjerne etterlyst hos kommentariatet og de politiske journalistene, jeg hadde håpet man kunne snakke mer sammen, i stedet for å krige. Olaug Nilssen fikk til dette, og noen av kritikerne. Når man ikke har vært en aktør i saken, så kan det kanskje være lettere å se hvor hardt det er å stå i en slik sak. For meg handlet det hele tiden om dette: Å ha en to år gammel datter som skal feire jul med, og samtidig stå i et sånn kjør. Det er vanskelig å se for seg hvor ødeleggende det kan være for et menneskeliv. Dette var hele tiden grunnpremisset for arbeidet med boka. Jeg visste det ble bråk, men jeg hadde kanskje trodd at man kunne se mer er i nåde til hverandre.

CK: Bortsett fra Olaug Nilssens tekst, så var det jo en berøringsangst som preget mottakelsen …?

TRG: jeg synes todelingen du beskriver en problematisk, og symptomatisk. Det er et tegn på noe problematisk når ikke kritikken selv kan løfte opp og reflektere litterært rundt disse etiske problemstillingene. Det kommer heller dundrende og forenklende fra kommentariatet. Dette føles som en dynamikk som gjentar seg: At det kommer en reaksjon først, som går hardt ut i en retning, også kommer det en backlash etterpå, som kan ta de etiske, politiske og faglige problemstillingene mer innover seg.

CS: Jeg synes det er interessant i forhold til andre ting også, f.eks. politikerbiografier. De er ofte usannsynlig dårlig skrevet, men kommentariatet er mest opptatt av hva som er nytt, og de estetiske elementene i boka er irrelevante for dem. Så her er det to veldig ulike måter å lese på.

TRG: Nå har ikke jeg lest boka til N’jie, men ut fra innvendinger som kom fra kommentariatet, så framstår det som noe som burde vært plukket opp i de kritiske lesingene. Er teksten flerstemmig nok, hvordan forholder den seg til dagboksjangerens konvensjoner osv.? Sett utenfra er den fullt av interessante etiske problemstillinger.

Men jeg kjenner meg igjen i det Cathrine Krøger sier, om berøringsangsten, og jeg husker da jeg som anmelder i Dagbladet leste Vigdis Hjorths «30 dager i Sandefjord», da tenkte jeg masse over de etiske problemstillingene, f.eks. hvordan hun omtalte de andre personene i fengselet. Dette var før hele debatten om virkelighetslitteratur, og jeg husker at jeg følte at enten så måtte hele anmeldelsen handle om det etiske, eller så måtte jeg unngå å ta det opp, eller ta det opp som et fiffig poeng til slutt, og det var det siste jeg endte opp med å gjøre.

CS: Aftenposten ville ikke trykke min anmeldelse av Vigdis Hjorths «Om bare» pga. mine problemer med boka.

TRG: Jeg tror at det institusjonelt har vært en berøringsangst for sånne problemer, og jeg tror at kritikeren ofte føler at ansvaret for å ta opp slike ting hviler på egne skuldre. Da kan man få en situasjon hvor kritikkene er en «safe zone», mens det smeller desto hardere når denne typen kritiske bemerkninger kommer utenfra.

KH: Ideelt sett så skal man ha et redaksjonelt fellesskap også som kritiker, for man trenger et kollegium å ta opp problemer med, og støttes av. Mange føler de bare skriver for en desk, og det skaper en usikkerhet. Du sitter på frilanskontoret ditt og mailer noe ut i offentligheten … Jeg tror det er lurt å få i gang en redaksjonell dialog med frilanskritikerne.

CK: Jeg visste at jeg egentlig var på gal side av metoo-debatten, så jeg tenkte jeg ikke måtte si for mye, da jeg anmeldte N’jies bok.

Men nå har man snakket om at vi kritikere skal følge «vær varsom»-plakaten, og det går jo ikke helt an. Hvis man skal gi noen tilsvarsrett, for eksempel, så blir man jo journalist. Jeg ville spørre dere om dette, har man dette ansvaret som kritiker?

TRG: Jeg hørte aldri om denne problematikken som kritiker i Dagbladet. Det høres forbløffende ut, for du må jo som kritiker kunne referere verket. Om man da skulle få tilsvarsrett, som om det var du selv som fremmet ytringen, det gir ikke mening.

CK: Men jeg opplever at kritikken rammes mer og mer av en slags redsel, i likhet med journalistikken.

