Litt korona 2

Referat: «Litteratur i koronaens tid»

Kritikersalongen «Litteratur i koronaens tid» fant sted på Litteraturhuset i Oslo 9. november 2021. Her følger en oppsummering av salongen. Den ble også strømmet, og opptaket ligger ute til 9. desember 2021.

Kritikerlaget 16. november 2021 LitteraturReferaterNyheter

Bare to måneder etter at Norge ble nedstengt, kom den første koronadagboken. Siden det har det kommet krim, lyrikk, tegneserier, terapi- og dagbøker, barne- og ungdomsbøker, sakprosa og skjønnlitteratur. Denne høsten flommer det nærmest over av korona i alle litterære varianter. Hvor god er egentlig korona-litteraturen, og hvilken sjanger egner seg i tilfelle best?

I panelet: Preben Jordal, Jon Rognlien og Erik Martiniussen.
Samtaleleder: Cathrine Krøger.

Samtaleleder Cathrine Krøger (CK) åpner med å lese opp noen titalls koronatitler som har kommet under pandemien. Deretter presenterer hun panelet, og forteller at samtalen egentlig var planlagt sommeren etter at Norge ble stengt ned. Da hadde Aftenpostenkritiker Preben Jordal (PB) anmeldt – eller kanskje heller slaktet – koronadagbøkene som kom bare måneder etter at Norge stengte ned. Dagbladkritiker Jon Rognlien (JR) er også Italiaekspert, og kom med et utvalg av Dekameronen i 2020. Mens journalist og sakprosaforfatter Erik Martiniussen (EM) hadde skrevet det CK mener er den viktigste boka til nå om pandemier. Krigen mot bakterier kom ut en måned før koronaen rammet Norge. Den handler om bakterieresistens, som over tid kan ta flere liv eller koronaen, og som også handler om pandemier og virus. CK spør EM hvordan han gikk frem for å skrive en så god fagbok.

EM: Det er krevende å skrive en fagbok, og bakteriologi er et stort forskningsfelt. Ikke alle fagfolk er så gode formidlere som Anne Sverdrup-Thygeson eller Dag Hessen. Jeg er journalist med en akademisk utdannelse, og som journalist som skriver om et tungt fagfelt er det viktig å finne nisjer. Hvor konfliktene ligger innenfor et forskningstema; hvor striden står. For meg var det viktig å bygge opp historier i hvert kapitel, eksempelvis da jeg skrev om koleraen i London. Den bygget jeg rundt en fortelling om John Snow, og motstanden han møtte da han påviste at bakterier i en offentlig vannpumpe var årsak til kolera.

CK: Hvordan mottok fagfolk boka?

EM: Jeg var selvsagt nervøs for det. Poenget mitt var å serve de fagfolkene som vil stoppe antibiotikaresistens. De forskerne har sagt at boka er god. Det er selvsagt hyggelig med gode anmeldelser, men jeg ble svært lettet over at den ble godt mottatt i Legetidsskriftet.

CK: Preben, kort etter at Norge stengte ned kom den koronadagbøkene. Du var ikke så glad i dem?

PJ: Lik befalingen fra Keiser Augustus, gikk det nærmest ut en befaling fra forlags-Norge og Fritt Ord om å skrive koronalitteratur. Vi som jobber med bøker synes for det første det er rart at en tenker at akkurat forfattere skal kunne skrive noe klokt om det temaet. Maja Lundes De første dagene var eksempelvis en helt ordinær bok om et helt ordinært liv. Familien ser på Dagsrevyen, hun skriver smser. Det skjer ingenting, annet enn at vi får vite hva Lunde føler i en kort periode. Også Aasne Seierstad var ute med en dagboksaktig rapport fra nedstengningen, der vi får innblikk i hva som skjedde i hennes velbemidlede venninnemiljø. Helt perspektivløst og prematurt. Hvorfor ikke vente?

