Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kultur og kritikk fb event px 2

Referat: «Kultur & Kritikk»

Søndag 25. oktober inviterte Norsk kritikerlag til seminaret «Kultur & Kritikk». Her følger referat fra arrangementet.

Kritikerlaget 29. oktober 2020 ReferaterKunstNyheter

Søndag 25. oktober inviterte Norsk kritikerlag til seminaret «Kultur & Kritikk» på Kunstnernes Hus i Oslo, for å belyse mangfoldsdebattens potensielle konsekvenser for kunstkritikken.

Seminaret var praktisk innrettet, og innleggene ved Irene Snarby, Grace Tabea Tenga og Zofia Cielatkowska presenterte komplementerende innganger til hovedstrømmen i kunstkritikken, forankret i bidragsyternes egne praksiser. I tillegg til å adressere kritikkens kulturkritiske, etiske og politiske kapasiteter, ønsket Kritikerlaget å åpne opp for en bredere samtale om kritikkens formative potensial i en tid hvor ideer om globalisering, post-kolonial erkjennelse, representasjon og kulturbegreper stadig rekonfigureres. Charlotte Bik Bandlien holdt introduksjonen til seminaret.

Innlegg av Irene Snarby

– Jeg vil gjerne begynne med et bilde av de tre samiske kunstnerne som skal representere Norden og Sápmi i Venezia i 2022, Pauliina Fedoroff, Máret Anne Sara og Anders Sunna, sa Irene Snarby. Hun argumenterte for sprengkraften i den samiske kunsten, og for en kunstkritikk som i større grad legger kunstnerens ord til grunn; som bygger mer på samtale og forståelse, ydmykhet og respekt.

Selv om den samiske kunsten fikk et «gjennombrudd» på Documenta14 i 2017 i Kassel og Athen, har samiske samtidskunstnere deltatt på større internasjonale utstillinger også lenge før 2017, sa Snarby, og viste bilder fra forskjellige utstillinger og biennaler i Canada og Europa. På tross av den store internasjonale aktiviteten er det samiske kunstmiljøet likevel ganske lite, og de fleste aktørene inngår i sosiale eller familiære forbindelser, ifølge Snarby. Hun poengterte hvordan dagens yngre samiske kunstnere tar opp igjen duodji (samisk kunsthåndverk) og vender seg til de eldre for veiledning og assistanse. Samtalen om kunst i Sápmi foregår derfor ikke med ute-stemme eller nødvendigvis i avisene, men langs mer uformelle kanaler, sa Snarby.

I dette miljøet er det et mindre skille mellom kunst og liv, og Snarby siterte Nils-Aslak Valkeapää som hevdet at alle er kunstnere i den samiske kulturtradisjonen: «Tradisjonelt har han eller hun måtte gjøre nesten alt som trengs i det daglige, og selv må en synge, fortelle, lage saker. Levemåten er kunst». Men Snarby diskuterte også hvordan yngre samtidskunstnere til tider har blitt møtt med mangel på forståelse og en viss grad av mistanke i Sápmi.

Et viktig spørsmål under seminaret var hvordan en utenforstående kritiker kan nærme seg kunst og objekter fra en mer ukjent kultur, og Snarby kritiserte hvordan enkelte vestlige kunstkritikere kan fremstå som aggressive og raske til å «komme ut med hammeren» uten tilstrekkelig kunnskap om samisk kunst, kultur eller konteksten arbeidene er skapt i. I motsetning argumenterte hun for en mer dialogbasert kritikk, og benyttet en metafor om samlingen rundt et ildsted, der kritikeren møter kunstneren for å utveksle lengre tankerekker i en sfære basert på gjensidig tillit.

Avslutningsvis diskuterte Snarby utstillingen Bakom hörnet vindens jojk som åpnet på Sven-Harrys konstmuseum i Stockholm den 9. oktober i år. Under pressevisningen ble utstillingens kuratorer konfrontert med ikke-kunstrelaterte spørsmål, fortalte Snarby, før hun leste den svenske kritikeren Gunilla Brodrejs anmeldelse av utstillingen. Snarby berømmet kritikerens vilje til å se, lære og forstå. For selvom Brodrej innrømmet en mangel på kunnskap om samisk kunst, evnet hun å beskrive kunsten som estetiske objekter og ikke som en annen kulturs artefakter.

Innlegg av Grace Tabea Tenga

– Jeg prøver ikke å være en nøytral kritiker, sa Grace Tabea Tenga i sitt innlegg, og problematiserte hvordan antatt objektive posisjoner ofte vil være uttrykk for en hierarkisk tankegang.

Tenga tok utgangspunkt i begrepet dekolonialisering og differensierte mellom kolonialisme som fysisk beslaglegging av landområder, -ressurser og materialer, og imperialisme som en ideologisk legitimering av kolonialisme. Målet er ikke å reversere kolonialismen, det er umulig hevdet Tenga, men å bygge ned kolonialismens konsekvenser og å bygge opp nye systemer. På kritikkens område handler dette om å avskaffe eurosentrisme, androsentrisme og heteronormativitet, og Tenga problematiserte hvordan andre kropper har større problemer med å få tilgang, og legitimitet, i det offentlige ordskiftet.

Tenga arbeider med dans, og i innlegget problematiserte hun hvordan utbredte antakelser, som «all dans kommer fra ballett», bidrar til å viske ut andre dansearter, -stiler og -sjangre. Istedenfor tok hun til orde for en likestilling av danseartene, og ved å situere ballettens opprinnelse ved den italienske renessansens hoffkultur, påpekte hun ballettens tradisjon for idealisering av europeiske, hvite, lange og slange kropper.

