Teatret og den avvikende kroppen

Referent: Hild Borchgrevink

Kritikerlagets debattmøte i samarbeid med Festspillene i Bergen hadde i år tittelen «Teatret og den avvikende kroppen». Da Festspillene introduserte oss i Kritikerlagets seksjon for teater, musikk og dans for Christian Lollikes forestilling All my dreams come true i fjor høst, slo det oss at dette så ut til å være den tredje sterke forestillingen på norske scener på kort tid der funksjonshemmede aktører på forskjellige måter var involvert på lik linje kompaniets eller teatrets egne.

Første del av All My Dreams Come True er en ganske klassisk dramatisk dialog mellom en mann og en kvinne som snakker om sine respektive depresjoner og Disney-konsernets kommersielle og konforme fortellinger. For å komme seg ut av depresjonen, begynner de å iscenesette hvert sitt Disney-drama. Det starter som et slags nummerteater, men etter hvert spinner det ut i ulike former for overskridelse, både av fysiske intimsoner og av grensen mellom scene og sal.

Kompaniet De Utvalgte vant Heddapris for særlig kunstnerisk innsats for sin forestilling med samme navn fra 2012. Den ble utviklet fra bunnen av sammen med en gruppe aktører som alle hadde ulike psykiske funksjonshemminger. Kritikere skrev at den var «så vakker at det gjør vondt».

I Kjersti Horns regi av Per Olov Enquists roman Styrtet Engel på Nationaltheatret i 2013 stod både psykisk og fysisk funksjonshemmede sammen i det en kritiker kalte «noe av det mest interessante som har falt ned på en norsk scene på lenge».
I alle tre forestillinger finnes aktører som delvis spiller seg selv. Teatret får dermed også dokumentariske farger. Hva betyr det for hva teatret kan fortelle? Og hva leser publikum inn? Vi ble nysgjerrige på de kunstneriske valgene bak forestillingene og inviterte regissørene og en aktør fra All My Dreams Come True til samtale.

Moderator Karoline Skuseth, som er ansvarlig for faglig program på BIT Teatergarasjen i Bergen og har skrevet om den abnormale kroppen, innledet med å si at teatret og den avvikende kroppen kan tolkes på mange måter. Hun valgte å åpne begrepet fullstendig og forstå det som en metafor, der det var rom både for selvvalgte avvik og for at enhver kropp kan bli unormal av å stå på en scene foran publikums blikk.

Så ble panelet presentert. Dramatiker og regissør Christian Lollike har bakgrunn som dramatiker og er kunstnerisk leder for teatret Sort-Hvid i København. I Norge er han også kjent som mannen bak forestillingen Manifest, som blant annet bygget på utdrag fra Anders Behring Breiviks ditto.

Mikkel H. Lund er skuespiller i All My Dreams Come True. Han er utdannet ved LIPA i Liverpool og har flere roller bak seg i film og teater. Han driver også oppsøkende teater på pleiehjem, og er rullestolbruker.

Bak De utvalgte står Kari Holtan og kompaniet De Utvalgte, som har eksistert siden 1993. Kompaniet har gjennom årene utviklet en særegen videoscenografi, før De utvalgte arbeidet de blant annet med temaet natur og kultur i Kunsten å bli tam.

Regissør Kjersti Horn er utdannet fra Dramatiska Institutet i Stockholm og har etter utdannelsen arbeidet ved et stort antall scener i Norden. Horn deltok i samtalen over internett fra Stavanger, da hun dessverre ikke kunne forlate prøver på Rogaland Teater.

Moderator Skuseth oppfordret publikum til å stille spørsmål gjennom hele samtalen.

Deretter åpnet hun med påstanden om at synet av en iscenesatt unormal kropp utløser en opplevelse av noe annerledes. Samtidig kan dette annerledes også ha noe felles.

– Hvordan føles det å bli satt i bås med mennesker som har andre typer funksjonshemminger, spurte hun Mikkel H. Lund (ML).

