Referat: Mellom materialer og konsepter

I anledning utstillingen Kunsthåndverk 2016, arrangerte Norske kunsthåndverkere og Kunstseksjonen i Kritikerlaget kritisk samtale med tittelen «Mellom materialer og konsepter». Kunstnerne John K. Raustein og Elin Hedberg snakket om praksis, tankegods og metode, og samtalen ble ledet av Kristin Valla, gjesteredaktør for siste utgave av Kunsthåndverk.

Arrangementet ble støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.

John K. Raustein (JKR) og Elin Hedberg (EH) i samtale med Kristin Valla (KV).

KV: John, det er en lang liste på cv’en din over utstillingsaktivitet, og jeg husker at Tommy Olsson sa en gang i Klassekampen om ditt arbeid at det var «tekstilkunst på sitt mest maskuline.» Og Elin, du er svensk, har studert i Sverige, men har også master fra KHiO. Også du har gjort mye, til å være relativt nyutdannet vil jeg si. Du fikk også Norske Kunsthåndverkers debutantpris for verket Omstilling som du viste på Årsutstillingen i fjor.

Vi har med andre ord å gjøre med en ung kunstner og en yngre kunstner vil jeg si! Men jeg vil begynne i en litt annen ende, med det maskuline og feminine. John, hvordan begynte du med tekstilkunst, hva ledet deg dit?

JKR: Tekstil har alltid vært en naturlig del av livet mitt, og hatt en tilstedeværelse i hjemmet mitt. Jeg tenker på de som vokste opp på 2000-tallet i hjem fullstendig fritatt for tekstil, mens på 70-tallet var det tekstil overalt i hjemmet. Gardiner, duker, lampeskjermer, etc.

KV: Arbeidene dine er tydelige tekstiler, og i så måte gjenkjennelige. Men det er som om de har sprengt seg videre, gjennom noe, til noe annet?

JKR: Kort fortalt og overordnet sett handler mitt prosjekt om følgende: «I’m trying to be a handyman». Dette har jeg holdt på med siden studietiden på hovedfag, fra 2000 til 2008. Der broderte jeg verktøy med et humoristisk tilsnitt. Det handler om opplevelsen av å være mann i et kvinnedominert miljø. Men jeg ble ganske lei av å brodere etter hvert, selv om jeg prøvde å gjøre det så røft som mulig.

Da jeg skulle oversette dette til et mer abstrakt uttrykk – som er det jeg jobber med nå – spurte jeg meg selv: Hvordan ville en mann gjort det? Det er jo en hel masse regler innenfor tekstil, og de ville jeg bryte. Hvis noe skal klippes på skrått, så klipper jeg rett. Hvis noe bør strykes, så dropper jeg det. Jeg finner mitt rom i det kvinnedominerte. Det har et humoristisk tilsnitt, og humor er viktig for meg – selv om det også er på alvor.

KV: Elin, du har studert metalldesign og metallformgivning. Det høres ikke så feminint ut for meg. Men også du jobber med gjenkjennelige former, som krukker og vaser, som kan hende også har feminine konnotasjoner. Er det et bevisst valg å jobbe med nettopp disse formatene?

EH: Ja, det er jo det. Det er for å bruke et format som alle kunne kjenne igjen, og som vi er vant til å håndtere. Vi vet hvordan vi skal holde i disse formene, løfte dem, sånn og slik.

KV: Akkurat i den sammenhengen må jeg kjapt trekke inn siste utgave av Kunsthåndverk, der keramiker Grayson Perry sier det samme: Folk slapper av når de ser en vase, de kjenner den igjen umiddelbart, før de deretter kan tenke på hva som gjør at den er annerledes. Og sånn er det med dine ting også tenker jeg.

