Referat kritikkverdig kunsthåndverk

Paneldeltakerne var Knut Astrup Bull, seniorkurator ved Kunstindustrimuseet; Jørn Mortensen, dekan ved KHiO; og Marianne Zamznick, skribent og kurator. Ordstyrer var Kåre Bulie, kritiker i Dagens Næringsliv.

Grensene mellom billedkunst og kunsthåndverket blir stadig mer utvisket og utydelige, noe man for eksempel ser på årsutstillingen. Samtidig er det er mer legitimt å jobbe materialbasert innen billedkunsten. Kritikken viser også større oppmerksomhet til materialiteten. Ved fjorårets salong ble det stilt spørsmål ved hvorvidt kunsthåndverk har egne teorier og begreper til å behandle arbeidene i en kritisk diskurs.

Bull tok i sitt innlegg utgangspunkt i Line Halvorsens artikkel i katalogen til årsutstillingen, og pekte på hennes gjennomgang av de endringene som har skjedd i det norske kunstfeltet. Hvordan det kunsten i løpet av 1990-tallet vendte seg mer mot konseptet, at konseptkunsten er materialskeptisk, og at de mest hardcore-kunstnerne postulerte at kunsten begynte der hvor materialet sluttet. Bull påpekte en dreining i billedkunsten mot materialet og mulighetene som ligger i et mer fysisk materiale. Bull stilte spørsmål ved hvorvidt billedkunsten har erobret kunsthåndverket, og om billedkunsten har erobret kunsthåndverkets begreper? Selv mente han det er vanskelig å gi et entydig svar på dette. Er det heller snakk om en annen form for materialitet nå, eller at materialitetsbegrepene er utvidet. Han mente videre at det er en kulturforskjell som gjør at begrepene lades på forskjellige måter. Utfordringer i dag er at denne kulturforskjellen utfordres av slik som kunstutdannelsene er gjennom sammenslåingene på KHiO. Avslutningsvis spurte han hvorvidt denne kulturforskjellen er en konsekvens av sammenslåingen av studiene ved KHiO.

Mortensen spekulerte i hva som er årsaken til denne såkalte materialoppmerksomheten. Han er av den klare oppfatning at ingen uttrykk oppstår i vakuum. De er alltid responser på noe. Som eksempel trakk han frem den sosiale konteksten vi befinner oss i, med finanskrise, fokus på økologi, gjenbruk, og problemstillinger knyttet til produksjon og konstruksjon, samt globalisering som politisk og kulturell forestilling. Alt symptomer på en endret situasjon, som Mortensen så som utgangspunktet for materialinteressen i billedkunsten og kunsthåndverket. For egen del er dette en av grunnene til hans egen interesse i materialenes berettigelse og betydning i det visuelle feltet. Han fortsatte med å hevde at det mangler en kontekstualisering og politisering i kunsthåndverksfeltet, med det amerikanske kunstfeltet som sammenligning, hvor dette har vært til stede hele tiden, hos blant andre Judy Chicago: hennes verk er umiddelbare responser i et utvidet felt. Nettopp denne interessen for det utenforliggende er det Mortensen etterlyser i kunsthåndverksfeltet, og som hele tiden har vært til stede i billedkunsten.

Zamecznik gikk for en annen løsning: å definere kunsthåndverket inn under billedkunsten, og derved definere kunsthåndverkere og kunstnere som billedkunstnerne på bakgrunn av samme premisser og kriterier, dog med utdannelse som forskjell. Dersom man skal skape et språk om noe så må det komme fra studentene selv, fra deres samtaler om egen praksis og verk. Det hele må starte i utdannelsen fortsatte hun, og påpekte at skoletypene kan variere, og forskjellene må tas med i betraktning når man ser på kunstnerskapene. Det er fra skolene man får sitt nettverk og blir satt inn i et system, og dette er forskjellen på billedkunsten og kunsthåndverkerne: akademiet setter sine studenter inn i et system som gir disse studentene fortrinn. Ifølge Zamcznik ligger det her en utfordring for kunstfag på KHiO som en annerledes institusjon som også leverer kunstnere: KHiO må oppnå en posisjon som legitimerer og bedømmer billedkunst. Slik vil også studentene befinne seg i en kritisk diskurs. For, som Zamecznik påpeker, kan det være at selv om begrepet om brukskunst er fjernet fra diskursen, så lever tanken videre? Hun mener studentene og institusjonene befinner seg i en identitetskrise som følge av dette.

