Salongen som sov

En sitrende (begrunnet) frykt for hvor(dan) Søbyes slaktanmeldelser ender kan ramme lesere av Espen Søbyes bokanmeldelser i Dagbladet. Det kan virke som mannen er drevet av en sterk higen etter å forarge. Eller så er han lyn forbanna av natur. En svertesmed. Dette er fremtredende i hans anmeldelse av professor Erling Aadlands siste bok, der han rent ut raljerer. Anmeldelsen begynner med å hevde at Aadland «sier farvel til det aller meste unntatt til sin egen dilettantisme. Den har han til gjengjeld, uten hemninger og temmelig smakløst, opphøyet til en vitenskap …»

Søbye trøkker kritikk
Så da det ble invitert til Kritikersalong på Mono med nettopp Espen Søbye som gjest, kort tid etter Aadlands motsvar var kommet på trykk i Klassekampen, var det i seg selv så nær et skup som en slik salong kan ha forhåpninger om noen gang å komme. Og når Søbye, som ble kåret til årets litteraturkritiker i fjor, hadde som motdebattanter redaktørene for tidsskriftene Prosa og Samtiden, så kunne vel arrangementet, «Hva er den gode fagbokkritikken?», neppe bli like tørt som overskriften var formulert?

Verken trane eller fisk
Men det var nok mange blant publikum, omkring 40 i tallet, som følte at de forgjeves ventet noen som helst sitring. I det hele tatt var det lite som ivaretok salong-eventets styrke, i det minste holdt det ikke målt opp mot idealet, som må være franske 1700-talls salongene hvor taleføre kvinner og menn holdt åndfulle innlegg uten å støtte seg på manus. Og utover den inntørkede arrangementstittelen er det kanskje her det lukter mer av tørrfisk enn av trane, for Søbye og de to redaktørene, Karianne Bjellås Gilje og Cathrine Sandnes, holdt seg alle mer eller mindre til skrevne manus. Og borte blir da gjerne dynamikken i at det er levende fremført. Slik får «salongen» fort til å påminne om en dårlig seanse i et seminarrom. Kanskje kunne også kveldens tema vært tematisk spissere og ordstyrer, mer på hugget, for det meste som ble sagt var verken frekt, politisk ukorrekt eller raljerende.

Både Gilje og Sandnes valgte å bruke Søbyes anmelderi som utgangspunkt, og Søbye, som i over 20 år har jobbet i Statistisk sentralbyrå og som har vært kritiker like lenge, fikk passet sitt påstemplet hos dem begge. ? Søbye har en tendens til å underkommunisere subjektet i sine anmeldelser, sa Karianne Bjellås Gilje. Hun mente at Søbye i sitt anmelderi hadde en tendens til å skrive slik at både boka og dens forfatteren, og ofte også Søbye selv, nesten kunne forsvinne. Man kan få det inntrykket at det er den rene fornuften som anmelder, sa hun og minnet om at det er faktiske personer som utgjør offentligheten, og gjør den større. Og å gjøre offentligheten større var en av fagbokkritikkens oppgaver, hevdet hun. I sin korte utlegning trakk Gilje også inn Orwells betraktning at «Skribenter, forfattere og anmeldere er mer forfengelige enn journalister». ? Det er i virkeligheten mye anmeldelser av folk med kryssende motiver, sa hun etter å ha redegjort for hva hun som redaktør i Prosa var opptatt av at hennes anmeldere skulle beherske. Hun fremhevet kunnskap om den litterære genren, og om faget og forfatterskapet, i tillegg at hun, når hun satte ut et oppdrag, forventet evalueringer av bokens form og språk, samt at dette skulle være gjennomtenkt i kritikken selv. Anmeldelsen burde være fengende, også uten at man har vurdert å lese den omtalte boka, og anmelderens oppgave er også å lære fra seg om feltet, hevdet Bjellås Gilje. Alt i alt en grei påminnelse, men o, akk, lite egnet for å skape den sitrende salongfølelsen.

Søbye repliserte på sin side at sakprosakritikken ikke skulle inngi seg på å lære bort fag og felt der hvor anmelderen hadde mye faktakunnskap å dele med leseren. Isteden stilte han opp som kriterium for god sakprosakritikk at den òg ga en vurdering av gehalten i verket som gjør det til aktualitetsstoff også utenfor den rent akademiske produksjonen. For i følge Søbye er den akademiske produksjonen «en glemt offentlighet», men den bør alltid kunne settes i relasjon til aktuelle problemstillinger som er under debatt i den store offentligheten, iallfall for å gis et terningkast over fire. Og nettopp her kunne vel hele debatten sirklet, og med det hatt en mer spisset problemstilling. Det kunne blitt en vesentlig mer engasjerende og anvendelig debatt, både for samfunnet som omgir dem og de lukkede akademiske miljøene selv, som Søbye sa, «Det har ikke vært bedrevet internkritikk i universitets- og forskningsmiljøene, de driver med er habilitering, som er noe annet». Så Søbye tar mål av kritikken at den skal både skal virke bredt og tilbake på akademia.

Men for å skape bølger som når over disse voldene, noe som ikke er en liten bragd for en kritiker alene, skal vel Søbye måtte finne likesinnede som deler mandatet og sitringen over å utøve det? Da kunne det kanskje ha vært en god test å forsøke og bringe sitringen med inn i salongen neste gang?
Og er ikke kriteriet igrunnen så godt at det umiddelbart bør brukes på den semi-akademiske Kritikersalongen selv?