Referat: «Jævla svart og ømt omsorgsfullt»

I panelet satt:
Therese Bjørneboe, redaktør av Norsk Shakespeartidsskrift og mottager av Kulturrådets ærespris 2019
Kjetil Røed, redaktør av Billedkunst, kunst- og litteraturkritiker i Vårt Land og forfatter. Siste utgivelse: Kunsten og livet. En bruksanvisning (Flamme forlag 2019)
Cathrine Krøger, litteraturkritiker i Dagbladet. Kåret til Årets kritiker 2019 av Kritikerlaget.
Hilde Slåtto, litteraturkritiker i Vårt Land, ansatt som rådgiver hos Foreningen !les

Etter samtalen leste Johan Harstad leste et utdrag av Max, Mischa & Tetoffensiven.

Salongen var støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.

HS: Jeg kalte salongen «jævla svart og ømt omsorgsfullt», men Facebook sensurerte det, så derfor får arrangementet en bedre tittel her enn på Facebook.

HS: Johan Harstad er som ingen andre. I sin nesten tjue år lange karriere som forfatter, dramatiker, designer og billedkunstner har han utmerket seg som en ambisiøs, filmatisk, global, alvorlig, satirisk, leken og grublende totalkunstner. Jeg ønsket å se videre på Harstad som multikunstner. Harstad har fått oppført flere dramatiske verk, og han arbeider også som designer og kunstner, under navnet LACKTR. Jeg tenkte at hver av dere kunne si noe om Harstad som henholdsvis kunstner, dramatiker og forfatter.

Til CK: Du har jo fulgt forfatterskapet fra begynnelsen. Hva kjennetegner Harstad som forfatter?

CK: Du sitter jo her, Harstad, så jeg må jo bare gratulere deg med Aschehougprisen. Jeg satt i komiteen, og vi var enstemmige om at prisen skulle gå til deg.

Det er et massivt forfatterskap som likevel har en forbløffende tydelig linje. Nå har jeg lest meg gjennom mottagelsen, og det er jo veldig sjelden alle anmelderne er så panegyriske ovenfor språket, eller stilen. Han skriver både lett og intenst, alvorlig og humoristisk. Det er motsetninger hele tiden. Han er jo et multitalent, så han har gode bilder, og er veldig visuell. Dialogene flyter, og han har en rytme. Det er det jeg kaller formfullendt stilistisk. Jeg har ikke lest noen som har sagt noe annet om språket, og det er ganske sjeldent når man har holdt på i 20 år.

Man kan dele opp forfatterskapet i to og to, i hvert fall i begynnelsen. De er de to korte prosafortellingene, novellene, «Herfra blir du bare eldre» og «Ambulanse». Han har disse hverdagslige temaene, om mennesker som bare vil gjemme seg bort. Han har både denne hverdagslettheten og de veldig alvorlige temaene, som krig, selvmord og Balkan- og Vietnamkrigen, og de går igjen i hele forfatterskapet, egentlig.

De to neste, Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? og Hässelby er også ganske like, og jeg liker de veldig godt. De handler begge om menn som er begavede på hver sin måte, men de vil ikke gjøre noe ut av ambisjonene. De vil gjemme seg i en trygg, hverdagslig puppe. Det er dette beskjedne mennesket som vil leve sitt eget liv, litt Erlend Loe-aktig, og sånn sett er han en nittitallsforfatter. Hässelby handler om Albert Åberg og om en oppløsning av det svenske Folkhemmet. Det er en dyster far og sønn-roman, jeg tenker på denne trygge faren til Albert Åberg som egentlig er klam og desperat. Det som er litt rart hos Harstad er at han ofte beskriver sjenerte menn som forelsker seg i flotte kvinner som de slår opp med, også sier de aldri hvorfor. Kjærligheten fader ut, men det er aldri noen voldsomme drama.

Hässelby ender som en slags dystopi, og her er han også et barn av sin egen tid. Det er nesten som pinneleken, for noen år senere kommer Darlah – 172 timer på månen. Det er virkelig en skummel roman, en science fiction roman for ungdom, som har referanser til populærkultur. Og det må jeg si om Harstad, han er en referansemann. Og en renessansemann, hvis jeg skal være litt morsom med språket. Når jeg leser disse referansene til bøker, filmer og musikk, så klinger ikke noe velkjent hos meg, jeg er eldre, og jeg har ikke sett, hørt eller lest det samme. Men det sier jo litt at jeg likevel liker bøkene hans så godt.