– Jeg har det fint med å bli kalt funksjonshemmet, svarte Mikkel Lund. Jeg har et handicap, det gir noen utfordringer, men jeg er aller mest en mann med tanker og følelser som alle andre.

Aktørene i All My Dreams Come True ble rekruttert gjennom en casting der regissør Lollike etterlyste aktører med «eventyrlige kropper». I utgangspunktet var de tenkt som statister, men etter prøvelesninger ville både regissør og de andre skuespillerne i stykket at de eventyrlige kroppene også måtte få snakke.

CL: Det eventyrlige var viktig. Det handlet om å kunne bruke det som er annerledes til noe positivt.

Regissør Kjersti Horn (KH), som selv er kortvokst, opplever det heller ikke som vanskelig å bli kalt funksjonshemmet.

KH: Jeg vil si det er bra. En funksjonshemming er noe du ofte er alene med. Vi deler noen felles erfaringer, uavhengig av type funksjonshemming.

I programmet til Styrtet Engel står de funksjonshemmede aktørene omtalt som statister. – Hvorfor, spurte Skuseth.

KH: Årsaken er faktisk at det ikke fantes midler i produksjonen til å betale dem som fullverdige aktører. Det var så viktig for meg å drive gjennom Styrtet Engel, så vi endte med å godta det. Men jeg mener ikke å forsvare at Nationaltheatret valgte denne løsningen.

Karoline Skuseth vendte seg deretter til Kari Holtan og spurte om hvordan kompaniet De Utvalgte, som alltid jobber fram sine forestillinger i fellesskap, løste denne prosessen sammen med de psykisk utviklingshemmede aktørene?

KaH: Psykisk utviklingshemning er jo også en sekkebetegnelse som rommer en stor og udifferensiert gruppe. I det daglige blir det ofte fokusert på problemene deres – de trenger beskyttelse, men det innebærer ofte at de beskyttes både fra hverandre og fra samfunnet rundt. Jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede tidligere. Jeg opplevde berikende og verdifulle relasjoner, og jeg erfarte også at de har mye å bidra med på en scene. Jeg ønsket å involvere denne gruppen i et likeverdig kunstnerisk samarbeid som alle parter skulle ha utbytte av.

De Utvalgte arrangerte også en slags audition. De inviterte en gjeng på middag, og planen var å velge ut to eller tre, og så endte de med å bruke alle.

KaH: Vi ble kjent med hverandre, spurte – hva liker du, hva interesserer deg, hva kan du? Vi begynte å nøste og bygde stein på stein, visuelt og tematisk. Inger Christensens dikt Alfabet fungerte som en slags undertekst, i diktene der hun snakker om alt som finnes. Alt som har rett til liv.

CL: Jeg fikk lyst til å ta fatt i Karoline Skuseths første spørsmål helt kort. Det finnes en tendens til at vi i velmenthet vil beskytte de såkalt unormale. De må ikke kalles noe, de må ikke settes i kategori sammen. For å være radikalt ærlig, interesserer det meg ikke hvilket ansvar jeg har for Mikkel. Jeg regner med at Mikkel kan ta ansvar for seg selv, og jeg kan se ham i øynene og vite det. For meg er enhver kropp – gammel eller ung, handicappet eller dverg – interessant. De inngår i et castingrepertoar som jeg fritt kan velge fra. Min jobb er å være skulptør og speile verden. Når jeg caster, er det for å få interessante mennesker med på å skape et interessant visuelt bilde.

KS: Det du sier, kan knyttes til scenisk demokrati, som jeg selv er fascinert og opptatt av. Alt som finnes i verden må også kunne finnes på en scene. I All My Dreams Come True bruker du skuespillere som kun har et fysisk handicap, som mentalt står fullstendig ansvarlig for egne handlinger og kan ta egne valg. Men for å bevege oss over til hva som skjer i møte mellom skuespillere og publikum: Kunne du ha castet Mikkel Lund i en hovedrolle?

CL: Igjen havner vi i en form for falsk høflighet. Vi skal late som at vi ikke kan se at Mikkel sitter i en rullestol. Det er ingen motsetning mellom å sitte i rullestol og ha en hovedrolle, men i så fall er det en kraftig fortelling som vil bety mye for hvordan man opplever den hovedrollen.