EH: Samtidig er det jo ingen vase, funksjonen som verket viser til er ikke der lenger. Ettersom vi har denne idéen om hvordan vi skal håndtere noe, så kjenner vi den igjen. Men jeg har tatt vekk den opprinnelige funksjonen helt, det vi vet og kjenner til er borte. Og dermed åpner det seg noe helt annet. Vi kan bruke objektet til noe annet. Det er ikke lenger noe opp og ned, ingen bestemt måte den må plasseres på. Objektet kan for eksempel like gjerne legges ned.

KV: John, hva tenker du om tekstilenes funksjon? Skal de brukes til noe?

JKR: I de tidligere arbeidene mine, strykebrettene for eksempel, punkterte jeg funksjonen deres ved å lage perlebroderier oppå. Dermed er de ikke lenger funksjonelle. Jeg har også laget noen arbeider med puter og dukker, der er funksjonen for så vidt den samme, men blomster er erstattet med skiftenøkler for eksempel. I de nyere arbeidene er det mye mer abstrakt. Det er glimt av noe tapt, noe som er borte, en rest av en funksjon.

KV: Det er interessant dette med tapte. Elin, hva slags minner har du om objektene du jobber med? Før du hadde den bevisstheten du nå har som kunstner?

EH: Jeg har ingen sterke minner om det. Dette er en type objekter man alltid har rundt seg. Jeg har alltid likt disse formene, og har samlet på den type former og bruksobjekter.

KV: Nå blir jeg nysgjerrig! Hvordan samler du? Samler du rent konkret, kjøper ting? Eller samler du på minner om dem?

EH: Det varierer. Ting jeg ikke kan gå fra i butikken, kjøper jeg.

KV: Hva slags type ting er det?

EH: Alt som er tjukt! Som er rundt og bulligt.

KV: Så du forbarmer deg over objekter ingen vil ha?

EH: Den runde formen har alltid fulgt meg. De typiske klassiske formene kan være veldig interessante, særlig i kombinasjon med tekstur og struktur.

KV: Hvordan landet du på tre og metall, som er de materialene du primært jobber med?

EH: Jeg begynte med metall, det var der jeg kom inn og begynte med smykker. Der ble jeg introdusert for korpus-teknikk, der man hamrer metall for hånd. Teknikken satte seg, det å ha den kontrollen over materialet. Samtidig er det så mange regler når man jobber med metall, man må følge et visst mønster. Jeg trengte å komme vekk fra reglene, så derfor begynte jeg treverk, som en kontrast, det er mykere. Og der tar jeg bort materiale: Jeg jobber med øks og hugger bort biter av treverket. Da må jeg anpasse formen etter alle de valgene jeg har gjort, alt jeg har hugget vekk. Ingenting kan reverseres. Med metall kan man alltid gå tilbake og endre. Med tre må man stå for det man har gjort på en annen måte.

KV: Du nevnte også at det er mange regler i tekstilen John. Hvilke tanker har du gjort deg om det?

JKR: Det er en hel masse regler, uskrevne og skrevne. I studietiden samler man opp et reservoar av teknikker og måter å gjøre ting på. Så møter man den virkelige verden, og kan ikke bruke noe av det man har lært. Disse reglene er til for å brytes, og de gir energi til et arbeid. Et broderi trenger ikke være like fint på baksiden. Det treffer kanskje ikke alle, men noen som kjenner reglene vil nok treffes. Det liker jeg!

KV: Dine verk er store, monumentale, selv om jeg tenker på broderi som noe lite.

JKR: Igjen handler det om dette «trying to be a handyman». Blir ting mer maskulint dersom det blir større? Jeg vet ikke om det finnes et svar på det. Det går med mer tid på de små, de er nærsynte.

KV: Du snakket også litt om det tapte, og minner er viktig i dine arbeider. Hvordan legger du deg selv inn i arbeidene?

JKR: Ved for eksempel å gjenskape noe som er glemt, altså et minne fra farmors silkefrynser i lampa, men også de syntetiske. Silken var varmere enn den syntetiske trådene, og da handler det om å gjenskape den følelsen. Frynsene blir en fysisk bevegelse, de fyller kanskje en hel vegg. Ved å dimensjonere opp blir minnene litt tydeligere, man stopper opp.

