Kalender

Foto slik skriver jeg 2.9.21–fotoeirik zeiner henriksen
Foto: Eirik Zeiner-Henriksen

Referat: «Slik skriver jeg»

Torsdag 2. september inviterte Kritikerlagets seksjon for kunst til arrangementet «Slik skriver jeg» på Kunstnernes Hus. Her følger referat fra kveldens samtale.

Kritikerlaget 21. september 2021 ReferaterKunst

Panelleder Andreas Breivik innledet med å forklare hvordan formålet med samtalen var å gi et faglig innblikk i kritikervirket. Han påpekte hvordan det ofte fokuseres på at kritikken er i krise, med en stadig forsvinnende kunstkritikk i dagspressen og en generelt mer tabloid dekning av kulturfeltet. Med dette arrangementet ville kunstseksjonen i Kritikerlaget rette oppmerksomheten mot hva kunstkritikk er og hvordan den virker, og inviterte derfor de to erfarne kritikerne Line Ulekleiv og Stian Gabrielsen til å samtale om sine skriveprosesser.

Innledende refleksjoner
Ulekleiv begynte med å dele noen refleksjoner rundt sitt lange virke som kritiker, om sin litt tilfeldige inngang til kritikken og om egen posisjon og stil. Hun beskrev hvordan den faglige bakgrunnen som kunsthistoriker sitter i ryggraden, men at blikket og referansene konstant må justeres i følge med kunsten; selv om hun har skrevet flere hundre anmeldelser, er det litt som å begynne fra scratch hver gang en ny tekst skal skrives. Videre påpekte hun hvordan kunst uttrykker sansning og tenkning på en spesielt investert måte, og at det på mange måter er kritikerens oppgave å sette ord på hva som skjer. Stian Gabrielsen fulgte opp Breiviks spørsmål om hvorfor kunsten og kritikken er betydningsfull med å argumentere for at denne viktigheten ligger implisitt i kritikken, som i seg selv bekrefter at det kompliserte fenomenet kunst er verdt å bruke tid på.

Smaksdommer og kritikerens sosiale posisjon
Breivik penslet så samtalen inn mot kritikerens noe uavklarte posisjon i kunstfeltet. Ulekleiv beskrev et ubehag ved å kontinuerlig måtte produsere tekst og nye fortolkninger. Hun tenker derfor tekstene sine ikke som skrevet for historien, eller at de skal ha en sterkt definerende kraft, men at en tekst blir det beste man får til å si på ett spesifikt tidspunkt. Som kritiker lever man med kunstverden, men i en bevisst tilbaketrukken posisjon. Den erfaringen delte Gabrielsen, som påpekte at virket innebærer et krav om en begrenset omgangskrets og at han også som redaktør må korrigere for sine egne sosialt styrte preferanser.

Videre henter Breivik frem et utsagn fra litteraturkritiker Frode Helmlich Pedersen, som i et intervju uttalte at litteraturkritikken alltid må inneholde en tydelig kvalitetsdom. De to paneldeltagerne var samstemte i at fortolkningen i større grad er vektlagt i kunstkritikken, men understreket at man hele tiden forholder seg til et kvalitetsbegrep og vurderinger, som gjerne kommer til uttrykk gjennom språket heller enn en god/dårlig skala. Gabrielsen pekte på den lave dekningsgraden i kunstfeltet og hevdet at mye av kvalitetsvurderingen skjer i utsilingen av hva som dekkes, der det å bli skrevet om gjerne er et kvalitetsstempel i seg selv. Gabrielsen fortalte at han personlig ikke liker eksplisitt dømmende kritikk, men påpekte at usynliggjøringen av dommen kan være et problem i kunstfeltet.

Breivik spurte om mangel på vurdering gjør at kritikken blir i overkant bekreftende, og om den ofte fortolkende kritikken tilpasser seg kunstfeltets forventninger om en grunnleggende affirmativ kritikk. De to kritikerne var enige i at de store institusjonene er mer rimelige mål for negativt ladd kritikk, mens det ofte virker mer urimelig dersom man skriver undergravende om en enkeltkunstner. Dette spesielt fordi man sjelden har et bredt og sammensatt register av ulike vurderinger, og at det derfor ligger det en forventning om at man støtter opp om miljøet.

