Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Regissør Eirik Stubø fikk Kritikerprisen

Utdelingen av Årets Kritikerpriser for Seksjonen Teater, Musikk og Dans fant sted 3. september i Litteraturhuset. Kritiker Liv Riiser i Vårt Land holdt talen for årets teatervinner, regissør Eirik Stubø, tidligere sjef for Nationaltheatret.

IdaLou Larsen 03. september 2009 Teater
Eirikstub wdt

Godt teater kjenner en i kroppen. Etter mine år som teaterkritiker har jeg lært meg til å kjenne hvordan jeg har det når jeg går hjem etter en teaterpremiere; er jeg lett på foten eller stavrer jeg meg gjennom gatene? Det er som om det kroppslige nærværet på scenen forplanter seg til tilskuerens kropp, og hvorvidt følelsen i etterkant av en forestilling er god eller dårlig, er uavhengig av stykkets innhold. En komedie kan gjøre en blytung, mens en gresk tragedie kan få en til å danse hjem.

Årets Kritikerpris for teater går til en regissør som i stadig sterkere grad har rendyrket skuespillernes kroppslige nærvær på scenen, for to oppsetninger som – til tross for sitt tragiske innhold – har løftet oss så det fortsatt merkes i kroppen. Det dreier seg om Eirik Stubø, og det handler om oppsetningene av Ibsens Rosmersholm på Nationaltheatrets hovedscene under Ibsenfestivalen 2008, og av Racines Andromake i en versjon av Jon Fosse, på Det Norske Teatrets Scene 2 våren 2009. I begge tilfelle dreier det seg om klassiske tekster, om store følelser og enorm ulykke. Og i begge tilfelle er oppsetningene holdt i et kontrollert og minimalistisk formspråk som bidrar til å øke det voldsomme trykket som tekstene rommer.

Etter premieren på Rosmersholm skrev en av anmelderne at det var litt dårlig gjort overfor de andre oppsetningene å presentere denne først. Oppsetningen la lista så høyt at de øvrige forestillingene med nødvendighet måtte fremstå som bleke, forserte eller påtatt, skrev vedkommende. Jeg vet heller ikke om det var tilfeldig eller for å minne om hvor lista lå, at navnet Rosmersholm fortsatt kunne skimtes på sceneveggen under årets Samtidsfestival.

Det være med det som det være vil. I alle fall opplevde vi en Ibsen-oppsetning som var både stram og storslått. Det ble skapt et stort rom for Ibsens drama, i en oppsetning som helt og holdent stolte på teksten og skuespillernes evne til å kroppsliggjøre den. Det ligger en stor tillit i denne måten å gjøre det på; en tillit til at skuespillerne makter å bære den regimessige ideen fram – som de gjorde. En tillit til teksten – at den bærer uten rekvisitter – som den gjør. Og en tillit til publikum – at vi kan sitte i to timer uten pause og uten andre effekter enn lys, stemmer og kropper i skiftende konstellasjoner. Som vi gjorde.

Også Andromake på det Norske Teatret var båret oppe av denne tilliten. Formatet var mindre enn i Rosmersholm, men dramaet minst like fortettet, og nok en gang var det evnen til å skape et rom for teksten som slo igjennom. Også dette stykket handler om de store lidenskapene, om kjærlighet, drift og begjær – og om hevn, hat og sjalusi. Og nok en gang fungerte den ytterst kontrollerte regien som en trakt for de stormende følelsene, som dermed blir satt under trykk også hos oss som ser på. Her trådte skikkelsene ut av historiens mørke for å spille sine lidenskaper ut for en stakket stund – før de igjen trakk seg tilbake til den halvskyggen der de befinner seg for de fleste av oss.

Kjære Eirik Stubø. Jeg vet ikke hva som foregår i hodet ditt mens du arbeider med tekstene. Men som tilskuer har jeg en følelse av at du tegner dem opp som geometriske kart, som skuespillerne skal bevege seg på. Vi kan nærmest se tekstens struktur i bevegelsene på scenen, og det forbausende er at mønstrene – som kan være strenge – bidrar til å frigjøre tekstens kvaliteter i stedet for å binde den. Jeg må innrømme at da jeg så deg på scenen første gang du åpnet en Ibsenfestival som sjef på Nationaltheatret, tenkte jeg at det var en veldig ung mann i en veldig stor dress, hvordan skal det gå? Det samme tenkte jeg da jeg så de første oppsetningene dine, og først nå, i bakspeilet blir det tydelig at du hadde en retning, og at du visste hvor du ville hen. I Kritikerlagets begrunnelse for å gi deg prisen, heter det blant annet at «Eirik Stubø er en av de få norske regissørene som har utviklet en tydelig regisignatur». Det er en signatur som er blitt stadig tydeligere, og som – etter vår mening – er kommet til sin fulle rett med de oppsetningene du nå prises for.

Etter at du hadde fått Heddaprisen sist søndag – også for oppsetningen av Rosmersholm – var det en kjent teatermann som bemerket at det var rart du ikke hadde fått flere priser allerede. Kanskje det løsner nå? Nå får du i hvert fall en til, og det er en glede å få overrekke deg trykket «Carl Berner» av Øyvind Torseter som det synlige beviset på at du er tildelt årets Kritikerpris for teater. Nå vet vi at du skal lenger enn til Carl Berner med dine nye regioppgaver, og vi ønsker deg lykke til med det som ligger foran, både her hjemme og utenfor Norges grenser.