Uten formidlingsprosjekt, men lojal mot knehøyden

Kritikersalongen om Bjørn Sortlands forfatterkskap fant sted på Deichman bibliotek på Grünerløkka i Oslo. I tillegg til Sortland selv deltok leder av Norsk kritikerlag, Anne Schäffer, og kritiker Marianne Lystrup. Morten Haugen var ordstyrer. Paneldeltakerne holdt hver sin innledning til den påfølgende diskusjonen.

Marianne Lystrup innleder med å snakke om ”Raudt, blått og litt gult” (2003) som er bok to i forfatterkarrieren, og blir solgt til mange land før utgivelse. Det er sjelden. Da Bjørn Sortland debuterte med ”Det er ikkje natta” (1992) var det overraskende fra en som er utdannet sosionom. Likevel har boka et klart pedagogisk poeng, og har en fakta bolk bakerst. Det er en sprelsk fortelling, og man kan undre hva prosjektet er, har han likevel et didaktisk prosjekt på lur? Hvordan forholder boka seg til kunstideologier?

Sortland: Ikke et spesielt prosjekt, men tilfredsstiller voksnes krav til hva vi vil formidle til barn, og tilfredsstiller barn i forhold til hva de vil høre. Handler om kunst, kjærlighet, religion.

Lystrup: Det er mye tissing og dobesøk i bøkene, kan det ses som frieri til den barnlige leseren – er det tilgjort? Nei, dette er integrerte element i bøkene, men han er jordnær og får frem kjennetegn ved kunstnerne. (Marcel Duchamps pissoir). Tekstene inviterer til å fabulere over hva som er virkelig, og hva som forestiller å skulle være virkelig – men Sortland fabulerer ikke pedagogisk. Derimot får barnet og den voksne en felles leseropplevelse, her er det noe for voksne og noe for barn. Forutsetningen er et godt samarbeid mellom billedkunstner og forfatter. Det er en fagbok som er godt lagt opp og en fagbok med et operativt dannelsesideal. Det er en god bok skrevet av en som finner glede i arbeidet.

Anne Schäffer er litteraturanmelder i Bergens Tidende og skriver om barnebøker på Barnebokkritikk.no. Hun har en hybrid bakgrunn som både kunstanmelder og litteraturanmelder. Hun sier at Bjørn Sortlands billedbøker beveger seg i ulike billeduttrykk og er svært lydhøre for særpreget i det han skriver om. ”Fallskjermhopparen og trikkeføreren løyser kryssord” (Samlaget 1997) er en ren bildebok uten noen definert mottaker, her krysser bilder og tekst samme tankespor – og bilde og tekst står sammen, og spiller sammen, og begge er melankolske i tonen. Det er en kjærlighetshistorie mellom en mannlig lokomotivfører og en kvinnelig fallskjermhopper.

Bjørn Sortland har også skrevet andre billedbøker, blant annet en bildebok sponset av fondet for blinde og svaksynte: ”Jenta med heilt jamne, mjuke augebryn” (2008): Dette er en ta – og føle bok som handler om en blind gutt som er forelsket i jenta med heilt jamne, mjuke augebryn. Og layoutet gjør at det er en sanselig opplevelse å lese denne boka. Bjørn Sortland skriver om kunst og han lager kunst.

Det er også tydelig i ”Det hjertet husker” (2009), boka som handler om Frida Kahlo. Teksten tar opp blikket nedenfra, gjennom et barn og lar oss se Kahlos frykt og sinne, redsel og trøst. Han griper Kahlos tekst og inkorporerer den i sin egen. I samarbeid med Paul Dekker har Bjørn Sortland laget ”Alt som er”. Teksten er en indre monolog til en ufødt sønn, ført av en ubåtkaptein. Her er bildene laget av en nederlandsk bildekunstner, og stort sett er de uavhengige av teksten. Det vil si at boka fungerer som en bildebok selv om den ikke oppfyller bildebokas kriterier. Bildene kan stå alene, og teksten kan stå alene. Bildene skaper en slags pause i teksten som gjør at delene passer sammen. Teksten er beregnet på voksne.

