Referat: Klima for kritikk

Ingrid Halland ønsket velkommen med å introdusere begrepet Antropocen, navnet på en ny geologisk tidsalder hvor mennesket har så stor påvirkningskraft på miljøet at det har blitt en geologisk kraft. Hvordan skal kunstkritikken forholde seg til en verden i endring? Bør kritikken være med på et klimabrøl?

Seminaret bestod av tre innledere, Susanne Christensen, Randi Nygård og Sigurd Tenningen, samt åtte miniforedrag av NO Form Lab representert av Lena Trydal, Liv Gunhild Fallberg, Emma Karlsen, Sigrid Stenerud Steien, Tiril Sofie Erdal, Vera Maria Gjermundsen og Eirik Zeiner-Henriksen, og avslutningsvis et innlegg av Malin Graesse.

Susanne Christensen
Susanne Christensen er forfatter og kritiker. Hun var medredaktør i Vagant fra 2007 til 2010, og har vært fast spaltist der siden 2010. Christensen har skrevet for Klassekampen, Morgenbladet og Kunstkritikk. I foredraget under Klima for kritikk delte Christensen sine erfaringer som skribent under LIAF – Lofoten International Art Festival.

Etter lang tid som litteraturanmelder, fortalte Susanne at hun befant seg på glidebane mot kunst. Spørsmål om klima har i større grad blitt viktig for henne. Christensen reflekterte over samtidslitteraturens begrensninger, idet den ofte forholder seg til sosiale relasjoner, psykologiske fortellinger med utgangspunkt i et menneskelig «jeg», til forskjell fra for eksempel installasjonskunst hvor tilskueren konfronteres med problemstillinger som strekker seg utover det rent menneskelige.

Christensen fortalte om Lofoten International Art Festival, hvor hun deltok som en «embedded» kritiker, i samarbeid mellom Vagant og LIAF: om festivalens plassering i et unikt landskap, masseturisme og tidevann. Prosjektene på LIAF er prosessuelle, altså begynner de lenge før festivalen, fortalte Christensen. Under sitt opphold bodde hun inne i selve utstillingen, i bobilen SOMETHING FOR SOMETHING av kunstneren Kateřina Šedá, i bytte mot en tjeneste for lokalsamfunnet. Videre beskrev Christensen kunstnerne kritiske oppmerksomhet om materialbruk som et viktig tema på festivalen, der mange konseptuelle arbeider pekte mot dematerialisering og forsøk på å unngå det kommersielle kunstmarkedet.

Randi Nygård
Siden 2015 har Randi Nygård samarbeidet med Karoline Tampere, kurator på årets LIAF, om det tverrfaglige kunstprosjektet Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet. Prosjektet undersøker naturforvaltning og kunstens potensielle rolle i å formidle klimarelaterte problemstillinger. Tittelen er hentet fra paragraf to i den Norske havressursloven, og i prosjektet diskuterer Nygård hva viltlevande innebærer, hva som defineres som ressurser og hvem som defineres som fellesskap. Kunstprosjektet er en del av Ensayos – et internasjonalt forskningsprosjekt hvor kunstnere, samfunns- og naturvitere og filosofer arbeider med temaer knyttet til politisk økologi.

Nygård arbeider ofte med en kritikk av det rasjonelle språkets begrensninger i sine prosjekter. Med utgangspunktet i tekst og bilder fra forskjellige tidsskrifter arbeider Nygård med kollasj, der ordenes betydning, fakta, mote og forskning krysses og skaper potensielt nye sammenhenger.

Nygård trakk inn klima og fortalte hvordan hun har forholdt seg til dette i sin kunst. Oppvokst på landet hadde hun mye kontakt med planter og dyr. Siden hadde hun bodd i mange storbyer over hele kloden og gradvis mistet den tette tilknytningen til naturen. Vi trenger nye verdensbilder om hvordan mennesket er koblet sammen med omgivelsene, mente Nygård, før hun presenterte arbeidene sine Tomrom etter Avocado, Sikt, sjikt, dikt (bomull, skyer, fugl, fisk, sjøsprøyt) og The Denial of Nature and Living in Denial, små tankemaskiner som ifølge henne ikke gir rasjonelle svar, men viser til kompliserte relasjoner mellom mennesker og miljø.

