PASS PÅ! Ikke skriv på avtaler om etterfølgende publisering i elektronisk form.

Hva vil kunne skje når kritikken fristilles trange formale krav og hverdagens dead lines? Det så ut til å være et spørsmål arrangøren av litteraturkritikkseminaret på UiO ville ha svar på gjennom empirisk materiale da de inviterte tre kritikere til å direktefremføre sine kritikker av Geir Pollens roman Kallemann

Arrangement i regi av Seksjon for litteraturs AU. Klokken 1930 på Josefine vertshus .

Siste quiz før jul!

Etter endt paneldebatt oppsummerte ordstyrer med at det kunne spores en optimisme på kritikkens vegne. Om det var årsaken til at arrangementet ble avsluttet tyve minutter før tiden, ble ikke sagt.

Seminaret over to dager, den første i samarbeid med Norsk kritikerlag, Seksjon for teater, musikk og dans

I samarbeid med Gøteborgs kunstbiennale arrangerer svenske AICA seminar om kritikkens utfordringer. Det heter at «Risken finns att konstkritiken blir alltför intern och sjunker ner i sin egen genre. Nu finns åter en experimentell konst med en social agenda. Har den granskande kulturkritiken större tyngd i samhället nu än under revoltåren för mer än trettio år sedan när kritikern var aktivist?»

Stemmer det at norsk litteraturkritikk rotner på rot? Var alt bedre før, eller har akademikere til alle tider solgt seg og sitt til underholdningsbransjen? Og hva er det med Geir Pollens nye roman som trigger den gode kritikerteksten? Litteraturkritikken på dagsseminar.

Så langt i rekken av innlegg på estetisk seminar som i år har handlet om kritikk, ble innlegget til Martin Seel, professor i filosofi, overraskende nok det som lød mest pragmatisk.

Ingen norske aviser skrev om Maiko Nishino, Henrik Rafelsen eller Henning Kraggerud som den 29. september fikk hver sin kritikerpris for fremragende utførelser innen dans, teater og musikk.

Han mottar prisen for konserten den 16.august i Oslo Konserthus i fjor under Oslo Kammermusikk Festival der Kraggerud var solist.

Henrik Rafaelsen er tildelt Teaterkritikerprisen 2004/2005 for rollen som Peer i Robert Wilsons oppsetning av Peer Gynt, et samarbeidsprosjekt mellom Det Norske Teatret, Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen.

– Han har ikke bare dokumentert fortrolighet med en form som for norske skuespillere flest må fortone seg fremmed og desperat annerledes; han har samtidig tatt seg den frihet å leke med denne formen på en måte som styrker helheten uten på forstyrrende vis å fremheve aktøren selv. Virtuost og formsikkert, men også rikt nyanserende makter han å gi liv til selve den klassiske karakteren i norsk teater- og dramahistorie, sa Jan H. Landro om prisvinneren.