Referat: Slik skriver jeg (Bergen)

Torsdag 19. mai inviterte Kritikerlagets seksjon for kunst til arrangementet «Slik skriver jeg» på Bergen Kunsthall. Arrangementet var støttet av Norsk kulturråd og Stiftelsen Fritt Ord. Under følger referat fra kveldens samtale.

27. juni 2022
Ssj bergen 1 (1)
F.v.: Kristoffer Jul-Larsen, Susanne Christensen og Arne Skaug Olsen. Foto: Eirik Zeiner-Henriksen

Etter at leder for arbeidsutvalget i kunstseksjonen, Eirik Zeiner-Henriksen, ønsket velkommen og introduserte paneldeltakerne, innledet panelleder Arne Skaug Olsen samtalen ved å lese opp tre datoer fra våren 2006; perioden da han og de to kritikerene i panelet – Susanne Christensen og Kristoffer Jul-Larsen – ble medlemmer på nettforumet Underskog. Han hevdet at diskusjonene og skrivingen der hadde formet dem som kritikere. Han trakk frem hvordan Underskog og netttidsskriftet Kunstkritikk på det tidspunktet var sterkt koblet sammen, blant annet gjennom et felles kommentarfelt.

Den begynnende interessen
Olsen ba de to kritikerne utdype hvor interessen for kritikken kom fra. Jul-Larsen fortalte om hvordan han som litteraturstudent var kritiker for studentradioen før han ble spurt om å anmelde en bok for tidsskriftet Vagant. Dette tente flammen både i skriveprosjektet hans og i interessen for kritikken, som han senere har undervist i og forsket på. Han fortalte hvordan tilfeldighetene førte han fra litteraturen og inn i kunstkritikken: han arvet jobben som en av Kunstkritikks skribenter i Bergen da hans kone fikk seg en ny jobb. Jul-Larsen var enig i Olsens påstand om at utvekslingen på digitale plattformer har vært viktig for å utvikle en skrivende identitet, og refererte tilbake til sin egen kommentar på Christensens debutkritikk på Kunstkritikk.no om at «Susanne Christensen var blitt hermeneutiker».

Susanne Christensen begynte i sin tid på Skrivekunstakademiet i Bergen for å forberede seg til et nytt forsøk på å komme inn på Forfatterskolen i København. Hun ble i stedet i Norge og fortsatte opp på Forfatterstudiet i Bø, der hun fikk nye impulser gjennom gjesteforelesninger og miljøet som blant annet bestod av medstudenter som Audun Lindholm og Arne Skaug Olsen. De lagde fanziner og selvpubliserte tidsskrifter, og så på det å være skribenter, utgivere og redaktører som en kritisk og aktivistisk praksis. Gjennom forlaget Gasspedals e-post-liste begynte hun å skrive på måter som relaterte mer til bloggformatet. I 2003 ble hun invitert til å anmelde bøker i Klassekampen, og tok med seg ideen om kritikken som en kreativ praksis. Hun trakk fram hvordan skrivepraksisen har brakt henne i nye og uventede situasjoner, som at hun i 2009 ble spurt om å anmelde masterutstillingen for Kunstkritikk, eller hvordan hun i senere tid har vært foreleser på kunstskoler og på Skrivekunstakademiet.

Kvalitetsdommen i teksten
Videre spurte Skaug Olsen om de to kritikernes forståelse av hva en kritikk er. Må den følge en fastlagt struktur? Og er det nødvendig med en kvalitetsdom? Jul-Larsen har som forsker vært opptatt av at man ikke helt forstår hva kritikken er og gjør hvis man blir veldig opptatt av vurderingen. Han refererte til Jonas Bakkens teori om kritikkens funksjoner; den kan fungere som opplysende journalistikk, en fortolker, en underholder og som en veileder som sier om noe er bra eller dårlig. Jul-Larsen påpekte hvordan det i deler av kritikkmiljøet på 80- og 90-tallet var viktig å opponere mot vurderingsformer som terningkastet for å legge vekt på andre kvaliteter, som forklaringen og beskrivelsen. Han mener allikevel at det å forplikte seg til den informerte verdidommen ofte skaper bedre tekster som er lettere å forstå, og at man ikke kan se bort fra dommen dersom man skal forstå kritikken som sjanger i offentligheten i dag.