Ett spørsmål Nygård hadde stilt seg var hva dyr og planter egentlig opplever av verden, og viste til et eksempel der Jacques Derrida beskriver det å bli sett naken av sin egen katt som en merkelig opplevelse. Forsto katten hva den så? Hvis man bare bruker det menneskelige språket ender man opp i en ensom metafysisk virkelighet, hevdet Nygård.

Sigurd Tenningen
Sigurd Tenningen er forfatter, kritiker og tidligere medredaktør i tidsskriftet Vagant. Han har blant annet utgitt essaysamlingen Vegetasjonens triumf er total. Sammen med billedkunstner Jan Freuchen har han vært ansvarlig for utstillings- og publikasjonsserien Game of Life ved Kristiansand Kunsthall.

Tenningen presenterte sin essaysamling Vegetasjonens triumf er total fra 2015, og sa seg enig i utgangspunktet for seminaret: at jorden endrer seg, kunsten endrer seg, og kritikken må følge etter.

Han reflekterte rundt hva det vil si at klimaet endrer seg, når det startet, og hvordan menneske nå står i forhold til klimaet. Tenningen mente at vi er forbi uskyldstilstanden, og at vi har blitt planetens dominerende kraft. Vi opererer ikke lengre i en privat sfære, men sammen med jord, luft, vann. Vi står ikke over naturen som en fremmed, men som dens viktigste påvirkningskraft forklarte han.

Tenningen returnerte så til spørsmålet om kritikken og spurte hvorfor kritikken skulle ta innover seg Antropocen. Kulturen adskiller mennesket fra naturen, påsto han, og tok til orde for en tidlig-romantisk idé om kritikk som en forlengelse av kunsten, der kritikere må balansere historie og estetikk opp mot samtidens ideologiske forestillinger.

Tenningen viste et bilde av en installasjon av Pierre Huyghe, After Alife Ahead, fra Skulptur Projekte Münster. Verket fikk hard kritikk i Kunstkritikk for å være en spektakulær opplevelseskunst underlagt en markedsstyrt galleriverden. Men Tenningen mente at kritikeren hadde gått glipp av klima-aspektet. Det var ikke den idémessige forestilling som var viktig, men organiske livsformer og automatisert teknologi, som ofte er å finne i Huyghes verk, mente han.

Diskusjon
I diskusjonen oppsummerte Ingrid Halland, Randi Nygård, Susanne Christensen og Sigurd Tenningen kort noen av punktene fra presentasjonene. Tenningen utbroderte sine tanker om kritikken etter spørsmål fra salen, og fortalte om sitt mastergradsarbeid der han sammenlignet den gjennomsnittlige litteraturkritikken fra 1920-tallet til i dag, og fant at kritikkens behandling av spørsmål relatert til klima og natur i stor grad har stått på på stedet hvil, mens kunstens tilnærminger til slike problemstillinger har forandret seg svært mye. Christensen luftet ideen om å anmelde kunstverk etter klimaavtrykk. Brukes det for eksempel lokale materialer i verket? Tenningen svarte at kunsten uansett har en forsvinnende liten posisjon i klimaregnskapet. Nygård mente at kunstneren selv måtte ta grep med tanke på materialer, og at det ikke bare er kritikerens oppgave.

NO Form Lab
Halland presenterte NO Form Lab, et skrivekollektiv bestående av unge kritikere og kunsthistorikere tilknyttet Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo og NTNU i Trondheim. På seminaret ble det holdt korte innlegg av Lena Trydal, Liv Gunhild Fallberg, Emma Karlsen, Sigrid Stenerud Steien, Tiril Sofie Erdal, Vera Maria Gjermundsen og Eirik Zeiner-Henriksen, og tilslutt et tilleggsinnlegg av Ph.D student Malin Graesse.

