Teaterkritikerprisen 2019/2020

Tale ved utdelingen av Teaterkritikerprisen 2019/2020
Litteraturhuset i Oslo 17.9.2020

Ved Therese Bjørneboe

Årets nominasjoner speiler noe av bredden i norsk teater – både tilvekst, utvikling og tradisjon. Monologen I want to be traditional var en personlig forankret historie der forfatteren Maritea Dæhlin selv var utøver – og med «et usedvanlig modent uttrykk.» Den andre nominasjon gikk til Preben Hodneland, samt til kunstnerisk lag og hele skuespillerensemblet i en hallusinatorisk Raskolnikov, regissert av Kjersti Horn i Det Norske Teatrets bøttekott og korridorer. Den tredje gikk til Gjertrud Jynge i rollen som Ales i Luk Percevals dramatisering av Trilogien av Jon Fosse – også på Det Norske.

Listen utmerkes av sterke skuespillere, og det er derfor ekstra gledelig at årets Kritikerpris går til en som også har fortjent en pris for et samlet kunstnerskap: Gjertrud Jynge. Jynge har spilt flere av verdensdramatikkens store kvinneroller, men også løftet småroller som Frøken Harepus til uante høyder. Hun har et komisk talent, eller kanskje heller komisk intelligens, som jeg første gang ble oppmerksom på i hennes uforglemmelige Sonja i Tsjekhovs Onkel Vanja, i Hilda Hellwigs oppsetning fra 1997. Det artistiske registeret til Jynge kom til sin rett i Robert Wilsons iscenesettelser av Peer Gynt og Edda, der hun innfridde formens krav til musikalitet og presisjon. Men også det ekstra, som skal til for å gjøre Wilsons teater til noe mer enn formalistisk eksersis. At Jynge har en både lyrisk og dramatisk åre, har hun vist i sine tolkninger av hevngjerrige og lidenskapelige kvinneskikkelser, som Christine Mannon i Eirik Stubøs intense og oppjazza versjon av Sorga kler Elektra. En av to roller hun fikk Heddaprisen for. Den andre var Maria Steuber i Tida og rommet av Botho Strauss, iscenesatt av Erik Ulfsby. Jynge mestrer det klassiske formatet, men har et blikk for det ufrivillig komiske eller patetiske, som gjør tolkningene moderne.

Kritikerprisen 2020 går til hennes tolkning av Ales i Luk Percevals iscenesettelse av Trilogien på Det Norske Teatret. I Percevals dramatisering smeltes Jon Fosses enigmatiske forteller sammen med karakteren Ales fra trilogiens tredje bind. Perspektivet opphever skillet mellom ytre og indre, mellom dramatisk dialog og indre monolog, og tar oss inn i et rom hvor vi ellers er alene.

Gjertrud Jynge har ikke noen egentlig rolle i de dramatiske scenene, men bærer tyngden av det store og golde scenerommet, i den tre timer lange forestillingen – nesten helt alene. Trådene som binder henne til historien er bare hennes egne tanker, eller traumer. Det er noe rørende og svært menneskelig over den repetitive tankestrømmen til Ales, som teateranmelder Elin Lindberg skrev. Og det er en stor skuespillerprestasjon å veve det hele sammen og gi Ales en fysisk gestaltning, men uten å ta oppmerksomheten fra de bildene bevisstheten er fylt av. Tekstframføringen er i seg selv verdt prisen. Lyttende og nær og usentimental. I Jynges på mange måter kontrollerte sceneapparisjon, tilfører stemmen hennes sensualitet og varme, og en egenartet form for hudløshet. Slutten på Trilogien var sublim og Gjertrud Jynge kommer til å huskes for en skuespillerprestasjon av internasjonalt format.