I diskusjonen som fulgte var ikke Mortensen redd for identitetskrisen, og mente at dette kunne det komme noe ut av. Han mente det dreide seg om mangelen på å gripe en identitet, som igjen fordrer et språk – det språket som nå mangler. Mortensen etterlyste også en politisering av materialene.
Det Bull savnet i debatten er en diskusjon rundt hva kunsten har å fortelle oss, og han påpekte viktigheten av at kunsthåndverket kan bidra med en annen estetisk fortelling om virkeligheten.
Mortensen understreket den materialistiske estetikken som en erkjennelsesfilosofi for å gripe ikke bare kunsthåndverket, men store deler av det som defineres som billedkunst. Han understreket hvordan den relasjonelle estetikken og mye av materialorienteringen har større forklaringspotensiale innenfor en materialistisk-estetisk ramme, og hvor trist det er at kunsthåndverket som institusjon ikke benytter seg av det potensialet i den estetikken som erkjennelse. De må definere sin egen praksis innenfor en sånn ramme.
Diskusjonen dreide videre mot hvem som skal fikse dette? Og svaret er vel at kunsthåndverkerne må selv bli flinkere på å problematisere egen berettigelse, slik billedkunsten har vært. For, som Mortensen påpekte, slik utvikles det også et språk, en kritikk og en diskurs som har vært med å gjøre billedkunst til en stor institusjon. Den institusjonen mangler i kunsthåndverket. Og Bull var ikke uenig, og påpekte at gjennom å skrive om verkene og denne praksisen i et perspektiv fra kunsthåndverk så lades begrepene med noen som tilhører praksisen.
Det var generelt bred enighet om at man ikke skulle bygge et nytt språk, men heller ta til seg og benytte seg av eksisterende begreper og slik skape en egen diskurs om kunsthåndverk. Og Zamecznik understreket stadig viktigheten av å begynne med dette allerede i studietiden.
Like fullt var det enighet om at det eksisterer to kulturer her, med enorme institusjonaliserte forskjeller. Mortensen spurte seg om kunsthåndverket ikke hadde mot nok til å ta i bruk billedkunsten «sitt» språk i diskurs om egen praksis?
Videre ble det understreket hvordan dette også handler om at lesningen av et objekt også er bestemmende for om det oppfattes som kunsthåndverk eller billedkunst. Bull understreket at kunsthåndverket er mange forskjellige ting, og at det eksisterer et utvidet kunsthåndverksfelt.
Mortensen innvendte at kunsthåndverket sliter med «studiocraft»: folk sitter alene på et rom, uinteressert i det som skjer utenfor. Bull mente at mange kunsthåndverkere allerede har gått ut døra, og at kunsthåndverk er et tøyelig begrep.
Kort oppsummert ble det etterlyst et fokus på det materialestetiske, på en egen identitet for skolene som er sterk nok til at kunsthåndverkerne kan bedømmes på lik linje med billedkunstnerne, og det syntes å være en enighet om at en kritisk diskurs om kusnthåndverket må komme fra kunsthåndverket selv, ved at de selv tar i bruk eksisterende begreper og bruker dem i diskursen om egen praksis.

Salongen var et samarbeid mellom Norske Kunsthåndverkere og Norsk kritikerlag støttet av Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Referent: Monica Holmen.

En lengre versjon av referatet er lagt ved som pdf.