Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Img 3072

Referat: «Kritisk trekant – en samtale om noen utvalgte boktitler fra 2019»

11. desember ble årets siste kritikersalong arrangert. Her følger referat fra kvelden.

Kritikerlaget 16. desember 2019 ReferaterLitteraturKritikersalong

Salongen fant sted på Litteraturhuset i Oslo, og referent var Janneken Øverland. Arrangementet var støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.

På bakgrunn av lesning gjennom hele 2019, hadde tre sentrale norske litteraturkritikere valgt ut fire av årets titler som de mente det var verdt å diskutere. Kritikerne var Bernhard Ellefsen (Morgenbladet), Tom Egil Hverven (Klassekampen, Bokmagasinet) og Gerd Elin Stava Sandve (Dagsavisen).
I det følgende: Gerd Elin Stava Sande (GS), Tom Egil Hverven (TH), Bernhard Ellefsen (BE).

Titlene som de tok for seg, var Nina Lykke Full spredning; Dag Solstad Tredje, og siste roman om Bjørn Hansen; Øyvind Rimbereid Hvit hare, grå hare, svart; og Merete Lindstrøm Fuglenes anatomi.

Om Nina Lykke Full spredning:

GS:
Dette er antakelig den mest leste av disse bøkene, nå oppe i nesten 50 000 trykte eksemplarer. Den handler om fastlegen Elin, en kvinne i 50-årene. I hemmelighet for alle rundt henne bor hun, når romanen starter, på kontoret. Hun har forlatt ektemannen etter flere tiårs ekteskap, og tilsynelatende også elskeren. Hun har en skarp tunge og deler raust sine tanker både om pasienter og om nordmenn generelt utover i hele boka. Dessuten har hun et nokså trøblete forhold til den gamle mora, som er dement og bor på sykehjem.

TH: Kort og fint oppsummert, et forbilde for oss andre. Men hvorfor ville du ha boka med hit? Fordi du synes den er så bra, eller fordi du syntes den var interessant å diskutere?

GS: Begge deler. Jeg synes det er en bra bok. Synes det er fint at hun tar Norge på kornet, med en varm ømhet, bruker sarkasme og ironi, og er krass mot folk, pasientene som kommer på kontoret med diagnoser de har googlet seg til. Jeg liker sarkasmene, de er morsomme, kjenner meg igjen både i henne og i pasientene. Det er godt gjort. Hun tar pulsen på folk, ikke slemt, jeg får verken avsmak for Elin eller pasientene. Hun har en god kjærlighet til medmennesket.

TH: Hva synes du om boka, Bernhard?

BE: Jeg er fascinert av Nina Lykkes suksess.

TH: Men er du kjent med sjangeren, legeroman?

BE: Legeroman? Nei. Bare hørt om?

TH: Tror kanskje ikke jeg har lest en legeroman?

BE: Bare hørt om … Trolldomsfjellet? Jeg synes dette er en veldig svak roman. Jeg har anmeldt henne to ganger. Forfatteren gjentar seg selv, denne ligner mye på det hun har skrevet før. Hun gjør som de gjør i teatret, blant komikere, hun går den veien hvor publikum ler. Og gjør mer av det samme.

TH: Men skjelettet har vi ikke nevnt?

BE: Nei, det kan vi. Dette ligner forrige roman, også den om en person som er fullstendig tilbaketrukket. Her er hun på legekontoret, der hun snakker med skjelettet Tore, et enda syrligere korrektiv til hennes allerede nokså syrlige syn på verden. Men jeg finner ikke Litteraturen her? Det er veldig ømt og varmt og trygt, akkurat som vi, middelklassen, liker det. Hvor er den, litteraturen? Finner den ikke. Dette kan sammenliknes med slik som emo-elskere elsker Nemi. Her fremstilles det funklende vinglasset og middager slik de fremstilles på Instagram, og sosiale medier sammenliknes med gamle dagers julebrev. Mange selvfølgeligheter som både er litt analytiske, litt artige, men jeg ser ikke hvor denne boka løfter seg til litteratur, kanskje litt på slutten, hvor bruddet mellom henne og mannen får mer liv, og det om den demente mora, der er en annen type sorg, dette blir litt mer litterært. Jeg får litt bakoversveis over at dette skal være Årets roman ifølge en jury, eller to, og 50 000 bokkjøpere.