KS: Kjersti Horn, kunne du castet en person med fysisk funksjonshemming i en rolle som ikke var skrevet med det for øye?

KH: Så klart. Samtidig kan man jo ikke late som vedkommende ikke er funksjonshemmet. Det vil legge føringer for rollearbeidet. I tillegg kreves det at skuespilleren det er snakk om, er kompetent og har det faglige som skal til for å gjøre en stor rolle. Dem er det jo ikke så mange av, jeg skulle ønske det var flere!

ML: Om jeg som skuespiller kan spille noe annet enn meg selv? Ja det kan jeg. Jeg har gjort det, og jeg vil gjerne gjøre det mer. For meg er normalitet og ikke normalitet bare begreper uten substans. Jeg er menneske, du er menneske. Gir det mening?

KS: Men hvordan opplever du at regissøren din her så åpenlyst ikke tar hensyn til det etiske i å plassere deg på en scene?

ML: Jeg har full tillit til Christian. Jeg får bruke meg selv. Vi har snakket om dette mange ganger. En del av det å være skuespiller er å slippe seg løs. Jeg setter selvfølgelig noen grenser. Men en forestilling er en skapende prosess, og den prosessen skal det mye til å stanse. Jeg skulle gjerne sett flere fysisk og psykisk handicappede arbeide med teater og film. Det går langsomt, men vi blir flere. For å gjøre en lang historie kort: Jeg er fullt bevisst om hva jeg går inn i, og jeg gjør det med glede.

KS: Christian Lollike, du har kalt dine forestillinger for politiske prosjekter. I et intervju i Bergens Tidende i går sa at du vil sprenge grensene for hva teater kan, skal og må være. Det er ikke beskjedent. Hva gjør dine forestillinger politiske?

CL: Selv om jeg kan uttale meg bombastisk, tviler jeg ofte underveis. Noe av det som skjer i løpet av forestillingen er det heller ikke jeg som har definert, det har vokst fram i dialog med skuespillerne. For meg startet All My Dreams Come True med at jeg ville se på stereotype kropper og kroppsidealer. Den tematikken ble etter hvert for snever, og det utviklet det seg i en annen retning, mer mot spørsmål om hva det er for et samfunn som definerer disse kroppsidealene… I et større bilde håper jeg at forestillingen klarer å fremstille en overskridelseskult, ideen om vekst, om større og større overskridelser. For meg er det et viktigere tema i forestillingen enn kropp og normalitet. Mikkel og de andre såkalt unormale er skuespillere som hjelper til å fortelle dette overskridelsens eventyr. Selvfølgelig representerer de også et motbilde til normale kropper, men for meg er overskridelsen det viktige her.

KS: I flere omtaler av De utvalgte står det at forestillingen handler om fostervannsdiagnostikk. Hva er kompaniets forhold til den politiske dimensjonen, Kari Holtan?

KaH: Vi nevner i alle fall aldri fostervannsdiagnostikk i forestillingen. Det finnes ett bilde i den av et foster, som står og blinker en kort stund. Vårt utgangspunkt er at vi fanger opp og reagerer på ting rundt oss, på tida vi lever i. Hvis det er å være politisk, er vi det.

KS: I en nylig artikkel på Scenekunst.no slår Chris Erichsen et slag for at hele begrepet politisk teater bør avskaffes, fordi han mener at med mindre man har et direkte aktivistisk og propagandistisk mål med forestillingen, bør det ikke hete politisk teater. Kan politisk teater bli et selvkansellerende begrep?

KaH: Kanskje er alt teater er politisk, med mindre det kun har som mål å underholde. Men det finnes jo også politisk humor. Det viktige må være at forestillinger betyr noe for noen og reflekterer verden rundt seg.

KS: Siden antikken har teatret vært et naturlig diskusjonsrom i samfunnet som gir mulighet til å abstrahere og se ting i et nytt lys. For meg må teater ha en vilje, en intensjon utover å underholde, for at jeg personlig skal synes det er interessant. Kjersti Horn, er Styrtet Engel politisk?

