Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Referat: Hva snakker vi om når vi snakker om musikk?

17. september ble kritikersalongen Ultima Context arrangert på Deichman Grünerløkka. Les referat her.

Kritikerlaget 01. november 2019 ReferaterNyheterKritikersalongDans
Foto ultima
Lasse Thoresen, Lyden av Arktis. Foto: Ultima

I panelet satt Sunniva Thomassen (ST), Vårt Land; Aksel Dalmo Tollåli (AT), Scenekunst.no; Eystein Sandvik (ES), NRK; og Emil Bernhardt (EB), Morgenbladet. Ordstyrer var Hild Borchgrevink (HB), Dagsavisen.

Referent: Maren Ørstavik

Spørsmålsstillere var Lasse Thoresen (LT), Erling E. Guldbrandsen (EG), Christian Blom (CB), Maren Ørstavik (MØ).

Det var ca. 18 publikummere til stede, inkludert komponist Lasse Thoresen. Samtalen ble strømmet live på Facebook av Ultima.

Hilde Halvorsrød, leder av AU Teater, musikk, dans i Kritikerlaget ønsket velkommen.

Hild Borchgrevink: Takk, Hilde og Kritikerlaget for denne anledningen. Det er spennende å ta utgangspunkt i faktiske kritikker. Vi i panelet var alle på åpningskonserten på Ultima forrige uke, og har skrevet kritikk av konserten, som er levert til redaksjon, og vi har lest hverandres kritikker. I dag skal vi snakke om kritikkene og om musikken.

Torsdag hørte vi Arktisk Filharmoni, dirigert av Christian Kluxen, med Lasse Thoresens nye verk Lyden av Arktis. Fotografier var av Trym Ivar Bergsmo, og lysdesign av Tor Ditlevsen. Urpremieren fant sted i Tromsø 10. september, og det ble spilt i Bodø dagen etter, og i Oslo på Ultimaåpningen.

Spørsmålet «hva snakker vi om når vi snakker om musikk» åpner for å se på strukturer rundt musikken. Thoresen har jobbet med denne musikken i seks år. Det er lenge. Det helaftens verk og et ressursmessig løft for både orkester og komponist. Dette er et orkester som har økonomiske muskler til å bestille. De får 80-90 millioner kroner i året i offentlig støtte. Det høres kanskje mye ut, men det er det minste av hva orkestrene i Norge får. Orkesteret har nylig også vedtatt en ny kunstnerisk profil; de skal fremme ny norsk musikk, nordområdene, operere på kunstnerisk høyt nivå, og markedsføre det eksotiske ved den arktiske tilhørigheten.

Emil, teksten din brukte ordet eksotisme. Det er et sted i Thoresens verk som jeg har lyst til å diskutere. En slagverker i dress gikk i en slags ring rundt orkesteret, og spilte på en samisk tromme. Om det skriver du:

«Her sniker det seg uvegerlig inn en eksotisme hos Thoresen som fra et mer teatralt synspunkt blir nokså platt. Samtidig har selve det musikalske uttrykket en litt klam og rytmisk besvergende karakter som i mine ører, og på et musikalsk nivå, ikke kommer i nærheten av den subtiliteten Thoresen får frem i mer langsomme og klangorienterte partier.»

På kort tid diskuterer du denne problemstillingen fra flere vinkler: Teater og musikk. Du sier også at musikken ikke er rytmisk besvergende hele tiden. Hvorfor mener du den er platt? Thoresen har da bare oppfylt bestillingen om å skrive fra det eksotiske nord?

Emil Bernhardt: Mange ting blir snurpet sammen i det utsnittet der. Det teatrale handler om at slagverkeren går en runde mens han spiller på runebommen. Han agerer på en bestemt måte og går ut av sin funksjon som orkestermusiker. Det er interessant med henvendelsen til disse kulturelle faktorene, til den samiske kulturen. Til dette som er litt fjernt og fremmed for oss. Hvordan det egentlig balanserer…? Det er åpenbart et element av eksotisme i det. Og det er et negativt ladet uttrykk. Angående din kritikk, Hild: Anklagen om kulturell appropriasjon treffer ikke helt. Hvorfor det er sånn, synes jeg er interessant. På en måte kan man si at det vekker en fornemmelse for eksotisme, samtidig som det er mer sammensatt. Det vil være like platt å anklage Thoresen for å bedrive eksotisme.