KV: Er det våre egne minner som går tapt, eller er det funksjonen og det frynsene har vært, som også går tapt?

JKR: De har jo en funksjon å ta vare på. Det blir det samme som med den omsorgen som ligger i hjemmet. Farmor er der ikke lenger, så det handler om å gjenskape gode øyeblikk og gode stunder. De skaper gjenklang.

KV: Kognitive minner, ikke sant. Elin, hva tenker du om vasen, har den endret seg i historien, er det noe du spiller på i dine verk?

EH: Egentlig ikke, jeg har jaktet på så enkle former som mulig.

KV: Hvordan vil du at betrakter skal forholde seg til verket og objektene dine?

EH: Jeg vil at man skal plukke de ut fra hyllene, jeg vil skape et rom der det er tillatt å plukke ut objektene, noe som kan skape en motsats til synet. I skulpturen som jeg viser her, har jeg forsøk å skape et kaos. Stålsettingen gjør at alle objektene er synlig hele tiden, og for å se hele formen må man plukke ut et objekt. Dermed får man også den taktile dimensjonen. Og det var der det begynte for meg: Det taktile er minst like viktig.

KV: Vi er jo lært opp til å ikke ta på noe på kunstutstilling!

Fra salen: Noen kvinner jeg viste rundt ble veldig provosert av at objektene var plassert inn i stålhyllen. Og de ble helt fra seg da de kunne flytte på dem. Så gikk de i gang med å omrokkere!

EH: Med akkurat denne skulpturen er hver stålramme laget spesielt til hvert objekt, og de skal egentlig ikke flyttes rundt. Jeg har villet skape et rom til objektene, der det blir trangt, der de vil ut. I Omstilling gjorde jeg det slik at mdf-boksene kun var åpne på en side, slik at man måtte plukke ut objektet for å kunne se hele. I tillegg var skulpturen lyssatt på en slik måte at objektene så halve ut inni hyllen. Men det var den kontakten jeg ville ha. Med øynene ser man en ting, men man ser ikke hvor tungt et objekt er, hvordan det føles å holde det. Man må ta på det.

KV: I dag ser vi mye kunst på bilder, på nett, telefon, på data. Å se noe i et galleri har en verdi fordi ting ser annerledes ut. Du går jo faktiske enda lenger Elin.

EH: Ja, ellers kunne jeg bare plassert objektene på en hylle, men jeg synes at objektene mine fortjener mer av betrakterne. Men dette er jo også fordi vi ser så mye på bilder, det er en reaksjon på det.

KV: Hva tenker du om dette, John?

JKR: Det er kjempeinteressant. Jeg jobber litt på samme måte med å gjenskape et minne, å fylle et rom, like påtrengende som et minne.

KV: Mens vi er inne på det med digitalisering og samfunn som oversvømmes av bilder. Hva tenker dere om det feltet dere jobber i? Hvor går veien framover?

JKR: Det taktile og det å jobbe med et materiale er viktigere enn aldri. Jeg føler meg heldig som har det som et levebrød, som får lov til å gå i dybden. Man trenger materialiteten.

KV: Hva tenker du, Elin? Som er nesten en generasjon yngre?

EH: Det finnes veldig få i Norge som jobber med korpus, det er i ferd med å glemmes bort. I Sverige er det mange flere, og det er større tradisjon for det. Det bør komme tilbake til Norge, det er jo en kunstform. Den teknikken jeg jobber med, kontra masseproduksjon, ser jeg som en mulighet, fordi jeg tenker i materialet. Uten prosessen ville disse formene aldri dukke opp, materialet er med på å bestemme slutten, hvordan objektet ser ut.

KV: Er det noe ved digitalisering som har hjulpet dere, som gjør at dere jobber annerledes enn kunstnere på 70-tallet?