Susanne Christensen viste til at dommen er den funksjonen som offentligheten knytter kritikerjobben til. Selv tar hun gjerne dommen ut for å foreta en mer dyptgående og langsom analyse som kan føre til andre type tekster. Hun begynte å skrive på en tid der dommen var blitt en sjangerdefinerende klisjé, og fortalte hvordan de heller forsøkte å interagere med teksten på en levende måte. Jul-Larsen brakte opp en periode der Christensens miljø gikk til kamp mot adjektivene, som Christensen forklarte at var en av flere sabotasjeteknikker for å unngå de klare, positive utsagnene som de kunne forutse at ville siteres av forlagenes PR-avdelinger. Samtidig får det at dommen i dag er iøynefallende fraværende henne til å savne det mer provoserende og ville. Hun opplever at hennes tidligere tekster er preget av en tid der man ikke var redd for å såre, fornærme og krenke. De to kritikerne er enige i at dommen ligger implisitt i teksten og i utvelgelsen av verk.

En kritikk blir til
Skaug Olsen spurte om hvordan kritikerne begynner på en tekst når de har fått i oppdrag å anmelde en utstilling. Christensen trakk frem hvordan man må dedikerte seg til et tidkrevende nærstudium og jobbe med sine egne assosiasjoner. Hun tar også ofte tak i infomaterialet, som hun understreker at ikke er en instruksjon i hvordan man skal oppleve utstillingen, men et uttrykk for hvordan utstillingen ideelt sett skal fungere. Dette sammenligner hun med sine egne vurderinger, og selv om infomaterialet på ingen måte er styrende kan teksten gi nye assosiasjoner. Hun påpeker at det er mange ideer som kommer gjennom selve skrivingen. Jul-Larsen har lignende erfaringer om at tankene begynner å utvikle seg ordentlig først når man begynner å skrive og overveie de språklige mulighetene som ligger i et møte med et verk. Han bruker mye tid på hvert enkelt verk og hvordan verkene forholder seg til hverandre, i tillegg til å vurdere hva som kommuniseres.

Skaug Olsen stilte spørsmål om i hvilken grad kritikeren har et ansvar ovenfor kunstneren, verket og leseren. Jul-Larsen svarte at det er mange mulige måter å skrive på og interesser som krever sitt, men han mener at kritikeren er en medierende skikkelse som forsøker å formulere det møtet som er mellom kunstverk og publikum. Det betyr at man må ta kunstneren og verket på alvor, men også publikum på alvor.

Den etiske og politiske vurderingen
Deretter diskuterte panelet utstillingen Opplevelser av olje som ble vist på Stavanger Kunstmuseum i 2021, og som var for en debatt ledet av Kunstkritikk i mai. Skaug Olsen spurte om det er kritikerens rolle å lese kunsten ut i fra et etisk imperativ hvor kunsten alltid må si ting på den rette måten og på det rette tidspunktet. Christensen påpekte at hun har en klar feministisk agenda, men at det ikke er noen god idé å skrive Black Lives Matter eller metoo inn i alle anmeldelsene sine. Jul-Larsen mener at den etiske og politiske vurderingen av en utstilling eller et verk alltid vil være viktig. Han trakk frem at Opplevelser av olje strategisk har inntatt en lite moraliserende posisjon ettersom de forholder seg til et publikum som er økonomisk avhengig av oljeindustrien. Mer kritiske perspektiver, som Mariann Enges anmeldelse på Kunstkritikk.no, mener han at er skrevet fra kunstfeltets perspektiv, som er mer opptatt av hva vi bør gjøre fremover. Christensen berømmet utstillingen for hvordan den klarte å snike inn en form for kritikk via sanselig engasjement.

