Referat: Kjønns(u)balanse i kanon og komposisjon

I panelet satt:
Ingrid Røynesdal, direktør i Oslo-Filharmonien
Agnes Ida Pettersen, komponist og likestillingsombud i Norsk komponistforening
Rune Rebne, lektor ved NMH og leder for Jenteprosjektet
Bjørnar Habbestad, kunstnerisk leder i Ny musikk

Ordstyrer var Ingebjørg Sofie Larsen, kulturredaktør i Minerva.

Arrangert i samarbeid med Oslo-Filharmonien og med støtte fra Norsk kulturråd og Fritt Ord.

Ingebjørg Sofie Larsen: Etter flere tiår med økt bevissthet på kjønnsbalanse i kanon og komposisjon, som dette arrangementet heter, er tallene fortsatt ikke særlig gode. Jeg vil gjerne spørre dere hvilke utfordringer dere i panelet støter på i deres daglige arbeid. Hvor er det skoen trykker? Agnes Ida Pettersen, dere i komponistforeningen har flere aktive tiltak, likestillingsombud som du er, og likestillingsprisen. Fortell om dette arbeidet.

Agnes Ida Pettersen: Norsk komponistforening har hatt fokus på dette i mange år, også før likestillingsombudet ble opprettet for 2,5 år siden. Det har i lengre tid vært en praksis om balansert oppnevning i styreutvalg og grupper. Samtidig har vi sett økt fokus på kjønnsbalanse i samfunnet. Dermed har likestillingsombudet i NKF gått fra primært å være en intern funksjon til også å få en ekstern funksjon. I NKF har vi hatt 15-20 prosent kvinnelige medlemmer veldig lenge. Jeg har nylig telt og tror vi nå er 21% kvinner. Vi har åpnet for større bredde i sjanger blant våre medlemmer, og det har slått positivt ut – vi har fått flere medlemmer og noe større kvinneandel. De tiltakene vi gjør for kvinnelige komponister er gjerne for å kompensere for manglende nettverk for kvinner. De befinner seg i en bransje preget av menn, gjerne 80 prosent menn, noen ganger mer. Det betyr nødvendigvis at det er svakere nettverk for unge håpefulle kvinner.

Med likestillingsprisen ønsker vi å vise vårt engasjement for saken og belønne det gode som skjer. Mange gjør tiltak, vi ser at de funker, det vil vi belønne.

Vi ønsker også å opprette en verkdatabase for å prøve å gjøre de kvinnelige komponistene lettere tilgjengelig. Det finnes folk med maktposisjon i festivaler og programutvalg som noen ganger sier de at de ikke vet om kvinnelige komponister, eller at de bare kjenner til noen få. En verkdatabase vil kunne gjøre musikk av kvinner mer tilgjengelig. Jeg vil gjerne si at dette ikke er symptomatisk for hele feltet, men det finnes noen som fortsatt sier dette, selv om vi har 47 kvinner i organisasjonen i dag, hvorav mange av dem er svært taleføre, aktive og synlige.

Vi jobber også med en repertoarundersøkelse, en kopi av den danske repertoarundersøkelsen. Den er ikke klar, men kommer snart, og da får vi virkelig tatt temperaturen på den norske tilstanden. Vi baserer oss på at det er rimelig like tilstander i Norge og utlandet. Det er mye fokus på dette globalt, og det er rett og slett mye å hente der ute av informasjon og verktøy og tips og triks.

ISL: På telefon snakket du og jeg om problemet med at kvinnelig historie ikke er en veldig synlig del av dagens felles referanseramme. Kan du fortelle mer om det?

AIP: Det vi hører nå er bare toppen av isfjellet. Det som er synlig i dag er ikke representativt for hva som finnes. Forskning har bevist mange ganger at det finnes kvinner som har blitt forbigått. Jeg leste om en irsk forsker som undersøkte irske kvinnelige komponister fra det tyvende århundre, som oppdaget en irsk komponist som hadde gått til et forlag med musikken sin, og fått avslag «fordi hun ikke var mann». Selv da hun leverte musikk anonymt fikk hun avslag, fordi forlaget ikke «var sikker på at det var en mann». Når vi vet at sånne ting har skjedd – da vi må se om igjen på det som har vært.

