Kalender

Trondheim2   karim tahir
F.v.: Gustav Svihus Borgersen, Eline Bjerkan, Tommy Olsson. Foto: Karim Tahir

Referat: Slik skriver jeg

Tirsdag 25. januar inviterte Kritikerlagets seksjon for kunst til arrangementet «Slik skriver jeg» på Kunsthall Trondheim. Her følger referat fra kveldens samtale.

Kritikerlaget 15. februar 2022 ReferaterKunstNyheterKritikersalong

Etter en kort introduksjon av paneldeltakerene og samtalens formål om å gi et innblikk i kritikerens skriveprosesser, ba panelleder Gustav Svihus Borgersen de to kritikerene Eline Bjerkan og Tommy Olsson beskrive hvordan de havnet i sine roller som kritikere. Bjerkan fortalte om tiden da hun gikk på masterstudiet i Kunstkritikk og kulturformidling på NTNU og debatten studiet skapte. Det ble blant annet hevdet at kritikeryrket er så komplekst at man ikke kan utdanne seg til å bli kritiker. Bjerkan poengterte at ingen uansett er eksperter når man er nyutdannet. For henne har den spesialiserte utdannelsen vært et utgangspunkt før hun fikk mer praktisk erfaring.

Tommy Olsson trakk frem at det nå er 20 år siden han startet som kritiker, ettersom hans første anmeldelse (av Frans Jacobi på Fotogalleriet) sto på trykk i Billedkunst i 2002. Han fortalte at skrivingen var en måte å tjene litt ekstra penger på ved siden av kunsten, og at det ikke var planen at han skulle ende opp her. «Egentlig er det et feilgrep hele greia». Ifølge Olsson var kritikken hans relativt konvensjonell i et par år, før han fikk et inspirert øyeblikk og begynte å agere på tvers av etablerte konvensjoner. Da Borgersen trakk frem at de på universitetsbiblioteket der han er fagansvarlig har en god del verk av Olsson fra 90-tallet i sin VHS-samling, la Olsson til at han før det også hadde ti år som abstrakt maler, så det er nå han «som er den konservative, eldre og litt grinete kritikeren».

Egen stemme i teksten
På Borgersens spørsmål om de to har forandret stemme i løpet av sine år som aktive kritikere, svarte Bjerkan at hun med tiden har blitt tryggere. Dette viser seg ofte i teksten som at hun sløyfer mer bløtgjørende ord som «kanskje», «litt» og «muligens», og at hun nå er mer rett på sak. Olsson fortalte at han i arbeidet med egne antologier har blitt konfrontert med tidligere tekster og en helt annen utgave av seg selv. Han har blitt bedre i norsk, men også blitt slått av at han nå oppfatter flere av sine tidligere kritikker som direkte slemme. Han trekker frem bartendere som fikk passet påskrevet, og en tekst som gikk løs på en kvinnelig vakt som voktet trappene på Kunstnernes Hus under pressevisningen av Høstutstillingen. «Det er så fjernt nå, det er en helt omvendt progresjon. Jeg hadde ikke klart det i dag, jeg hadde ligget og hatt dårlig samvittighet».

Videre gikk samtalen inn på eierskap til eget språk og stemme. Bjerkan beskrev en sårbar redigeringsprosess som i øyeblikk kan føre til at man ikke kjenner seg i teksten, men at hun stort sett alltid føler at teksten har blitt bedre, og at man fremdeles kan føle eierskap til den når den kommer ut på den andre siden. Olsson uttrykte frustrasjon over redaktører som sender tilbake dokumenter med «500 sporendringer og spørsmålstegn», og eksemplifiserte med at en formulering som «Documenta i Kassel» typisk blir redigert til «Den store kunstmønstringen Documenta i den tyske byen Kassel». Ifølge Olsson må man slå ned på sånt med en gang.

