Referat: Kunståret 2016

Kunstseksjonen i Norsk kritikerlag inviterte til diskusjon rundt kunståret 2016, og salongen var tenkt som en opptakt til avstemmingen rundt Kunstkritikerprisen 2016. Hvilke utstillinger og kunstprosjekter husker vi best? Hva innfridde og hva skuffet? Hvilke kunstbegivenheter vil gå inn i historiebøkene som noen av de beste og viktigste i 2016, og hvilke risikerer å gå i glemmeboka? Det var noen av spørsmålene for kvelden. I panelet satt Oda Bhar, kritiker i Morgenbladet; Rasmus Hungnes, ansvarlig redaktør Kunstforum papir; Gustav Svihus Borgersen, kunstkritiker i Adressa og Artscene Trondheim. Salongen ledes av Kåre Bulie, kunstkritiker i D2, Dagens Næringsliv.

Kåre Bulie (KB):
Så – hva husker vi best og hva risikerer å gå i glemmeboka? I kveld skal vi snakke om prosjekter og utstillinger i vanlig og bredere forstand, men også debatter og institusjoner. Er det noe som har bemerket seg spesielt? Er det noen som har gjenfunnet sin plass på kunstscenen?

Oda Bhar (OB):
Det aller mest spennende synes jeg, er at de eldre kvinnelige kunstnerne er hentet fram igjen i lyset, etter å ha vært mer eller mindre glemt. Det begynte med Siri Aurdal sin utstilling på Kunstnernes hus, kuratert av Eline Mugaas. Deretter ble skulpturen til Aurdal flyttet ut til Vigelandsparken, der den sto ut november. I høst har vi kunnet se Elisabeth Haarr på Kunsthall Oslo, og Sidsel Paaske på Museet for samtidskunst. Alle disse utstillingene er ettervirkninger av utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di som ble vist på Kunsthall Oslo i 2013, med fokus på feministisk kunst på 70- og 80-tallet. Hanne Borchgrevink stjal dessuten showet på Lillehammer Kunstmuseum, der hun ble vist samtidig med en utstilling med Weidemann. I tillegg kan jeg nevne Yayoi Kusama på Henie Onstad, og Lotte Konow Lund sin midt-retrospektiv samme sted.
Konow Lund lagde dessuten utstilling med Willibald Storn i Kunstnerforbundet. Og apropos kvinnelige kuratorer, så må Cecilie Skeide som sto bak Hanne Borchgrevink nevnes, og Oda Wildhagen Gjessing som står bak Jorn + Munch. Et annet mulig kuratorstjerneskudd er Ingvild Krogvig som med sin første utstilling på Museet for samtidskunst greide å erte på seg halve 68’er-miljøet og GRAS-gruppa. På Henie Onstad kunne man se Astrup-utstillingen, kuratert av MaryAnn Stevens fra Royal Academy, London.
Jeg vil også kjapt nevne noen mindre utstillinger, deriblant Vanna Bowles på Kunstplass 10, Mattias Härenstam på Vigeland-museet der han tok skrittet over til å jobbe med stein og Vigeland mer direkte. Adel Abidin på Fotogalleriet var også bra, der populærmusikk og politikk ble knyttet sammen.
Når det gjelder happenings så merker jeg en voldsom oppblomstring av seminarer og kunstnersamtaler. Når det gjelder tverrfaglighet er det også en gledelig utvikling: Filmfestivaler har fått øynene opp for gråsonene mellom kunst og film. Filmfestivalen i Bergen viste blant annet vr-installasjoner nærmere kunst enn spill og film. Nylig startet også en kunst- og filmfestival i Harstad, AMIFF, som hadde et bra program kuratert av Helene Okland.