TH: Jeg stiller meg, kanskje litt feigt, men likevel, mellom dere to. Får faktisk noe ut av det. Å plassere fastlegeordningen i en større kontekst er fiffig gjort. Men jeg er grunnleggende i tvil om dette er stor litteratur. For eksempel er deler av analysen av Grenda, der hun har bodd, klisjeaktig. Det er gjort mye bedre for eksempel i tv-serien som heter «Kampen for tilværelsen», som har nesten samme tema. Pasientene blir også episodiske elementer, en slags masseproduksjon, litt like.

GS: Ja, og hun gjentar jo temaene sine fra forrige bok, der er det også en kvinne som har isolert seg. Og hun har er underbuksetema som også går igjen. Morsomt eller? Men jeg mener hun løfter seg høyere her, forholdet til mora, hun har vært et løvetannbarn, har klart seg godt, vokst opp med en alenemor, ganske dårlig omsorg, men har klart seg bra. Gift med lege, voksne barn som er leger, Elin har gjort suksess. Hun er ikke noe fallert menneske. Jeg ser fine scener, særlig med moren, der dette voksne mennesket sier til seg selv: Hvorfor higer jeg fremdeles etter din anerkjennelse? Den mora som alltid har vært fraværende og lett likegyldig. Dette er tydelig og godt formulert om sårhet fra den voksne hovedpersonen. Ikke mellom linjene, men på linjene. Dessuten at forfatteren punkterer noe – at samfunnet fungerer fordi mange gjør noe de ikke egentlig vil – men at de derfor blir en slags «samfunnsstøtter».

TH: Er dette bedre som sosiologi og sosialmedisin enn som litteratur, kanskje?

BE: Jeg synes dette er interessant. Det er to typer gjenkjennelse i litteraturen: En, den overraskende, som kan gi en sjokkeffekt, og to, den bekreftende: Her er det den sistnevnte, en form for ideologiproduksjon – den bekrefter en type sensibilitet, som særlig vi er representanter for.

TH: Nå faller du jo ned på boka som god da …

BE: Ja, jeg gjør det … Men, et eksempel: Etter nok en lang harang om hva som er galt med fastlegeordningen, står det: «Jeg sier ikke noe av dette, min munn er lukket. Jeg sitter bare her og stirrer ut av vinduet.» Så følger mye som er lett å si, mildt samtidsforaktende, og som treffende karakteriserer oss, men her er humoren så lett tilgjengelig, derfor ler jeg ikke. Alt er dritt i Norge. Halvveis ut i boka glemmer hun dessuten å være morsom, bortsett fra noen vitser og punchlines, og til slutt blir det haranger uten luft.

TH: Jeg enig med Gerd Elin i at det finnes såre punkter, særlig i forhold til mora. Og i hennes også såre og selvreflekterte forhold til de nye mediene, særlig mobiltelefonen. Hun har noen gode poenger.

BE: Ja, men det er ingen gode formuleringer. Hun kaller mobiltelefonen for «Satan», det er ikke veldig avansert kritikk av teknologien i vår tid.

TH: Jeg har også notert meg det som et bunnpunkt, side 56.

BE: Her er et til på side 271: «For en verden, for et liv. Hva er det vi gjør?»

TH: Her er det altså delte meninger, men en bok med så stor suksess fortjener også å bli lest kritisk.

Om Dag Solstad Tredje, og siste roman om Bjørn Hansen

BE: Denne nye boka er andre oppfølgeren etter Ellevte roman, bok atten (1992). Forrige bok var 17. roman (2009). Nå er Bjørn Hansen blitt en gammel mann, 78 år ved romanens åpning. Siden sist har han egentlig lest bøker og tenkt på døden. I 1992 var han opptatt av å ikke tenke på døden. Nå har han ombestemt seg. Og det er det beste ved romanen, synes jeg. Her får han konfrontert sin barnetro, og det får Dag Solstad noen flotte scener ut av. Men så kommer svigerdatteren og barnebarnet Wiggo, fordi hun vil han skal bo der. Derfra går det bare nedover. Bjørn Hansen føler glede ved å få besøk av avkommet, her barnebarnet, som skal studere litteratur og bo hos ham. Og så kolliderer Bjørn Hansen med tidsånden.