HB: Eystein, du lager kritikk for radio. Vi er misunnelige for det, for du kan jo faktisk vise frem den klingende musikken. Nærhet til lyd er du heldig som har. Kritikken din var en samtale med deg og Marion Hestholm. Du hadde en mulig forklaring på eksotismen som jeg ikke hadde tenkt på: Du sa du trodde det var bevisst når han siterer direkte en fugl – at han bevisst ikke kultiverte for mye, av respekt for naturlyden. Kan du si mer om det?

Eystein Sandvik: Vi snakker om eksotisme i menneskeskapte uttrykk, men musikken har jo også sin musikk, sin lyd. Komponisten gjør dette med åpne kort, han skriver om det i programmet. Det er min tolkning. Vi er i en situasjon der vi betrakter naturen som en ressurs vi kan forbruke etter eget forgodtbefinnende. Jeg opplever at Thoresen i Lyden av Arktis behandler materialet med ærbødighet og respekt. Fuglelydene blir veldig bokstavelige. Det kan bikke over i platt og komisk, men det er poenget, tenker jeg. Kanskje er det en veldig velvillig tolkning fra min side. Men det er slik jeg opplever prosjektet hans i dette verket. Det er noe litt enkelt og rørende naivt over det.

HB: Tenkte du det ved å høre lyden, eller lese teksten og konteksten rundt? Det er mange lag i dette verket.

ES: Litt begge deler. Det ene supplerte det andre. Jeg opplevde situasjonen som vanskelig der og da. Det er mørkt i salen, jeg får ikke til å lese programmet, jeg oppfatter ikke satsskillene. Men etterpå leser jeg for jeg skal lage radioprogram. Jeg må høre det flere ganger for å få det på lufta – for meg blir det en verkerfaring som strekker seg utover de 72 minuttene i Oslo konserthus.

HB: Sunniva – du skriver om tidligmusikk og oppføringspraksis. I Lyden av Arktis har vi syv tekster som prøver å beskrive hva som skjer i musikken. Programmer som dette finner vi ofte i tidligmusikk, for eksempel i «Årstidene» av Vivaldi. Du forklarer at det gjerne kalles programmusikk, og at det ikke er så vanlig i samtidsmusikk. Først opplevde du det som en rebus, så innvender du at det styrte lyttingen din for mye. Hvorfor er det sånn at musikk uten forklaring styrer lyttingen din mindre?

Sunniva Thomassen: Jeg vet ikke om det alltid er sånn. Men jeg skriver som regel når jeg lytter. Det danner seg bilder i hodet, naturtilstander, folk, situasjoner. Når jeg allerede er blitt fortalt hva det skal være, så prøver jeg å bruke det som triks til å finne ut hvor jeg er i musikken.

HB: Jeg hadde samme opplevelse. Jeg skrev om at jeg ønsket mer tillit som lytter, uten forklaring både i ord og bilder. Det er spennende med Eysteins tolkning – at forklaringsviljen er et intendert poeng.

Aksel, du er musikkviter og har skrevet master om dansk nasjonal identitet i en opera av Carl Nielsen. Dette handler en del om nasjonal identitet også. Og du skriver mye om det visuelle og kaller det «turistreklame». Er det turisme i musikken?

Aksel Tollåli: Nei. Det gjaldt det visuelle i at nordlysturisme har blitt en så stor ting de siste årene. Nordlys opp på det lerretet hadde ikke noen funksjon annet enn at det var noe fint å se på i bakgrunnen. Det tilførte ikke noe, men fikk en til å tenke på andre ting.