JR: Jeg har ikke vært så opptatt av koronalitteraturen, annet enn at det er en konsensuslitteratur. Det er lite alternativ refleksjon, kun én antistemme så vidt jeg vet, og det Koronarebellen (Margrethe Salvesen). Hvorfor er det så vanskelig å få gjort perspektivene mer mangfoldige? Det kan hende det kommer mer etter hvert. Jeg tenker ikke at et hverdagsliv i og for seg er uinteressant, men er enig med Preben i at det kan være prematurt. Det gjelder også disse heltene Stoltenberg og Nakstad. Interessant nok skjedde det samme med 22-juli litteraturen. Det var endel reaksjoner fra de overlevende, men også her var det denne enigheten. Hva med de marginaliserte, de som ikke har en stemme eller kan formulere seg? Det samme med klimabøker. Det er for all del bra, men det er den samme konsensusen. Det blir en slags hellig ku. Det er skummelt at det ikke kommer motstemmer.

CK: Det har også kommet tegneserier, Jon?

JR: Vanessa Baird (There’s no place like home) har skrevet en fantastisk bok der hun skildrer mye mer enn koronatiden, men hun får frem trykket under tvangsisolasjonen. Den har et høyt nivå og er absolutt skjønnlitterær. Og så er det Kverneland selvsagt (Koronoia), som alltid er god. Fritt Ord støttet ellers syv koronategneserier. Disse andre er helt greie, men generelt er det noe uspontant ved det. Ikke spesielt viktige ting.

PJ: Jeg vil få skyte inn at hverdagen er viktig, og jeg vil ikke underminere folks liv. Men det er få som får til å lage god litteratur av det. Per Pettersons journalbok Mitt Abruzzo er interessant. Han leser hele tiden under nedstengningen, og skriver om annen litteratur.

EM: Hvis jeg skulle skrevet en bok om korona, som jeg ikke har tenkt til, ville jeg skrevet en sakprosabok som utforsket hvor viruset kom fra, og hvordan vi kan unngå at noe liknende kan skje i fremtiden. Noe som peker fremover. Eller kanskje skrevet om den allmennmenneskelige inneklemtheten. Om andre sider ved koronaen enn det nasjonale fenomenet, og den veldig norske diskusjonen vi holder på med om å rettferdiggjøre politikken. Nå handler mye om å forsvare at vi gjorde alt rett, og svenskene alt feil. Det blir nærsynt og lite lærerik.

JR: Hans Petter Graver har skrevet en interessant bok (Pandemi og unntakstilstand – hva Covid-19 sier om den norske rettsstaten). Han er en fin motstemme. Graver er professor i jus og god til å skrive. Han drøfter det konstitusjonelle ved nedstengingen. Det som er interessant er å drøfte konflikten utenfra. Hva drev de med? Vaksinen, hvordan fungerer den? Men en sånn oppsummering trenger tid. Jeg mener ikke at en skal kriminalisere noe, men vi må ha en ordentlig debatt. En samtidsdiagnose. Hvorfor er vi i Norge så flinke til å følge regler for eksempel.

PJ: Problemet er at feil folk svarer på bestillingen. Det er stor forskjell på en journalistisk vri, som Erik har, og fortellingen til den isolerte essayisten. For bare noen dager siden kom Espen Stuelands Pandemiarkivene. Den boka får meg til å lengte etter et annet land, der det finnes en mer kunnskapsrik og forpliktende tradisjon om en redelig formidling. Stueland går til litterære fremstillinger av pandemier, Defoe, Camus, Boccaccio. Han finleser skjønnlitterære forelegg, leser seg inn og rundt i tekstene, samvittighetsfullt og med stor arbeidsinnsats. Men den er uferdig både språklig og tematisk. Teksten vokser i hans egen lesning. Og jeg lurer på hvem som orker å lese dette, bortsett fra den veldig begeistrede Leif Ekle i NRK.