TH: Vi, en kvinne og to menn, leser samme boka, men er det forskjell på lesningen? Og er det slutten som kanskje er det mest problematiske? Der en ung kvinne blir rasende på en gammel mann fordi han ser på puppene hennes. Så stikker hun av i retning sin luksusleilighet på Enerhaugen, fra nede i byens mer grumsete strøk, der Bjørn Hansen bor. Farfar og barnebarn følger etter, men før de har fått orden på hva som skjedde, klipper Bjørn Hansen av det slipset hun har på seg.

GS: Det kom ikke som noe sjokk på meg. Det er jo en metoo- avslutning.

TH: Det som har skjedd før i boka, er jo at hun ikke har fått noe navn, bare NN, hun er karikert, tidligere idrettskvinne, nå bloggerinne, Sett i forhold til at VG, nettavisen, nylig hadde en oppskrift på «Slik kan du bli karismatisk» (bak betalingsmur) når ikke Solstads satire fram til virkeligheten en gang, virkeligheten er på en måte… … hele denne bloggverdenen. Han bruker ikke mange ord på å beskrive henne, men det hun representerer er et brudd med den litteraturforståelsen Bjørn Hansen har, hans enormt lidenskapelige forhold til litteratur. Ligger hele grunnlaget for hans protest i første boka, i det at han har lest alle disse romanene? Han nevner både Fosse og Handke, disse negative åndene. Hun har et tenkt forhold til litteratur. Hun bruker litteratur for å skape seg et bedre image.

GS: Ifølge ham, ja. Alt dette er jo filtrert gjennom ham, ikke en nøytral observatør. Man behøver ikke godta hans analyse, han snakker aldri med henne, hvorfor hun studerer litteratur. Bjørn Hansen «antar at folk ville ha sagt noe», hvis de har sagt noe. Han vet ikke noe om hennes motiver.

TH: «Hvordan får du gjort rent?» Spør hun ham foran bokhylla.

GS: Kanskje hun leser digitale bøker?

BE: Bjørn Hansen er en annen type litterær maskin. I første boka er det Turid Lammers som er det kvinnelige emblemet på samtidas tomhet, Thea Nilsen i bok to er det, en nedadgående kurve. Lammers er en utrolig ubehagelig lesning, men jævlig bra beskrevet. Og en utrolig kraft i boka. Men Solstad her er faktisk også interessant å lese sammen med Nina Lykke. Alt de sier er på en måte sant, alt som er halvkveda samtidskritikk, kan man være enig i, men i hvilken kraft er de gitt litterær form? Solstad er i Hansen-bøkene på sitt mest Lykke-aktige. Mest kritisk til samtida.

TH: Men også Genanse og verdighet er jo fullt på høyden …

BE: Men bildene var sterkere før, nå er de svakere. Før tenkte Bjørn Hansen foraktfullt over sønnen, optikeren, som hengte opp et bilde av en bil og tilpasset perfekte, tidsriktige briller. Altså: at 1992 stinker, men der tilfører Solstad utsagnet følelser. Det han klarer å si noe godt om nå, er om å være en gammel mann, og skulle dø. Det klarer han. Men i denne romanen klarer han ikke det han fremdeles klarer i essays og andre steder. Ikke her. Han sier veldig lite om 2019. Uansett hvor mye han prøver å være i nesten 2020. Forsen hans har vært at han klarer å si noe veldig levende om tiden. Også i Telemark-romanen, som tar opp nåtidsarrogansen, på en utrolig effektiv og rar måte. Her svinger det ikke.