ISL: Ingrid Røynesdal, du representerer Oslo-Filharmonien og er med på å forvalte denne musikkarven som er så mannsdominert. Hvilke utfordringer møter du på?

Ingrid Røynesdal: Kjønnsbalanse er åpenbart noe vi alltid må være bevisst på alle måter, men feltet vårt er komplekst. Jeg er glad for å bli utfordret på dette.

Vi opererer med et historisk kjernerepertoar som fundament. Den historiske ubalansen tar det tid å komme forbi. Vi må ikke glemme at musikere, publikum og aktører elsker dette kjernerepertoaret. Samtidig skal vi også fornye, vi må lete, kanskje finnes det perler vi har gått glipp av. Vår kunstneriske plansjef har gjort et eget arbeid med det – og en skatt vi har funnet er Lili Boulanger. Hennes musikk har vi virkelig tatt inn i organisasjonen, spilt flere ganger, og vi ser at dirigenter som spiller den med oss tar den med seg videre andre steder.

Men vi må se på framtiden, det er der vi kan gjøre endring. Man kan ikke sammenligne et symfoniorkester med små ensembler og festivaler – vi har ikke den fleksibiliteten, vi er bare én størrelse. Det var interessant å se i jubileumsboka til NKF i fjor hvor mange orkesterverk skrevet av kvinner i Norge. Vi har prøvd å telle. Vi har hatt 135 komponister de siste 100 år. Av disse er 13 kvinner, 122 menn. Disse 13 kvinnene har tilsammen utgitt 52 orkesterverk. Til sammenligning har Ragnar Søderlind skrevet 67 orkesterverk. Arne Nordheim skrev 27. Det er et viktig bakteppe å ha med seg – hva er det vi som orkester, langt ute i verdikjeden, har å forvalte? Da vi rapporterte til Minerva i fjor og fikk kritikk for vårt sesongprogram, der 11 av 183 verk av kvinner, så tenker jeg at det er kontekstløst.

Spørsmålet er: Finnes det glasstak her eller tar det bare tid? Hvordan utvikler vi feltet videre? Vi snakker med internasjonale forleggere, og de opplever ikke at det er et glasstak nå. Så mange orkestre har så mye fokus på dette. Det er en fjær i hatten å ha kvinnelige komponister på programmet, internasjonalt er det en fjær i hatten å ha med 11 av 183 verk skrevet av kvinner. Det er positivt! NRK sendte en hel time om hvordan det bare er menn i programrådene. Men det er ikke lenger sånn at det er mangel på kvinnelige nettverk som gjør at kvinner ikke når opp. Hos oss, i et rent mannlig programråd, var det menn som programmerte dette.

Jeg føler at vi er i en slags kjønnsdiskusjon 2.0. Min store bekymring er heller at det ikke er mange nok som skriver for orkester i det hele tatt. De kvinnelige talentene skal vi klare å fange opp, det viktigste er å rekruttere og initiere over hele bredden. Men det tar tid. Det første verket man skriver skal kanskje ikke være for Oslo-Filharmonien, akkurat som at et første solistoppdrag heller ikke nødvendigvis bør være hos oss. Derfor har vi heller breddetiltak som er ment å stimulere mer bredt. Vi har Ung.com. et komposisjonsprosjekt med ungdommer fra videregående skole. SATS er et helt nytt tilbud med musikk på Majorstuen og Edvard Munch videregående. Og vi er med på Kupp, et nytt nettverksprogram for unge komponister under 35.

Vi må likevel ikke være blinde for at nåløyet i orkesterverden er også utrolig lite for menn. Det er ikke sånn at menn boltrer seg i tilgang til de store orkestrene, mens kvinner ikke når gjennom. Men kjernestrukturen i et slikt orkester baserer seg på en mannlig historie. Jeg er også bekymret for mannlige fiolinister. Og for mannlige publikummere – vi må få flere menn til å gå på konsert. Alle disse tingene må vi ta på alvor. Jeg vet at vi er her for å snakke om kjønnsbalanse, men dette er en nyansert problemstilling som vi ikke må ta lett på.

ISL: Bjørnar Habbestad, du kunne melde om 54% kvinnelige komponister på din siste festival. Det må sies å være. forbilledlig. Samtidig sier du at du ikke har tenkt så mye på kjønn. Fortell om ditt arbeid.