Borgersen spurte om de to ser for seg en kjerneleser mens teksten skrives. Olsson fortalte at han skriver for de som er interesserte i kunst, selv om han i hvert fall tidligere hadde en del av leserskaren sin som leste tekstene hans fordi de synes han var så vittig. Bjerkan innbiller seg at hun sitter alene med teksten og forsøker å holde mottakeren utenfor mens hun skriver. Samtidig ser hun for seg at noen sosiologer ville påpekt at hun har en tillært oppfattelse av hva en god tekst er og at hun skriver for å tekkes en viss sosial sfære. Hun mener at dette uansett ikke gjør teksten eller stemmen hennes ugyldig. Bjerkan skriver både om kunst og scenekunst, og opplever at hun fra redaktørene får tilbakemelding på de tekstlige og de håndverksmessige kvalitetene.

Kvalitetsdom eller forlenget presentasjonstekst?
Etter at panelet hadde beskrevet hvordan utvelgelsen av utstillinger foregår i de ulike redaksjonene, spurte Borgersen om kvalitetsdommen i teksten, og hevdet at mye kunstkritikk i realiteten fungerer som en slags forlenget presentasjonstekst. Bjerkan merker tidvis en holdning om at det er litt grinebitersk og avleggs å holde på med vurdering, men synes selv at vurderingen er viktig. Hun trakk frem litteraturkritikeren og forfatteren Ida Lødemel Tvedt som har ment at det er for lite beskrivelse i kritikken, og at det er i beskrivelsene det interessante ligger. Bjerkans erfaring er motsatt, der hun i kritikken ser mye beskrivelse og lite vurdering. Hun forteller samtidig at i noen av de beste tekstene hun har lest, fremtrer vurderingen mellom linjene. På spørsmål om kritikken kan forandre feltet svarte Bjerkan at det i så fall er en lang prosess der ikke en enkelt kritiker eller en enkelt kritikk kan utgjøre forskjellen, men at det er viktig at det er noen som er litt på utsiden av kunstfeltet som kan foreta kvalitetsvurderinger som kan utvikle og skjerpe litt.

Olsson var delvis enig i Borgersens spørsmål om det er riktig at kritikeren har blitt en produsent av one-liners som skal deles av PR-avdelingen på en institusjon. Han fortalte at han tidligere ble drevet av at ting skulle skje, og at teksten skulle ha effekt, og la til at han nesten holdt på å få lagt ned høstutstillingen et år. «De sendte ut et spørreskjema til andre kritikere for å høre om de oppfattet utstillingen på samme måte», fortalte han lattermildt. Olsson synes han selv har blitt tammere, og at hans viktigste arbeid var ferdig rundt 2010, omtrent på den tiden da institusjonsledere sluttet å svare på kritikk, ifølge han. «Og det er ikke en bra ting – institusjonsledere skal svare på kritikk, men det er ikke kritikerens jobb å få dem til å gjøre det». Han mente at vi gradvis har blitt mindre kritiske, og at han nå ikke tror at tekstene hans skal kunne føre til noen dyptgående forandringer: «Den tiden er forbi».

I forlengelse av dette ble samtalen videre penset inn på hvordan kritikerne forholder seg til delingskultur på sosiale medier. Olsson la til at tekster ofte ikke blir så mye delt, men at dersom han skulle finne på å skrive en kommentar om noe, «da blir det fart». Borgersen er enig i observasjonen av at mange kritikere plutselig blir kulturkommentatorer. Bjerkan noterer seg at det stort sett er de positive tekstene som deles, men at det er flott når institusjonene deler mer kritiske tekster og åpner opp for andre meninger.

