Debatt omkring Teaterkritikerprisen
Leder i Norsk kritikerlag, Ida Habbestad, og leder i AU, seksjon for teater, musikk og dans, Hild Borchgrevink har i dagens Klassekampen et leserinnlegg med tittel “Uavhengighetens pris”. Leserinnlegget baserer seg på en sak som sto på trykk i Klassekampen den 22.september.
Ida Habbestad og Hild Borchgrevinks leserinnlegg i Klassekampen 24.september.
Uavhengighetens pris
Teatersjefer ved flere norske regionteatre refser Norsk kritikerlag for at teaterproduksjoner utenfor Oslo sjelden får Kritikerprisen (Klassekampen 22/9). Kritikerlaget er helt enige i at denne geografiske skjevheten er uheldig. Det er et demokratisk problem at produksjoner utenfor hovedstaden sjeldnere får besøk av kvalifiserte kritikere.
Agnete Haaland ved DNS ber om at vi oppretter en jury for prisen som kan reise og se forestillinger i hele Norge. En slik kostnad ligger langt utenfor Kritikerlagets trange økonomiske rammer.
Kritikerprisen baserer seg dessuten på noe litt annet enn en juryvurdering. Den tar utgangspunkt i at kritikerne har skrevet kritikker av produksjonen — tekster som danner utgangspunkt for en offentlig diskusjon.
Flere av teaterlederne understreker at mye sterk kunst blir produsert i regionene. Det er vi enige i. Sett fra vår side skulle alle norske teaterproduksjoner ha lik rett til kvalifisert kritikk. Spørsmålet handler ikke om kvaliteten på produksjonene. Den handler om det gigantiske — og økende — misforholdet mellom den statlige støtten til produksjon av kunst og det som ytes til diskusjonen av og refleksjonen rundt den. Det handler også om at en kritikk skal publiseres i et redigert medium, og at en kritiker må ha en avtale om publisering hos en redaksjon før kritikken skrives. I dagens mediesituasjon prioriterer avisredaktører i liten grad å sende kritikere ut.
Kritikerprisene kan i dag deles ut fordi norske kritikere er villige til å bruke sin fritid på å organisere en nominasjonsprosess, skrive nominasjonstekster, stemme og delta i vurderingen for å hedre de beste prestasjonene. Dette gjør vi fordi vi mener at en uavhengig faglig vurdering av kvaliteten på norsk scenekunst trengs og er en særlig heder til de som mottar prisen. Vi tror også at oppmerksomheten vi dermed gir til kunstnerne og det kunstneriske uttrykket er en viktig del av den offentlige samtalen om kunst.
Agnete Haaland mener man bør være ærlige og kalle prisen for en Oslo-pris. Det ville være å resignere. Vårt mål er at uavhengige ytringer om kunstneriske uttrykk , som allerede er under hardt press, bør få sterkere, ikke svakere vilkår i hele landet.
Da har vi større tro på å lete etter demokratiske løsninger. Hvert av regionteatrene besitter budsjetter som er flerfoldige ganger større enn hva Kritikerlaget har til rådighet. Kritikk må være uavhengig for å være troverdig. Uavhengighet gir sjelden økonomiske muskler. Men kanskje finnes det likevel måter disse teatrene, eller andre offentlige instanser, sammen kan være med på en offensiv for å styrke kritikken, fremfor å snakke ned Kritikerprisens verdi?