Rasmus Hungnes (RH):
Bergen Assembly er relevant å nevne, kuratert av to forskjellige kuratorgrupper. Jeg ble ikke akkurat skuffa, men Freethought innfridde kanskje ikke helt, deres grep var mer en kuratorisk tvangstrøye. Praxes på sin side tok for seg to forskjellige kunstnerskap gjennom hele året, med Lynda Benglis og hennes lekne materialbruk, og Marvin Gaye Chetwynd, en britisk perfromancekunstner. Det som var deilig var at man ikke måtte tenke så mye, det er forfriskende.
Et av prosjektene var av Tariq Atoi, og det besto av et nedlagt badebasseng, lyd og musikk for døve. Et av «sub-prosjektene» der likte jeg godt, en slags sonic therapy en-til-en guidet tur. Man meldte seg på, stilte opp til avtalt tid, fikk en helsekostcocktail, snakket med kunstneren, definerte en problemstilling. Det ble som en slags gratis psykologtime, der utstillingen til Atoi ble kontekst for en terapeutisk session. Man ble ledet inn i en mørk boks av mdf-plater som genererte dype bassvibrasjoner. Der lå man i blinde, objekter ble plassert på kroppen, man gikk inn transe – litt på samme måte når man er med på en sjamanistisk trommereise. Det interessante med den guidede turen var at man ikke så kunsten. Hver gang jeg fikk beskjed om å åpne øynene så var jeg alltid på et eller annet rart sted i utstillingen. Til slutt var det en tarotkort-lesning.
Blant skuffelser er Festspillspillutstillingen, den handler vel mest om en businessidé som handler om å lage kjappe malerier. Verkene som besto av hyller var fine, kanskje de var interessante fordi andre kunstnere hadde laget dem.

Gustav Svihus Borgersen (GSB):
Det er veldig forskjellig fra år til år hva som er høydepunktene og hva som er skuffelsene. I Trondheim er det bred enighet om at åpninga av Kunsthall Trondheim er et høydepunkt. Den åpnet med en utstilling som også var god, This is a Political Painting. I tilfellet «Trondheim og kunsthall» så representerer åpninga noe spesielt. Det har vært et ekstremt tregt byråkrati, meningsløse forprosjekter og kommunalt ansatte som ikke får gjort noe. Så at kunsthallen endelig har åpnet representerer noe viktig for mange i Trondheim.
Et annet høydepunkt i første halvdel av året var Meta.Morf, biennalen for kunst og teknologi. Den er overraskende lite skrevet om i Norge, med tanke på at det er et titalls institusjoner, drøyt 100 aktører, kunstnere og vitenskapsfolk som bidrar til å gjøre det til en biennale som bare blir bedre og bedre.
2016 har også vært preget av institusjoner som har kommet mer opp og fram. TSSK var i en slags identitetskrise en stund, men de har kommet seg. Utstillingene til Lars Skjelbraia, Marius Engh og Daniel Jensen er blant høydare der. Heimdal kunstforening har kommet seg, det samme gjelder Trondhjems kunstforening. Nordenfjeldske har lenge vært i skyggene, men også blitt bedre og klinket i år til med en veldig god utstilling med Heidi Bjørgan, Beretningen om en affære. RAKE visningsrom, et kraftsentrum, har fem års jubileum i år. De er en viktig aktør i Trondheim, som representerer mer enn bare utstillinger, også samarbeid tuftet på byens billedkunst- og arkitekturmiljø som tross alt er ganske unikt i Trondheim.
I år har det også blitt opprettet samarbeid mellom kunsthistorie- og kunstakademistudentene, to fraksjoner som knapt har hatt kontakt før. Det er enda i startfasen, men det lover godt.
Trondheim Kunstmuseum derimot er skuffende, de har hatt et svakt år. Høydepunkter i samlingen var hul, en utstilling som virkelig klarte å ta drepen på en del gode verk. Museet har hatt problemer med å forvalte kunstgaven fra Inger Sitter og Håkon Bleken. For å holde gaven i live har museet satt i gang en utstillingsserie, som begynte med en slapp affære i kjipe lokaler. Da var det positivt å se del to, kuratert av kunstner Anders Sletvold Moe, som selv samler og er opptatt av det modernistiske i eget kunstneriske virke. Han viste at med vilje og engasjement så kan disse bildene faktisk skape gode utstillinger. Det ble en godt sett utstilling, som jeg håper de neste kan til å leve opp til.

KB:
Du tegner et håpefullt bilde av Trondheim i 2016, med muligheter og bredde. Hungnes, du tegner et litt mer neddempet bilde av Bergen med Festspillutstillingen. Hva med Bergen Assembly, hvis du sammenligner årets med første utgave i 2013?

RH:
Årets utgave var mindre ensporet, så sånn sett spente den bedre, det var friskt.

KB:
Det var en ny struktur i år, med program som strakk seg utover hele året. Var det vellykket, i forhold til det lokale miljøet?