KH: Jeg opplever at dette foregår mer hos forlagene, ikke så mye hos kritikerne, diskusjonen om det skal være en slags «vær varsom»-plakat. Men at rommet for hva man kan si, at det strammes inn innenfor kritikken, det kjenner jeg ikke igjen hos oss.

CK: Er du ansvarlig for det kritikerne sier?

KH: Jeg har jo en ansvarlig redaktør over meg, men vi er begge ansvarlige.

TRG: Men denne problematikken Cathrine tar opp, rundt tilsvarsrett, det har ikke vært noe problem hos dere?

KH: Nei, det har det ikke, men hvis det finnes en engstelighet blant kritikerne for hva man kan ta opp, så er det bekymringsverdig. Man skal begrunne sine påstander, og man skal følge allmenn, god skikk, men å være redd for å si noe i frykt for at man må gi noen tilsvarsrett, det høres ut som en bekymringsfull situasjon.

CK: Jeg har bare tenkt at jo mer man kan tillate seg å si i offentligheten, jo råere blir også kritikken.

Til CS: Du sa at kritikken kan være moralsk og etisk, men det er jo to forskjellige ting?

CK: Mitt poeng var at de ulike faktorene som sammen utgjør lesingen, kan alle være relevante. Jeg synes det er vanskelig å si at lesingen bør være etisk, eller den bør være estetisk. Man leser som det hele mennesket man er, og ulike bøker trigger ulike ting i oss. Det er heller ingen klare skillelinjer mellom når vi er politiske, når vi er moralistiske osv.

KH: Nå virker jeg kanskje veldig kritisk til sosiale medier her, men måten offentligheten fungerer nå, er annerledes enn for ti år siden, og det gir seg også utslag i kritikken. Se f.eks. på mottakelsen av boka til Terje Tvedt. Han ble plassert i et «guilt-by-association»-landskap Jeg tror denne tendensen til å plassere folk er farlig for kritikken.
Noe annet som gjordet at jeg skvatt veldig, var noe jeg leste i Book forum, der boka til Leslie Jamison ble anmeldt. Hennes varemerke er bruken av selvet, og i anmeldelsen kommer det fram at hele selvet hennes nesten går i oppløsning i den siste boka, for hun bedriver en form for selvsensur, hun justerer og legger bånd på seg selv. Et eksempel er fra da hun skriver om en fødsel som ender i et hastekeisersnitt, og hun skriver om en sorg over å ikke ha opplevd en vanlig fødsel. Her skynder hun seg å legge til at hun ikke mener å tråkke på noen andres opplevelser, i stedet for å dvele ved sorgen. Hun legger inn en slags «pre-emptive skrike» mot en twitter-mob. Jeg tror at denne dynamikken må være en del av debatten.

TRG: Dette er et eksempel på noe som gir interessant kritikk, å gå inn i problemstillingene som tradisjonelt har ligget utenfor litteraturkritikken, enten de er etiske eller moralske, og se på hvordan de nedfeller seg i den litterære formen. Jeg tror verket står sterkere hvis kritikken kan ta dette innover seg, for da er man mindre sårbar ovenfor den eksterne kritikken som ikke har forståelse for det litterære.

CK: Dette er jo en sal full av kritikere, og sakprosakritikere. Er det noen som brenner inne med noe?

Hilde Østby: Jeg skriver sakprosakritikk for Aftenposten, og når jeg leser, så må jeg være tydelig: Jeg kommer fra dette utgangspunktet. Jeg ønsker å møte alle verk like åpent, men så er det denne følelsen av at det er noe som skurrer i verket. Det er noe jeg må påpeke og sette i en kontekst, det er en følelse av at jeg går inn i en politisk korrekt, moralens vokter-landskap som er veldig ubehagelig. Jeg vil finne ut: Hvordan skrive om dette uten å se ut som en kjerring med pk-finger? Det er en smekke-på-hendene-følelse. Særlig vanskelig er dette i det medielandskapet vi er i nå, hvor det er en så strek strøm mot at man enten er for eller i mot en sak, og det er sterke følelser som avgjør. Jeg jobber med en redaksjon som satser på sakprosa nå, og Aftenposten vil ha klikk, så da er det bedre om man sier noe lenger ut på skalaen, enn noe moderat. Det gjelder jo alle, alle som har noe på internett å gjøre.

CK: Det man kaller temperatur.

HØ: Ja, og det er viktig med temperatur, men det er noe ubehagelig ved dette.

CK: Jeg synes det er ubehagelig å være den alle er enige med. Som med Durek-boka.

CS: Det er også ganske ubehagelig å være den kritikeren alle er uenige med.