Jeg synes den referansegleden han har godt kunne dempes litt i visse av romanene, men det bygges jo opp til denne mastodonten (peker på Max, Mischa & Tetoffensiven), som samler hele forfatterskapet. Han har fått priser for flere av bøkene sine, men det er dette som er mesterverket, som kom i 2015. Den åpner med referanser til folk jeg ikke aner hvem er, men likevel så kjøper jeg det. Den boka favner hele Harstad. Min yndlingsdel er den om onkel Owen som har vært i Vietnam. Man kan sammenligne denne tette boka med John Erik Rileys bok som kom noen år tidligere, men for meg var den et korthus som falt sammen, og jeg tenkte om Harstads bok at dette er ekte vare.

Jeg synes den siste boka, Ferskenen, er skrekkelig morsom Det er en krimroman, men det er også en fotnoteroman. Han gjør både narr av romansjangeren og sånne som oss, som sitter og overanalyserer og overtolker. Vi som leter desperat etter mening.

HS: Men Therese, det er ikke så mange som kjenner til Harstad som dramatiker, kan du si noe om det?

TB: Det er kanskje ikke så rart, for det er lenge siden det var en oppsetning av hans stykker. Osv. ble satt opp i 2010 på Torshovteateret, som er en bi-scene til Nationaltheatret, der han var han husdramatiker på den tiden. Han skrev dette stykket mens han var husdramatiker. Hvis folk ikke kjenner til det, så kan jeg jo si at han er en av de dramatikerne som er lett å lese. Samtidsdramatikk kan være komplekst å lese for folk som ikke er vant til det. Men Osv. er et veldig langt skuespill, 502 sider.

HS: Er det mulig å sette opp et så langt stykke?

TB: Jeg mener det er det. Her i byen tør man mer. Se f.eks. på oppsetningen av Andre verdskrig, som begynte på kvelden og varte til neste morgen. Nationaltheatret hadde jo nå en oppsetning av Engler i Amerika, som åpenbart er en inspirasjon for Harstad i dette verket (viser til Osv.)

Jeg kjenner ikke hele forfatterskapet, men det virker som det som er gjennomgående – jeg har kikket på denne krimboka, som var utrolig underholdende – det virker som han stadig fornyer seg. Det er kanskje noen gjentagelser i forhold til referanser, men ikke form, der er han villig til å eksperimentere, og leken. Sånn er det i dramatikken også. Han skriver alt fra monologer og enaktere til denne mastodonten (Osv.)

Som Cathrine sa, så skriver han om ordinære mennesker i ekstraordinære og umulige situasjoner. Dette gjelder også for dramatikken hans. En blanding av Roald Dahl og Kafka, tenkte jeg. F.eks., i Washingtin, der en mann med dress og pent og ordnet liv skal flytte, også kommer det to kafkaaktige flyttemenn. De forteller ham at han var ombord i det flyet som krasjet i Washington, og det viser seg at han har levd i limbo siden da, han vil ikke innse at han er død. Dette er et problem for flyttemannskapet, for alle menneskene som har dødd i ulykker vil ikke innse at de er døde.

Hvis man skal tenke tverrestetisk, så er det noe konseptuelt i denne boka (Osv.), det er veldig mye informasjon, også er det på forskjellige plan, skuespillet er inndelt i mange ulike deler. Det er store forflytninger i rom, men ikke tid, det er ganske simultant. Alt utspiller seg i krigs- og katastrofeområder, men så er det også en familiehistorie, og pga. familiehistorien er det ikke bare simultant. Faren kommer hjem fra krigen, og han har begått grusomme ting, men det kommer opp underveis, for mest handler det om hvordan dette har påvirket familien hans, f.eks. har sønnen blitt krigsfotograf. Man skjønner ikke hvorfor, men man skjønner at det er noe han har med seg og må finne ut av, som gift i kroppen. Kona og datteren er survivors, men det går nedenom og hjem med mennene. Så det er også familiedrama. Det er en utfordring å få alt til å henge sammen, med tanke på iscenesettelse. Hvor stor plass skal familiedramaet få i forhold til alt det andre? Som dramaturg kan man spørre seg om familiedramaet er et påskudd for å få alt til å henge sammen.