TH: Men det er jo en viss kontinuitet. Alle de fire romanene henger sammen, og Telemark-romanen kom jo mellom bok 2 og 3, og gir et uttrykk for kontinuitet. Mer indirekte av forfatterens opptatthet av en kontinuitet i historien, av muligheten for et fellesskap, og muligheten for det faller sammen i det samfunnet vi lever i. Bjørn Hansen har forandret seg, og lengter nå mer etter et fellesskap, ikke bare med barnebarnet, foran bokhylla. Det ser han en mulighet for, men også med foreldrene, når han fører en samtale med faren. Den kontinuiteten han ønsker seg, tror jeg har å gjøre med kristendommen, når han ser slutten på livet komme. Det familien i Telemark-romanen hadde av fellesskap gjennom 400 år, er borte. Denne sammenhengen gjør at jeg får mye ut av å lese denne, selv om det er en tynn flis av en roman.

GS: Jeg har lest Solstad. Ikke alle, men noe, og jeg har lest denne. Jeg får lite ut av denne, den er tynn og jeg synes det er mye gjenbruk av de to forrige, som jeg leste da de kom, og føler jeg nå har lest om igjen. Jeg ser ikke noe særlig nytt i dette. Jeg forstår ikke den norske kulten rundt Solstad. Jeg synes det ikke er enestående og fantastisk. Hvis dette var den første Solstad-boka jeg fikk, hadde jeg ikke blitt imponert.

TH: Det henger nok sammen med akkumulasjonen …

BE: I Ellevte roman, bok atten er høydepunktet en fantastisk amatøroppsetning av Vildanden i Kongsberg, der de vanligvis setter opp musikaler. Bjørn Hansen er pådriver og vil skyve dem alle fra operetten mot kunsten. Men hans sjarmante kone svikter i første oppføring, og flørter med publikum. Han mister all tro på tilværelsen, og det er nesten derfor han senere setter seg i en rullestol. Det oppleves strålende, bare å tenke på «den boka med Vildanden». I forhold er denne nye nesten en «lat» bok, uten glød, og det gjelder også tilbakeblikkene. Dessuten får Bjørn Hansen litt dårlig behandling her. Det er masse om at han handler, kjøper varer på tilbud, besøker alle butikker, sjekker priser. Her er det som om Bjørn Hansen, en eksistensiell helt, blir til «Elling» …

TH: Eller er det en realistisk framstilling av hvordan man kan ha det når man er 78 år?

BE: Det ville ikke Solstad gi seg ut på …

Om Øyvind Rimbereid Hvit hare, grå hare, svart

TH: Dette er også en forfatter med en god del bøker bak seg. Omslaget er Kjell Torrisets maleri Hare fra 2010, som også er motivet for en av bokas mange ekfraser, altså tekster om bilder. Første avdeling inneholder dikt om redskaper og arbeidsprosesser. I diktet «Mann, verktøy, lys» frakter en håndverker verktøy til en gård, setter sammen et vindu, og monterer det. Den neste teksten er formet som en ode til sandpapiret, og beskrivelsene av verktøyene hentes opp senere i boka. Ekfrasene i den andre avdelingen er samlet under en overskrift, «Før Nasjonalgalleriet pakkes ned». Tekstene der forholder seg til bilder som er stuet bort, før det nye Nasjonalmuseet åpner.

Jeg skal konsentrere meg om ett av diktene, det heter Ønsket, og er skrevet til et meget kjent maleri, av Arne Ekeland, De siste skudd, som hang på toppen av trappa i det gamle Nasjonalgalleriet. Diktet veksler mellom allmenne historiske beskrivelser, og mer personlige kommentarer i kursiv. En søyle av døde og levende mennesker reiser seg i den høyre delen av bildet med skytevåpen vendt mot ulike maktkonsentrasjoner, nemlig kirka, pengevesenet, og militæret. Midt på bildet står en gutt på kne, spent i en bue i en verden der alt er brutt opp i fasetter. I dikt-jegets bevissthet, som er i kursiv, foregår helt andre undersøkelser, i familiealbum eller i samtaler med de aldrende foreldrene. Jeget søker mot bildenes grenser, mot det svake, det ytterste, grensene, det som ikke finnes i gallerier, eller på enhver vegg; mot den menneskelige sårbarheten. Den oppbrutte, kubistiske formen i Ekelands maleri bruker Rimbereid til forsiktig å skyve jegets egne minner inn i bildet. Slik skaper diktet en overflod av mening. Det blir en motgående bevegelse til voldsbruken, som også er med i Ekelands verk; mot mangel, mot savn, og lest mot verktøyet, nederst i bildet, en sekstant, en rusten tang, en skje. Skjeens form, en hånd formet som en liten skål, peker mot tittelen, Ønsket. Diktet fortsetter inn i diktjegets familie og politiske hendelser fram mot femtitallet og viser hvordan Ekelands omdannende mosaikkteknikk kan gjenfinnes i familieboligers sakte forandringer, for eksempel i små lapper. Plutselig sier han hva dette maleriet faktisk sier: «GÅ IKKE STILLE UT AV HISTORIEN!» (NB: Dylan Thomas’ «Do not go gentle into that good night».) Med store bokstaver, et kraftig virkemiddel hos Rimbereid. Flere av diktene skildrer dette raseriet over alt som ikke blir verdsatt, også perspektivet til de demonstrerende bestemødrene på Maiplassen i Argentina, og deres knyttede hender mot makten. Der toner diktet ut.

