Behovet for kritikk

«Vi trenger noen som kan finne frem til det som er virkelig godt og avgjørende viktig, som kan rydde og sortere litt i et enormt tilbud av godt, middelmådig og dårlig, og som ikke minst ser noen sammenhenger, strekker noen linjer og hjelper oss å forstå litt mer av mylderet av uttrykk og ytringer.»

Det sier Knut Olav Åmås i Aftenposten tidligere denne uken. Men, som Åmås også påpeker, så ser utviklingen ut til å gå i motsatt retning. Til tross økninger i kulturbudsjetter, har ikke kritikken opplevd noe løft. Kritikken ser heller ikke ut til å ha funnet sin plass innenfor den digitale plattformen helt enda heller.

Åmås påpeker viktigheten av å «dyrke en vital og bred kritisk offentlighet for kunst og kultur», og hvordan dette er «selve forutsetningen for at vi er et samfunn der ikke alt handler om markedsføring og skryt, kjøp og salg.»

Den uavhengige kritikken spiller en vesentlig rolle i en samfunnssamtale der stadig større deler av den er kjøpt og betalt, påpeker Åmås. Spørsmålet er hvem som skal ta ansvaret? Er stipender løsninger?

«Målet må være at de store og brede mediene tar større ansvar enn i dag og reverserer nedbyggingen av kritikken. Det er bare de som til syvende og sist kan ta det ansvaret; stipender og støtteordninger er bare et supplement.»

Ikke minst understreker Åmås at kritikken, etter hans mening, primært ikke er til for feltet selv, institusjonene eller aktørene – men for allmenheten.

Les hele kronikken her.