RH:
Både denne utgaven og den forrige inkluderte egentlig lite av det lokale. Det lokale miljøet var mest med som deltakere, der lokale kunstnere fikk lov til å hjelpe til med gjennomføringen av prosjektene til de utenlandske kunstnere. I stedet for å trekke fram det unike i Bergen, går man med på å bli brukt, ha en jobb. Kanskje gjør man det fordi man får mulighet til å utvide nettverket sitt. Men det viser jo ikke hva som er unikt ved miljøet.

KB:
Har noen av dere andre sett Bergen Assembly, Oda eller Gustav?

OB:
Jeg fikk sett en del av det, og jeg likte godt Lynda Benglis. Det var en aha-opplevelse med kroppslig feminisme. Hun jobbet med følelsen ting som renner, en erfaring som menn kanskje ikke har så mye, og hun sto i et spennende forhold med andre kunstnere. Ellers så likte jeg godt utstillingen på Bergen Kunsthall, men jeg likte ikke så godt prosjektet på Kunstgarasjen. Flere av verkene fungerte ikke rett og slett ikke da jeg var der, og ingen var interessert i å få de til å fungere. Det var kaotisk.

KB:
Oda, du nevnte at kvinnelige kunstnere har preget året. Hvordan har det fungert på enkeltplan?

OB:
De er jo så forskjellige. Men det er godt å se at kvinnelige kunstnere ikke lager såkalt «kvinnekunst». Elisabeth Haarr for eksempel, som i en alder av 80 år fortsatt engasjerer seg i aktuelle samfunnsdebatter. Det samme gjelder Siri Aurdal, som lagde en klatreskulptur av oljerør. Dimensjonen var enorme, og det var flott å se. Mange av hennes verk er dessverre tapt, rett og slett fordi Nasjonalmuseet ikke har kjent sin besøkelsestid. Og det gjelder de andre kunstnerne også. Utstillingen med Sidsel Paaske var en stor overraskelse for meg. Jeg hadde tidligere bare sett de feministiske arbeidene hennes, men spennet i produksjonen hennes kommer godt fram i utstillingen på Museet for samtidskunst, det er en mangfoldig utstilling. Ikke minst er det et flott utstillingsdesign som museet ikke krediterer, av Bella Rune.

RH:
Tilbake til Bergen Assembly og forholdet mellom det kunstnerstyrte og det institusjonelle. I år var den spredd utover hele byen, sist gang var den i en konsentrert del av byen hvilket betydde at hvis man ville henge seg på publikumsstrømmen så måtte man finne seg alternative lokaler. I år hadde Lynda Benglis for eksempel utstilling i en tidligere silo, mens Marvin Gaye Chetwynd hadde performance i et tilfluktsrom.
Angående eldre kunstnere: Noe av det som var unikt med prosjektet LYNX i Frognerparken var at det skulle ta for seg både den unge og den voksne scenen. Ellen Grieg for eksempel fikk en slags ny vår med sin utstilling i LYNX. I retrospekt er det likevel ikke snakk om LYNX når man nå snakker om Grieg. Det er et stort tap for kunstscenen i Oslo at LYNX ikke eksisterer lenger.

GB:
Apropos det kunstnerstyrte: Det er avgjørende at man har det som et tillegg, ikke motsetning. RAKE er 40 kvm midt på en parkeringsplass, og i løpet av i år har de hatt 5000 besøkende. Da gjør du ett eller annet riktig. Jeg skrev en gang en lang appell til trøndere: Møt opp på Lorck Schives kunstpris utstilling. 50 folk møtte opp. 150 kommer til RAKE. Det illustrerer hva RAKE har klart de siste årene, de har et momentum over seg som trekker folk.

RH:
Var det i år RAKE hadde det co-kurateringsprosjektet? Var det vellykket?

GB:
Noen utstillinger var ikke like gode. Men det handler om den viljen til å ta en risiko.

KB:
Vi går videre til noe du så vidt var innom innledningsvis Oda: serien på Munchmuseet. Har serien vært vellykket synes du?

OB:
Det kommer nok an på hvem sitt perspektiv man ser det fra. For museet har det vært vellykket, det har trukket publikum til et sted som slet med rykte som møllspist. Samtidig ser jeg ikke hvorfor det måtte være en serie, det har egentlig bare være en rekke utstillinger. I noen har det vært uklart hvorfor nettopp denne kunstneren måtte snakke med Munch. Jorn og Vigeland har vært bra, samtidig hadde Jorn egentlig ingenting med +Munch-serien å gjøre – det var et prosjekt Wildhagen hadde jobbet med lenge før serien, og som tilfeldigvis passet inn i konseptet.

