Referat: Slik skriver jeg (Tromsø)

Etter at kunstseksjonens representant Eirik Zeiner-Henriksen holdt en kort introduksjon av paneldeltakerne og samtalens formål om å gi et innblikk i kritikerens skriveprosesser, innledet panelleder Hanne Hammer Stien samtalen. Hun kommenterte at panelet representerer ulike deler av Nord-Norge. Kritiker og kunstner Inger Emilie Solheim er fra Alta, redaktør og kritiker Hilde Sørstrøm fra Myre i Nordland, mens Hammer Stien selv er fra Hammerfest. Stien innledet med å spørre hvordan de to paneldeltakerne begynte å skrive om kunst.

Solheim fortalte at hun først begynte i lokalavisen i hjembyen Alta. Hun anmeldte blant annet Jazzkonserter og fikk nokså frie tøyler. Mens hun studerte på Kunstakademiet i Tromsø gikk hun på skrivekurs. Hun ble plukket opp av Hakapik.no, og ble kjent med redaktør Hilde Sørstrøm, som ofte sendte henne videre til andre publikasjoner, som magasinet Se Kunst. Sørstrøm fortalte at hun i 2012 hadde flyttet hjem til Norge etter studier i England, og fikk tilbud om å anmelde en utstilling for Se Kunst. Hun bodde rundt hos venner i Tromsø før hun fikk en fast jobb på Perspektivet Museum og bestemte seg for å bli værende i byen. Hun ble i 2016 inspirert av å være med på det treårige kunst og researchprosjektet «Dark Ecology Journey», som foregikk i grenseområdene mellom Norge og Russland, og gikk ned til 50% stilling på museet for å kunne fokusere mer på skrivingen. Omtrent samtidig med dette utlyste Kulturrådet midler til en kritikksatsning, og Sørstrøm fikk tilskudd til å starte bloggen Hakapik.

Fremgangsmåter i skrivingen
Hammer Stien gikk videre inn på kritikernes metode og fremgangsmåter i skrivearbeidet. For Solheim er researchen en viktig og givende oppgave. Hun vektlegger allikevel at hun vil formidle et inntrykk som oppstår i møtet med en utstilling uten at man behøver å være avhengig av ekstern fakta. Solheim fortalte om da hun skulle skrive om en utstilling med Ingunn Utsi i Karasjok, og møtte på utfordringer da det hverken fulgte med tekst til utstillingen eller var noen informasjon av nyere dato å finne på internett. Samtidig erfarer hun at man kan bruke masse tid på research uten å bruke noe av det. Stien trakk fram professoren Anniken Greves fokus på «preskrivingen», der man bruker tid og krefter på skriving og research som man ender opp med å ikke bruke, men som allikevel er nødvendig for å kunne si noe. Solheim påpekte at man trenger dette forarbeidet for å være mer presis eller for å sette ens egen forutinntatthet på prøve. Hilde Sørstrøm benytter seg først og fremst av den informasjonen som kommer med utstillingen, og poengterte at kritikken har tidsbegrensninger og korte deadlines der man må sette grenser for informasjonsinnhentingen. Hammer Stien påpekte at man gjennom å beskrive ofte oppdager ting man ikke ville oppdaget dersom man ikke hadde brukt tid på å se og å skrive. Sørstrøm sa seg enig i at det skjer mye i selve skriveprosessen, der man tenker mens man skriver. Hun bruker mer tid på verkene enn på researchen.

Videre spurte Hammer Stien om hvordan Solheim og Sørstrøm forholder seg til kunstneren og kunstmiljøet, og viste til den tradisjonelle kritikerrollen som en ensom figur som ikke involverer seg for mye i det sosiale feltet. Solheims husket tilbake til tiden i Altaposten, der det dreide seg mer om å finne en vinkling og å sette et poeng på spissen. Hun beskriver det som en mindre vitenskapelig tilnærming, som gjør at hun i dag ikke er redd for å skrive inn egne meninger i teksten. Hammer Stien mente at kritikken er å skrive frem ulike tolkninger av verket heller enn å kun bedømme om noe er godt eller dårlig, men at tekster kan bli intetsigende dersom de ikke har noe tydelig poeng. Gjennom å lese tidligere tekster har Sørstrøm erfart at skribentene i Hakapik ofte er strengere med kunstnere som kommer utenfra enn kunstnere fra miljøet i Tromsø.

Det lokale kunstfeltet
Stien påpekte at kunstfelt i Tromsø er lite, og at det er utfordringer med habilitet. Solheim mente at når man ved å kjenne kunstneren har mer kunnskap om bakgrunn og personlighet, men at slik informasjon kan gjøre det vanskelig å være streng. Hun erfarer også at man i slike tilfeller må være bevisst på hvor informasjonen kommer fra, om man for eksempel har fått den gjennom privatsamtaler. Hun er mer komfortabel med å skrive om kunstnere hun ikke kjenner, og har satt noen retningslinjer for vurdering av egen habilitet. Hun skriver for eksempel ikke om noen dersom man er nære nok til å møtes to og to, om man skylder hverandre noe, eller tar del i samme prosjekt. Sørstrøm har kopiert Arve Røds regel om å gi seg selv ett års karantene dersom man har jobbet med noen. Hun ser også det problematiske i at det i et lite miljø er kunstnere som står i fare for å ikke bli skrevet om fordi alle kritikerne er inhabile ovenfor personen.