Det finnes også gode enkeltdikt mot slutten av boka, et til den britiske poeten Tom Leonard, og en dyptgripende kommentar til Henrik Wergeland. Slik jeg ser det er dette, på linje med Cecilie Løveids fortellinger, blant de beste bøkene som er gitt ut på lang tid, når det gjelder ekfraser over norsk kunst.

GS: Jeg må innrømme at jeg satt igjen litt skuffet. Men ut fra mitt eget forhold, som handler om språk. Husker ham godt fra skolen, for den helt ekstreme behandlingen og nyskapingen av det norske. For blandingen av det norske, norrøne, rogalandske, engelske. Så skrev han jo på dialekt, om Norge. Og varierte mellom standardspråk og disse andre, mens han her er mye mer moderat. Jeg likte veldig godt mange av detaljbeskrivelsene, de konkrete verktøyskildringene, skildringene fra sykehuset. Men når det gjelder beskrivelsene av maleriene ble jeg usikker, og bladde fram og tilbake mellom bilde og tekst. Så kom jeg i tvil om diktene enten åpnet eller lukket for forståelsen av malerkunsten. Særlig i Ekeland-diktet. Jeg fikk det ikke helt til å fungere. Det lukket seg for meg. Og jeg fikk ikke mer ut av billed-diktene enn jeg fikk av de andre enkeltdiktene.

TH: Det er mulig at jeg har fått noe gratis av å ha jobbet så mye med billedkunst de fem siste årene. Poesi og visse typer billedkunst, kombinasjonen, krever mye arbeid. For meg er det åpnende. Men selvsagt, det er lettere umiddelbart å «like» Rimbereids «Jimmen» eller kjørekaren hans, enn dette.

BE: En veldig uensartet samling, dette. De første Heidegger-pastisjene er noen pussige og svært maskuline tekster, på en rar måte. I Mann, verktøy, lys, blir den som setter inn vinduet ett med å slippe lyset inn. Men er det en riktig metode han bruker? Ode til sandpapiret, dedikert til far, skaper det noe nytt? Ekfrasene er også ujevne, Ekeland-diktet kunne blitt en egen bok, egentlig. De andre korte tekstene – fortetting er ikke egentlig Rimbereids form? Jeg har i hvert fall mindre sans for hans korte dikt. Det er overskuddet han har talent for, ikke den konvensjonelle poetiske fortettingen. Intense bilder, men her er han tilbake på hegeliansk, stor tenking…

TH: Minner det ikke om Göran Sonnevi?

BE: Jo, men veldig hegelianske spor. Dialektisk, med historien konkret til stede, den store og den lille historien. De to nivåene: vanlig skrift, og kursiv, dette grepet, kjennes det litt hardhendt? Men samtidig rikt, og «kavete» på en positiv måte…

TH: Men er det ikke Sonnevi det minner om, denne vekslingen mellom det store og det lille?