HS: Det er en utfordring, fordi det er så mangefasettert. Man må nesten velge ut noe, og snakke om det. Men kanskje det ikke er en utfordring i forhold til kunsten, eller kanskje det er det? Til KR: kan du si noe om kunsten i Max…? Du har jo lest romanen og sett litt på kunsten han lagde i forbindelse med utgivelsen.

KR: Romanen handler om avsindig mange ting, men den handler i bunn og grunn om vennskap og kjærlighet, og hva et hjem er. Det er en mangslungen roman. Hvis man skal komme inn på kunsten, så er det jo Max som flytter til New York, og møter Mischa Grey, som blir den store kjærligheten i hans liv. Hun er billedkunster. Og det som er interessant med denne romanen er er at det er mange ekfraser, altså beskrivelser av visuelle objekter, og det fascinerer meg hvor troverdig det er, for nesten alltid når billedkunst blir tema i romaner, så blir det pinlig. Men Harstad er den av norske romanforfattere som har klart å framstille hva kunst er, på en troverdig måte. F.eks. er katalogtekstene bedre enn de fleste faktiske katalogtekster som skrives. Jeg kunne gjerne bestilt en katalogtekst av Johan Harstad, hvis jeg skulle hatt en utstilling. Men hvis man går mer konkret inn på kunsten, så er han inspirert av 60- og 70-tallskunst. Pop-art og silketrykk, Warhol, osv. Men også den norske Gras-gruppa, den eksplisitt politiske gruppa med blant annet Per Kleiva. Jeg vil også si at det er en viss konseptuell bruk av foto som man kanskje kan assosiere med Mathias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson, som sier noe om hvordan Mischa bruker fotografiet som refleksjonsredskap på forskjellige måter. Hvordan kunsten brukes, er det mest interessante.

HS: Hvordan brukes det?

KR: Kunstverkene brukes som resonanskammer for hva som ellers foregår i romanen. Nesten som orienteringspunkter for den gigantiske tekstmassen. F.eks. har Mischa en serie med verk som heter Vietnamization. Hun fordyper seg i frames fra Francis Ford Coppolas Apokalypse nå!, men hun lager også kunst som fungerer som en utkrystallisering av Max’ interesse for denne filmen og Owens opplevelser i Vietnam. Så kunsten blir både som orienteringspunkter og utkrystalliseringspunkter for resten av handlingen.

TB: Kan jeg bare si en ting om dette? I Osv. møter vi også en Vietnamveteran. En annen mann blir en hjelper for ham, og i en av dialogene snakker mannen om filmen The Shining. Joseph Zimmer, veteranen, er jo ute av sitt Shining. Det skjer med andre mennesker i stykket også, det er folk som har gått over en grense, som Jack Nicholson i den filmen. Det er bittesmå referanser som åpner opp. Det er kanskje noe av det samme som du snakker om, Kjetil.

KR: Det slo meg nå, hvordan Harstad bruker kunst som filter for andre ting. En ting jeg synes var spesielt fint, jeg lese fra der Mischa lager kunst når hun har trøbbel med kjæresten, utsnittet fra katalogteksten om disse kunstverkene. Det omtales som hukommelsens strekkodesystem. Jeg synes det var veldig fascinerende, hvordan du kan oversette andres minner og gjøre dem tilgjengelige for deg.

CK: Det som går igjen hos Harstad, er denne vegringen mot å bli kunstner. Da blir det ikke sånn kunstpynt rundt det, det blir autentisk. Folk har vanlige jobber, så det blir ikke jålete. Han vegrer seg mot å skrive «kunstnerromaner».

Jeg husker også fra det dramaet jeg leste, at han er så desperat når han skriver. På en måte er det så banalt å hamre løs på krigen, men der er også noe flott og direkte ved det.
Til TB: Er det satt opp?