HB: Det er kanskje et spørsmål om hvorvidt bildene er satt på etterpå, eller er om de er en del av verket fra komponistens side.

AT: Jeg kan skjønne hvorfor man i en sånn setting, med den programbeskrivelsen, vil akkompagnere visuelt med nordlys. Det er et så viktig eksotisk element i hele den arktiske pakka. Men det var ikke nok. Når det var kun det som ble vist, ble det etterhvert litt vanskelig å ikke tenke i sånne baner.

HB: Turisme var ordet jeg hang meg opp i. Det er et presist ord for en tanke som ligger i materialet, i bestillingen. Man vil vise fram Arktis, Nord-Norge, på en fin måte. Det er noe fint og elegant over det hele tiden. Som deg reagerte jeg også på at bildene ikke hadde en nok egen agenda. De ble postkort som snurrer.

AT: Jeg har et anstrengt forholdt til konstellasjonen lyd-pluss-bilde. Det er en vanskelig øvelse å skulle bildesette et musikkstykke på den måten, og det er lett at det bare blir et lysbildeshow, fremfor at bildene kan hjelpe til med å utdype musikken.

HB: Når man har lyd og bilde blir et automatisk hierarki i det. For meg ble det plutselig filmmusikk. Det er en annen logikk enn når man skal fortelle en historie med musikk.

AT: Jeg fant faktisk ikke programmet før etterpå, og å få merkelappene klistret på i etterkant har jo også sine problemer. Tekstene, på samme måte som bildene, er med på å styre hva det er man lytter til og lytter etter.

EB: Kretser vi rundt noe av det samme alle sammen? Dette med illustrasjon kontra lyd, musikk og bilde, beskrivelse og musikk? Det er interessant som Eystein sa i sendingen, nemlig dette om forholdet mellom natur og kultur. Thorsen henvender seg til naturen, men verket er også et klart kunstmusikalsk håndverk, en kulturell artefakt. Eystein, du sa at skillet mellom natur og kultur ble utvisket. At dette verket, som en bredere tendens hos Thoresen, at det er en slags opphevelse av det skillet der?

HB: Eller en vilje til opphevelse? Runebommen er vanskelig å kalle for noe annet enn kultur.

EB: Jo, men, på den ene siden er det bare beskrivelse, det er nesten naivt. Lydene er veldig konkrete, det er lite distanse, lite perspektivering. Det handler ikke om å sette ting opp mot hverandre, om refleksjon, om å stilles overfor naturen. Inntrykk versus uttrykk er en sak som er blitt repetert her. Men det er veldig tett på. Eystein: Tenker du at det med skillet mellom natur og kultur innfatter mye av det vi snakker om her?

ES: Skillet mellom natur og kultur finnes i alle nivåene vi snakker om. Lyd og bilde, beskrivelse og tilstand. Det er retninger innenfor kunsten som prøver å se på dette skillet mellom natur og kultur. Kanskje kan man også kalle Thoresen for en postspektral komponist. Uansett er det spørsmål som musikken reiser. Jeg ble sittende med det. Det er de samme fysiske lovene som lager lyd i en fiolinstreng som i en isbre som kalver. Det er en interessant problemstilling. Og det veldig konkrete i bruken av det soniske universet som et islandskap skaper. Jeg sier ikke at komponisten har tenkt i de baner, men kanskje den måten å snakke på åpner noen nye måter å oppfatte musikken på.

ST: Kanskje er det det samme, på grunnplanet. Menneske og natur mot hverandre, som jeg skrev om. Jeg nevnte at det er referanser til mange stiler bakover, og knyttet det an til temaet for festivalen, «Tradisjoner under press». Jeg tenkte på det menneskelige presset som begynte for alvor med industrielle revolusjon, som et essay i Ultima-programteksten skriver om. Da jeg hørte det sånn følte jeg at det parafraserte og siterte menneskene og naturen gjennom tiden siden da.

HB: Du er den eneste som bruker begrepet stil, og du trekker inn festivalens tematikk, som kommer inn som enda et program oppå dette.