BE: Jo, det gjør det, og IKKE STILLE UT AV HISTORIEN! synes jeg er veldig morsomt. Og med åpenbar lyrisk link til tradisjonen. Der knytter han det store og lille sammen. Men en del av ekfrasene ellers, er svake. Dresden i måneskinn av J. C. Dahl, med strofene «Aldri har vel naturen vært dypere! Aldri har det uutsigelige vært nærmere! Aldri har mørket vært mer opplyst!» Her er det mulig at han er ironisk …

TH: Enig at den er svak… men hva med Den grønne dagen som er til Barnedåp i Tanum kirke av Harriet Backer?

BE: Jo, men en type beskrivelse «der alt skal med»? Det samme med Wergeland-diktet Nattens dronning. Wergelands blomster. Mye som må nevnes. Men så, mot slutten, i sykehusdiktet som ble nevnt, Glipen, med gutten i sykesengen, det er sjokkerende bra: «Midt i det digre øyet/ som stirrer vilt,/men som aldri merker en katastrofe./Øyehulene, pannen, masken./Som en barnemumie ligger gutten vår/i en hvit sarkofag …» Dette er jo nesten vanskelig å lese høyt. Det synes jeg er helt fabelaktig.

TE: Det er jo det som er det kompositoriske i denne boka. Noe – verktøyene – er for eksempel forberedt i Ekeland-diktet, og jeg tenker samlingen ikke er så usammenhengende som enkelte kritikere vil ha det til. Men tidligere samlinger er jo konstruert med en utrolig helhet, så kanskje ikke dette er Rimbereid på sitt aller, aller beste.

BE: Han er jo dessuten også en leilighetsdikter. Jeg har en følelse av at Rimbereid trenger å finne på en ting til. Ved siden av å kartlegge nytt poetisk terreng, og dessuten hans enorme språkforståelse, hans evne til å åpne poesien for andre kunnskapsområder og andre tenkemåter, andre typer erkjennelsesmessig logikk. Jeg tror han burde og ville være i stand til det!

Om Merete Lindstrøm Fuglenes anatomi.

BE: Ja, dette er jo jokeren i stokken, som vi har valgt i fellesskap. Men det er vanskelig å snakke om Lindstrøms bøker, synes jeg, denne inkludert.

Det er en roman om en skrivende kvinne som har flyttet til England med en mann, og med en datter som lider av dyp depresjon. Hun reflekterer over hele sin fortid, samtidig som hun er engasjert i et omfattende arbeid for å bygge en voliere, et stort fuglebur. Fuglene får lov til å bli et slags ekko gjennom hele romanen. Den øser metaforisk av sine omkringliggende bestanddeler: natur, klima, særlig fuglene, deres skjørhet, flyktighet.

Her er en liten opptakt til vurderingen: Jeg satt gjennom hele romanen og tenkte på kommaene hennes. Hun er en virtuos med kommaer!

TH: Det er nytt i denne boka? Jeg gikk tilbake og så på de forrige. Ikke på langt nær så mye før?

BE: Jeg tenkte at jeg bare var en mer oppmerksom leser denne gangen. At jeg hadde skjønt hvordan lese setningene hennes. Men hun gjør en fabelaktig bruk av kommaene, synes jeg. Baksiden av medaljen for min del er på den ene siden, hvor svanger med skjebne Lindstrøms fortellinger fortsetter å være. Og jeg oppfatter det som en pussig litteraturtenkning at det opprettes et kausalforhold mellom traumer og det litterære språket, fordi jeget her er skrivende. Som flere ganger før, handler det om en katastrofal hendelse i fortid som gradvis avdekkes.

TH: Du hoppet over en sentral figur her, nemlig Tom. La oss si litt om ham.

GS: Tom er en ung gutt som kommer til huset for å bygge dette fugleburet og han tilbringer mye tid hos familien. Ektemannen er alkoholiker og beveger seg mer og mer i sin egen verden, og velger isolasjon, apropos fastlegen Elin. Hovedpersonen observerer den unge gutten rundt i huset, og når hun kjører han hjem og setter ham av, midt på et jorde, undrer hun seg: Hvem er han? Hvor kommer han fra? Hvor bor han? Hun fascineres mer og mer av denne gutten.

TH: Ikke bare fascineres, hun er vel rett og slett …

GS: Ja, først fascinert, og så blir hun mer og mer klar over at hun kanskje er forelsket. Men noe forhold blir det ikke. Og han er jo fra en annen verden, en annen klasse.