Bjørnar Habbestad: Ny musikk har jobbet med kjønnsbalanse i lang tid, blant annet gjennom Balansekunstnettverket og med flere kvinnelige kunstneriske ledere i organisasjonen. Da jeg overtok var det sterk bevissthet for å ivareta oppmerksomhet om problemstillingen. Jeg kuraterte min første festival i mai. På ett nivå var jeg også selvfølgelig bevisst på det, samtidig var jeg opptatt av å være våken på å være kuratorisk konsekvent. Vi gjorde noen grep tidlig hvor vi stoppet opp og så etter: Hvilken konsekvens, hvilket bilde av samtiden eller historien presenterer vi når vi tenker slik vi gjør nå? Hvilket bilde velger vi? Privilegiene ved å jobbe med et samtidig kunstuttrykk er at vi er i en situasjon der vi kan velge å sette søkelys på noe. Det jeg oppdaget omtrent halvveis var at dette trenger jeg ikke telle. Jeg tok kontakt med et nettsted, newmusic.report, som kartlegger kjønnsbalanse komposisjon og utøvere i samtidsmusikkfeltet. Jeg var kjent med de til dels fryktelige tallene som finnes i feltet, men de blir ekstra tydelige der. Musica Viva München har 100 prosent mannlige komponister. Manifeste Paris hadde 88 prosent. Münchener-biennalen 73 prosent. Mitt inntrykk er at jo lenger inn på kontinentet du kommer, jo større er problemet.

Det beskrivende for prosessen min var likevel at dette var ikke vanskelig. Å programmere ut fra kunstneriske hensyn og få balanse – det var ikke vanskelig.

Det vi ser nå, når vi nominerer komponister til for eksempel verdensmusikkdagene – det er interessant at NKF har 80/20 kjønnsfordeling – det er akkurat tallet vi ser i søknadene dit. Kun 20 prosent er fra kvinner. Men de kvinnene som søker er gjennomgående veldig sterkt kvalifiserte. Nominasjonene våre er 30 prosent kvinner, uten å kvotere.

Vi praktiserer moderat kvotering – om det er to like sterke kandidater, så prioriterer kvinnen. Vi går ikke forbi bedre kvalifiserte kandidater til fordel for kvinner, det er forbudt ved norsk lov. Derfor er det gledelig å se at vi har så sterke kunstneriske folk blant norske kvinnelige komponister og utøvere. Blant utøverne er det faktisk en overvekt av kvinner. Det er betryggende.

ISL: Rekruttering starter for mange med utdanning. Rune Rebne, du startet Jenteprosjektet for 2 år siden, et prosjekt du også har gjennomført innenfor hoppidrett.

RR: Ja, og i forbindelse med det vi jeg gjerne nevne at vi fikk en norsk olympisk mester i vinter, Maren Lunde.

Mange har dette temaet på dagsorden, mange jobber med det på forskjellige felt. Utdanning er viktig – og det er viktig å understreke at å være komponist er en profesjon. Ellers kunne vi jo legge vekk studiet. Men vi må ha fakta på bordet: Det er skjev kjønnsbalanse. Hvite menn har styrt bransjen lenge. Og jeg pleier å si at det tar 10 år å bli en helt åkej komponist. PÅ NMH har det vært kjempeskjevt på komposisjon, kanskje 30 gutter og en jente eller to.

Da jeg begynte med dette, tok jeg med meg erfaringen fra skihopping – som for øvrig er verdens vakreste idrett. Min opplevelse var at jenter trenger et trygt og godt miljø for å blomstre. Det høres ut som at kvinner er svake og trenger masse støtte – men det handler ikke om det. Kvinner ser ut til å være opptatt av å være i et fellesskap. Slik jeg opplever det er det viktig.

Betyr det at jenter bare står med lua i hånda bakerst om det er gutter til stede? Nei, men gutter beveger seg mer ubesværet, kanskje med sviktende kvalitetsvurderinger og realitetsorienteringer. Et mål for NMH var å gjøre døren høyere, porten videre. Det ble mulig å søke med andre stilarter, man behøvde ikke skrive noter. Slike små grep skaper ny bevissthet om et felt. Da jenteprosjektet ble annonsert var det 55 jenter som meldte seg. I dag er det 50/50 på de vi tar inn på komposisjon. Menn som velger menn har vært et problem – vi må bryte med det og få en bevissthet om det. Det er kjempeviktig.

