Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Ønsker for en biografikritikk.

Enhver biografisk fremstilling må bli møtt med kritikk. Jeg gjentar: Enhver biografisk fremstilling.
Kritikerens oppgave består ikke i å felle en dom over den biograferte; det er fremstillingen, biografens verk, kritikeren forsøker å gjennomskue. (utdrag leder, Krit.sirkelen.)

Leif Høghaug 30. juni 2005 Krit.sirkelenYtringer
Fou mikrofon


Voksduken, voksdukkene og hullet i gulvet

Oldingen bor hos sin Datter, som han har Naadebrød hos, et knapt Naadebrød desværre, tørt og knapt. Jeg ved, at han har spist tørt Brød og Kaffe mange Gange. Hvorledes ved jeg det? Jeg har selv set det. Der er henne ved Ovnen i mit Værelse et Hul i Gulvet. Der ligger riktignok et Voksdugstykke over dette Hul, men jeg trækker stundom Voksdugen tilside og ser ned i Stuen, fordi mine Værtsfolk interesserer mig højlig; jeg ligger paa Knæ paa Gulvet, med Øjet ned mod Hullet og kiger ned, og jeg hører, hvad der siges nedenunder, naar jeg lytter riktig godt. Jeg har ingen Skrupler herover, jeg forfølger disse Mennesker aabenlyst og med List, forat udforske dem; jeg har ofte traadt pludselig ind i deres Stue, bare forat se dem i deres Hi.
Knut Hamsun


Knut Hamsun har satt griller i hodet på den ene biograf etter den andre. En forfatter som forfølger mennesker «aabenlyst og med List» må jo være mer levende, mer sann, ja mer sammensatt og «biografisk» enn andre forfattere, eller hva?

Jo, han er et velegnet emne; biografene skimter konturene av en skikkelse de umiddelbart kan identifisere seg med, den utforskende Hamsun minner umiskjennelig om den forskende biografen. Vi ser ham for oss: Med deler av ansiktet klistret til gulvet, borer han blikket ned i virkelighetens verden, han begjærer sin neste og hans (eller hennes) eiendom, og uten å blunke retter han søkelyset mot en forestilling om det private mennesket.

I dag, 115 år etter at artikkelen om den psykologiske litteraturen ble ført i pennen av den unge Hamsun, stiller de skruppelløse sjelegranskerne det meste til skue. Det hamsunske «Hul i Gulvet», åpningen mot livet, er blitt adskillig større, og det hamsunske «Øjet» er blitt erstattet med maskiner som både produserer og presenterer tabloide biografier. Eller for å si det med mediekritikeren Georg Johannesen: «TV-skjermen er et psykisk speil, som gir naturalistiske illusjoner eller hallusinasjoner, for eksempel av at vi er i Øst-Europa sammen med de to TV-voksdukkene Dag Halvorsen og Hans Steinfeld.»

En tilsynelatende enkel regel: Enhver biografisk fremstilling må bli møtt med kritikk. Jeg gjentar: Enhver biografisk fremstilling. Kritikerens oppgave består ikke i å felle en dom over den biograferte; det er fremstillingen, biografens verk, kritikeren forsøker å gjennomskue. Georg Johannesen skriver: «Vi lesere trodde til jul 1980 at vi ble kjent med Trygve Brattelis liv i natt og tåke i det forrige EU. I virkeligheten så vi 232 rektangulære papirstykker der 29 bokstaver dannet ulike symboler.»

Voksduk eller voksdukke: Tegnsystemet bryter sammen hver gang den tvisynte kritikeren hever sin røst. Ingen bestemmer over livet, ingen kan fange et menneske i ord eller bilder. ? Men hvem kan fange Biografien, Fremstillingen? Ingen. Det finnes ikke kun én biografisk genre, det finnes flere ? og lar det seg gjøre å bedrive kritikk uten samtidig å kikke ned i et eller annet biografisk «Hul»? Om vi liker det eller ikke: Kritikken ? eller kritikker, i flertall ? bidrar til å mane frem forestillingene om Forfatteren, Kunstneren, Politikeren, Oldingen, Datteren osv.

Spørsmålet melder seg: Hvor og hvordan får vi øye på selveste Kritikeren? Jeg blir aldri trett av å sitere Oscar Wilde: «The highest as the lowest form of criticism is a mode of autobiography.»
Brandbu 12. mai 2005
Leif Høghaug

  • Krit.Sirkelen kan fåes gratis hos Norli (Universitetsgata) og hos Tronsmo (Christian Augustsgate, Oslo).