JKR: Ikke i mine arbeider, men det er klart at for noen så har det det. Jeg jobber så grunnleggende som mulig, jeg prøver å minimere. Jeg har symaskin, men farger ikke selv. Mobilen er mitt siste verktøy, man knipser skisser og tegner litt på det etterpå. Det kan sånn sett erstatte notatblokka.

KV: Hva med deg Elin? Jobber du annerledes enn det man har gjort i generasjoner før?

EH: Det må jeg jo gjøre. Og jeg tar veldig mange flere snarveier. Teknikken skal gjøres på en viss måte, men jeg hopper over noen steg fordi det ikke er interessant for meg i min prosess. Men så klart; dersom objektet skal brukes, så må man følges visse regler for at det skal få den funksjonen som skal til. Du kan ikke mislykkes med en lodding, da lekker det.

KV: Er det noe som dere drømmer om i framtiden? Nye idéer?

EH: Slik det er nå så har jeg funnet mine materialer og teknikken, men jeg vil fortsette å utforske hvordan jeg skal stille ut objektene mine. Hvordan kan jeg få betrakteren mer delaktig? Hva har fungert før? Hvordan få de inkludert uten å skrive et skilt der det står at de skal gjøre det? Det finnes alt for mange regler vi må følge. Man må følge magefølelsen i stedet.

KV: John, du har allerede hatt en prosess du har snakket om. Hvordan ser du for deg framtiden?

JKR: Jeg skal fortsette med arbeidet, og jobbe mest med utstilling. Min drøm er at det også skal bli lønnsomt, at man kan leve av å stille ut og slipper å ha mange jobber for å få det til. Det er godt å tillate seg å være er i det rommet som ikke er planlagt. Man kan aldri bestemme at nå skal jeg lage sånn og slik, det går ikke.

Fra salen: Hvorfor tok dere kunstneriske utdannelse? Er det kun knyttet til materialiteten? Hva tenker dere om deres rolle i et samfunn?

EH: Det jeg vil gjøre med min kunst er få folk til å stoppe opp, se på det man har rundt seg. Ikke bare gjennom bilder på en telefon, men se på omgivelsene sine og ta vare på det på en annen måte. Om det jeg gjør for folk til å stoppe opp og se hjemmet på en annen måte, objektene rundt seg på en annen måte, så er det er verdt det.

JKR: Det begynte vel nærmest med egoisme. Det var noe med alle verkstedene på KHiB (Kunsthøgskolen i Bergen), alle mulighetene for å kunne uttrykke noe. Men der og da hadde jeg ingen planer om å uttrykke noe spesielt. Jeg følte at tekstil valgte meg, og så valgte jeg å følge etter. Det handler ikke profitt. Og jeg slutter mange ganger. I perioder slutter jeg hver dag. Man er alene på verkstedet, men vi kan ikke velge det bort. Det er et behov for å skape, og det er først og fremst på verkstedet det skjer. Utstilling er andre fase.

KV: Dette møtet materialet snakker dere om begge to. Det er essensielt?

JKR: For meg handler det om taktile og mentale minner.

Fra salen: John, kan man ta på dine ting også? De er jo veldig forskjellige i materialiteten, i følelsen av dem.

JKR: Jeg har et ønske om at man skal kunne det, men så blir det fingeravtrykk og den slags.

EH: Fingeravtrykk blir jo en del verket!

JKR: Jo, men mine verk kollapser om de blir tatt for mye på, de blir slitte. Da måtte jeg ha jobbet med andre materialer.

Fra salen: Utstillingen din på Format var utformet slik at man nærmest ble en del av verket. Da oppstår ikke det samme behovet for å ta på verkene. Man er allerede inne i det.

JKR: Og det er meningen: Å prøve å skape det taktile som kan leses uten at man må ta på overflaten, gjøre det taktile synlig.

Referat ved Monica Holmen.