JR: Stuelands bok gir oss en følelse av at han har et superblikk, men det er ødeleggende når det er så rotete. Jeg har ikke lest hele, men sjekket hva han skrev om Dekameronen. Han refererer kun to sider, og påstår Boccaccio skriver lite om pesten. Det er feil og upresist. Boccaccio skriver ti sider om pesten. Stueland kan ikke ha lest den.

EM: Det er interessante perspektiver hos Stueland. Han lager pandemier universelt, og viser at alle tekster som handler om pandemi har noe felles. Han omtaler pesten i London på 1600-tallet. Det er interessant. Den viser at mennesker reagerer tregt på kriser, og når en tar tak i det er det for sent. Når de tilslutt stengte ned, lagde de en smittepøl og London ble ekstremt hardt rammet. Det er en parallell til hyttediskusjonen her hjemme.

PJ: Om jeg kan få bestille en roman, så er det en roman om at folk mister folk. Og at en går inn i agget som oppsto da folk ble utestengt fra sine hytter. Hva ble da vekket, hvor stygt var ikke det?

JR: Jeg etterlyser en roman om forbudet mot å besøke eldre. Som mange andre hadde jeg en dement mor på sykehjem, det var bestialsk at de demente ikke fikk nærhet.

CK: Erik, du sa før samtalen her at pandemier fører ofte til konspirasjonsteorier?

EM: Jeg leser Lena Lindgrens Ekko nå. Der skriver hun blant annet om konflikter som MÅ finne syndebukker. Det ser en i pandemier. Jødene ble beskyldt for å forgifte vannet under pesten i London. Og nå blir det snakket om chinavirus, eller enda verre at noen bevisst har spredt viruset.

JP: I Linn Stalsbergs Etter Pandemien, gjør hun et interessant tankeeksperiment. Hun bruker pandemien til å tenke gjennom problematiske sider ved samfunnnet, og håper krisen kan endre ting, lage et nytt samfunn. Nå skjer vel ikke akkurat det, men…

CK gir ordet til Margrethe Salvesen, som sitter i salen. Hun har skrevet Koronarebellen, som er en slags motstemme. Salvesen sier hun er positivt overrasket over det som har blitt sagt. Hun mener det er skremmende med sensuren vi har opplevd etter 12 mars, og at det ikke er en åpen debatt. PJ spør om hva som blir sensurert. Salvesen mener kritiske stemmer ikke slipper til, eksempelvis i NRK, der hun har blitt avvist to ganger.

JR: Problemet er at motstemmene som slipper til blir noe klovnegreier. Som da NRK lot Charter-Svein snakke. Det ble bare et sirkus. Igjen dette konsensusorienterte. Som at alt var feil med svenskene.

Det kommer spørsmål fra salen om når det er legitimt å skrive en bok om pandemien. Altså når en kan akseptere at dette er en historie som ikke er koblet til entydige perspektiver, og at Koronakommisjonen eksempelvis har kommet med en rapport som er god lesning og inneholder flere perspektiver.

JR: Det å etablere en historisk sannhet som kan angripes, må ta den tiden det trenger. Koronakommisjonens rapport gir en overordnet analyse av diskusjonen mellom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Det er interessant.

CK: Jeg har alltid tenkt det er en slags rytme i litteratur som kommer etter nasjonale kriser. Først dagbøker og sakprosa. Så barne- og ungdomslitteratur, poesi, krim. Men skjønnlitteraturen, romanene, tar veldig mye lengre tid?

PB: Når det gjelder skjønnlitteratur, så er det snakk om hvem svarer på bestillingen. Og det må heldigvis ta tid.

JR: Vi har enda ikke hatt noen god roman om 22 juli, og først nå kommer de gode fortellingene fra 2. verdenskrig.

EM: Sakprosamessig er det interessant hvordan vår del av verden har grabba til seg alt av vaksiner. Vi begynner allerede å se oss i bakspeilet, mens Afrika er midt oppi det med 3% vaksinedekning. Hva med en bok og diskusjon rundt rettferdighet?