Panelleder Breivik lurte da på hva det kritiske da består i. Gabrielsen svarte at kritikken er større enn en domsutøvelse, men at den har i oppgave å gå nært inn på et prosjekt på en måte som er oppfinnsomt og sannhetssøkende. Ulekleiv la på sin side vekt på den instinktive følelsen som kommer med kritikerens mengdetrening, og mente at dersom man kommer med negative karakteristikker, så er det en forpliktelse å gå i dybden og å beskrive den opplevelsen på en saklig måte uten å underminere hele prosjektet.

Følelsenes rolle i teksten
På Breiviks spørsmål om man må være sur eller streng for å være kritiker, svarte Gabrielsen lattermildt at det nok er noen personlighetstrekk som trekker en mot kritikken, som for eksempel et litt kjølig følelsesregister, men at det ikke er noe krav om å være sur. Han mente allikevel at kritikerens emosjonelle møte med et verk spiller inn i fortolkningen, og hevdet at fordi kunsten er mindre manipulativ og benytter seg av mindre effektive og emosjonelle virkemidler enn for eksempel filmen og litteraturen, så får kritikerens følelser en litt uavklart status som måleredskap for hva verket handler om. Ulekleiv anerkjente på lignende vis at eget følelsesliv spiller med på måter en ikke alltid har kontroll over. Disse emosjonene blir en ingrediens sammen med den mer intellektuelle og analytiske tilnærmingen, og man må forsøke å være bevisst på hvilke følelser som dukker opp. Gabrielsen så en tendens til at de første utkastene av en tekst ofte har mer temperament og emosjonell støy, men at det ofte forsvinner underveis og ligger igjen som noen få spor i en ellers deskriptiv og analyserende tone.

Ulike medier og målgrupper
Videre ble det diskutert om det å skrive for ulike medier og publikasjoner, og hvilke krav og forventninger man får fra ulike hold. Ulekleiv erfarte at kunsten og kunstneren man stilles overfor, fortsatt er mer førende enn mediet man skriver for, og var opptatt av kritikerens fristilte rolle. Gabrielsen satte pris på nettpubliseringen han er vant med, der han opplever et større albuerom i forhold til lengde på tekst og leveringsfrister. Ulekleiv så positive sider ved publisering i dagspresse, der man er ferdig med en sak når den er levert, mens kritikker på nett har fått en forlenget varighet og sirkulasjon i sosiale medier. De var begge enige om at det å unngå å sikte seg inn på bestemte målgrupper ofte resulterer i bedre tekster.

Avslutningsvis var det rom for spørsmål fra salen, og de to kritikerne ble spurt om grenser for habilitet og om innspill til hvordan premissene for kunstkritikken kan forbedres. Et annet innspill fra salen som påpekte hvordan kritikken er et samarbeid mellom redaktør og kritiker, igangsatte en givende utveksling om dette grunnleggende, men usynlige nivået i prosessen med å skrive kritikk.

Om deltakerne:

Line Ulekleiv er utdannet kunsthistoriker fra Universitetet i Oslo. Som frilans kritiker og skribent har hun siden 2005 skrevet i blant annet Morgenbladet, Dagbladet, Kunstkritikk, Billedkunst og Klassekampen, i tillegg til å ha vært redaktør for en rekke publikasjoner. Ulekleiv er i dag høgskolelektor i skrivepraksis ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør i tidsskriftet Kunstkritikk, der han har vært fast bidragsyter siden 2011. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, og har virket som kunstner, forfatter og skribent. I tillegg har han vært med å drive visningsrommene Diorama og Noplace i Oslo.

Andreas Breivik er kritiker og skribent. Han har siden 2017 skrevet jevnlig for det nordiske kunsttidsskriftet Kunstkritikk, og var med å drive magasinet Vi ser på kunst sammen med Victoria Duffee. Breivik har arbeidet som produsent og redaktør, og studerer til en mastergrad i kunsthistorie på Universitetet i Oslo.

Arrangementet ble støttet av Norsk kulturråd og Stiftelsen Fritt Ord.