ST: Ja, for meg ga det mening.

AT: Stilblikket ditt, Sunniva, var veldig opplysende. Jeg tenkte litt i samme baner selv, denne veldig tydelige, virkelige nasjonalromantikken –

HB: Kanskje vi skal definere for lytterne hva vi mener med stil? Altså at det hører til en historisk stil eller epoke.

AT: – og denne stilblandingen, i dette heterogene verket, ble også et til ledd i denne musikalske skattejakten. Det at det ble enda en ting man kunne høre etter. I tillegg til alle sjøfuglene.

HB: Verket er også oppdelt i deler. Orkesteret er smarte nok til å vite at de ikke alltid kan spille et 75 minutters verk, og hadde bestilt deler som kan spilles enkeltvis, som en sinfonietta og strykerdel.

EB: Jeg opplevde verket egentlig som veldig homogent. Ja, det er mange elementer og stiler, men Thoresen behandler og integrerer stilene i en musikalsk logikk. Jeg opplever det som veldig enhetlig. Thoresen benytter seg av senmodernistiske komposisjonsteknikker. Han demonterer instrumenter, lager lyder og hviskeeffekter, punktuelle, atonale nedslag – trekk man gjerne forbinder med en senmodernistisk estetikk. Det er slående hvordan Thoresen greier å integrere disse strukturene og effektene i en musikalsk helhet som nettopp ikke er heterogen. Det er imponerende, men også problematisk. Estetikken har røtter i en tenkemåte som går ut på at denne måten å lage musikk på skulle vrenges, snus på hodet, undersøkes. Hos Thoresen får de en illustrativ funksjon. Blåser du i fløyta så blir det vind. Det er en stilkommentar som jeg synes er problematisk. Men det er beundringsverdig godt integrert. Det er verkets store styrke. Det er blendende orkestreringskunst.

ES: Det var et godt svar på det som skulle være mitt spørsmål til deg. Bekreftelse versus negasjon. Du savner negasjonen. Men sånn er vel kulturen? Det gikk ikke lang tid før den annen wienerskole endte opp som filmmusikk. Jeg klarer ikke helt å gå med på at Thoresen skulle være forpliktet til en opprinnelig intensjon som ligger til grunn for teknikkene han benytter seg av.

EB: Ja, det er det store musikkhistoriske spørsmålet.

HB: Går det an å uttrykke klimakrise i en så organisk forutsigbar form? Selv i katastrofen når alt bryter sammen, er det elegant og nydelig. Vi ser en isbre som faller fra hverandre på film, men vi sitter trygt og godt i stolene våre, og musikerne har fløyet ned til Oslo for å spille.

EB: Jeg tror vi bare må akseptere at det ikke er Thoresens sak. Det handler ikke om negasjon eller refleksjon.

HB: Men uavhengig av Thoresens saker. Det har da betydning hvilken strategi velger man å lage kunst med?

EB: Verket er et slags uttrykk for hvordan musikken klinger i Thoresens eget resonansrom.

HB: Jeg skjønner hva du mener, og det personlige er et lag man kan snakke om her. Men det er vågalt å si at man kan stå utenfor som kritiker og se inn på hva som er Thoresen som person. Det med forfatterintensjon er en kjent problemstilling fra en litteraturvitenskapelig synsvinkel, og har kanskje aldri helt kommet helt inn i musikkvitenskapen…

EB: Hild, du har lest nøye på nettsidene til Arktisk Filharmoni, og leser at de vil ha en turistplakat. Jeg tror ikke at det er så relevant for dette verket. Det heter ikke «lyden av klimaødeleggelse», det heter Lyden av Arktis. Men kan anklage verket for å være en estetisering av en del av jordkloden som ødelegges fortere enn noen annen. Men vi blir daglig bombardert med hvor dårlig det står til. Jeg har en nabo som er klimaforsker. Kunsten kan ha en annen innfallsvinkel.