Jeg mener vi må greie å ha tre tanker i hodet samtidig:

1) Fakta. Det er skjev kjønnsbalanse i bransjen og lederroller, og det tar tid å endre.
2) Å være ung, talentfull eller kvinne er ikke kvalitetsbetegnelser. Innen talentutviklingen vet vi egentlig bare én ting: Det du vet er at du ikke vet. Den som får til mest er den som vil mest. Du vet ikke hvem det er når de er unge. Det er faktisk ikke en kvalitet å ha talent, eller å være jente.
3) Vi må undersøke mer hvordan vi lager god musikk. Hvorfor vil jeg lytte til dette? Kan være en kjerne jevne ut kjønnsbalansen: Mitt mål med jenteprosjektet er alltid bare å heve kompetansen. Hva er lurt å tenke på for å få folk til å lytte? For å gjøre det må vi undersøke hva som er god musikk. Jeg vet ikke hva det er, men hvis vi begynner å diskutere det så kanskje vi finner det ut? Og finner vi det ut, så vil kompetanse vinne.

ISL: Det å si at det er forskjeller på menn og kvinner er nesten et lite tabu i debatten. Hva mener du, er det forskjeller i hvordan vi forholder oss til konkurranse og selvhevdelse. Hvordan har det vært å jobbe med jenter, mot for eksempel fellessamlinger med både gutter og jenter?

RR: Jeg slipper unna mye, siden jeg er mann. En vanlig reaksjon mot jentefellesskap er at «de rotter seg sammen» – men siden jeg er mann så kan man ikke si det om Jenteprosjektet. Mitt inntrykk er at gutter har en mer sviktende realitetsorientering. De stiller seg gjerne opp midt i rommet og er kjempestolte av noe de har laget. Men er det så bra? De har kanskje ikke det samme behovet for et fellesskap, de bare gjør det allikevel! Det er veldig rart.

Et annet eksempel fra skihoppingen: Gutta virra rundt, går alene opp, hopper, og virrer rundt igjen. Jentene ventet på hverandre i bunnen og gikk opp sammen og hoppet igjen. Det er et fellesskap. Det virker som det er lettere, særlig for unge kvinner, å bli gode innenfor et fellesskap. Det betyr ikke at de må ha det for å komme noen vei til enhver tid. Skal vi rangere søknadene til komposisjon på NMH har kvinnene høyest nivå. Men ikke siter meg på det.

IR: Vi må ikke glemme at dette ikke er superspesielt for vårt felt. Alle utøvende kunstnere er sårbare. Det er et tankekors at kvinner lykkes bedre på utøversiden. Vi ser det systematisk i idretten, der vi lykkes i å bygge opp jentemiljøer, så lykkes jentene. Derfor er det viktig at vi gir rom for mange til å utvikle seg.

ISL: Agnes Ida Pettersen, du er jo selv komponist i dette miljøet. Opplever du at det er slike kulturforskjeller mellom menn og kvinner?

AIP: Jeg har lyst til å si nei. Jeg oppfatter hele tankegangen som veldig provoserende. Trenger kvinner kvinner? Vi behøver vel strengt tatt ikke å organisere slike fellesskap hvis kvinner er kjent med at kvinner driver med dette fra før? Musikk kommer innenfra, går ikke an å se det på denne måten. Ja, det er vanskelig både for menn og kvinner å være kunstnere i dag, men nå har vi har et momentum. Nå må vi fikse saken. Den kan fikses dersom vi snakker om det, og gjør tiltak som virker.

IR: Hva tenker du at vi skal fikse? Vi kan bestille tre verk i året, og vi kan lete opp noen få. Men denne skuta er i en strøm. Det er en treghet i materien. Vi å omfavne utdanningsinstitusjonene. Det at vi ser at jenter og gutter agerer forskjellig, er ikke å offergjøre kvinner. Anerkjenner vi ikke det, så glipper vi i talentutviklingen. Jeg tror det er det du, Rune, er inne på. Så skal man kanskje ikke gjøre så mye når man har passert en viss alder, kanskje. Men det er stor sårbarhet i rekrutteringen, hvor det er verdt å være bevisst det.