Redaktørarbeid og innspill fra salen
Avslutningsvis ba Skaug Olsen om Christensens refleksjoner rundt arbeidet som redaktør for Norsk Kunstårbok, som også er en plattform for kunstkritikk. Christensen uttrykte en glede for å kunne arbeide med de lengre og grundigere tekster, som forsvinner i avisenes jakt på klikk. Hun fortalte om sitt fokus på Kunstårbokas historie og på Nord-Norge, og hvordan hun i dette arbeidet måtte forholde seg til å ha hele den norske kunstscenen som studieobjekt. Det løste hun ved å reise rundt på små utstillingssteder og se hvordan feltet jobber.

Avslutningsvis åpnet samtalen for spørsmål fra salen. En publikummer savnet den tydelige kritikerstemmen, og påpekte hvordan kunstkritikken stort sett har en friere form enn litteraturkritikken, men at vurderingen er mindre virksom. Jul-Larsen trakk blant annet fram en musikkritiker som tidligere definerte hva som var bra og dårlig, men som i dag «liker all musikk». Dette ser han som en indikator på hvordan kritikeren har blitt en som styrer oppmerksomhet mer enn en som formulerer smaksdommen, og pekte på hvordan utvelgelseshandlingen blir mer og mer sentral. Christensen la til at hun er mer i formidlingsmodus når hun skriver om aktivitet på mindre steder enn den mer kritiske spissingen som ofte opptrer i møte med de større institusjonene. Hun etterstreber en ambivalens i kritikken, som henter fram flere nivåer mellom det positive og negative. På et spørsmål om bruken av det subjektive «jeg»-et utbroderte Jul-Larsen om hvordan det personlige ligger implisitt i teksten uansett hvordan man skriver. Christensen og Skaug Olsen reflekterte rundt hvordan man som kritiker jobber med sitt selvbevisste forhold til egne fordommer, smak og tilkortkommenheter i arbeidet med en vurdering. Det ble spurt om hvordan kritikerne forholder seg til den profesjonaliserte kuratoren. Panelet diskuterte hvordan kuratoren produserer diskurs som man kan gå i dialog og konkurranse med, og at kuratorens posisjon skaper mer friksjon og diskusjon.

Om deltakerne:
Kristoffer Jul-Larsen (f. 1981) er kunstkritiker og førsteamanuensis på Høgskolen på Vestlandet, hvor han underviser i norsk litteratur og akademisk skriving. Han har tidligere vært emneansvarlig for det nå nedlagte masterprogrammet i Kunstkritikk og kulturformidling på NTNU. Jul-Larsen skriver jevnlig for nettidsskriftet Kunstkritikk, og har publisert artikler og kritikker i publikasjoner som Vagant, Morgenbladet, Syn og Segn, Billedkunst, Klassekampen, Bergens Tidende og Agora, og er tidligere redaksjonsmedlem i Fett og Prosopopeia.

Susanne Christensen (f. 1969) er kunst- og litteraturkritiker, spaltist, redaktør og forfatter. Hun har gjennom mange år skrevet litteraturkritikk for blant annet Klassekampen, Morgenbladet og Vagant, og har siden 2009 skrevet for Kunstkritikk. I tillegg har hun vært medredaktør i Vagant og er fra 2020 redaktør for Norsk kunstårbok. I 2011 ble hun kåret til årets litteraturkritiker av Norsk kritikerlag, og i 2021 ble hun tildelt Georg Brandes-prisen for boken Leonoras reise.

Arne Skaug Olsen (f. 1974) er kunstner, kurator, skribent og kritiker. Han er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen med master i fotografi, master i skapende kuratorpraksis og Forfatterstudiet i Bø. Skaug Olsen har i en årrekke undervist ved Kunsthøgskolene i Oslo og Tromsø, og er for tiden førsteamanuensis ved Kunstakademiet i Bergen. Han er kunstkritiker og har jevnlig publisert på Kunstkritikk, i tillegg til publikasjoner som Klassekampen, Aftenposten, Billedkunst og Camera Austria.

Ssj bergen 2
Foto: Eirik Zeiner-Henriksen