HB: Estetisering er en strategi som er brukt her. Jeg personlig er kanskje over gjennomsnittet interessert i kulturpolitikk og skulle ønske at flere leste orkesterstrategiplaner. Jeg synes ikke det er uproblematisk at et orkester har en erklært markedsføringsplan. Det fører kanskje med seg en sterkere bestillervilje i forhold til hva verket skal være enn mange andre bestillinger. Musikken skal oppfylle veldig mange behov. Og de kaller det åpent et signaturverk.

EB: Men synes du det blir et problem med musikken, med verket?

HB: Jeg skulle ønske at orkesteret tenkte en runde til på om turistambisjonen trenger å være så tydelig. Det kunstneriske ved siden av den kunstneriske ytringsfriheten – det rommet blir litt trangt. Jeg savner egentlig mer kritisk kulturjournalistikk å spille ball med. Hvilke strategier har de? Det kunne jeg gått i dialog med på en annen måte enn når jeg må forklare det fra null i en anmeldelse. En kulturpolitikkens Jon Hustad, ønsker jeg meg. En som gidder å lese stortingsmeldinger og strategier.

AT: Jeg kommer jo fra Bodø og vet at Arktisk Filharmoni bare eksisterer noen uker i året. Resten av tiden er de mindre ensembler. I hele eksistensen har det at de skal være en kulturambassadør for regionen vært en plan. Jeg vet ikke om de har bestilt denne typen verk tidligere. Men de har brukt musikk som er skrevet før på denne måten også – både som kunstneriske uttrykk, men også i markedsføringsfunksjon.

HB: Men det er noe annet. Man er free to take hva som er der å bruke det på nye måter. Men de bryter ny mark, og jeg vil gjerne roser dem for å hoppe i det og bare gjøre det. Vi vil jo gjerne at de skal bestille ny musikk!

EB: Jeg tenkte ikke på at en sånn ramme la noen demper på utformingen av verket på mikro- eller makro-plan.

HB: Det gir et estetisk avtrykk. En slags glanset turistbrosjyre-versjon.

EB: Men velbalansert.

HB: Det er fint å se at vi kommer inn med ulike erfaringer og blikk. Det kan være vanskelig å se at det er så forskjellige lesninger – leser eller hører noen hva én av oss er gjort, så er vi heldige. De færreste får med seg flere.

Vi åpner for spørsmål fra salen.

Lasse Thoresen: Takk for at dere skriver og tenker om dette. Jeg kan være enig i mye av det som kommer frem både av kritiske og andre kommentarer. Jeg syntes det var veldig problematisk med runebommen og var ambivalent til det. Det var jeg også til det visuelle. Men jeg har ingen myndighet til det der. Jeg har kjærlighet til naturen, men klimakrise var ikke min første innfallsvinkel. Kanskje kan man si at distansen som ligger i modernismen ligger til grunn for hele klimakrisen. Man har distansert seg for mye fra naturen i det hele tatt?

En ting som for meg er ekstremt problematisk er at jeg alltid blir bedt om å skrive programkommentar. Kritikere, dette er deres første anstøtsted. Dere sitter med det i hånden og sjekker om det stemmer eller ikke. Men for meg er det ofte bare en oppgave jeg bare må løse etterpå. Hva kan man skrive i en programkommentar som kritikere ikke vil henge seg opp i og som ikke vil skygge over hva musikken sier i det hele tatt. Har dere et godt råd?

ES: Ikke skriv den hvis du ikke vil.

ST: Programkommentarer er mer til bry. Det er åpnende for noen, på den annen side så lukker det veldig. Eventuelt kan du prøve å skrive rundere.

HB: Jeg vil insistere på at det går an å snakke om musikk – det går an å sette ord på musikk og kritikk. Jeg underviser ungdommer i kritikk, og starter ofte med å spille noe musikk for dem som de aldri har hørt før. Så ber jeg dem skrive fem ord på en lapp. Da kommer de mest fantastiske ting. Det blir mer flertydig når lyttingen ikke er styrt på forhånd.