TB: Ja, først var det en scenisk lesing, med markeringer og bare bittelitt scenografi. Så var det oppsetningen på Torshovteateret, hvor stykket var kutta ned fra åtte til fem timer. Det som var synd med det stykket, altså Torshovteatret er jo en sånn rund scene, og den er ganske liten, og dette stykket har denne simultandramaturgien, som «Angels in America». Det gjorde kanskje at familiehistorien fikk litt for mye plass i forhold til resten, fordi det ble for smått. Jeg ville gjerne ha sett det i widescreen, så man kunne dundre på, gi plass til noe mer enn familierelasjonene.
Handlingen utspiller seg i 1994, men har en epilog i 2004, som da er etter 9/11 og Irak-krigen. Da er jo to av familiemedlemmene døde, men man kunne nesten sett for seg en fortsettelse, med en ny epilog. Det har jo skjedd mye jævelskap siden den tid.

HS: Hvorfor blir han ikke satt opp, er det fordi han ikke skriver dramatikk lenger?

TB: Det er en konvensjon i Norge at alle vil ha urpremiere, også er man ikke så interessert lenger. Det har vært et stort problem, for hvis noen skal være klassiker, så må det være satt opp flere ganger. Det er dessuten lettere å skrive teaterkritikk om et stykke når du har referanser til andre stykker. Når det er urpremiere, går mange kritikere i surr med hva som er regi og hva som er tekst.

Det har jo blitt sprengt rom for mye annet i norsk dramatikk siden han skrev dette, det har åpnet seg mer. Det er større interesse for ny, norsk dramatikk nå enn på lenge. På 70-tallet laget man teater selv, kanskje noe av dette er tilbake nå. Nå er det en større åpenhet for utradisjonelle formater, også dramatikk som ligner på prosa. Men så er det en del romaner som dramatiseres da, så man kunne kanskje tatt tak i noe dramatikk. Disse kortere stykkene til Harstad kunne man absolutt gjort noe på.

KR: Det er jo mye teater i denne boka (viser til Max…), og teateret spiller samme rolle som kunsten, det blir som et resonanskammer til det som ellers skjer. En av teaterforestillingene Max setter opp er «Ocean», er en beckettaktig greie med en klaustrofobisk stemning. Dette er et resonanskammer til 9/11. Mischa lager parallelt med denne oppsetningen forskjellige kunstverk som relaterer seg til 9/11, blant annet dette med telefonene som ble etterlatte i Twin Towers. Dette grepet kjennetegner Harstad, å tenke på det kritiske og forferdelige gjennom stillferdige rester, og jeg tror man ser klarere det forferdelige ved å se på restene av det forferdelige. Det er fine resonansrom, det der.

HS. Så gjorde jo Harstad også kunstverkene virkelige, han lagde også en samleboks i tillegg til denne bokutgivelsen. Det han sier i podkastintervjuet til Gyldendal er at det faller han lettere å lage noen kunstverk, eller noe visuelt. Det er på en måte den deilige utsettelsen, å slippe å skrive. Så han endte opp med å lage mange av Mischas bilder, også som en test for å se om de er troverdige. Du har jo sett på denne utgaven?

KR: Det er defiksjonalisering. Når man tar noe ut av fiksjonen, så er det som om denne utstillingen eksisterer, og det blir også performativt, det skaper en annen virkelighetseffekt rundt seg. Skulle ønske flere gjorde sånne ting, det er fascinerende.

HS: Han vil ikke si at han er kunster selv, og han sier at det er lett å skape disse bildene. Det er jo den klassiske kunstnermyten, at det skal jo være en kamp å lage kunst. Hva tenker du om denne posisjonen?

KR: Det som med ironi, når du egentlig ikke mener det du sier, så kan du være mer ekte. Det ligger en frihet i det. Det er også en prokrastineringslogikk her, man leser for eksempel alltid en annen bok enn den man skal anmelde.

TB: Er det som Pessoa..? Jeg har ikke lest denne boka, å jeg blir veldig nysgjerrig.

HS: Det er et sammensurium av reelle og fiktive kunstverk og referanser. Det er som du sier, Cathrine, man blir overveldet. Enten så spyr man, eller så bare leser man videre. Jeg tror man leser videre, fordi, som dere sier, det er ekte, og han jåler seg ikke med alle referansene.

