Teaterkritikerprisen 2018/2019

Tale ved utdelingen av Teaterkritikerprisen 2018/2019
Litteraturhuset i Oslo 26.9.2019
Ved Elin Lindberg

Det er både en glede og en ære å få lov til å dele ut Kritikerprisen for teater 2018/2019. I år er det nominert tre svært gode forestillinger.

De nominerte er det kunstneriske laget og ensemblet for Jon Fosses Natta syng sine songar fra Nationaltheatret. Det var Laurent Chétouane som hadde regi. Nils Goldberg Mulvik spilte Den unge mannen og Marte Engebrigtsen spilte Den unge kvinna. Phillip Gladieux’ lysdesign gjorde også lyset til en med- og motspiller i denne oppsetninga.

De neste som er nominerte er kunstnerisk lag og ensemblet ved Nordland Teater for Fuglane av Tarjei Vesaas i ei dramatisering av Ole Anders Tandberg og Nils Sletta. Her hadde Bård Lie Thorbjørnsen regi, og Rune Storsæther Løding spilte hovedrolla som Mattis. Rolf-Erik Nystrøm hadde skapt musikken til forestillinga.

Og sist, men ikke minst er Susie Wang nominert for Mumiebrun. Mumiebrun er den andre forestillinga til Susie Wang, den er også den andre forestillinga i gruppas planlagte horror-trilogi om menneskenaturen. Konseptet bak Mumiebrun er ved Susie Wang, regi og tekst er ved Trine Falch.

Leikari er det islandske ordet for skuespiller – teater er leikhus. På engelsk er også å leke og å spille det samme ordet. Og nettopp lek er det jeg forbinder med prisvinnerne. Leken eller en lekende utforsking kan virke som et gjennomgående prinsipp i arbeidet deres. Fantasier blir modig utforsket. Det groteske og det bisarre blir undersøkt. Mareritt og redsler kommer til overflaten. De arbeider åpent og utforskende i det som er det mest avanserte menneskelige – det å skape noe som aldri er skapt før – det er det så vidt jeg vet bare mennesket som kan. Dyrkingen av nettopp denne svært menneskelige aktiviteten gjør dette til et dypt humanistisk prosjekt.

Jeg er spesielt glad for at det er nettopp gruppa med det svingende navnet: Susie Wang som tildeles Kritikerprisen for teater 2018/2019.

Susie Wang ble etablert i 2017 og er ganske fersk som teatergruppe, men medlemmene er rutinerte og har lang fartstid fra performance og postdramatisk teater, de har jobbet sammen i flere produksjoner. Bak Susie Wang står Trine Falch og Bo-Krister Wallström som blant annet har arbeidet sammen i Baktruppen, Martin Langlie som er musiker blant annet i bandet Valkyrien og Mona Solhaug som er skuespiller. I Mumiebrun var også Valborg Frøysnes, Kim Atle Hansen, Mari Strand Ferstad, Julie Solberg og Selome Emnetu med som skuespillere. Med på laget var i tillegg Fanney Antonsdottir. Hun lager spesialeffekter for scene og film – såkalte SFX-effekter som er realistiske proteser. Det var Bo-Krister Wallström som sto for scenografien. Morten Langlie lagde musikk og lyd. Phillip Isaksen var sammen med Bo-Krister Wallström ansvarlig for lys.

Da Susie Wang presenterte HUM, den første forestillinga i det som skal blir en horror-trilogi, kom gruppa med et manifest, det lyder slik:

«Susie Wang er oppvokst med et knust verdensbilde, men i stedet for å reflektere verden i fragmenter, plukker hun opp bitene og setter dem sammen til dramatiske forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse. Susie Wang liker teater som tar fiksjonen på alvor og spiller på lag med drømmer, hallusinasjoner og fantasier».

Det er et bokstavelig talt prisverdig prosjekt. Susie Wang undersøker det teatrale med denne drømmens dramaturgi, det gjør verkene lekne og uforutsigbare. Fantasiene som presenteres er også ofte mørke og truende.

I Mumiebrun er scenerommet er et rom i et museum. Objekter står utstilt på marmorblokker. Det er artefakter som kan være kunst eller skal representere kunst, men her representerer objektene noe mystisk – enten er de fra verdensrommet eller fra en fjern fortid. De knyttes til drømmens logikk eller dramaturgi. Ting forandrer mening og betydning. Resultatet er sært, bisart og ganske grotesk, det er både muntert og tilforlatelig, men også skremmende og skummelt på samme tid. Susie Wang har skrevet om forestillinga at den har kvinnekroppen som utgravingsfelt. Susie Wang vil drive «en slags motsatt arkeologi, der fortida finner mennesket og trekker henne ned».

I en scene i Mumiebrun er det en ung kvinne kledd i hvit tennisdrakt som setter seg på en marmorbenk og betrakter et artefakt – en sirkel i tre – lenge. Som om hun mediterer og reflekterer over det. Hun reiser seg og har etterlatt et blodspor på den hvite benken. Menstruasjonsblod har flekket til det hvite tennisskjørtet, men sporet på benken er en presist opptegnet figur. Tenniskvinnen går rolig ut uten å legge merke til dette. Museumsvakten blir heller ikke stresset. Hun forsøker å vaske flekken vekk, men den sitter fast. Hun dekker over den med et papirlommetørkle i stedet.

Flekken på benken, som også er produksjonens logo, er den første i rekken av de klassiske og opprinnelige ti billedkortene i Rorschach-metoden fra 1921. Det er en psykologisk test der en pasient skal kommentere tilfeldige blekkflekker. Det du ser sier mer om deg selv enn blekkflekken – eller her: blodflekken. Susie Wang inviterer publikum inn som medskapere i fantasien de presenterer. Vi må selv ta stilling til hva vi ser. Vi møter vår egen intuisjon og vår egen analyse av hva det er vi egentlig ser – det er smart og sympatisk.

Måten Susie Wang tar fantasien på alvor på er rørende og berørende. Fantasien blir en egen kraft og den oppmuntrer og forsterker vår evne til å se på menneskelivet i perspektiv. De sære, rare og groteske historiene inviterer til erkjennelse gjennom andre veier enn det rent intellektuelle. Susie Wang tar ikke bare fantasien på alvor, men også kunsten, teateret og det som kanskje ligger på bunnen av det hele: leken.

Jeg gleder meg til tredje del i denne horror-trilogien og håper vi får mange teateropplevelser med Susie Wang framover.

Nå vil jeg gjerne få lov til å overrekke de fysiske beviset på at Susie Wang tildeles Kritikerprisen 2018/2019, det er i år er et trykk av Øyvind Torseter.
Gratulerer!