Videre spurte Stien om behovet for en lokal kunstkritikk, og mer spesifikt en samisk kunstkritikk. Solheim, som selv er halvt samisk, mente at det er en skrikende mangel på samisk kritikk og på skribenter som kan skrive både samisk og norsk. Sørstrøm fortalte at Hakapik forsøkte å få oversatt en tekst fra en samisk skribent som hadde skrevet om Riddu Riđđu-festivalen. Problemet oppsto i redigeringsprosessen, der man ikke kan oversette hver enkelt versjon av teksten. Sørstrøm fastslo at det også trengs samiske redaktører, samt penger til oversetting. Solheim etterlyser skribenter som skriver om samisk kunst og som er fra Sápmi. Hun trakk at ikke-samiske kritikere for eksempel ikke får med seg innholdet i samiske titler, som dualiteten i ordspråk og uttrykk og måten man forteller historier på. Sørstrøm fortalte om at teksten hun holdt på med om den Samiske paviljongen på Veneziabiennalen var en utfordring som krever at hun er mer observant på formuleringene sine. Stien ledet samtalen inn på dialekter, og poengterte at mange dialekter er veldig ulikt skriftspråket dersom man skriver på bokmål. Solheim fortalte om en erfaring fra et skriveverksted i Tromsø med Tekstbyrået, der hun forsøkte å skrive på «veldig fint» bokmål. Hun fikk gode tilbakemeldinger på teksten, men endte opp med å bli irritert fordi man viker så mye fra den nord-norske setningsoppbygningen.

Verdivuderinger og klisjéfulle introduksjoner
Stien hevdet at det å kritisere det kuratoriske eller det institusjonelle er en måte å unngå å foreta verdivurderinger av kunsten. Sørstrøm fortalte at hun selv ofte tar et institusjonskritisk utgangspunkt, og spekulerer i at det kan være fordi hun er feig, men at det bunner i en interesse for hvordan institusjonene jobber med feltet. Hun mener at dersom en utstilling er dårlig så er det ofte på grunn av kuratoren eller institusjonen. Hun understreker at det er mange måter å skrive på, og man trenger ulike stemmer og innganger til kritikken. Solheim fortalte om forsøk på å skrive personlige introduksjoner som skildrer egne erfaringer, men at det er lett å trå feil og at det kan bli kjedelig. Samtidig mente hun at det fortsatt er mulig å få til en god introduksjon dersom den er relevant og brukes til å forme et poeng av senere i teksten.

Stien erfarte at mange skribenter som kommer til Nord-Norge gjentar de samme klisjeene om å humpe opp og ned på et Widerøe-fly og beskrivelser av sjokket man får ved å gå av flyet på et fremmed sted. Videre kommenterte Solheim at klisjeer kan dukke opp uansett, og refererte til skildringer av covid-nedstengingen der kritikere ofte repeterte troper som at «jeg var den eneste som fikk se utstillingen» og at «nå har det vært stengt så lenge». Sørstrøm fortalte om en gang et verk fikk henne til å skrive inn sine egne barndomsminner av å stikke hendene ned i kar med fiskeslo på kaia på hjemstedet. Hun la til at en god redaktør vil luke ut overflødig informasjon dersom slike grep ikke fungerer, og har opplevd at slike forsøk har blitt redigert vekk.

Spørsmål fra salen
Avslutningsvis åpnet samtalen for spørsmål fra publikum. Et spørsmål fra salen var interessert i om Solheim og Sørstrøm er kritiske til ens egen stemme og hvor den kommer fra. Solheim svarte at det er viktig å kunne ha gode begrunnelser dersom man har innsigelser på ting som man mener at ikke fungerer. En annen kommentar fra publikum dreide seg om forskjellen mellom det å ha opparbeidet seg kunnskap om, kontra det å ha med seg en grunnleggende forståelse av samisk språk og kultur fra barndommen. Det ble kommentert at man for å kunne ha en levende samisk kunstscene trenger folk med samisk bakgrunn som skriver om kunst både laget av kunstnere med samisk og ikke-samisk bakgrunn. Kritikerene diskuterte hvordan man mister mye av den potensielle kritikken dersom man føler at man ikke har rett eller lov til å skrive om et felt, for eksempel samisk kunst. Stien la til at det er behov for mange ulike stemmer, og at det også forsvinner noen perspektiver dersom det kun er lokale som dekker sitt eget felt.

Om deltakerne:
Hilde Sørstrøm er skribent, kunstkritiker og redaktør for Hakapik.no. Hun har mastergrad i kunstvitenskap fra UiT Norges arktiske universitet og mastergrad i Preventive Conservation fra Northumbria University. Sørstrøm har blant annet skrevet for Kunstkritikk.no, Kunstavisen.no, Se Kunst Magasin, Kunsthåndverk, Billedkunst og The Vessel.

Inger Emilie Solheim jobber som kunstner, kritiker og kurator. Solheim er halvt samisk, opprinnelig fra Alta og er i dag bosatt i Tromsø. Hun har BA og MA fra Kunstakademiet i Tromsø samt BA i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen, og har skrevet for nettmagasinet Hakapik, Billedkunst, Kunsthåndverk, Periskop og Se Kunst.

Hanne Hammer Stien er kurator, kritiker og kunsthistoriker med en ph.d. i kunsthistorie fra UiT Norges arktiske universitet. Hun arbeider som førsteamanuensis og visedirektør ved Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag. Stien har også lang erfaring som kunstkritiker og kurator, og er tidligere styreleder i Stiftelsen Kunstkritikk.