ES: I Thoresens tekst om minnemøter synes jeg det er helt ok at de det gjelder nevnes ved navn og takkes. Det setter jeg pris på som mottager.

AT: Det kommer også an på detaljnivået i tekstene. Hvor mye de gjør at man ikke klarer å vri tolkningsvinklene andre steder, fordi man får så klar beskjed om hvor man skal gå. Det var jo også et veldig konkret stykke, som jeg var inne på. For meg som ikke en gang visste at kommentarene fantes før etterpå, så framkom det ganske klart hva som ble skildret rent musikalsk. Når man er såpass konkret at det er snakk om snøspurv og teist – når man er så spesifikk, kan programtekster være til hjelp.

Christian Blom: Jeg har noen argumenter til Lasse som han kan bruke overfor dirigent og videoprodusenter. Jeg opplever det samme som panelet men konkluderer anderledes. Runebommen og videobruken vipper verket over i eksotismen. Vi har en perkusjonist, en hvit man i svart dress, bøyd, kroket. Han danser, snur seg mot publikum, slår hardere som for å skremme. Da opplever jeg at han driver gjøn og i det øyeblikket setter han sjamanen i gjøglerens rolle. Dét, sammen med dramaturgien rundt verkets tilblivelse, den hvite mannen som reiser inn i villmarken og kommer tilbake for å berette om sine erfaringer, bildet av Lasse utstilt som en polfarer i programboken, disse tingene i kombinasjon vipper verket i reting eksotisme i min forståelse. Jeg prøvde å lukke øynene, og det finnes masse i musikken som ikke peker i retning Arktis. Men med videoen i tillegg lukkes det potensielle tolkningsrommet. Dette i kombinasjon med bakgrunnen om klima, gir verket en pekefinger og det er ikke verket tjent med. Ta det med tilbake til samarbeidspartnerne, Lasse: Slipp musikken fri.

LT: Det var en klok kommentar. Det er en sak å forholde seg til når man går med på noe sånt noe. I Bodø og Tromsø holdt jeg en lenger konsertintroduksjon om forholdene. Min erfaring er at folk som ikke har vært utsatt for ny musikk, kanskje ikke en gang orkestermusikk, har nytte av det. At tekstforklaring ikke faller i god jord i et kritikerkorps kan jeg forstå, men man må ta hensyn til ulike publikummere. Det er en oppvoksende generasjon som tenker annerledes, og jeg skal ikke være dogmatisk.

Erling E. Guldbrandsen: Det er ikke lett å være kritiker. Kritikksjangeren krever at kritikeren feller en estetisk dom. En kritikk som ikke feller en dom er ikke kritikk, det er noe annet. På den annen side skal dommen selvfølgelig være begrunnet. Det samme kan man kanskje si om en komponist. En komposisjon skal felle en dom, fremme en mening, være en henvendelse. Samtidig krever vi at en komposisjon problematiserer sine egne virkemidler.

Jeg er svært ambivalent til hva jeg opplevde torsdag kveld. Kan si at jeg er enig med Eystein Sandvik, som kanskje er den mest apologetiske her i dag: At stilfigurene integreres på metanivå og at Thoresen bruker dem bevisst. For å si det enkelt, Lasse Thoresen kommer bakpå kritikerne. Han er klokere enn kritikken, fordi han bruker stilfigurene på en bevisst måte i et metaverk.

Men er ikke sikker på om det er det jeg mener. Man fornemmer i den syvende satsen – kollapsen, avgrunnen. Så opplever vi noe av det samme som er problemet med Wagner i Bayreuth: Ragnarokk reduseres til estetisk objekt, som hensetter oss i estetisk henrykkelse, altså vi nyter det.