Likestilling av danseartene krever imidlertid andre målestokker for kvalitet, og Tenga kritiserte hvordan estetiske brudd og nyvinninger ofte antas å være kvaliteter i den vestlige kunstkritikken. Deretter introduserte hun begrepet filial kvalitet – og fremhevet i likhet med Snarby hvordan kontinuitet og respektfulle «sampling» av eldre kunstnere kan være en kvalitet, og
ikke nødvendigvis statisk repetisjon av tradisjonsbundne bevegelser.

Desentraliseringen av blikket kommer derimot ikke gratis, sa Tenga. Det er et arbeid som krever strukturelle endringer av institusjoner, formidlingsspråk og metoder, skolepensum, og finansiering.

Innlegg av Zofia Cielatkowska

– Hvem skriver om kunst? Hvem skal få sin historie fortalt og hvem skal få sin historie glemt? Dette var spørsmålene Zofia Cielatkowska stilte i sitt innlegg, der hun tok utgangspunkt i en lengre artikkel hun publiserte på tidsskriftet Kunstkritikk i januar i år.

«Bør ikke dialogen om avkolonisering ta utgangspunkt i ideen om subjektet og en refleksjon rundt diskusjonens rammeverk? Hvis svaret er ja, hvorfor ikke starte med å avkolonisere kunstkritikken?,» skrev Zofia Cielatkowska, og innlegget tok sikte på å belyse de strukturene som bestemmer hvem som har mulighet til å skrive kritikk.

Cielatkowska beskrev en kunstverden som er preget av svært spesifikke former for ulikhet, og hvordan kritikkarbeidet stiller store krav til kritikerens kunnskaper, språkkapasiteter, tid og økonomi til å reise og se på kunst. Dessuten er kunstkritikken en del av prekaritetskapitalismen, der tekster, skribenter og språk behandles som varer og selges til svært lave priser, hevdet hun. Via den franske sosiologen Pierre Bourdieu viste Cielatkowska hvordan kritikkfeltets lave honorarer og høye krav reproduserer forskjeller og begunstiger de som allerede besitter kulturell og økonomisk kapital.

– Problemet er at mange privilegerte ikke en gang ser problemet, sa Cielatkowska. Hun argumenterte for at mangel på kapital er synligere enn opphopingen av privilegier, og at strukturell rasisme operer på en lignende, usynlig måte. Med et eksempel fra sitt eget liv, fortalte Cielatkowska at hun måtte benytte et norsk navn for å finne en ny leilighet på finn.no, og knyttet dette til begrepet Glottophobia – bevisst eller ubevisst forskjellsbehandling av språkbrukere som gjør lingvistiske «feil».

Arbeidet med å avkolonisere kritikken må gjøres på et språklig nivå, ifølge Cielatkowska. Hun tok til orde for en kritikk som i større grad orienterer seg om deltakelse i et demokratisk samfunn, og som engasjerer seg i, og vier oppmerksomhet til kunstprosjekter over lenger tid. Ved å sitere Chantal Mouffe hevdet Cielatkowska at målet for kritikken ikke er å skape konsensus, men å tilrettelegge for et mangfold av stemmer i et demokratisk øyemed.

Om deltakerne

Irene Snarby (f. 1967) er kunsthistoriker, skribent og kurator og har arbeidet i feltet samisk kunst siden tidlig 1990-tall. Pt PhD-stipendiat ved UiT / Norges Arktiske Universitet tilknyttet WONA: Worldling Northern Art. Snarby har bl.a virket ved Sámiid Vuorká-Dávvirat, De Samiske Samlinger i Karasjok, nå del av RiddoDuoattarMuseat, og vært medlem av Sametingets innkjøpskomité for samtidskunst og dáiddaduodji.

Grace Tabea Tenga (f. 1994) er psykologistudent, afrikansk-estetisk danser i kompaniet Tabanka, aktivist, skribent og kunstkritiker. Arrangementsansvarlig for fagprogrammet til African Students Association og styremedlem i FRI Oslo og Viken. Tenga skriver fra et kritisk feministisk og dekolonialt perspektiv for en rekke tidsskrifter, deriblant Klassekampen, Shakespearetidsskriftet, Scenekunst, Periskop, Ballade mm.

Zofia Cielatkowska (f. 1981) er kunstkritiker, filosof og kurator. Hun har en doktorgrad i filosofi fra 2013. Hennes fokusområder er samtidens utfordringer i forhold til makt, ekskludering og marginalisering, og sosiale spørsmål innenfor kunst og kultur. Cielatkowska skriver for ulike magasiner som Kunstkritikk, Hyperallergic med flere og er medlem av AICA og Norsk kritikerlag. Hun bor i Oslo.

Charlotte Bik Bandlien (f. 1977) er antropolog med visuell og materiell kultur som felt, tilknyttet Kunsthøgskolen i Oslo i en teoristilling siden 2011. Hennes interdisiplinære arbeid er sentrert rundt kontemporære forutsetninger for kulturkritikk, og innbefatter forskning, formidling, kunstnerisk utviklingsarbeid og kritikk. Bandlien satt i arbeidsutvalget for kunstseksjonen i Norsk kritikerlag 2018-2020 og er initiativtaker til arrangementet.

«Kultur & Kritikk» ble arrangert av kunstseksjonen i Norsk kritikerlag, i samarbeid med Kunstnernes Hus. Arrangementet var sjenerøst støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.
Referent: Andreas Breivik.

Bilder

Img 3304 (1)
Img 3306 (1)
Img 3312 (1)