BH: Et fint eksempel er prosjektet Composing Wikipedia, initiert av en kanadisk, londonbasert klarinettist. På Wikipedia er bare 10 prosent skrevet av kvinner og bare 17 prosent omhandler kvinner. Det at Ingrid leter med lys og lykte i historien uten å finne mange kvinner handler mye om dokumentasjon. Composing Wikipedia samler team av kompetente musikere, komponister, musikkvitere til et Wikipedia-maraton for å lage artikler om kvinnelige komponister. Den andre runden i prosjektet fant sted den 2. september i London, Amsterdam, Melbourne, Phoenix og Chicago, i London samarbeid med Southbank Centre og Philharmonia Orchestra. De vet ikke hvor mange artikler greide å lage ennå, men den dagen ble det skrevet 20 000 ord om kvinnelige komponister. Det er et lite verktøy, men sier noe om hvor stor del av feltet som er underdokumentert. Alle vi som har jobbet med historisk materiale vet at det er de fysiske tingene som overlever, som avgjør om vi klarer å knytte tilbake til kildene.

ISL: Mange museer forsker i stor skala på glemte kunstnerskap, ofte glemte kvinner. Har denne bevegelsen forsvunnet litt innen musikken? Eller finnes det noe større initiativ her?

AIP: Ingrid, jeg mener ikke at det er OFO som skal fikse dette problemet, men når din programsjef har brukt mye tid på å finne den ene komponisten dere spiller så er det litt lite konstruktivt i det store bilde. At én person her og der sitter hver for seg og leter. Vi trenger en samling forskere til å gjøre dette. Vi trenger et prosjekt. Skal man være en stor institusjon, kan kanskje bidra inn i sånne initiativer? Vi bør ta en skikkelig runde på dette nå, forske ordentlig. Det finnes arkiver i Tyskland, Frankrike, Sverige, vi har planer i Norge. Nå er det interesse, vi kan samordne det. Vi er i utkanten, kanskje er det lettere for oss? Kan vi ikke gå i bresjen her?

IR: Kjønn er ett av 30 dilemmaer vi står i når vi skal kuratere et program. Det er mange områder som vi gjerne skulle hatt kunnskapsdatabaser om. Dette er i bevegelse, men det går tregt. For oss er lytterproblematikken større.

ISL: Jeg ser også politisk vilje og et potensial her. Jeg ser flere potensielle deltagere i et slikt prosjekt.

RR: Jeg er jo egentlig uforskammet lite opptatt av historie. Jeg er mer opptatt av dem som er i live nå og framover. Forbilder har ikke generert særlige resultater ennå, hvert fall ikke i skihopping. Innen musikken, vi har Pauline Hall, Cecilie Ore. Jeg vet ikke hvor viktig det er for unge jenter. Men det er forskjell på kvinner og menn, og vi kan fortsette i samme tralten, men da vil det ikke skje noe. Agnes Ida Pettersen og Bente Leiknes Thorsen her – dere er jo den ene jenta som har kommet ut pr. tre-fire kull.

Et uttrykk er at «Culture eats strategy for breakfast». Å lage en kultur for noe er bedre enn å lage strategier. Hvis vi ser at gutter er frampå, og at jenter trenger et åkej rom å bevege seg i, så bær vi tenke at det er interessant, dette kan vi bruke.

IR: Vi komme litt forbi det at det eneste som kan motivere kvinner er andre kvinner. Fra mitt perspektiv handler dette om å bygge verker som blir stående. Det er superambisiøst – og supermotiverende. Men da må vi også drive talentutvikling av gutter. Må ikke glemme det aspektet. Vi må være i samme båt, være på lag. Det beste utgangspunktet.

RR: Ja, på et tidspunkt må man kanskje også starte gutteprosjektet. Men ikke ennå. Vi får vippe pinnen over først. Og så liker jeg ikke egentlig ordet talentutvikling. Vi vet ikke hva som er talent. Vi må legge til rette for så mange som mulig, og gi dem kompetanse. Spørsmålet er hvordan gjør vi det? Det er vanskelig. Det er da vi ikke kan styre mot unghet, talent, eller kjønn, men det at man er god.