GB:
Jeg har sett alle +Munch-utstillingene, og synes også Jorn var fin. Melgaard + Munch er jeg kanskje mer positiv i retrospekt. Serien i seg selv har vært relativ interessant.

OB:
Det var også en kul utstilling i Tromsø i år: Den røde armes tilbaketrekning, kuratert av Ivan Galuzin, et eksempel på et friskt prosjekt som er annerledes. Utstillingen vandrer, og den endrer seg fra sted til sted. Ideelt sett burde man fulgt den i Kirkenes, Murmansk, Tromsø og Arkangelsk. Grunnlaget er at de ville låne bilder fra Russland, som de ikke fikk, og derfor tegner kunstnerne arbeidene i stedet. På hvert sted lager en lokal kunstner en versjon av de verkene som ikke er med. Nylig ble den også vist på Blaker.
Av utstillingene jeg ikke likte, er Norsk natur på Museet for samtidskunst. Det er bare å glede seg til en utstilling du ikke kan se i mørket med lukkede dører. Det er for få verk, den fyller ikke etasjene. Det er også et eget verk at dørene stenges automatisk, som virker veldig oppkonstruert. Det mangler også lys, noe som ødelegger for en del av verkene.

Salen / Mona Gjessing:
Jeg er enig med Oda her om de kvinnelige kunstnerne. Blant utstillinger som ikke er nevnt, vil jeg nevne Jana Winderen på Tenthaus. Og Kunstnerforbundet synes jeg også har utpekt seg som visningssted i år, med utstillingene til blant andre Lene Baadsvig Ørmen, Camilla Løw og Kurt Johannessen.

KB:
Apropos: Kunsthall Oslo er jo mye mer synlig i de nye lokalene, med visninger av både Kai Fjell (i samarbeid med Munchmuseet i bevegelse) og Elisabeth Haarr.

Salen / Jan Christensen:
Stavanger er ikke nevnt i det hele tatt i kveld, og det er synd. Jeg opplever at det er en by med levende miljø, og aktive institusjoner som er aktive og som tar ansvar for kunstnerne, de viser dem og kjøper dem inn. For eksempel var det en overraskende utstilling på kunsthallen, med en student fra Rogaland kunstskole. Det var et modig grep av en kurator. Og så er det nettstedet CAS – jævlig viktig for sånne steder.

Salen / Emil Finnerud:
Det har vært mye fokus på institusjoner og det kunstnerstyrte her i kveld. Men hva med de kommersielle aktørene? Det er et oversett aspekt i denne debatten her.

OB:
Jeg kan nevne flere Tjuvholmen-favoritter, deriblant Natalie Djurberg og Hans Berg på Gerhardsen Gerner, Doug Aitkin på Peder lund. Det er i det hele tatt mye som skjer på Tjuvholmen, der mange også jobber for å få inn amerikanske kunstnere på en annen måte enn på Astrup Fearnley Museet.

GB:
Brandstrup synes jeg også er interessant å følge med på. I Trondhjem er det jo nær sagt umulig å drive kommersielt, Ismene er det eneste.

Salen / Lars Elton:
Tilbake til Stavanger så er Prosjektrom Normanns et virkelig vitalt kunstnerstyrt sted. Museet har også blitt virkelig bra, med Ueland i spissen fra Astrup Fearnley Museet – det mest prestisjetunge institusjonen som ingen her i kveld har snakket om – en institusjon som ikke lenger vet hva den driver med.
Blant private gallerier så må man se Bjertnes-utstillingen på Brandstrup nå, den er vanvittig bra. Gerhardsen Gerner viser alltid spennende utstillinger. Og siden Josephine sitter her, så må vi nevne din utstilling på QB også som var veldig bra og som oppsummerte ditt kunstnerskap, og pekte ut nye retninger. Det er godt å se at ut fra den perioden der du ofret deg for LYNX så kommer det ut ny energi. Trafo i Asker har heller ikke vært nevnt, men de har hatt mange bra utstillinger. Ikke minst var de det første seriøse visningsstedet som ga Tor Jørgen van Eijk en skikkelig utstilling. (duoutstilling med Jørleif Uthaug, kuratert av Bjørn Hatterud. red. anm.)