CK: Jeg har tenkt på noe annet som gjør at han skiller seg ut som forfatter. Man tenker alltid at det er selvopplevd, når man leser bøker nå. Harstad sier selv at han leser seg opp på det hans skriver om. Mens det motsatte ofte er tilfelle med mange samtidsforfattere, de bare henter fra det selvopplevde. Det er så imponerende hva han får til! Jeg jo tenker at han må da ha bodd i USA…

TB: Da tenker jeg, hvorfor skal ha da til USA? Hvorfor kunne han ikke skrevet fra et norsk kunstmiljø?

HS: Kanskje det er som Kjetil sier, det er denne avstanden han gir seg selv, som gjør at det ikke blir så tett. Jeg har også opplevd at det kan bli klamt, når man skal flytte alt over til USA, for eksempel. Og her er mye av det som pleier å bli klamt, men det blir ikke det, som å flytte det til USA, skrive om kunstnere, diskutere populærkultur.

CK: Handlingen kunne vært lagt til Stavanger, det husker jeg en annen kritiker sa. Men det er jo noe med at miljøet Harstad muligens er vokst opp i, og referansene han er oppvokst med, er amerikanskinspirert.

HS: Jeg vil også si at dette er en roman som handler om hjemløshet, og det er den grunnleggende fortellingen: Å lengte hjem og lengte tilbake.

KR: Jeg tenker at romanen ikke kunne foregått i Stavanger, fordi hele poenget med romanen er en søken etter hjem og en erfaring av hjemløshet. Jeg begynte å tenke på Citizen Kane. Det er den lille kjelken, Rosebud, som betyr noe, når han har fått alt. Sånn er det også her, det er den gamle videokassetten med Apokalypse nå!. Det er masse omveier, men du trenger dem for å komme hjem.

TB: I Osv. er det en passasje med noen unge vietnamveteraner, der en av dem skal kjøpe en hjelm, men blir utskjelt. De blir anklaget for å være en vandrende klisjé. Det er en dobbelthet her, man går inn i klisjeen og det klamme, med en bevissthet om det.

Stykket hadde kanskje hatt en annen aktualitet hvis faren hadde kjempet på Østfronten. Jeg tror Harstad ville vært utmerket til å skrive om høyreekstremisme. Da jeg leste stykket om igjen, så kom jeg til å tenke på noe Hans Magnus Enzensberger skrev i en pamflett om borgerkrig: Vi lever i en tid der en t-banevogn kan bli et Bosnia i et miniatyr. Det var ikke noe ideologi lenger, og selv om disse krigerne på Balkan hadde masse ideologiske rekvisitter, så var det bare rekvisitter. Selvdestruksjonslysten er like stor som mordlysten, jeg tenker på Breivik f.eks. Han har et ekstremt revansjebehov, så man kan nesten tenke at han har lånt ideologien sin helt tilfeldig.

HS: I dramatikken er det disse store linjene til de store krigene. Han ender opp med å skrive den enorme totalromanen, der han blander alle sine store talenter. Og hva skjer etter en sånn roman? Vi får en roman som bare leker, som peker nese til alle som setter seg ned med den. Jeg tenker på «Ferskenen», som kom i fjor. Han fører oss bare ut på en ørkenvandring… Men er det en slags logikk her, at man må få en anti-roman etter en slik totalroman?

CK: Jeg tør nesten ikke si noe om den boka. Men det er jo så tydelig hva han gjør.

TB: Det jo om et etterlatt manuskript, og det er så hardkokt at det er nesten ingenting igjen av det. Men det handler om denne forfatteren, som beundret disse folka i «Vagant» så voldsomt. Gleder meg til å lese fortsettelsen.

CK: Harstad har fryktelig mye i hodet, så da kom vel dette, da.

HS: Jeg er spent på hva som kommer etter Ferskenen og dette totalverket Max….

Jeg kan ikke annet enn å si takk. Det var mye å gape over, og vi i var her og der, men jeg synes vi fikk sagt noe.

Referent: Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy (AU, Kritikerlagets litteraturseksjon)