KH: Jeg vet ikke om den er politisk som scenekunst, men som handling er den det, som revolusjonær handling er den ganske brutal. I vårt samfunn er viljen til å opprettholde ideen om at vi lever i en inkluderende verden, ekstremt sterk. Det er denne denne ideen jeg vil utfordre. Bare det å stille opp de folka jeg har med meg i Styrtet Engel på scenen, de som er sortert bort, som er gjemt, er en revolusjonær handling.

En tilhører spurte om motsetningen mellom folkekultur og finkultur finnes i debatten. Er det høyere terskel for å vise fram variasjonen som eksisterer ute i verden, i finkulturen på teatret, framfor i en mer folkelig sammenheng, for eksempel på sirkus?

KH: For meg handler ikke dette om finkultur eller folkekultur. Det jeg vil, er å forstyrre ideen om at vi tror vi er så flinke til å kvotere, noe jeg mener ikke er sant.

KS: Kanskje henger det også sammen med det demokratiske.

Hos De Utvalgte kommer dette demokratiet til uttrykk ved blant annet at kompaniet aldri opererer med et hierarki av hoved- og biroller. Kanskje gjør ikke All My Dreams Come True det heller.

– For meg ble forestillingen først virkelig interessant i andre del, når de funksjonshemmede aktørene kom inn, sa Kari Holtan. – Dialogen mellom de første to skuespillerne fanget meg ikke like sterkt. Overgangen kom da en veldig høy mann entret scenen, og hele salen begynte å le. Da to kortvokste kom etter ham, lo alle enda mer. Det ble en sterk kontrast til dialogen om depresjon i første del, og først ble det showaktige i dette litt too much for meg. Men så eskalerte det og gikk over alle støvleskaft til slutt, og da innså jeg at jeg kanskje hadde reagert slik det var tenkt. Christian Lollike, var denne oppbygningen en intensjon fra din side, var det meningen at jeg skulle vente på del to?

CL: Jeg tror det hadde med å gjøre at du hadde lest i programmet at det ville komme noe annet. Det vet jo ikke alle, nødvendigvis. Man må gjerne le når den høye mannen kommer inn på scenen, det ser morsomt ut.

KaH: For meg var det ikke morsomt, men det virket som om man skulle le. Skulle man det?

CL: Det må man selv velge. Jeg synes det ser morsomt ut, og jeg synes det er helt OK at man ler.

Her grep festspilldirektør Anders Beyer inn fra salen og spurte hvor Holtan ville med sitt spørsmål. Holtan gjentok at hun var nysgjerrig på regissørens tanke bak den tydelige inndelingen av forestillingen.

KaH: Jeg lurer bare på sammensetningen. For meg framstod forestillingen i to deler, og jeg lurer på om todelingen var bevisst fra starten, eller om den oppstod underveis i prosjektet.

På dette forholdsvis konkrete spørsmålet utbrøt festspilldirektøren at samtalen hadde gått på akademisk tomgang lenge, reiste seg og forlot rommet. Samtidig som jeg forsvarer hans rett til det, frister det referenten å minne om at publikum var invitert til å stille spørsmål de synes manglet, og at dette selvfølgelig også gjelder festspilldirektører.

En annen tilhører påpekte at Skuseth ledet samtalen inn på to nokså ulike temaer: det ene hva en funksjonshemmet kropp på en scene forteller, det andre hva politisk teater er. Tilhøreren mente at forestillinger som dette er viktige nettopp fordi de er inkluderende, og viste til Torstein Lerhols artikkel i siste Syn og Segn som et annet et eksempel på en aktuell samtale om debattens tema, funksjonshemmedes synlighet i offentligheten (kan leses her). Lerhol har en muskelsykdom som gjør at han må leve liggende, og er foredragsholder, lærer og politiker og fotballdommer.

En tilhører framhevet skuespiller Mikkel Lunds første scene der han ruller inn til en mikrofon som er stilt mye høyere enn han kan nå opp til, og hvordan han løser situasjonen.