Morten Haugen innleder med å referere til Trond Viggo Torgersens ”Flode alene” (1985). Her er poenget at det er vanlig, alminnelig å være alene. I Bjørn Sortland forfatterskap finnes ofte det motsatte budskapet: at det er uvanlig å være alene, og spesielt å være ensom. For Morten Haugen er den ensomme hovedpersonen og følelsen av ensomhet noe av det mest pregnante ved forfatterskapet. En nøkkelscene som beskriver ensomhetstemaet er hovedpersonen i ”Kva tåler så lite at det knuser om du seier navnet på det?” sine tanker under en videokveld med broren: det er ikke er mulig å forstå eller kjenne et annet menneske særlig godt.

Gjennomgående handler det om at man føler seg ensom og har tanker som ikke kan deles med andre. Mange situasjoner beskriver barn som har en ”utenfor følelse”. Flere av barna befinner seg i terskelaldre, og både oppfører seg, og føler seg, mer barnslige, eller mer voksne enn sin faktiske alder. Ofte reiser ungene omkring, det er som om de er vokst opp på feil klode. Louise og Marc i ”Å venta på regnbogen” (1998) føler seg misforståtte av omgivelsene, og ensomme. Ensomheten som beskrives er både uroens ensomhet, og oppvekstens ensomhet.

Bjørn Sortland: ”Jeg skriver meg i panikk vekk fra neste bok, og jeg er mistenksom til alt, overfor det pedagogiske og didaktiske, mot det religiøse, i forhold til psykologisering. Men jeg er glad for all god kritikk! Og intelligent kritikk. Anmeldelsen i Bergens Tidende var den eneste intelligente anmeldelsen av ”Alt som er”.

”Ragnar Hovland sier at han bare har intelligente lesere og satser på at de forstår hva han sier”, og det slutter Bjørn Sortland seg til. Likevel vet han ikke alltid hvem som er hans lesere, og sammenligner humrende det å skrive for et publikum som stage diving. En gang forsøkte han å slutte å skrive, men det gikk ikke. Hans beste inspiratorer har vært Tarjei Vesaas og Irja Thorenfeldt på Aschehoug. Akkurat nå holder han på med en roman for voksne med den planlagte tittelen: ”Hun tok av seg blusen og sa at hun var bibliotekar”, og han leste noe av teksten. Det var en smakebit publikum nikket bifallende til.

Etter innleggene diskuterte panelet først det som kanskje er den sterkeste “merkevaren” i Bjørn Sortlands forfatterskap, Kunstdetektivene. Sortland fortalte at han selv elsket Fem-serien av Enid Blyton, og at han ønsket å gi barn i dag noe av den samme opplevelsen. Han forteller at han ønsket å skape “50-tallsaktige” bøker, med harmoniske familieforhold som utgangspunkt. Serieformatet har fått større status de siste årene, spesielt tv-formatet. Det vanskelige med serieformatet er å finne riktig balanse mellom det velkjente og intoduksjon av nye elementer.

På spørsmål om religionens plass i bøkene, svarte Sortland at han heller skriver om Gud enn om religion. Han meinar at fraværet av Gud har vært påtrengende i norske barnebøker, at det har vært tabu. Men selv har han ikke et formidlingsprosjekt – verken om Gud eller om kunst. Sortland fortalte videre at han skriver både for barn og voksne, men i et enkelt språk som alle kan lese. Han ønsker å ”være lojal mot knehøyden”, altså å ikke skrive på en måte en måte barn ikke forstår. Barn er ikke dumme, de har bare mindre erfaring.

Morten Haugen tok opp at Ærlighetsminuttet er den mest oversatte av Sortlands bøker. Sortland påpekte da at denne inneholder en kronologisk og didaktisk fremstilling av kunsthistorien, noe han hadde forventet ville skape debatt. Imidlertid ble dette ikke påpekt i den norske resepsjonen, og han lurer på om kritikerne ikke fikk dette med seg fordi de kjenner kunsthistorien. Imidlertid mener han nettopp formidlingen av kunsthistorien er årsaken til at utenlandske forleggere ønsker boka. Sortland fortalte ellers at det er vanskelig å få realisert bildebokprosjekter, og at han derfor går med på nær sagt hva som helst av oppdragsskriving for å få realisert prosjektene sine. Imidlertid redefinerer han gjerne oppdraget underveis for å få laget den boken han ønsker.

Bilde: Fra venstre ser vi Anne Schäffer, Bjørn Sortland, Morten Haugen og Marianne Lystrup. (foto: Kritikelaget)

Referat av Astid Fosvold.