BH: Det er en interessant sammenligning med museumsfeltet. Ja, musikkfeltet har praktisert en statisk forståelse av seg selv. Det er akkurat som om musikkhistorien blir presentert som en endegyldig sannhet, en kjede av mesterverk. Det er en misforståelse. Vi har tillatt oss å dyrke forestillingene om verkene, musikken, komponistene, mer enn i andre kunstfelt. Den personkultusen vi driver med i musikk – den er ganske passé. Den viktigeste erkjennelsen jeg har gjort i mitt kurateringsarbeid er at måten jeg finner kvaliteter på, og lage samtaler mellom ulike typer kvalitet som er interessant, er fullt mulig å overføre på historisk musikk. Men det krever arbeid. Vi må være villige til å risikere sannheter for å finne sammenhenger vi kanskje ikke har sett ennå. Her har hele feltet en lang vei å gå.

IR: Mener du at vi har en masse verk vi bare trenger å oppdage?

BH: Ja, det er mye musikk som blir forbigått.

IR: Av kvinnelige komponister?

BH: Ja, det tror jeg.

Men hva er en komponist, blir du bare det om du skriver for symfoniorkester? – Nei, da har vi ikke mange. Det er et felt som har vært forbeholdt menn. Men det betyr ikke at det ikke fantes kvinnelige komponister i romantikken.

RR: Glemselens slør. Det skulle vi kanskje dratt over oss selv oftere. Kunst er et møtested mellom mennesker og da er det artig at vi er i live vi som møtes. Hva er dette møtestedet, hva har vi til felles? Det er jo morsomt å undersøke. Historieløshet er livsfarlig – men jeg mener det er viktigere å se på hva vi skal gjøre med oss levende i dag?

ISL: Jeg tror vi åpner for spørsmål fra salen.

Bente Leiknes Thorsen: Jeg var i Konserthuset nylig og leste om Griegs klaverkonsert i programmet. Her ble det fortalt en historie om den berømte Grieg som åpner konserten med et smell og dermed banet seg vei inn i musikkhistorien. Men man kunne like gjerne fortalt en annen historie, om en konsert som ikke ble så godt mottatt, i hvert fall ikke på norgespremieren tre år senere. Den var preget av dårlig instrumentasjon, faktisk gjorde Grieg utbedringer hele livet, senest sammen med Percy Grainger i 1907.

Det sier noe om hvordan man snakker om komponister som geni – han som har oversikt over alt, settes på en pidestall, og produserer mesterverk fra første tone. Det er en fortelling som gjentas om og om igjen, gjennom mysende og seriøse komponistbriller. Er dette språket med på å forsterke kjønnsubalansene?

RR: Genimyten er jo en god historie. Det er noe å si. Hva slags markedsføring kan du drive med en middels, medioker arbeidsprosess? Jeg knytter geniforestillingen til talentforestillingen. Det er ideen om overmenneskelighet som blir plassert i den rollen. Jeg skulle ønske vi pratet mer om hva som er god musikk. Vi prater så lite om det!

BH: Her er et eksempel som slår to-tre fluer i en smekk: Jeg bestilte et program av Carola Bauckholdt og Christina Kubisch, store komponister på hver sine felt. Bauckholdt er en klassisk partiturkomponist, opptatt av virkelighetslyder og Kubisch er Tysklands grand old lady innen lydkunst, og bruker opptak av elektromagnetisk spenning som råmateriale. De møttes i felles fascinasjon for lydlandskap og endte med å lage et prosjekt sammen. Vet ikke om det i seg selv er en kvinnelig kvalitet – men det er i hvert fall kontraproduktivt for å etablere genistatus. De delte hverandres materiale til å bygge nye komposisjoner, som så ble satt sammen i program: Ett rent eget verk hver, og ett verk basert på den andres materiale. Det ble en fabelaktig aften med Oslo Sinfonietta fordi kvaliteten var så høy, det hang sammen tematisk, og var grundig gjennomarbeidet.

RR: Om jeg kan nevne Maren Lundby igjen. Vi fant ut at kvaliteten i det daglige arbeidet var for lav. Så vi bestemte oss for å bli bedre hver dag. I år vant hun OL. Det virker. Gjør vi en god jobb hver dag over tid så blir det best.

Maren Ørstavik