– Du hadde en scenisk tilstedeværelse som en funksjonsfrisk ikke kan produsere på samme måte. Det var så fint å se, og det fortalte meg at her kan hva som helst skje!

Karoline Skuseth gjentok sin innledende åpne forståelse av den avvikende kroppen på en scene, og la fram påstanden om at en kropp blir unormal i det øyeblikket den plasseres i et scenerom. – Publikum vil aldri tro at det som presenteres som teater er sant. Man vil i alle fall ha en dobbel følelse.

En tilhører spurte om scenerommet virkelig gjør at en normal kropp blir unormal, og Skuseth svarte med å vise til at skuespillere og publikum har ulike roller i teaterforestillingen som situasjon.

En i publikum minnet om at normalitetsbegrepet blir dannet av det vi ser rundt oss, og trakk fram fjernsynsprogrammet Ingen grenser som eksempel på at funksjonshemming har fått en større og mer selvfølgelig plass i offentligheten. Til dette svarte regissør Kjersti Horn at programmer som Ingen grenser ikke har noen ting med hennes virksomhet som regissør å gjøre.

KH: Å være fornøyd med at vi har kommet langt, er også til en viss grad hyklersk. Det jeg ønsker, er at publikum skal bli oppmerksom på sitt eget stigmatiserende blikk.

En tilhører trakk linjen tilbake til Kari Holtans spørsmål og ville vite om Christian Lollike var på linje med Horn her: Ønsker han at publikum skal bli bevisste på våre egne reaksjoner – kjenne på fordommene våre?

CL: Jeg håper at publikum blir konfrontert med sine egne fordommer, men jeg vil også gi dem sjansen til å le. Jeg vil tillate folk å le både av og med, et eller annet sted er vi alle litt funksjonshemmede. Jeg går ikke rundt og føler meg verken normal eller spesiell.

ML: Jeg vil at publikum skal føle seg fri til å reagere akkurat slik de vil. Noen ganger kjenner jeg at folk har lyst til å gi meg respons, men at de ikke vet hvordan, de er redde for å si noe feil eller støtende. Jeg skulle ønske folk ville si mer, ikke bare at jeg spilte bra, men hvorfor?

En kritiker i publikum sa at det også kan være vanskelig å gi ærlig tilbakemelding til skuespillere uten funksjonshemming – alle er sårbare på scenen. Hun spurte hva regissørene gjør for å inspirere og pushe sine aktører.

KaH: Jeg prøver å være så ærlig som mulig. Ikke alle friske tar det, og ikke alle psykisk utviklingshemmede gjør det heller. Men mange av de vi jobbet med i De utvalgte, hadde en evne til å være fullstendig til stede på scenen som proffe skuespillere må se langt etter.

KS: Dette ser vi også i dokumentarisk teater, der aktører er på scenen i kraft av å være seg selv.

KaH: Men det å spille seg selv er også et spill. Aktørene i De utvalgte er klar over at de spiller, og de improviserte og kom med personlige innspill i hver forestilling.

KH: Dette med at funksjonshemmede ikke kan late som, og at de er mer sårbare, det er også myter. Dette er mennesker som er vant til veldig mye og ofte tåler mye. Det er akkurat slike generaliseringer jeg prøver å komme til livs i Styrtet Engel. Det er for eksempel veldig få som snakker med meg om at jeg er kortvokst. Det er merkelig at man skal beskytte mennesker ved å passe på at ikke blir utnyttet, det kan innebære å ta fra de samme menneskene en stemme.

Karoline Skuseth oppsummerte med at alle tre regissører spiller inn til et variert teaterfelt.

De tre forestillingene som ble diskutert, og kanskje også teatertradisjoner på hver side av Skagerrak, er forskjellige, selv om de deler både avvikende kropper og dokumentariske lag. Med andre ord svekker ingen av delene teatrets fortelling.

Kritikerlagets seksjon for teater, musikk og dans takker Fritt Ord og Norsk kulturråd for støtte til samtalen og Festspillene i Bergen for godt samarbeid.