Møter med det ukjente
Borgersen stilte spørsmål om researcharbeid i en kunstverden som stadig byr på nye tematikker man må sette seg inn i for å bedre forstå en utstilling. Olsson påpeker at det alltid har vært sånn, og at dette ukjente er noe av grunnen til at han skriver. «Jeg skriver aldri bedre enn når jeg ikke skjønner bæret av det jeg forholder meg til. Det er litt avhengighetsskapende. For hvis jeg er virkelig, virkelig desorientert i møte med en utstilling, da må jeg skrive meg ut av det. Og det ender alltid med at jeg liker det veldig godt». Bjerkan erfarer at tankene formes tydeligere i det de skrives. Som prinsipp ser hun utstilte kunstverk som frie og åpne for en rekke ulike fortolkninger som ikke er begrenset til kunstnerens intensjon. Olsson la også til at han vil slå et slag for verdien av det å ha dårlig tid, der adrenalin skapes og man må tenke kjapt og skarpt på en måte som ikke er mulig uten tidspresset.

Kritikkens posisjon i Trondheim og innspill fra salen
Mot slutten av samtalen dro Borgersen inn det regionale perspektivet og spurte om hvilken posisjon kritikken har i Trondheim nå, og om dette har forandret seg siden Olsson studerte i byen. Olsson kan ikke huske at det var så mye ordentlig kritikk i Trondheim på den tiden, mens Bjerkan la til at kommunen har kommet med en uttalelse om at kritikken skal være et større satsningsområde og at det kan være endringer å spore fra politisk hold.

Avslutningsvis ble det åpnet opp for spørsmål og innspill fra salen. Kunstkritikkens faglighet ble diskutert, og panelet ble spurt om hvilke kvalitetskriterier de ser etter i en utstilling. Bjerkan svarte at det ofte er ideen, gjennomføringen av ideen og effekten utstillingen har. Olsson påpekte at mange kunstkritikere ikke lenger er kunsthistorikere, men at da han begynte var han en av ytterst få som hadde kunstnerbakgrunn. Nå stiller ingen spørsmål om bakgrunn, hevdet han. Bjerkan påpekte at man må ha en faglig basis, men at erfaringen har blitt viktigere der man må klare å være dynamisk og original med passe mengde personlig innsikt. Videre ble det stilt spørsmål om lokalavisenes rolle, det ble spekulert i om kunstkritikken kan skreddersys algoritmene i sosiale medier, og panelet ble spurt om hvor mye makt og påvirkningskraft de ønsker.

Om deltakerne:

Eline Bjerkan er redaksjonsmedarbeider og fast kritiker for ArtScene Trondheim. Hun er scenekunstkritiker for Scenekunst.no, og har også skrevet for tidsskriftet Numer, Periskop, Billedkunst m.fl. Bjerkan har en mastergrad i kunstkritikk og kulturformidling fra NTNU og er en av Norsk kritikerlags to regionkontakter for Trøndelag. Hun er også medlem av arbeidsutvalget for Seksjon for teater, musikk og dans i Norsk kritikerlag.

Tommy Olsson er utdannet billedkunstner fra Kunstakademiet i Trondheim og Rijksakademie van Beeldende Kunsten i Amsterdam, og har i over 20 år virket som kritiker og forfatter. Olsson har skrevet for blant annet Billedkunst, Kunstkritikk, Magasinet KUNST og Morgenbladet, og har siden 2014 vært fast kunstkritiker i Klassekampen.

Gustav Svihus Borgersen er utdannet kunsthistoriker ved Institutt for Kunst- og medievitenskap på NTNU, der han i dag er fagansvarlig på universitetsbiblioteket. Borgersen har vært fast skribent for ArtScene Trondheim siden 2010 og har de siste årene vært fast kritiker i Adresseavisen. Borgersen er også medlem i arbeidsutvalget for kunstseksjonen i Norsk kritikerlag.

«Slik skriver jeg» ble arrangert av kunstseksjonen i Norsk kritikerlag, i samarbeid med Kunsthall Trondheim. Arrangementet var sjenerøst støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.
Referent: Eirik Zeiner-Henriksen

Bilder

Trondheim 3   eirik z h
Foto: Karim Tahir
Trondheim 4   eirik z h
Foto: Karim Tahir
Trondheim1   karim tahir
Foto: Karim Tahir