TH: For det er jo en tjue, tjuefem års aldersforskjell. Men hvordan stiller du deg til bokas kvaliteter?

GS: Jeg hadde lest den forrige boka, Nord, som ikke var så tilfredsstillende, men her synes jeg det er veldig fint samsvar mellom stemningen, tematikken, det fuktige i landskapet, det grønne, men også vinteren, hvordan hun skriver, oppsummerer, punkterer historien.

TH: Et par ting, for meg, som gjør den ekstra god: Det er noen av de samme kvalitetene jeg finner i Dager i stillhetens historie. Hun jobber seg fram til noen steder der fortellingen bryter sammen. For eksempel når hun kjører Tom hjem, første gangen. Stillheten der, når hun føler at de egentlig burde snakke sammen, men ingen sier noe. Hun reflekterer fint rundt det at ingen av dem sier noe. Og måten hun tar store tenkere inn i fortellingen, bruker Roland Barthes og René Descartes på …

BE: Det er jo Descartes som er bra her …

TH: Descartes som mistet sin datter utenfor ekteskapet da hun var bare fem år. Lindstrøm framstiller det, slik det antakelig var, at da han mistet denne datteren, satte han seg ned og skrev sitt mest grunnleggende verk, Meditasjoner. Og hun fremstiller det som hans store ensomhet, møtet med å miste en datter. En ting til: Det huset de flytter inn i i England, har vært bebodd av en prest. Som flere steder hos Lindholm, finnes det her små rester av kristendommen rundt i tekstene. Her kommer hun også til en kirke, der hun tenker seg presten, i et etterlatt rom, der han har sittet og skrevet fram prekenene sine, skrevet om nattverden, om oblaten, som en mors kyss til et barn.

BE: Jeg syntes at noe ved Dager i stillhetens historie gjorde den frustrerende å lese. Og det gjelder også denne boka. Grunnen er ganske banal: Det at hun bygger mye eksistensiell suspens på noe som leseren er den eneste i rommet som ikke vet. Gjerne en vond hendelse, som alle i boka vet om, men som leseren bare gradvis får vite.

TH: Gjør hun det her?

BE: Ja, alt i første kapittel står det: «Da jeg trodde vi hadde lagt alt bak oss, jeg tenkte at alt starter på nytt.» Romanen bruker en psykoanalytisk opprulling av fortid, og den fortiden får leseren gradvis tilgang til, som om det var spennende, men det er ikke spennende for menneskene i romanen. De vet om det hele tiden.

TH: Ja, og så?

BE: Det er banalt, rett og slett. I Dager i stillhetens historie er det en antisemittisk replikk, som har skapt stor dramatikk, som alle i romanen er klar over. Men først til slutt får vi vite det. Hvorfor skal vi være spent på det. Jeg er imponert av flere sider ved de stilistiske virkemidlene, men fortsatt frustrert over at nøkkelen til fortiden er premisset i teksten. Slik også baksideteksten peker på, så helt på bærtur er jeg vel ikke?

GS: Men henger alt på den hendelsen? Hun utforsker jo flere ting, hele livet sitt, smerten i samlivet? Det starter tidlig i boka. Og det er jo når mora blir gammel, at hun røper noe fra livet sitt. Denne kvinnen baler med mange ting, ikke bare en.

BE: Men på side 136, der mora anmoder sin datter om å skrive, og nærmest overleverer henne sin historie, slutter et kapittel med: «Jeg tror det er der teksten begynner.». Og på side 155 blir datterens depresjon beskrevet som «gjemt i historiene våre». Jeg leser dette som belegg for at den viktigste konflikten, og utgangspunktet for teksten, nøkkelen, ligger i familiens fortid, i moras, hennes og datteras historier. Hun graver både i moras historie og i datterens for å finne svar.

TH: Hm. Men kanskje finnes spor av dette også tidligere i romanen, noe som gjør historien mer flergreinet. Jeg synes i alle fall at dette er en roman på et høyt Lindstrøm-nivå. Og med dette avslutter vi vår times samtale. Takk for oss!