Teaterkritikerprisen 2022–2023

Tale ved utdelingen av Teaterkritikerprisen 2022/2023 25. september 2023 på Litteraturhuset i Oslo

Ved Karen Frøsland Nystøyl

Det finnes et uttrykk, eller et begrep, jeg vet ikke hvor godt kjent det er. Det minner meg om gammeltantene på Søre Sunnmøre, jeg tror det er fra dem jeg har det. Når det skjer noe spesielt, når det er noe som er ganske utenom det vanlige, slår de hendene sammen (eller de slår dem på låret), og så sier de:

å, du hendelse

Og vi skal snakke om hendelser i dag.

Selvsagt kan en si at teaterforestillinger alltid vil kunne kalles hendelser. Noe unikt, der og da, som aldri kommer tilbake. Og mens teatrene stabler seg på beina etter pandemi og alt som har skjedd, trer det frem for oss at kanskje det er det publikum vil ha – hendelser. Det er i hvert fall det de oppsøker. Enten i storskala eller i et veldig lite og intimt format. Og det preger årets nominerte til Teaterkritikerprisen. Som er:

• Kunstnerisk team og ensemblet i Døden på Oslo S. Premiere 9. mars 2023 på Nationaltheatret/Økernsenteret
• Kate Pendry for My Dinner With Putin, premiere 16. mars 2023 på Vega Scene. Produsert av Kate Pendry i samarbeid med Syv Mil, Vega Scene, Østfold Internasjonale Teater og Hamar Teater
• Kunstnerisk team og ensemblet i Kristin Lavransdotter, premiere 10. september 2022 på Det Norske Teatret

I dag har jeg gleden av å dele ut prisen til en hendelse som rommer både storskala og intimitet – den mest utmattende hendelsen av dem alle. Teaterkritikerprisen 2022/2023 går til Kunstnerisk team og ensemblet i Kristin Lavransdotter.

Det var vel ikke gitt at åtte timers teatermaraton skulle bli en suksess. Men det kan vel oppsummeres greit med overskriften i anmeldelsen i Shakespearetidsskriftet: «Jesus Maria, for en kraftprestasjon!»

Og det var begynnelsen på en rekke stående ovasjoner fra en samlet kritikerstand. Men hva var det vi fikk? Hva var det som traff oss? Det var Sigrid Undsets rene, klare tekst. Det var tydelige og krevende regivalg. Det var det smarte filmgrepet. Det var naturelementer og kropp: Blod, jord, luft, vann. Det var et levende og sterkt og utholdende spill. Det var en scene som ga rom for alt dette. Og så var det fødsel og død, kjærlighet, skit og slit. Livet oppsummert, det går an å si det sånn.

Det nedstrippa uttrykket på scenen gav stor plass til følelsene. At doen kan bli den sakrale Nidarosdomen er fantasi på et nydelig nivå. Og vi kritikere, vi sa: En nesten umulig kraftprestasjon. Vi sa: Nærmest stormannsgalt ambisiøst.

Nøkkelen ligger i det lille og det store, i grepet med video, for det er så middelaldersk og så 2023 som du får det. Gjennom klok kamerabruk oppstod en live-strømmet tidskapsel der livet – da som nå – står på spill. Vi kommer tett på både samtid og middelalder gjennom et følsomt og presist videoblikk. Da blir det ene, vesle livet løftet opp. Eller som broder Edvin sier i sin fortelling til Kristin, en fortelling som også blir en nøkkelfortelling for form og komposisjon i denne oppsetningen, fortellingen om Gud og den hvite stenen på havbunnen:

«Under stenen levde et blindt, hvitt, nakent dyr, og han så på det til han fikk det kjær, for det var så lite og skrøpelig.»

Og der sitter vi, publikum, langt borte og tett på på samme tid. Utmattelsen var deres, men også vår. Samspillet på scenen og insisteringen på at dette galskapsprosjektet gikk an, holdt oss fast. Vi satt med følelsen av en felles kamp – å holde det ut og holde det oppe – sammen. Og så blir det, for å sitere en anmelder jeg kjenner ganske godt – nærast perfekt. Dere har gjort en vilt god jobb.

Og jeg tillater meg å bli litt privat. For noen dager etter premieren ved Det Norske Teatret, syklet jeg oppover til Solvang helsehus oppover i dalen. Der befant en kritikerkollega seg, på palliativ, altså smertelindrende, avdeling, med døden ventende rett der rundt hjørnet – og jeg visste at denne septemberdagen ville bli siste gang vi møttes. Hva sier man da, hva gjør man? Jeg pakket dette opp av sekken: Fargerike, store nelliker. En flaske hjemmelaget hylleblomstsaft, en siste smak av sommer. Et wienerbrød med rabarbrafyll, kanskje siste smak av høst. Og der, under alle godsakene, lå programmet til Kristin Lavransdotter. Og da visste jeg det. Jeg tok opp programmet, sa: Nå, Liv. Nå skal jeg fortelle deg om Kristin Lavransdotter. Og så tok vi oss gjennom hele forestillingen, alt liv, all glede, all begeistring og begjær, all død. Våre liv, ett med en del år igjen og ett som bare var dager unna å være over, speilet seg i Kristin, og jeg skjønte hva det var som traff meg så sterkt der på Det Norske Teatret gjennom alle disse åtte timene: En ærlig fortelling om det alminnelige, skitne og vidunderlige livet. Sigrid Undset mente det var for lite levd liv i litteraturen. Vel – Kristin gjorde greit opp for det.

Dette er tredje gang på rad Det Norske Teatret mottar Teaterkritikerprisen. Det passer bra for en påtroppende teatersjef med denne maratonfjæra i hatten. Men det vil jeg si: Gled dere i dag, gå på jobb i morgen. For vi forventer hendelser. Vi forventer kunstneriske seire, vågemot og mageplask. Det er nødvendig. Publikum fortjener det, teatrene trenger det. Mest av alt nå trenger teatrene at noen tror på akkurat denne kunstarten der man kan sitte i salen og se livet sitt spilt ut, se på dem som jobber og strever langt, langt der nede, se på dem og få dem så inderlig kjær.

Kjære lavranssønner og lavransdøtre, hele hurven: Kritikerprisen er deres. Prisen er et trykk av Øyvind Torseter. Kom og ta det imot! Gratulerer!