KH: Det er et veldig bra spørsmål synes jeg. Det kommentariatet ofte gjør, er å bare være forarga, å si «dette går ikke an».

Det du, Hilde Østby, egentlig spør om er: Hvordan anmelder jeg Kåre Lundens kvinnekritiske essay? Hvis man går inn i det, så er det en ekstremt spennende ideologi som ligger bak. Det er knytta til bestemte saker, f.eks. spesifikke saker om kvotering. Den moraliserende lesinga, kommentariatlesinga, er ofte flatere, men den ideologiske lesinga blir godt stoff.

TRG: Nå satser Aftenposten på kritikken. Men det gjør de også fordi det har «plussverdi», eller noe sånt. Abonnenter klikker på den. Mitt svar ville være, da må man skrive tekster som dyrker ambivalensen. Man må vise at man er i tvil, men det passer dårlig inn i distribusjonslogikken som Aftenpostens kritikk fungerer innenfor. I min tid om kritiker så husker jeg at det var en slags ideell forestilling om hva kritikk skal være, og det kunne jeg bli litt svett av. Her er det en stor potensiell konflikt.

Angående dette med å ha en redaksjon og et fellesskap, så er det egentlig små ting som skal til for at man føler man reflekterer sammen i et fellesskap, for å bøte på utsattheten. Jeg tenkte at dette var slitsomt før Facebook, så det er sikkert enda verre nå.

Arnhild Skre: Jeg er tidligere kritiker og nå leder for vurderingsutvalget for sakprosa i Kulturrådet. Jeg tror vi har noen etiske problemer knytta til denne tendensen med mye «jeg» i sakprosa. Mye handler om personlige problemer. Man eier så veldig denne historien, også glemmer man at det er så mange rundt, som man må at hensyn til. I «vær varsom»-plakaten er dette omtalt, f.eks. når det gjelder barn, som man skal ta særlig hensyn til. Eller i bøker om selvmord. Jeg har lest mange bøker som gjør meg ganske opprørt i måten de omtaler andre mennesker på.

Cathrine Sandnes nevnte dette om at etikken kunne være forstyrrende for lesinga. Noen ganger må man løfte opp etikken, og jeg synes særlig man burde det når det er dette jeget som står så sterkt, og rammer de andre rundt.

CS: Jeg er helt enig. Og de bøkene vi jobber aller mest med i min jobb nå, er disse «historiene fra virkeligheten», skrevet av folk som ikke er journalister eller forskere. Vi som forlag har lett for å tenke at «dette er allmennkunnskap», så her kan man fort brenne seg. Jeg er ikke nødvendigvis tilhenger av en etisk plakat, men i våre egne huskelister, så er eksempelvis dette med barna og slektninger, problemstillinger som bør tas opp. Det går ofte under radaren, fordi det ikke er snakk om kjente mennesker. Det er disse tingene vi jobber mest med i forlaget, uten at de kanskje synes så godt.

TRG: Denne typen bøker er uvant å forholde seg til som kritikere og forleggere. Men jeg må si at jeg blir lei av de som bare skal diskutere sjangere, og regner jeg-litteratur og sjangerblanding som et etisk problem i seg selv. De handler egentlig om god lesing, og det stiller økte krav til oss som kritikere. Et hvert forsøk på sjangerblanding vil jo reise nye utfordringer for leseren, som også kan være etiske. Jeg tenker det er kjempeviktig at vi som kritikere ikke bare reagerer instinktivt på sjangerblandingen, men forsøker å løse problemene hybriden skaper. Men huskelister er jeg for.

Inger Merete Hobbelstad: Jeg er kritiker i Dagbladet og forfatter. Jeg ser enormt mye av dette i filmkritikken. Det er store filmer som får premiere i Europa, og får mye jubel, også blir det moralsk debatt med en gang de kommer til USA. Det er ikke nødvendigvis noe rett eller galt her, for ofte peker kritikken på strukturelle og ideologiske ting som er interessante, men det er også eksempler på et klima som ikke tåler ambivalens. Det har et bekymringsfullt nivå. Jeg merket det med kritikken av siste sesong av Game of Thrones, da Daenerys ble gal. Det ble tolket som en representasjon av kvinner generelt. Det kan bli veldig reduserende når det når et slikt nivå.

CK: Jeg var glad for at vi klarte å holde dette til et kritikerperspektiv, for det er jo fristende å begynne å snakke for mye om enkeltutgivelser. Nå skal jeg takke disse paneldeltakerne og jeg håper dere kan takke dem med en stor applaus.