Jeg tror ikke det er Lasse Thoresens fortjeneste at dette verket ender som en høyt reflektert metakommentar til samtiden. Som eier av hus i Finnmark og som nordboer av slekt og familie, kjenner jeg ikke igjen bildet av Nord. Samene jeg kjenner er sjøsamer på respatex-stoler. Jeg opplever at musikken ikke er troverdig som et bilde av hva den arktiske landsdelen skal representere. Hvorfor? Fordi jeg synes at verket lukker sitt eget betydningsrom. Det åpner ikke opp for spørsmål, men lukker horisonten med svar. Grunnen til det har å gjøre med… Ja, hva er grunnen til det?

EB: Verket inneholder helt åpenbart eksotistiske trekk. Man kan anklage verket for eksotisme. Det er fint at vi fikk en korreksjon der. For meg er det et dilemma om dette må sees som en grunnleggende kunstnerisk posisjon fra Thoresens side. Han er ikke opptatt av negasjon, refleksjon eller distanse. Han er opptatt av et slags nærvær. Verket blir aldri sluppet fri, det får ikke muligheten til å stå på egne ben. Og det er det endelige dødsstøtet mot verket.

HB: Hva mener du med at verket blir sluppet fri?

EB: Det er en gåte. Noen komponister er i besittelse av en evne til å si hva som helst og det lever av seg selv.

EG: Verket er godt komponert. Men det blir ikke hengende som et spørsmål, men står som et svar med utropstegn. Hvis musikk som kunstform har en hensikt eller mening i en kunstoffentlighet, en kulturell offentlighet, så er det fordi musikk kan si noe som man ikke kan si på noen annen måte. Musikken er nødvendig fordi det er den eneste måten man kan si dette på. Men hvis man sier det musikken sier på forhånd eller ved siden av eller i tillegg, for å forklare hva musikken egentlig sier, så er man over i en type semantisk, semiotisk verden der musikken utlegges med andre midler enn de rent musikalske. Og da blir musikken i siste instans ikke helt nødvendig lenger. Da kan man gjerne si det som et politisk budskap.

LT: Det du sier der vil jo i så fall også gjelde for Messiaens fuglekatalog, og for Valens Kirkegården ved havet som er basert på et dikt av Valéry.

Maren Ørstavik: Det som gjør denne samtalen så vanskelig, er at premissene for bestillingen er så uklare. Hva er verket vi snakker om? Er det musikken, er det bildene, er det regien? Det har kommet frem her at bildene ikke er gjort i samarbeid med komponisten, og at runebommen var et regivalg dirigenten tok. Jeg synes det er skuffende av Arktisk Filharmoni at de ikke kan bestille på en måte som tar innover seg at disse valgene også er en del av verket.

CB: Enig – de påvirker hverandre. Det er en umulig situasjon å skulle diskutere verket og sette til side perkusjonistens vandring med runebommen. Det ekstramusikalske er der og det styrer lyttingen. Arktis som område og den kompleksiteten har større gravitasjonskraft enn et musikkverk. Det som kanskje ikke peker mot Arktis blir på den måten likevel. Det er et styrkeproblem når kunst nærmer seg så store spørsmål som de vi finner i tilknytting til Arktis.

EB: Jeg opplever ikke at bestillingen er uklar. Det er de tingene vi har snakket om, bilder, kommentarer, og det som faktisk finnes i verket som vi hørte på torsdag. Det er slående godt integrert i verket som helhet. Det er dyktig gjennomført, på en måte som gjør at man ikke mister konsentrasjonen. Det ligger en bekreftende, affirmativ holdning til grunn, en syntese-tenkemåte som jeg personlig mener i sum ender opp i et utropstegn.

HB: Man kan si dette uten å forankre det i Lasse Thoresen som person.

EB: Ja, men det er en tenkemåte som gjenspeiler hans virke som komponist.

HB: Men det kan også hende at dette skjer uten at Lasse Thoresen vet det. Det skjer, og det er spennende.

Vi er nødt for å avslutte der. Takk til panelet, takk til alle som kom.

NB: Dette er et referat basert på skribentens notater fra samtalen, og er således ikke en direkte transkripsjon av hva som ble sagt.

Arrangementet ble støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.