Lena Trydal presenterte lydinstallasjonen Treverk (9) av Joakim Blattmann. For å påpeke at trær hadde liv, hadde Blattmann presentert ferdige opptak fra levende trær på døde stubber i et gallerirom. Trydal reflekterte rundt dette paradokset, og hvor komplisert det kan være å lage kunst av natur uten å redusere budskapet.

Liv Gunhild Fallberg presenterte historien til solspeilet på Rjukan av Martin Andersen. Den lille bygda Rjukan ligger mellom høye fjell, og er dermed uten sol i vinterhalvåret. For å gjøre noe med dette, ble det bygget et solspeil på toppen av fjellet i 2013. Solstrålene som blir reflektert treffer en liten flekk på torget. I tillegg til sin nyttefunksjon, er Solspeilet en samlingsplass som åpner opp for refleksjon rundt innbyggernes forhold til teknologien og naturen.

Emma Karlsen presenterte gruppen Oslo Apiary and Aviarys prosjekt Work Relief fra Høstutstillingen 2018. Verket besto av åtte små relieffer, hvor halvparten var laget i bivoks, utvunnet på taket av Kunstnernes Hus, og den andre halvparten av termoplast. Karlsen presenterte gruppens andre prosjekter hvor blant annet insekter blir inkludert i byrommet.

Sigrid Stenerud Steien presenterte Gjerdeløa av Marianne Heske. I 1980 stilte Heske ut en gammel løe fra Tafjord i Møre- og Romsdal på Centre Pompidou i Paris. I 2013 laget hun en avstøpning av løa i det syntetiske materialet kunstharpiks. Løa i tre og løa i syntetisk materiale representerer hver sin tid og presenteres side om side; den ene med et iboende nedbrytnings potensiale, den andre laget til å vare evig.

Tiril Sofie Erdal presenterte utstillingen Only Evil Spirits Travel in Straight Lines av Apichaya Wanthiang. Mens det i utstillingen hennes på LNM i 2018 handlet om flom, handlet det i utstillingen hennes på UKS bare måneder senere om tørke. Her fantes det noen mørke, tørre, fjell-liknende jordklumper, som ga fra seg varme og som publikum ble oppfordret til å sitte eller legge seg på. Galleriets åpningstider var knyttet til skumringstimen, derfor var det bestandig mørkt i utstillingen, som inngikk i en direkte dialog med det lokale klimaet.

Vera Maria Gjermundsen presenterte Mildew paintings av Fredrik Værslev. Verkene hadde oppstått tilfeldig, etter at de hadde stått rullet sammen i plastrør i 12 måneder. Meldugg hadde da vokst på lerretene. Naturen hadde blomstret opp igjen.

Eirik Zeiner-Henriksen presenterte filmen Reclaiming Vision av Toril Johannessen og Marjolijn Dijkman. Mellom blokkene på Barcode titter Akerselva frem, og nettopp her ble videoen, som var en del av prosjektet «Munchmuseet i bevegelse», projisert. I videoen hadde kunstnerne forstørret bakterier og alger de hadde funnet i Akerselva, og gjennom filmen fikk publikum se en verden som ellers ikke tilgjengelig for det menneskelige sanseapparatet.

Malin Graesse presenterte sitt phd-arbeid i kunsthistorie, om laksetrapper der hun diskuterer hvordan mennesker lager arkitektur for dyr. Fisketrappen er designet for å hjelpe fisken oppover demninger eller andre hindringer, og designet er basert på vitenskapelige tolkninger av fiskens adferd. Fiskene svømmer opp og ned avhengig av årstid, forklarte Graesse og belyste hvordan klimaendringene ytterligere påvirker disse bevegelsesmønstrene.

Arrangementet ble støttet av Kulturrådet og Fritt Ord.

Referent: Lena Trydal