Referat: Kritikk og kansellering

20. september inviterte Norsk kritikerlag og samtidsmusikkfestivalen Ultima til salongen «Kritikk og kansellering», hvor et panel av kritikere og skribenter delte sine opplevelser av ytringsrommet i scenekunstfeltet. Ender kritikere opp med å bedrive selvsensur i frykt for å bli utestengt fra scenekunstfeltet, sosialt så vel som yrkesmessig?

Arrangementansvarlig Eline Bjerkan innledet med å ønske velkommen, før moderator Mariken Lauvstad introduserte paneldeltakerne for publikum. Lauvstad åpnet salongen med å spørre deltakerne om deres opplevelse av ytringsrommet innenfor scenekunstfeltet, for eksempel i lys av debatten rundt Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammars forestilling Ways of seeing og Morten Traaviks Sløserikommisjonen. Frank Rossavik fulgte opp med å presenterte en generell teori rundt hva som skjer hvis ytringsrommet snevres inn: Ordskiftet blir i større grad polarisert og man har lettere for å sette meningsfeller og -motstandere i bås, såkalt «oss og dem»-tankegang. Nyansene forsvinner. Kritiker Hilde Halvorsrød kjente seg på sin side ikke igjen i at ytringsrommet i feltet har blitt snevrere, hun har ikke følt på et press om å ha bestemte holdninger eller sympatier i sitt virke som kritiker. Hun problematiserte også det å snakke om scenekunstfeltet som en enhet når feltet er såpass mangfoldig.

Teaterkritiker Rania Broud reflekterte rundt definisjonen av sensur og uttrykte at et økt fokus på hva som ytres kan være en anledning for kritikere å i enda større grad velge sine ord med omhu. Lauvstad spurte teaterkritiker Aslak Heika Hætta Bjørn om hvorvidt det er viktig at det finnes samiske kritikere som kan skrive om samiske forestillinger. Det bekreftet Bjørn, og fortalte om hvor viktig eksempelvis kompetanse på joik ofte er om man skal anmelde samisk scenekunst. Han vedgikk også at når feltet er så lite, med få samiske aktører i utgangspunktet, så kan det fort resultere i at han som kritiker fokuserer mer på det positive ved kunsten han anmelder enn det negative.

Videre ble teaterkritiker Knut Ove Arntzens kritikk av Duduzile Mathonsis forestilling Bitch, Where The Fuck Is My Manifesto?!, som ble publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 03.05.2021, diskutert. Arntzens kritikk fikk et tilsvar fra forestillingens dramaturg Deise Faria Nunes, hvor hun anklaget kritikken for å være «preget av mangel på kunnskap om den sentrale tematikken i stykket, og som utøver rasistisk vold på epistemisk nivå mot Mathonsi på flere måter» («Bitch, bye», mai 2021, Norsk Shakespearetidsskrift). Paneldeltakerne var enige om at både Arntzens kritikk og Nunes’ svar var problematiske, og at ordskiftet i denne sammenhengen var unødvendig hardt. Halvorsrød problematiserte det å kalle en kritikk for «rasistisk vold på epistemisk nivå», samtidig som at fallgruvene ved å beskrive en utøvers utseende og fremtoning ble diskutert.

Til slutt ble det åpnet for spørsmål fra publikum. Salongen ble avrundet med diskusjon blant annet knyttet til begrepet sensur samt rollen økonomi kan spille i utøvelsen av kritikeryrket.

Deltakere:
Aslak Heika Hætta Bjørn er samisk aktivist, kritiker og skribent fra Pasvik. Bjørn vant i 2022 Norsk kritikerlags pris for årets kritikk. Til daglig jobber Bjørn som rådgiver for Rødts stortingsgruppe, og synger i pønkebandet Ondt Blod.

Rania Broud er utdannet musikalartist fra Bårdar Akademiet, teaterviter (BA) og medieviter (MA) fra Universitetet i Bergen (UiB). Hun frilanser som kritiker, dramaturg og regiassistent. Broud sitter for tiden i Ibsenjuryen, Heddajuryen og i faglig utvalg for teater i Kulturrådet.

Hilde Halvorsrød er Ph.D.-stipendiat ved Norges musikkhøgskole og kritiker og fagredaktør i musikk for scenekunst.no. Hun har mastergrad i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo og skuespillerutdanning fra Lee Strasberg Theater and Film Institute i New York.

Frank Rossavik er kommentator i Aftenposten, styremedlem i Fritt Ord og forfatter. Rossavik har utdannelse innen sammenlignende politikk fra Universitetet i Bergen og internasjonal politikk fra Centre Européen de Recherches Internationales et Stratégiques. Han har blant annet skrevet Best å holde kjeft? En liten bok om ytringsfrihetens krise (2019) og er aktuell med den nye boken De korrekte. Kansellering, identitetspolitikk og presset mot det liberale samfunn.

Mariken Lauvstad arbeider som frilans teaterkritiker, kulturskribent og dramaturg, og underviser parallelt ved Teaterhøgskolen og Høyskolen Kristiania. Hun er opprinnelig utdannet performance-skuespiller fra School of Stage Arts i Danmark (2006), har PPU Teater fra Kunsthøyskolen i Oslo (2013) og en mastergrad i internasjonal dramaturgi fra Universitetet i Cape Town (2019).

I samarbeid med samtidsmusikkfestivalen Ultima med støtte fra Norsk kulturråd og Stiftelsen Fritt Ord.